RSS

Skrevet av: Sindre Leganger  28. mai 2015

0 kommentarer

60 meter: Distansen vi alle har et forhold til

Det er i den korteste distansen at vi finner de lange linjene i norsk friidrettshistorie. Historien om sekstimeteren er også historien om idrettsmerket, og om fremveksten av det norske kroppsøvningsidealet. Som 50-åring har Johnny Brenna (t.v.) tatt distansen på alvor igjen. Her sammen med medforfatter Sindre Leganger (Foto: Privat).

Det er i den korteste distansen at vi finner de lange linjene i norsk friidrettshistorie. Historien om sekstimeteren er også historien om idrettsmerket, og om fremveksten av det norske kroppsøvningsidealet. Som 50-åring har Johnny Brenna (t.v.) tatt distansen på alvor igjen. Her sammen med medforfatter Sindre Leganger (Foto: Privat).

Det var i slutten av november i fjor at jeg hørte om Johnny Brennas spurtegenskaper første gang. Dokumentarredaktør Erik Møller Solheim hadde vært på forlagsfest og skumpet borti en svær, bredskuldra fyr med tømmerstokklår som kretset rundt buffeten og kylte innpå kanapeer. Etter en serie harde treningsøkter trengte mannen sårt protein. De kom i prat og dagen etter sendte Erik meg en melding.

Ok. Rett på sak. Kjenner du Johnny Brenna?
Tidligere politimann, krimforfatter. hovedperson i Kjetil Østlis Politi og Røver
Han kom bort til meg på forlagsfesten og fortalte at han hadde begynt å trene
på 60-meteren.

YouTube sitt forhåndsvisningsbilde

Erik mente det lå et litterært potensiale der, i mytologien rundt 60-meteren som øvelsen vi alle har et forhold til. Selv om […]

Les mer...

Skrevet av: Knut Gørvell  27. mai 2015

0 kommentarer

«BokPod ikke Bokbåt, Dag Solstad»

Dag Solstad Instagram

Det er langt fra nødvendig å være ekspert på tekniske dingser, for å ha glede av intervjuene på BokPod, men podcast er litt fremmed for noen og enhver – også  for Dag Solstad.

Da jeg ringte Dag Solstad for å høre om han kunne være med på litt «bonus-materiale» for BokPod i sosiale medier, oppfattet ikke Solstad helt hva jeg sa. Han svarte: «Bokbåt? Skal du lage Bokbåt også nå?» Jeg fikk raskt oppklart at vi nå snakket om det mystiske han hadde vært med på nemlig en podcast. Og Solstad var klar for å debutere i sosiale medier, han. Han avsluttet praten med at han gjerne hørte fra meg på et senere tidspunkt om et bokbåt-cruise, hvilket jeg for øvrig har arrangert tidligere da Bokbadet var på tur først med Hurtigruten og siden med cruisebåt i Middelhavet.

Denne ukens BokPod viser at podcast er et fantastisk medium. Der Dagbladet og nettavisene i dag slår opp at «Dag Solstad har kreft», kan du Bokpod Dag Solstadikke bare høre hvordan det egentlig er og hvor udramatisk Solstad forholder seg til prostatakreften, men ikke minst få en ny unik innsikt i ett av Nordens viktigste forfatterskap. På Solstads BokPod snakker han blant annet om: Rukla og paraplyen, mor og Sandefjord, barna sine og hans egen farsrolle, rødvin og stråling, og så avslører han hvem som er litteraturhistoriens lateste forfatter.

Jeg har selv et nært forhold til Dag Solstad – ikke minst fordi jeg holdt på å dø for ham for snart 30 år siden. Jeg har skrevet om det tidligere her på bloggen, men det er en historie som kler dagen da Dag Solstad overtar stafettpinnen på Instagram fra Roy Jacobsen:

Jeg studerte litteratur og var midt i tjueårene. Jeg skulle få skåret bort en kjertel foran på halsen. Kirurgen var en overivrig friskus av den konservative sorten, som gjerne utvekslet sine synspunkter med pasientene sine før inngrepene. Under forberedelsene til operasjonen spurte han hva jeg drev med, og han følte seg tydeligvis på hjemmebane da jeg svarte at jeg studerte litteratur. Selvsagt hadde han lest det meste av det som burde leses.

Han fant fram sprøyten med lokalbedøvelse, knipset lett på den og spurte: «Ja, men da kan du vel fortelle meg hvem du syns er Norges største nålevende forfatter.» Min refleks var å si at det var umulig å svare på. Men legen ga seg ikke. Han støtte sprøyten irritert inn og ba om et klart svar. Jeg holdt igjen så lenge jeg klarte, men jeg kunne se at legen følte seg mer og mer tirret. Så med stort besvær stammet jeg fram: ”Dag Solstad…” ”Hva?” skrek legen, ” den kommunisten, det kan du ikke mene!” Han var meget oppbrakt, kontakten mellom oss var fullstendig brutt, mens han fant fram knivene.

Litt etter var operasjonen i gang, jeg lå stiv på en benk med en kirurg over meg som så ut som om han egenhendig skulle drepe alle kommunister i nærheten. Da gikk kniven litt langt inn: “Jeg hater å gå inn i dette området uten anestesi, se å få tørket opp blodet da,” brølte han til sykesøsteren. De svettet, tørket og kjeftet fram og tilbake, mens de kjempet for å få kontroll. Litt etter lå jeg forfjamset tilbake gjensydd og oppgitt. Legen hadde fnysende forlatt åstedet. Tilsølt av mitt eget blod måtte jeg ligge litt for å komme til krefter igjen.

Uka etter ble det en kraftig infeksjon i såret, så i årevis har jeg hatt et tøft arr på halsen som et merke på at jeg holdt på å dø for litteraturen og Dag Solstad.

 

Les mer...

Skrevet av: Knut Gørvell  27. mai 2015

0 kommentarer

Hør Dag Solstad i ukens BokPod

Det er Dag Solstad-uke på BokPod

Det er Dag Solstad-uke på BokPod

I ukas BokPod snakker Dag Solstad blant annet om: Rukla og paraplyen, mor og Sandefjord, barna sine og hans egen farsrolle, rødvin og stråling, og så avslører han hvem som er litteraturhistoriens lateste forfatter.

I forrige uke var det Roy Jacobsen som åpnet BokPod, og i dag er Dag Solstad neste mann ut. BokPod er en podcast som du kan høre gratis enten på iTunes eller www.bokpod.no eller dagbladet.no. Dag Solstad (f. 1941 i Sandefjord) debuterte med novellesamlingen Spiraler i 1965 og har siden vært en av landets mest markante forfattere. Solstad har fått Kritikerprisen tre ganger, og i 1989 mottok han Nordisk Råds litteraturpris for Roman 1987. Han har også mottatt blant annet Doblougprisen, Språklig samlings litteraturpris, Aschehougprisen, Gyldendalprisen, Brageprisen og Brages hederspris.

BokPod er en ukentlig podcast med Norges viktigste forfattere i en timelang samtale. Det er Hallgeir Opedal som er intervjuer, og han er kjentBokpod logo som en av Norges ledende portrettjournalister. Han skaper helt makeløse portretter i disse podcastene, og jeg kan love deg en helt herlig Dag Solstad i dette intervjuet. Det beste du kan gjøre er å lytte på podcasten, men her er noen få smakebiter av det timelange intervjuet:

Bokpod Dag SolstadOm Genanse og verdighet:

En dårlig ide. Alle romanene mine er dårlige ideer. Jeg tenker for eksempel på da jeg skrev Genanse og verdighet. (…) Hver dag i halvannet år hadde jeg hatt mulighet til å tenke på gode ideer. Men alt hadde jeg forkastet. Jeg hadde bare ett bilde igjen. Det var en mann som kom ut av en bygning, og så skulle han slå opp en paraply, og så får han det ikke til. (…) Nesten en pinlig freudiansk overtone

 Om Gymnaslærer Pedersen:
6. januar begynte jeg, og ble ferdig i begynnelsen av juni. Nøyaktig seks måneder. Gymnaslærer Pedersen måtte jeg være ferdig til juni fordi da skulle jeg til Spania VM. Hvis ikke hadde jeg nok holdt på lenger.

 Om skrivingen:
Om skrivingen er lystbetont? Nei, jeg vil ikke si at det er det jeg gjør, jeg går til det som et arbeid. Ja, jeg vegrer meg virkelig. Veldig sjelden. De få gangene jeg har gledet meg til å skrive. Det har skjedd. Da, det er det samme som å be om å få nedtur.

Om arbeidsdagen:
Jeg våkner og står opp og spiser. Frokost. Jeg leser avisene, da sitter jeg egentlig og lader opp. Det tar lang tid. Da går jeg gjennom alt jeg har skrevet til nå mens jeg leser avisen.

Det er dager da jeg ikke kommer i gang, da lager du hele dagen da. .. du greide ikke å mane deg opp til å skrive. Så akseptere jeg med et lite sukk: Det gikk ikke så bra i dag.

Om Ibsen og latskap:
Henrik Ibsen, vet du hvor lat den mannen var. (..) Jon Fosse skriver et skuespill i måneden. Og Ibsen brukte to år på å skrive et skuespill, to år på et måneds arbeid.Veldig få kunstenere som tillater seg å være så late som Henrik Ibsen – og jeg. Jeg tror på latskapen.

Om Hamsun og inspirasjonen:
Jeg leste Hamsun og var ikke i tvil om å bli forfatter. Jeg ville skrive bøker som gjorde like stort inntrykk på meg som Hamsun

Om Solstad-leseren:
Kanskje min leser er en ung mann som likner litt på meg.

Ja, slik kunne jeg ha fortsatt med å sitere fra dette fantastiske intervjuet, men det er selvsagt mye bedre å lytte på det hele. Husk at du kan høreBokpod Roy Jacobsen på det når og hvor som helst enten på www.bokpod.no eller på iTunes. Der ligger også forrige ukes inspirerende intervju med Roy Jacobsen, og om en uke er det Vigdis Hjorts tur. Minner om at du også kan følge BokPod på Facebook og Instragram. Jeg kan love deg en spennende uke der Dag Solstad i likhet med Roy Jacobsen debuterer i sosiale medier.

Hør intervjuet med Dag Solstad HER

FØLG OSS PÅ INSTA @BOKPOD.NO

Dag_lite

Les mer...

Skrevet av: Eldrid Johansen  26. mai 2015

0 kommentarer

Pippi 70 år!

Hvem kunne vel gjette at vesle Karins mas på sengekanten skulle resultere i dette?

Trøtt av kravet om at hun stadig skulle finne på nye, underholdende historier, spurte mamma Astrid: ”Men hva vil du jeg skal fortelle om?” «Om Pippi Langstrømpe!” svarte sjuåringen. Og da ble det slik.

Skjermbilde 2015-05-26 kl. 20.29.54Mamma Astrid Lindgren fortalte og fortalte, skrev historiene ned og ga manus i 10-årsgave til datteren i 1945. Senere den høsten ble det bok.

Lørdag 30 mai blir det fødselsdagskalas for Pippi kl. 13 i Akersgata 47/49. I tillegg til boller og fest, skal vi Hujedamej-jentene (Karianne, Camilla og jeg) fortelle, synge og spille.

Alle er hjertelig velkomne til å delta i 70-årsfeiringen av verdens modigste, sterkeste, underlige, mest godhjertede, rødhårige flettejente – vår alles kjære Pippilotta Viktualia Rullgardina Krusmynta Efraimsdatter Langstrømpe!

Og til alle verdens barn: Aldri slutt å mase om å få høre gode historier på sengekanten! Vi vil nødig gå glipp av folk som Pippi …

 

Les mer...

Skrevet av: Knut Gørvell  26. mai 2015

0 kommentarer

BokPod har fått Roy Jacobsen på Instagram

Roy insta1

Forrige onsdag ble BokPod en av Norges mest hørte podcaster med et timelangt intervju med Roy Jacobsen. Selvsagt måtte BokPod også få ham med på BokPods Instagramsider. Her er uka med Roy der vi i motsetning til i BokPod IKKE går i dybden. NB! Hør Norges viktigste forfattere på BokPod på www.bokpod.no eller på iTunes og sjekk forfatterne som debuterer på Instagram @BOKPOD.NO. I morgen er det Dag Solstads tur!

Roy insta5BokPod: Hvem lager mat hjemme hos dere, og hva spiser du helst?

– Jeg liker det helt basic, så på brødskiva spiser jeg gjerne brunost og nøkkelost.

BP: Nøkkelost? Det er jo absolutt ikke basic. Føles ikke det veldig 80-talls?

– Nei, nei, det er jo makrell i tomat, en klassiker uansett tiår. Til middag blir det veldig mye fisk og grønnsaker. Min kone er vegetarianer. Ellers er jeg ganske så god til å lage rekesuppe.

Roy insta 3BokPod: Hva er rutinene dine når du setter deg på arbeidsplassen om morgenen, og hva gjør du hvis du prokrastinerer? Bruker du for eksempel mye tid på Facebook?

– Facebook har jeg ikke, men sjakk er litt fristende innimellom. Jeg pleier å sjekke to sider før jeg setter i gang å skrive om morgenen; den ene er sjakksiden shredderchess.com, og den andre er realclearpolitics.com. Jeg liker å holde meg oppdatert på politikk fra den engelskspråklige verdenen.

Roy insta 6BokPod: Vi må nesten ta et bilde av ditt «ootd» (Outfit of the day eller altså dagens antrekk) som er et stort fenomen på Instagram. Du har supertrendy slippers.

– Hæ? Jeg har jo alltid blitt hetsa fælt for disse, og har hatt dem i alle år selv om jeg vet de er helt ut. Det blåser jeg i, og jeg er så glad i dem at jeg har hele to par – ett som står ved siden av inngangen og ett par så jeg kan rusle ut i snekkerboden og hagen.

Og til slutt rosinen i pølsa: En «hjemme hos-video» hos Roy:

YouTube sitt forhåndsvisningsbilde

 

Les mer...

Skrevet av: Anette Garpestad  26. mai 2015

0 kommentarer

Lillehammer – Vårens fineste boktradisjon!

litteraturfestivalen

Litteraturfestivalen på Lillehammer – Eller; Norsk Litteraturfestival – Sigrid Undsetdagene, som festivalen strengt tatt heter – har blitt en vårlig tradisjon for min del. Vanligvis setter jeg meg på toget nordover til Lillehammer. Men akkurat i år tar jeg først turen innom Trondheim før jeg blir med Litteraturtoget sammen med Kronprinsesse Mette-Marit – les mer om Litteraturtoget HER.

Jeg ankommer altså Lillehammer allerede på tirsdag, noe som er en dag eller to tidligere enn det jeg er vant til. I år får jeg altså med meg åpningsforestillingen i Maihaugsalen, noe jeg gleder meg til.

Onsdag drar Litteraturtoget videre til Hamar, mens jeg står igjen på perrongen i Lillehammer. Jeg skal ha noen fine dager med skikkelig bra program, og gleder meg til det. Her er noen av – etter min mening – høydepunktene på årets festival: […]

Les mer...

Skrevet av: Anette Garpestad  24. mai 2015

0 kommentarer

Ut på kongelig LitteraTur igjen!

litteraturtoget

Det har gått litt mer enn et år siden jeg tok turen til Mosjøen for å samtale med Kronprinsesse Mette-Marit  i et telt på perrongen i Mosjøen – en særegen, hyggelig og interessant samtale om litteratur og livet med bøker. Tidenes første tur for Litteraturtoget gikk fra Bodø til Stjørdal.

Nå er det på tide å ta turen videre – og jeg får være med! Tirsdag 26. mai starter turen i på biblioteket i Trondheim og onsdag 27. mai ankommer toget endestasjonen på Hamar. Underveis blir det stopp på Oppdal, i Ringebu og på Lillehammer, hvor jeg går av toget for å bli igjen på det som etter hvert har blitt et fast punkt på programmet i mai hvert år: Litteraturfestivalen på Lillehammer! Kronprinsessen står for den høytidelige åpningen av festivalen, med staselig arrangement i Maihaugsalen.

Litt om programmet underveis: 

På biblioteket i Trondheim skal Kronprinsessen ha en samtale med Roy Jacobsen og Helga Flatland. Jeg ser for meg at moderne heimstaddiktning vil være et av temaene som de vil snakke om, og det blir garantert en god samtale! Jeg har både sett og hørt disse forfatterne hver for seg tidligere, og det er alltid tankevekkende.

Akkurat nå leser jeg oppfølgeren til De usynlige, som skal utgis i høst: Hvitt hav – noen fordeler har man altså som ansatt i forlaget, og Roy er virkelig en av mine absolutte favoritter. Det er bare å glede seg! (I mellomtiden kan dere gjerne høre Hallgeir Opedals BokPod med Roy Jacobsen – anbefales!)

Forfatterne Tore Renberg og Harald Rosenløw Eeg blir med oss da Litteraturtoget starter ferden sørover, første stopp er Oppdal. Der skal de samtale med […]

Les mer...

Skrevet av: Tor Bomann-Larsen  23. mai 2015

0 kommentarer

Tor Bomann-Larsen: Hjemmefronten av 22. juli

Historiker Tor Bomann Larsen, foto: Stig Andersen

Historiker Tor Bomann-Larsen, foto: Stig Andersen

Midt i Norges hovedstad ligger et enormt bombekrater. Det er gjenstand for arkitektonisk vurdering og byplanmessig debatt. Samtidig markerer vi 75-årsdagen for 9. april og 70-årsjubileum for frigjøringen 8. mai 1945.

Som om dette var siste gang Norge ble angrepet.

En militær markering

På Akershus festning 8. mai holdt Erna Solberg en på flere måter substansiell og god tale i anledning frigjøringsjubileet. Hun vektla krigens store lidelse grupper, jøder, romfolk og østeuropeiske straffanger. Ved å peke på ofrene fikk hun understreket Den andre verdenskrigs ideologiske karakter. Derfor var det grunn til å håpe på et bredere perspektiv også i fortsettelsen.

For når linjene skulle trekkes frem til vår aktuelle samtid, endte frigjøringsverket i en ren militær honnør: «Kampen for vår sikkerhet og norske interesser kan ikke bare føres i Norge,» konstaterte statsministeren, «vi må bidra til å skape sikkerhet i land langt borte. Det gjør våre soldater hjemme og ute hver dag.» Intet er galt i å ære norske soldater på FN-oppdrag i fjerne land. Tvert imot, de både bør og skal hedres. Men konseptet med frigjørings- og militær veterandag under en og samme glorie står i fare for å kaste et skjevt lys, ikke bare over den faktiske krigshistorien, men over samtidens kamp mot fiendtlige strømninger av ideologisk karakter.

Sivilistenes krig Den norske frihetskampen var i det alt vesentlige en sivilistenes strid. Det store bidraget ble ikke gitt av marinen, men av handelsflåten. Den betydeligste landstyrken var en hær av sivilister. Milorgs primære betydning knytter seg til holdningskampen. Vel var denne på mange måter imponerende undergrunnsarmeen bygget opp for å gå i krigen. Men slaget fant aldri sted. Bildene av «frigjøringshæren» som marsjerer inn i bygatene med nasjonale armbind og blankpussede våpen 8. mai, er ikke desto mindre frapperende. Det er ikke til å undres over dersom senere generasjoner sitter igjen med det inntrykk at Norge ble gjenerobret av sine hjemmestyrker. Imidlertid behøver ingen å drive nærstudier av tapstall for å innse at det virkelige slaget om landets frigjøring først og fremst sto på de russiske stepper.

Et nazistisk angrep «Alle som har stått på vakt og gjort sin verneplikt har bidratt til å trygge landet,» uttalte statsministeren på Akershus. Det er vel og bra, skjønt Norges yttergrenser har ikke vært angrepet siden 9. april 1940. Men landet har vært angrepet, og vi har hatt falne for demokrati og frihet på norsk jord. For ikke mer enn fire år siden. Det angrepet kom innenfra, voldelig i sin art, men ideologisk i sin kjerne. Enmannsfelttoget av 22. juli rystet Norge som en krampetrekning av 9. april. Forskjellene var selvsagt enorme, men assosiasjonene like fullt uomgjengelige. Det kan med rette kalles et nazistisk angrep på vårt samfunns fundamentale verdier. Vi må gjerne diskutere nazismen akademisk, men i konsentrat ser den akkurat slik ut. Den er rasistisk, anti-konstitusjonell og voldsforherligende. En bombe, en maskinpistol og et sinnsforvirret manifest. Det er alt som skal til, og vi står ansikt til ansikt med førerstaten i én manns skikkelse. Adolf Hitler var militær og politiker, men fremfor alt var han massemorder. Drapet var kjernen i hans ideologi.

Den nasjonale beretning Myndighetene har vært ivrige etter å få reist et minnesmerke ved Utøya. Og vi er godt i gang med å planlegge et monsterkvartal fundamentert på terroristens ugjerninger. Men det viktigste arbeidet vil vi tilsynelatende ikke ta inn over oss: Å plassere den 22. juli i vår nasjonale historie, blant datoer som 9. april, 8. mai, 17. mai og 7. juni. I en tid da det etterlyses stadig nye krigshelter, hvorfor minnes vi ikke i dager som disse, dem som betalte demokratiets og frihetens pris for bare fire år siden, dem som falt som fascismens ofre midt iblant oss, den 22. juli? Kanskje gikk alt så hurtig at dimensjonene ikke har festet seg. Kanskje ligger rystelsene ennå for nær i tid. De historiske realiteter er ikke desto mindre urokkelige: Statsstyret ble lagt bokstavelig talt i ruiner, de beste blant våre ungdommer måtte bøte med livet i en politisk massakre. Det var selve hjemmefronten i vårt konstitusjonelle demokrati som ble angrepet. Ofrene hører til våre falne i kampen for et fritt og antirasistisk samfunn. De overlevende fra Regjeringskvartalet og Utøya er å regne som krigsveteraner fra vår nære fortid.
De har en rettmessig plass i beretningen om det frie Norge.

Les mer...

Skrevet av: Ingvar Ambjørnsen  23. mai 2015

0 kommentarer

Tysk undring

Foto: Tine Poppe

Foto: Tine Poppe

Mitt første møte med Peter S er nokså spesielt. Jeg står i Falkenried og venter på grønt idet en fremmed stemme hvisker meg et sitat i øret. På gebrokkent norsk. Sitatet er den første setningen i en av mine egne romaner. Det er ikke alle bøkene mine jeg husker like godt, men åpningen har jeg inne. Anslaget.

Og nok om det. Poenget er at Peter S er en tysker med stor interesse for Norge og det norske. Jeg aner ikke hva han driver med eller hvor han bor, men når våre veier krysses her i bydelen Eppendorf, stopper vi opp og snakker om Norge. Rettere sagt, han spør og jeg svarer. Hvalfangst. Forskjellen på vanlig torsk og skrei. Hvor ble det egentlig av Carl I. Hagen?

Nå sist var det russen. Han skjønner at de rødkledde er ferdig med videre­gående, men ikke så veldig mye mer. Ikke jeg heller, skal det vise seg. Jeg redegjør litt for de røde og grønne og blå som raste rundt på lasteplan og dansegulv da jeg selv var ung, men opphavet til dette sirkuset har jeg ikke peiling på. Og ja – så vidt jeg vet, finnes det bare russ i Norge.

Men jeg har vel vært russ selv? Nei. Jeg forklarer at vi som tok yrkesskolen ikke ble russ. Verken rød, grønn eller blå. Vi ble i høyden rørleggere, typografer eller skapsprengere. Jaha … Det var bare det at det gikk en tysk dokumentar om Norge og russefeiring her om dagen.

Ja vel, tenker jeg. Kom med dem. De døde kyllingene.

Men nei. Det er ikke det som plager ham. I alle fall ikke i første omgang. Men i dokumentaren sier en av de intervjuede russejentene, ja, altså etter å ha fortalt at hun er atten år, at hun regner med å ligge med mellom seksti og søtti gutter i løpet de ukene feiringen varer. For ikke å være dårligere enn søsteren. Som var russ for to år siden. Er ikke det … forholdsvis friskt? spør Peter S.

Igjen må jeg rett og slett bare skuffe ham. Jeg aner ingen ting om hva som er forholdsvis friskt når det kommer til den delen av kalaset. Jeg har faktisk ikke tenkt over saken en gang, og det har jeg tenkt å fortsette med. Jeg har tenkt å være gammel mann som spaserer i parken og lytter til svarttrosthannen. Som i disse dager synger sanger av en slik karakter at vi mennesker ville ha rødmet helt ned i fotsålene dersom vi hadde forstått språket.

Men så blir jeg jo gående og tenke på de rødkledde likevel. For jammen har det nye kullet klart det alle andre russekull før dem har klart, nemlig å bli det verste kullet i historien. Og det uten å skifte tema en gang. De kunne ha gått til anskaffelse av skabbete motorsykler og tydd til blind vold mot eldre mennesker. Men nei. De kjører fremdeles rundt i busser og biler, og så drikker de seg fulle og puler med hverandre i baksetet. Akkurat som i steinalderen. Men det er klart: Nå har de begynt å synge om dette også. Og de sangene er så stygge at både foreldre, kommentatorer, spaltister og nett­generaler av begge kjønn fortviler.

For hvordan i all verden skal vi håndtere dette? Uten å stemple oss selv som pripne eller puritanske? Og jeg mener, noe må vi jo si. Siden tekstene unektelig er sexistiske, ja, så fylt til randen (unnskyld) av kvinnefiendtlig møkk. Og som om ikke dette kunne være mer enn nok, gjør årets kull det enda vanskeligere for alle velmenende voksne idet de visker ut skillet mellom de to kjønn ved å la jentene være like jævlige i kjeften som guttene. Er det mulig? Dette er så sæddryppende urettferdig at dersom man ikke visste bedre, skulle man nesten tro at vi hadde med den første pornogenerasjonen å gjøre. Som fikk alt det gratis og rett i fleisen (unnskyld) som fedre og bestefedre måtte dra helt til København for å få så mye som et glimt av. Betale måtte man også. Og lyve for mor og mormor. Som ville ha brent Fifty Shades i store rettferdige nazibål på Egertorget.

Men altså: Russen kom i havn i år også. Like ille som de siste som var verst. Bare så synd at snuten skal pisse i kjelen (som vi ville ha sagt i avgangsklassene på yrkesskolen i Larvik). Det har vært et ekstremt bra år, forteller politioverbetjent Lars Njøsen. Som legger til at en av vaktene mente at det var mindre å gjøre på Tryvann med 40.000 russ til stede enn på byggmessen på Lillestrøm. Den kunne du ha spart deg, Lars. Jævla lættis!

Så håper jeg bare at ikke Peter S begynner å spørre meg om siste nytt i norsk slang.

Dette innlegget står også på trykk i Dagsavisen 22.05.2015

 

Les mer...

Skrevet av: Levi Henriksen  22. mai 2015

0 kommentarer

Ukens novelle: Hans Christian Toresen og «Pretty Space»

Pedro_volum_collage

Bidrag nummer ni i vår novelle-stafett «Ukens novelle» er Pedro Carmona Alvarez’ «Hans Christian Toresen og «Pretty Space»». Novellen er hentet fra antologien «Volum» (2015). Foto: Eva Lene Gilje Østensen

(Novellen er hentet fra antologien Volum red.anm.)

1993

Jeg hadde nesten ikke rørt bassen mens jeg var i Canada. Men Tor Erik sendte en hel masse brev der han skrev at de ventet på meg, at de ikke ville spille mednoen andre mens jeg var borte, selv om han nok fortsatt var litt sur, og det kunne jeg skjønne. Jeg bodde i et enormt hus i sentrum av Montreal, hos familien Brown Peter og Lorna og deres tretten år gamle datter, Sarah som behandlet meg fint og på alle måter hjalp til for at jeg skulle trives det året jeg bodde hos dem. Montreal var rolig, stille, nesten sånn som Norge var på den tiden, og jeg husker jeg tenkte litt på det i begynnelsen, at jeg kanskje skulle ha valgt et annet land, et mer spennende sted, men samtidig likte jeg at byen hadde dette gammelmodige ved seg, store trær, alleér, mannfolk i hatter. Det var sånn jeg innbilte meg Berlin kunne ha sett ut før krigen.

Bare en eneste gang spilte jeg på bassen, og det var fordi […]

Les mer...