RSS

Skrevet av: Knut Gørvell  30. januar 2015

0 kommentarer

En kvinne ved navn Britt-Marie

Britt-Marie var her utenBritt-Marie er 63 år, svensk, nyseparert og passiv aggressiv og dermed på mange måter en kvinnelig utgave av Ove. Om fire uker kommer Fredrik Backmans vidunderlige nye roman, Britt-Marie var her, ut på norsk

Dette blir et stort år for Fredrik Backman og ikke minst for oss fansen. I dag havnet hans forrige roman Mormor hilser og sier unnskyld på andreplass på Bokhandlerforeningens pocketliste. I kveld har En mann ved navn Ove premiere på teaterscenen i Stockholm, og første juledag kommer filmatiseringen av En mann ved navn Ove. Om en måneds tid kan du også glede deg over at Britt-Marie var her kommer ut på norsk. Den handler om Britt-Marie som er en slags kvinnelig utgave av Ove. Jeg var av dem som falt fullstendig for Ove. Vi var mange lesere som nærmest slåss om å deklamere vår kjærlighet til Ove til tross for hans grinebitende atferd. I Sverige var suksessen enorm, og boken har solgt rundt en million eksemplarer. Her til lands har vi «bare» solgt rundt 100.000 eksemplarer.

Britt-Marie er av typen som henger opp lapper i oppgangen der hun bor om at her er det forbudt å henge opp lapper, og hun tilter hvis noen skulle legge bestikk i feil orden i skuffene sine. Vi møter Britt-Marie idet hun akkurat har forlatt sin utro ektemann. For første gang på nesten 30 år må hun skaffe seg en jobb. Britt-Marie har nemlig lest iBritt-Marie var her avisen om en ensom dame som døde og først etter flere måneder ble funnet p.g.a. vond lukt i oppgangen. Nå når hun skal bo alene, tenker hun på et slikt endelikt som en skjebne verre enn døden. Heldigvis har hun funnet en løsning på angsten for å bli liggende alene og råtne: Får hun en jobb, regner hun med at noen der vil ta kontakt etter noen dager hvis hun skulle dø brått og ikke møte på jobb. Men å skaffe seg jobb som 63-åring, er ikke lett. Det eneste jobbtilbudet hun får, er et tre ukers vikariat som fritidsleder i en nesten nedlagt bygd der ungdommene ønsker seg en ting – en fotballtrener. Og er det noe Britt Marie hater, så er det fotball!

Fredrik Backman er kanskje Nordens morsomste forfatter, og med Britt-Marie var her har han skapt et mesterverk på høyde med En mann ved navn Ove. Finnes det noe deiligere enn å lese en roman som varmer deg langt inn i sjelen, og som gir deg personer som vil følge med deg resten av livet.

Om det var litt flaut å skulle slåss om å være mest forelsket i Ove, kan jeg nå høyt og tydelig rope ut at jeg har funnet meg en ny flamme: Britt-Marie.

 

Les mer...

Skrevet av: Knut Gørvell  30. januar 2015

0 kommentarer

Lucinda Riley til topps blant fullpris-bøkene

Lucinda Riley RioLucinda Rileys De syv søstre er nå den fullpris-romanen som selger best i Norge. Cappelen Damm trykker allerede det tredje opplaget, og totalopplaget er på 30.000 eksemplarer.

De syv søstre tar Norge med storm. Lucinda Riley skriver dramatiske historier som kan minne om Downton Abbey. De syv søstre handler om Maia og hennes fem søstre som samles i barndomshjemmet, et vakkert og tilbaketrukket slott ved Genèvesjøen i Sveits. De har akkurat fått viteDe syv søstre helt ny at Pa Salt, mannen som adopterte dem, er død. Hver av søstrene får et spor som skal lede dem til deres opprinnelse. Maias spor fører henne til et forfallent herskapshus i Rio de Janeiro i Brasil, og her begynner hun å nøste opp sin egen historie.

De syv søstre er starten på en serie på syv frittstående romaner, og den neste romanen har handlingen lagt til Norge bl.a. i Edvard Griegs tid. På Bokhandlerforeningens bestselgerliste ligger De syv søstre på andreplass bak Jojo Moyes Den ene pluss en. Det underlige er jo at Den ene pluss en ligger på samme liste når den stort sett er priset til kr 149,-, så da burde den selvsagt ligge på listen for billigbøker.

Trenger du lidenskap, drama og romantikk nå i vintermørket, er De syv søstre løsningen.

 

Les mer...

Skrevet av: Ingrid Schibsted Jacobsen  29. januar 2015

0 kommentarer

JOMFRU TOPP TI

Book bitch6_SPARTAFra 50 Shades of Grey, til Sylvia Plath og Bridget Jones: forfatter Radika Sanghani kårer de beste bøkene om å miste «uskylden».

«Dyden».

Noen vokter den som en skatt, andre kan ikke vente med å bli kvitt den. Men straks det er gjort, glemmer få øyeblikket det faktisk skjedde, selv om mange ønsker at de kunne. Interessant nok er dette en rik kilde som har blitt lite benyttet, og forfatter Radhika Sanghani tar for seg temaet i romanen sin, Urørt!. Sanghani har fortalt i et intervju om det som inspirerer henne til å skrive. «Vi har alle vært jomfru – mange er det akkurat nå, men hvor ofte kommer vi over dette fenomenet i litteraturen? Min bok oppsummerer mange av problemstillingene som kvinner opplever knyttet til det å være jomfru, være i et forhold og sex (eller mangelen på nettopp det).»

Radhika har her kåret de beste bøkene om temaet:

  1. VED CHESIL BEACH, av Ian McEwan

Denne romanen handler om et ungt par. Du lever deg inn i kjærlighetshistorien deres, får ekte landsbygdromantikk og følger dem helt til bryllupet. Handlingen når sitt høydepunkt idet Edward forsøker å fullbyrde ekteskapet. Og mislykkes. Hans nerver og overentusiasme i kombinasjon med hennes frykt, fører til katastrofe. Florence tror det er hans feil. Edward tror det er hennes.

Den dårlige seksuelle kjemien fører til at dette paret gjør det slutt.

Det er smertefullt å lese – og føles dessverre veldig realistisk.

  1. FIFTY SHADES OF GREY, av E.L. Jamesfifty-shades-grey

Anastasia er jomfru. I denne beryktede triologien blir denne vesle detaljen ofte forbigått i alle piskeslagene, underkastelsen og eksplisitte sexscenene.

Historien tar hovedsakelig for seg en ung og naiv jomfru, som faller for den erfarne Christian Grey.

Han får henne til å signere en kontrakt med krav om konfidensialitet og at relasjonen kun er seksuell, men han tvinger etter hvert gjennom at de åpner seg opp for hverandre om de emosjonelle sidene ved det å miste møydommen.

Historien er ikke så velskrevet som McEwans mer antydende historie, men den er dertil mer erotisk.

Bare ikke ta med deg boken på toget, hvis du ønsker å la være å rødme i offentlighet.

  1. JOMFRUDØD (THE VIRGIN SUICIDES), av Jeffrey Eugenides

Dette er historien om fem søstre som alle er jomfruer. Alle sammen begår, slik som tittelen sier, selvmord.

Men boken vasser ikke i tristesse på grunn av jomfruenes endelikt, men fokuserer på søstrenes lengsel etter å ha sex, som står i sterk kontrast til deres strenge oppdragelse. Det viser hvordan seksualitet kan bli undertrykket, og oppsummer perfekt sinnet til en tenåringsjente.

Ikke overbevist? Se filmen, som ligger svært tett bokens narrativ. […]

Les mer...

Skrevet av: Anette Garpestad  27. januar 2015

0 kommentarer

Kvinneliv i egne rom.

Astrid Lindgren. En kvinne som insisterte på egne rom.

Astrid Lindgren. En kvinne som insisterte på egne rom.

 

Sløving på sofaen kan fort ta deg i andre retninger enn det du i utgangspunktet tenker deg. En dokumentar og en roman starter en tankerekke om følelsesliv, feminisme, kreativitet, forpliktelse og frihet – i et eget rom.

Det er januar. Jeg ligger på sofaen, godt pakket inn i ullpledd og lent mot store puter, og ser på film og TV-serier. Eller leser. Og de siste ukene har de to mediene på nærmet seg hverandre i tematikk. Jeg har sett dokumentarserien om Astrid Lindgren på NRK, og er forbløffet, fascinert og imponert over henne og livet hun levde. Det passer godt at jeg akkurat har lest Lotta Elstads Et eget rom (en roman forlaget for øvrig karakteriserer som: En feministisk satire om penger, pupper og professorater), for hovedpersonen i denne romanen, Anna Louisa Germaine Millisdotter, er litt av en dame hun også. 70 år gammel bor hun i en 250 m2 stor leilighet på Frogner, og det er en grei parallell til en etter hvert eldre verdenskjent barnebokforfatter som store deler av livet bodde alene i en stor «våning» i Vasastan.

virginia-woolf

Virginia Woolf. En moden kvinne med egne penger og et eget rom.

I dokumentaren om Astrid Lindgren får vi vite at hun valgte å bo alene etter at hennes mann Sture døde. Noe av det beste hun visste var å låse seg inn i sin egen leilighet, slå seg ned i sofaen og nyte stillheten. Å invitere en mann inn i denne sfæren igjen? Nei takk! Og jeg kjenner igjen den følelsen, hvor lykkelig jeg kan bli over å låse meg inn i min egen leilighet og kjenne at den er min. […]

Les mer...

Skrevet av: Odd Karsten Krogh  27. januar 2015

0 kommentarer

Café do Brasil. Og en ny bok om kaffe.

palheta 2

Norge er visstnok et av landene i verden der det drikkes mest kaffe. Hva er da mer naturlig enn at vi får en god og omfattende bok om kaffe også? Anette Moldvær er en anerkjent norsk barista som driver et prisbelønt kaffebrenneri i London. Anette besøker kaffeprodusenter verden rundt for å finne den beste kaffen. Hun er også dommer i internasjonale konkurranser. Nå er hun også forfatteren bak den nye boken Kaffe.

MOLDVÆR KAFFE

Anette Moldværs nye bok inneholder alt du trenger å vite om kaffe.

Boken inneholder så mye informasjon om kaffe, om ulike kaffesorter og tilberedningsmåter, at det må du nesten lese selv. Jeg som historieinteressert hadde stor glede av å lese om kaffens spredning rundt i verden gjennom århundrene. Fascinerende lesning. Oppdaget for minst tusen år siden i noe man tror var Sør-Sudan og Etiopia, deretter brakt til Jemen. Selv om bønnene ble voktet godt, ble de gjenstand for en omfattende smugling til andre land og kontinenter, en lyssky virksomhet som skulle vare et par hundre år. Fra Jemen til Nederland. Derfra til Indonesia. Via Frankrike til Haiti og Martinique og Fransk Guyana.

I dag er det Brasil som er verdens største kaffeeksportør. For å forstå hvordan dette kunne skje, må vi bli værende litt i Fransk Guyana, i Cayenne, ikke så langt fra stedet hvor Papillon flyktet fra Djevleøya i 1945. Men vi skal lenger tilbake, til 1727 og en dampende romanse, hvor spirene ble sådd som skulle gjøre Brasil til verdens kaffekrukke nummer én.

I den portugisiske kolonien (Brasil ble først selvstendig i 1822) så man med misunnelse på naboen Fransk Guyana, som hadde fått tak i de dyrebare kaffeplantene via moderlandet. Det samme hadde skjedd med de nederlandske koloniene og med de britiske. Men fra Lisboa kom det hverken initiativ eller planter. Kaffe var en vare som ble mer og mer etterspurt og det lå store fortjenestemuligheter i å dyrke den. Men franskmennene voktet plantene som om de var gull og all eksport av stiklinger og ubrente kaffebønner var strengt forbudt. Portugiserne, vi kan kanskje kalle dem brasilianerne allerede på denne tiden, valgte derfor å sende en delegasjon til Fransk Guyana for om mulig fravriste franskmennene noen kaffeplanter. Leder for delegasjonen ble den sjarmerende majoren med det store skjegget, Francisco de Mello Palheta.

Heldigvis for våre brasilianske venner anså franskmennene hollenderne i nord som de store konkurrentene, ikke de mer sedate naboene i syd. I Fransk Guyana hersket det en vennskapelig atmosfære, men ingen kaffeplanter. Francisco de Mello Palheta fant ut at her måtte det hardere skyts til og kastet sine øyne på den franske guvernørens kone. Det sies at majorens enorme karisma og overtalelseskunster bar frukter både i form av hygge i halmen og deretter også en gave: fruktbare kaffebønner, kamuflert i en blomsterbukett som dermed kunne smugles over grensen. Bildet av den pågående offiseren og guvernørens kone med en blomsterbukett mellom seg er gjengitt utallige ganger, også på film. Om legenden er helt sann er vel tvilsomt. Innvendingen er at guvernørens kone antagelig ville ha endt sine dager i guiljotinen hvis dette hadde vært sant. Uansett kan ingen ta fra major Palheta at det diplomatiske oppdraget ble utført på ypperlig vis, han fikk jo tak i kaffeplantene som dannet grunnlaget for produksjon i Brasil.

PALHETA 3

Palheta støter du fremdeles på når du drikker kaffe i Brasil

Brasil ble ikke verdens største kaffeprodusent sånn over natten. Men hundre år senere var brasilianerne der og de har vært der siden. Ifølge Anette Moldværs bok produserer Brasil i dag «mykvaskede arabicaer og søte natural-kaffer med mild syre og middels tekstur». Brasilianerne drikker opp halvparten av all kaffen sin selv, noe som tilsvarer 5.8 kg per innbygger i året. Nordmenn ligger langt over, vi drikker nesten det dobbelte, og mesteparten av den kaffen er brasiliansk. Kanskje kommer noe av den fra firmaet Palheta, oppkalt etter majoren og forføreren. I dag er nemlig Palheta et kjent kaffemerke i Brasil, på linje med Friele i Norge.

Bildet øverst er fra filmen Sementes de Ouro Negro (frø av sort gull).

Les mer...

Skrevet av: Anne-Berit Tuft  27. januar 2015

0 kommentarer

Boka er kommet!

ForsideJeg kom inn døra hjemme. Slang nøkler og mobil i gangen og ropte «Hei, jeg er hjemme!» Noen sekunder stillhet før jeg hører: «Det er en pakke til deg på kjøkkenet. Pakke? Jula er jo over. Har ikke bestilt noe på nett heller. Jeg titter inn på kjøkkenet, der ligger den! En pakke. En vatert konvolutt under Aftenposten junior og NRK-lisensen. På størrelse med en bok. Det kan ikke være. Den skulle ikke komme før tidligst til helgen. Er det den boka?

Håndskrevet adresselapp med Cappelen Damm logo. Virkelig. Er det den? Fingeren glir mellom klaffen og den A5 lange pakken. Lyden av plast, papir og lim som gir etter. Lukten av kuttet papir, trykksverte, fargelakk siver inn i neseborene. Rett fra trykkeriet. Den føles fortsatt varm. Jeg ser på coveret. Logg av. Hvordan finne balansen i din digitale hverdag.

200 sider. Innbundet. Omslag. Baksidetekst. Forfatteromtale. Innholdsfortegnelse. Kildeliste. Alle dokumentene fra Google Drive har blitt satt sammen til denne boka. BOKA. Jeg holder den aller første utgaven i første opplaget. Jeg er stolt. Litt uvirkelig. Forfatteren Lars Bratsberg. Jeg smiler.

Herregud for en reise. Januar 2014 bestemte vi oss for å skrive bok. Februar hadde vi skrevet nok til å selge boka til ett forlag. Cappelen Damm ble valgt. Hundrevis av timer senere. Tidlige morgentimer, timer på fly, 10-talls land, sene kvelder og netter. Alt sammen ligger mellom disse to permene. Vel investert tid, tenker jeg nå, men skal være ærlig at det røynet på mot slutten, med strenge redaktører som presset på for å få det beste resultat. Fortsatt verdt det. Jeg holder to hender rundt min bok.

Innlegget er skrevet av forfatter Lars Bratsberg

 

Les mer...

Skrevet av: Anne Østgaard  26. januar 2015

0 kommentarer

Barndommens nattbord: Intervju med Bjørn Rørvik

dfsdf

Mange barn har hatt gleden av å møte Bjørn Rørvik på hans utallige skolebesøk rundt i landet. Han er en ettertraktet og elsket formidler. Foto: June Witzøe

Bjørn F. Rørvik (f. 1964) bor i Oslo, men har vokst opp på Hadeland. Han har utdannelse i media og kommunikasjon fra høgskolen i Volda. I tillegg til sitt betydelige forfatterskap, har han jobbet som frilansjournalist,  kinomaskinist og radiotekniker, og med film- og videoproduksjon. Bøkene hans om Reven og grisungen, Bukkene Bruse og mesterdetektiv Purriot har gledet lesere i alle aldre, i inn- og utland. Bukkene Bruse på badeland har blitt en gedigen bestselger, ikke bare i Norge. For et par år siden var den Sveriges mest solgte barnebok.

Bjørns absurde humor og overraskende «vendinger», både språklig og innholdsmessig er en fryd å lese. Hans samarbeidspartnere på den visuelle fronten, som Per Dybvig, Gry Moursund og Ragnar Aalbu, har bidratt til at bøkene hans raskt har tatt plass i klassikerhyllen blant norske bildebøker. I disse dager er han aktuell med Purriot og skimysteriet, tredje bok i denne frukt- og grøntinspirerte detektivserien for de yngste, og en ellevill parodi på den foreløpig noe mer kjente Hercules Poirot.

Purriot og ski2

Purriot og skimysteriet er nok et eksempel på et vellykket samarbeid mellom forfatter Bjørn Rørvik og illustratør Ragnar Aalbu.

–         Er det en eller flere bøker fra «barndommens nattbord», som har gjort spesielt sterkt inntrykk på deg?

–         Vi hadde en skoeske med Pixi-bøker som ble lest flittig. De hadde fine tegninger og ofte ganske tynne historier. Noen ganger var fortellingene veldig rare og usammenhengende, men det skjønte jeg ikke den gangen. Jeg husker fortsatt ei bok som het Sylvia Symus, den likte jeg. Alt ordnet seg for Sylvia Symus. Det var også en helt surrealistisk og gul Pixi-bok om noen griser og en hval som gjorde en fantastisk reise. Ellers husker jeg Pus som trodde hun var en mus. Den var morsom og hadde flotte tegninger. Likedan Malerkattene, hvor to katter blandet farger fra forskjellige spann. Disse to bøkene var utgitt i en serie som het Tidens Gullbøker og var litt større.

Katten Rørvik

Blant Bjørn Rørviks gode, litterære barndomsminner er boken Pus som trodde hun var en mus.

–         Var du av de heldige som fikk sitte på et voksenfang og bli lest for som barn? Og hadde du noen gode stunder med en lesende voksen på sengekanten?

–        Mamma var flink til å lese for oss om kvelden. Det var Lillebror og Knerten, Emil, Teskjekjerringa, Brødrene Løvehjerte og mange flere. Det var fint å ligge under dyna og høre på. Både den som leste og den som ble lest for fikk litt fri fra seg selv. For ei lita stund var vi ikke de samme som til vanlig. Bare det var jo en fantastisk følelse.

–        Hva har litterære møter i barndommen betydd for din senere skapende virksomhet?

–      Det er vanskelig å si. Sikkert en god del. Karius og Baktus gjorde inntrykk, særlig filmversjonen, som jeg så for første gang i den gamle gymsalen på skolen som 6-åring. Vi skulle testes og fikk noen oppgaver på et ark som skulle avsløre om vi var skolemodne til høsten eller ikke. Som belønning fikk vi se filmen om Karius og Baktus i samlet flokk etterpå. Jeg og ei jente som het Marianne satt på første rad og gråt på slutten. Det var kanskje litt flaut, men det var liksom ikke noe å gjøre noe med. Det var så trist at alt det fine Karius og Baktus hadde bygd ble ødelagt og at stakkarene bare forsvant ned i røret på slutten.  Jeg synes fortsatt Karius og Baktus er bra. Replikkene, sangene, hele historien med de to glade hovedpersonene og forræderen Jens som sladrer til mora si. Alt er bra, egentlig. Og så likte jeg Kjell Aukrust sin bok om Solan. Je og’n Solan. Det var en av de få bøkene faren min hadde som ikke var skrevet av Aksel Sandemose. Solanboka var knall. Aukrust ga full gass i språket, akkurat som Solan på tegningene. “Slipp hestekreftene løs i Deres egen stue. Kjør Ferrari De også!”, sto det i en reklame for en bilbane. Aukrust hadde det moro når han skrev og det skinner igjennom, det er synlig som et slags nærvær i teksten. Man får et lite løft av å lese det, rett og slett. I tillegg innbiller jeg meg at Aukrust var helt “inne i” figurene sine, at han bare lot seg rive med. Det kan jeg kjenne meg litt igjen i. Barnslig fortellerglede hos den som skriver og overdreven tro på egne ferdigheter hos en av hovedpersonene. Det er kanskje noe av det i  bøkene om Reven og Grisungen også?

Solan+ (3)

Bjørn Rørvik har ikke vært alene om å bli fascinert av sagbruksarbeider Solan Gundersen og historien om Karius og Baktus.

Les mer...

Skrevet av: Ingrid Schibsted Jacobsen  26. januar 2015

0 kommentarer

En skikkelig oppskrift: Rataouille-paella

Hva er et skikkelig måltid? Jo, en rett laget av gode og ganske sunne, mettende og smakfulle råvarer, og både vegetariske og vanlige oppskrifter. Christiane Weismüller har samlet en knippe av slike retter i boken Skikkelig mat.

Lett å lage, lett å like – smakfullt og mettende. Se bare her:

Skikkelig-mat_lavopp-s43

RATATOUILLE-PAELLA

Varm 6 SS olivenolje i en stekepanne. Stek først aubergineskivene, så squashen og til slutt løken fra alle sider på sterk varme.

Legg ingrediensene på en tallerken og sett bort. Fjern stilken på cherrytomatene og skyll. Skrell og finhakk hvitløken.

Forvarm stekeovnen til 200 C (varmluft 180 C). Varm resten av olivenoljen i en stor stekepanne, ha oppi hvitløk, sjalottløk og ris og stek på lav varme til risen er gjennomsiktig. Slå over grønnsaksbuljong, tilsett urter og safrantråder. La det putre i ca 10 minutter og krydre raust med salt og pepper. Legg så de stekte grønnsakene oppå risen slik at de overlapper,  som takstein. Plasser cherrytomater i mellomrommene. Smak til på nytt og stek ferdig i ovnen i can 15 minutter.

Tips! Hvis du vil, kan du fordele litt olivenolje over grønnsakene før servering.

Skikkelig-mat_lavopp-s42

Les mer...

Skrevet av: Arne Danielsen  26. januar 2015

0 kommentarer

Magnus Carlsen er som en gnom!

magnuscarlsen

HVA ER DET MED MAGNUS?

«Magnus er som en gnom. Men en attraktiv én. Han er et godt, underjordisk spøkelse. Jeg liker ham. Han er en fin fyr og en god sjakkspiller. Han er mystisk. Alltid mystisk.»

Tidligere verdensmester i sjakk, taperen fra Reykjavik, den aldrende Boris Spasskij sa dette til NRK under VM i Sotsji i november. Et favorittsitat, for meg den mest presise oppsummeringen noen har gitt av Norges nye yndling!

For han har noe som ingen av konkurrentene har. Noe som gjør ham unik. Noe mer enn at han to år gammel kunne legge puslespill med femti brikker eller at han før han fylte tre kunne ramse opp alle kjente bilmerker i verden.

Noe mer! Noe han ikke kan forklare selv. En tilstand der han opplever en spesiell harmoni mellom brikkene, en flyt som jeg kaller «å være i bobla», som strengt tatt har lite med sjakklige kvaliteter å gjøre, selv om disse selvfølgelig er til stede i rikt monn.

Det kan innvendes at sjakk bare er et spill, en harmløs lek med brikker. Men selv om sjakk bare utgjør en bitteliten og ubetydelig del av menneskelig aktivitet, fører prestasjonene til Magnus oss til ytterpunktene av hva som er mulig for vår dyreart på akkurat dette området.

Og her kommer der mystiske inn. I alle de store verdensreligionene finnes tradisjoner og læresetninger som hevder at en spesiell type mental og annen aktivitet, under gitte betingelser og med en særlig type kraftanstrengelse, kan få sinnet til å arbeide på et høyere nivå. Evnen ligger latent i enhver person, og handler om å overskride de ordinære grensene for menneskelig ytelse.

Kanskje er heller ikke sjakken så marginal. Rett etter krigen vant forfatteren Hermann Hesse nobelprisen i litteratur med sin roman «Glassperlespillet», spillet som forener all menneskelig vitenskap og kunst i en høyere dimensjon. At han hadde sjakk i tankene illustreres best ved at han lar sin glassperlespillmester hete Knecht (= Knight = Springer = sjakkhest).

Magnus er virkelighetens glassperlespillmester. Og altså en gnom. Det er dette underjordiske spøkelset jeg forsøker å fange i boka «Magnus Carlsen. Portrett av en verdensmester».

magnuscarlsen2

Arne Danielsen lanserer 26. januar boken Magnus Carlsen – portrett av en verdensmester hvor han utforsker hvordan og hvorfor den 23-årige Magnus Carlsen nå nevnes i samme åndedrag som legendene Bobby Fischer og Garri Kasparov. Hva er det som gjør Magnus Carlsen så god? Hvordan har han klart å bli historiens sterkeste sjakkspiller? Hva er det som får hundretusener av mennesker verden rundt til å følge et oppgjør som kan vare i dager og uker?
Boka gir leseren et unikt innblikk i Magnus Carlsens oppvekst, liv og karriere.  Med humor og varme formidler forfatteren spennende historier til glede for så vel den drevne sjakkentusiast som til den som aldri har rørt en sjakkbrikke i hele sitt liv

Les mer...

Skrevet av: Svein Harald Røine  26. januar 2015

0 kommentarer

Hva leser du nå? Svein Harald Røine

 

Svein Harald Roine57841 F

Svein Harald Røine er siviløkonom og har jobbet som leder innen salg og markedsføring, og gjør nå suksess som lederutvikler, kurs- og foredragsholder i eget firma, AllidPositiv. I januar 2015 lanserte han selvutviklingsboken Modig

Hva leser du nå?

Nå leser jeg Dale Carnegies bok: ”Lev livet uten bekymringer”. Etter å ha lest ”Hvordan vinne venner” som jeg mener er den beste selvutviklingsboken som er skrevet, var det på tide å lese hans oppfølger.

Hva slags leser er du?

Jeg elsker å lese bøker, og er storkonsument av krimbøker. Nesbø er min favoritt, men jeg har også lest alle Henning Mankell bøkene. Tom Kristensen, Ian Rankin, Harlan Corban, og mange flere. etc. Wilbur Smith var favoritt under oppveksten. Ken Follett sin Pillar of the Earth er også en av de mest engasjerende bøkene jeg har lest.

Hva er ditt favorittbok?

Min favorittbok er ”Ringenes Herre.” Jeg leste den da jeg var 19 år gammel, og tror jeg har lest den mellom 8 og 10 ganger siden. Det var på mange måte min lille ”hemmelighet”, helt til den ble filmatisert.

Svein Harald Røine er siviløkonom og har jobbet som leder innen salg og markedsføring, og gjør nå suksess som lederutvikler, kurs- og foredragsholder i eget firma, AllidPositiv. I januar 2015 lanserte han selvutviklingsboken Modig

Les mer...