RSS

Skrevet av: Ragnhild Mork  26. november 2014

0 kommentarer

«Bry deg om flokken din»

Aksel Fugelli har vokst opp med en far som har vært til stede i mediene. Det har nok ikke vært bare lett å vokse opp med Per som far. Aksel opponerte og syntes at faren tok for mye plass. Han reiste til Brasil og lot ikke høre fra seg på et halvt år. Nå har Aksel skrevet boka Per. Glimt av min far.

25

Aksel og Per.

Per Fugelli har opparbeidet seg en status som ikon. Han uttaler seg som lege, forsker, samfunnsrefser, – og i det siste som en kreftpasient som vet han lever på lånt tid. Det er ganske mange karakterbrister mellom liv og lære, og i boka skyter djevelens advokat Aksel nådeløst mot den kreftsyke faren. Metoden hans er å være slem mot Per.

119

Flokken til Per: Foruten for Per og Charlotte, barna Liv, Aksel og engelsk setterhvalpen Jum.

Han tar sin far ut av Halleluja-rommet og inn i Forhørsrommet. «Det er noe monomant og messende over debattbøkene dine. De er propaganda-verk. Å lese gjennom alle føles som å synge Hare Krishna i tre måneder,» sier Aksel. Per er ganske tjukkhudet i forhold til sønnens gerilja-taktikk. Han humrer mest. Unntaket er da de er i Barcelona og Per reiser seg fra cafebordet og går. Og det Aksel har skrevet om rompa hans, at den er stor, hvit og utflytende. Det er ikke sant, sier Per.

Per. Det gode liv på Orre, Jæren.

Per. Det gode liv på Orre, Jæren.

Uten tvil er det mange eksempler på at det er forskjell mellom liv og lære hos den ruvende 71-åringen, men det gjør ham ikke mindre. Faktisk er det heller tvert imot, etter å ha lest boka framstår samfunnsrefseren og rikssynseren som et enda mer imponerende menneske. Boka er klok. Den er underholdende. Og at Aksel er både stolt av Per og glad i ham, det skinner gjennom.

 

 

 

 

Les mer...

Skrevet av: Anne Østgaard  24. november 2014

0 kommentarer

Barndommens nattbord: Intervju med Annette Münch

Hva hadde Brageprisvinner Annette Münch på "Barndommens nattbord"?

Hva hadde Brageprisvinner Annette Münch på «Barndommens nattbord»?
Foto: Charlotte Sverdrup

Badboy_forside

Badboy: Steroid ble tildelt Brageprisen 2014 for beste barne- og ungdomsbok. Romanen er svært autentisk og basert på intervjuer med en rekke unge gutter i «bolemiljøet».

Annette Münch ble nylig tildelt Brageprisen for sin ungdomsroman Badboy: Steroid, den første norske roman som går tett på fenomenet «boling». Tre års research i miljøet har gitt resultater. Annette selv håper boken kan bidra til å sette fokus på et stort helseproblem, der selfies og økende kroppsfokus bidrar til å legge press på unge, usikre gutter. I boken møter vi Casper, som opplever at nederlagene står i kø. Først mister han luksustilværelsen hos morens kjæreste, så drømmedama. Deretter havner lillebroren i bråk, og morens nye kjæreste invaderer hverdagen. Men så dukker Liam opp med «middelet» Casper trenger. Han bestemmer seg for å bli en «badboy». Casper vikles inn i stadig mer trøbbel. Og på toppen av det hele forsvinner lillebroren..

Hva slags litteratur preget Annettes oppvekst? Jeg har intervjuet henne under vignetten Barndommens nattbord:

-          Er det en eller flere bøker fra «barndommens nattbord», som har gjort spesielt sterkt inntrykk på deg?

- Jeg husker fortsatt det store øyeblikket da jeg en kveld lå i sengen, tok opp en bok fra nattbordet og klarte å lese noen setninger helt alene, for aller første gang. Jeg mener at det var Geitekillingen som kunne telle til ti av Alt Prøysen. Men husker den som en høy, smal bok… Så mulig jeg blander.

 -          Var du av de heldige som fikk sitte på et voksenfang og bli lest for som barn? Og hadde du noen gode stunder med en lesende voksen på sengekanten?

- Dette begynner jo å bli lenge siden, men jeg er ganske sikker på at det var lesing på sengekanten. Om det var hver dag eller en gang i uken, aner jeg ikke.

-          Hva har litterære møter i barndommen betydd for din senere skapende virksomhet?

- Jeg tror ingenting hadde vært annerledes om jeg hadde lest litt mer eller mindre. Jeg er ganske overbevist om at skrivegleden min kommer innenfra, og ønsket mitt om å formidle historier ville ha vært det samme uavhengig av hvilke bøker jeg hadde lest. Når det er sagt, var det nok positivt at moren min meldte meg inn i en bokklubb – det førte til at jeg slukte flere bøker enn jeg ellers ville gjort i årene som fulgte. Og jeg tror som mange andre at man blir en bedre forteller/skribent/forfatter desto mer man leser.

Ellers hadde jeg mitt første møte med en forfatter som seksåring på barneskolen – da Vigdis Hjort kom på forfatterbesøk og leste fra Jørgen + Anne er sant. Det gjorde inntrykk å høre en forfatter lese fra boken sin. Nå nylig, 26 år senere, kom hun bort og gratulerte meg da vi begge hadde fått Brageprisen. Det var som om en sirkel ble sluttet, og var litt fint.

Les mer...

Skrevet av: Emil B. Lund og Kristian Wikborg Wiese  22. november 2014

0 kommentarer

La oss snakke om Oslo vest – Kristian Wikborg Wiese og Emil B. Lund

Kristian  Wiese (t.v. foto: Nikolaj Jonas Blegvad) og Emil B. Lund er gode venner og har debutert i år med hver sin skildring av unge miljøer på Oslos vestkant (

Kristian Wikborg Wiese (t.v. foto: Nikolaj Jonas Blegvad) og Emil B. Lund er gode venner, debutanter og oppvokst på vestkanten i Oslo.

Emil B. Lund og Kristian Wikborg Wiese debuterer i år med hver sin roman om unge mennesker på Oslo Vest. Vi sendte dem ut på byen for å snakke om hvordan de skildrer et moderne vestkantmiljø i bøkene sine.

Emil B. Lund ble nylig nominert til P2-lytternes romanpris for debutromanen Norske edelstener (Cappelen Damm), om den unge og vellykkede Victor Sommerfelt med bakgrunn fra «Beste vestkant». Romanen er skrevet med ironi og distanse, og skildrer et miljø og en mentalitet som sjelden har vært å se i norsk litteratur.

Kristian Wikborg Wiese debuterte i oktober med romanen Avtrykk (Vigmostad & Bjørke) hvor hovedpersonen tar leseren med fra ungdomstid på beste vestkant, til London, byen for flukt og kunstneraspirasjoner. Det leves, intenst og flyktig, før det brått blir stille.

Emil B. Lund: Det første som slår meg er hvor hemningsløse og desillusjonerte hovedkarakterene våre er. I min bok ligger Victor under for denne illusjonen om perfeksjon, at det å fremstå som perfekt innenfor det overklassemiljøet han er en del av ikke bare er mulig, men det er egentlig hans eneste utvei, mens i din bok velger hovedpersonen å bli kunstner for å unnslippe mer eller mindre det samme miljøet, uten å kanskje helt ha forutsetningene for dette. Slik jeg ser det fremstår begge disse løsningene på tilværelsen som ganske absurde, for ikke å si krevende. Vil du si at den vestkanten du beskriver i Avtrykk representerer den du selv kjenner?

Kristian Wikborg Wiese: Kanskje på et plan. Jeg har også hatt et behov om å gå utenfor. Se og oppleve noe annet. Der kan jeg kjenne meg igjen i hovedpersonen. Hva med deg, kjenner du deg igjen i det du skriver om?Lund_NorskeEdelstener

EBL: Ja, jeg kjenner meg igjen, og det håper jeg jo andre også gjør. Nå snakker jeg ikke om konkrete situasjoner eller karakterer, men om ingen opplevde noen form for gjenkjennelse ville boken vært totalt mislykket. Jeg tror jeg må si det har vært mye av ambisjonen; å identifisere trekk ved det å være et menneske med en fullstendig sosial og økonomisk trygghet, hvor nesten hele
virkelighetsorienteringen dreier seg om at verden ligger for dine føtter, for å si det litt ubeskjedent. Men perspektivet er ikke nødvendigvis hva dette gir av frihet, men like mye hvilke kostnader det kan ha.

KWW: Det er interessant at du skulle nevne det for jeg har jo selv vært opptatt av dette i min bok.

EBL: Ja, dette med at du er fri til å kunne konstruere din egen identitet opplever jeg som meget sentralt i boken din. Behovet etter å finne verdistrukturer som kan gi noe mer enn det du kjenner hjemmefra. I den forstand er det en veldig eksistensiell tekst du har skrevet. Han kjenner jo så sterkt på dette at det nesten nærmer seg ren desperasjon. Hvor tror du denne desperasjonen kommer fra?

KWW: Han er et produkt av å vokse opp på Oslo vest, og et produkt av den mentaliteten som nettopp tilsier at du kan bli akkurat hva du vil, bare du jobber hardt nok. Men jeg tror alle, også de som ikke er fra Holmenkollen får den samme beskjeden. At du kan gjøre hva du vil og det finnes ingen grenser. Det er bare å kline til. Men nei, du kan ikke nødvendigvis bli hva du vil, selv om du vil det aldri så mye. Det er ikke gitt. Hvordan tror du Victor og co. forholder seg til denne tankegangen, har de vokst opp med den samme holdningen?

EBL: I aller høyeste grad, men der du skriver om en som tilsynelatende bryter ut og velger noe annet, skriver jeg om et menneske som aldri er i stand til å bryte ut uansett hvor foraktfull han er overfor seg selv og det han er en del av. På den måten har bøkene våre et svært ulikt temperament selv om de egentlig har et likt utgangspunkt. Din roman nærmer seg jo også dannelsesromanen. Det er egentlig veldig interessant for du berører noen sjangere som jo er meget etablerte for litteraturbevisste lesere, for eksempel erindringsromanen og dannelsesromanen, som vi må si har tunge tradisjoner fra back in the dayavtrykk

KWW: Jeg har også tenkt på det som en kunstnerroman, ung mann som vil ut og realisere seg selv gjennom kunsten. Men også litt oppvekstroman, gjennom minnene fra ungdomstiden. Likevel, det er ikke bare det ene eller det andre. Hva slags forelegg har du benyttet deg av i arbeidet med Norske Edelstener, kan du peke på noen klare forbindelser eller forbilder?

EBL: Jeg har nok blitt mer og mer opptatt av litteratur som er konfronterende og med til dels bøllete og pikareske karakterer. Og jeg liker kunst som kommenterer menneskenes ynkelighet og selvbedrag. Jeg tror det er derfor jeg likte boken din, ikke fordi jeg opplever hovedpersonen som ynkelig, men jeg tenker nok at han lider av et nokså betydelig selvbedrag, noe som ikke er uvanlig i et ungt, søkende liv. Jeg tenkte også på Reprise. Tematisk er det mange ting som minner. Det er vennskapet mellom S og hovedpersonen, det er en som blir innlagt, og en som reiser ut for å realisere seg selv, det er denne kjærlighetsforbindelsen som aldri helt sitter.

KWW: Ja, men i Reprise er det også en skildring av et miljø med en stor kulturell kapital. Den finner du ikke i miljøet jeg beskriver. Der er det i mye større grad pengene som er viktige. Og det er vel et likhetstrekk mellom bøkene våre, selv om du også tar opp viktigheten ved å være tilsynelatende opptatt av kultur.

EBL: Ja, de ønsker å gi inntrykk av at de er interessert i kultur, men egentlig tror jeg at jeg ønsket å skrive en roman om ekstrem velstand. Men kanskje også aktualisere den gamle visdommen om at penger korrumperer, og at det er noe som burde være interessant i Norge i dag. Hva er det som er helt spesielt med Norge i dag? Det er hvor ekstremt rike vi er og hvor trygt det er å leve her. Og hva gjør dette med samfunnet vårt? For at det gjør noe med oss, det er helt åpenbart. Men jeg har jo forsøkt å skrive en satire, så på den måten er bøkene meget ulike.

KWW: Ja, jeg har ikke skrevet noen satire. Snarere tvert i mot. Jeg har prøvd å skrive det som jeg husker det, på godt og vondt. Og jeg tror den ærligheten i seg selv kan bidra til å skape et kanskje skremmende bilde av hvordan dette litt lukkede miljøet faktisk er. At det kan være med på å gi noen vekkere. På den andre siden så får du fram et poeng gjennom å skrive satirisk om det miljøet du skriver om.

EBL: Ja, hvis satiren forstås og verdsettes . Hvis alle skygger unna den så er det ikke så vellykket. Og det er kanskje mange som skygger unna satiren. Jeg har fått mange forskremte spørsmål vedrørende hvor realistisk boken min er. Er det virkelig sånn det er? Er det virkelig så ekstremt, er disse menneskene så ille? Nei, de er ikke det, og det er heller ikke poenget. Men din bok er mye ærligere i sin framstilling av vestkanten.

kristianogemil

En selfie etter noen vinglass på Theaterkafeen (Foto: Kristian Wiese og Emil B. Lund).

KWW: Det er i hvert fall et forsøk. I boken får du bare en persons synspunkter på et miljø, på noen personer. Og de har jo langt flere sider enn de som formidles gjennom hovedpersonen. Sånn sett er jeg usikker på hvor nyansert framstillingen av disse har blitt, men igjen, de er framstilt slik for å fungere innenfor romanens kontekst, og jeg tror jo at det er en ganske realistisk framstilling av et miljø slik det kan oppleves for mange.

EBL: Når det gjelder karakterene dine, Seb, Tom, Anders og Jonas, vennegjengen til hovedpersonen, så opplever jeg ikke dem som forferdelige folk. Jeg opplever dem som unge mennesker som er produkter av en tid og et miljø, de er miljøskadede i den forstand. Dessuten er det ikke bare hovedpersonen og S som gir uttrykk for desperasjon, disse gutta gjør også det. De vil bare høre til på en eller annen måte, tro på det de driver med. Det kan gjøre mennesker ynkelige, men jeg vet ikke om jeg opplever dem som noe verre enn hovedpersonen. De har tatt et valg som er lettere å fordømme som noe fattig, men de er likevel del av det samme spillet.

KWW: Der har personene vi skriver om noe til felles, at alle spiller et spill, men du går mye mer inn i det enn hva jeg gjør. Og den sjargongen personene dine har seg i mellom, som er så intern, det kjenner jeg meg igjen i. Ikke fordi jeg har viet så mye plass til den i boka, kanskje her og der, men mest fordi jeg husker den fra oppveksten.

EBL: Det blir en måte å ekskludere folk på, en hersketeknikk. Jo mer utstudert du gjør noe, jo vanskeligere blir det å bevege seg fritt, som jo er et premiss for å ha det bra. Der er mine karakterer helt kjørt. Og dine er mindre kjørt. De har den ene listen over Norges rikeste, og hvis du er på listen er du trygg. Så enkelt er det ikke for de jeg skriver om. Den listen kan fort jobbe mot deg. Du skal være rik på helt riktig måte. Ellers er ikke pengene verdt noen ting.

——————–
Til bokhandel:
Emil B. Lund  Norske edelstener
Kristian Wikborg Wiese Avtrykk

Les mer...

Skrevet av: Knut Gørvell  21. november 2014

0 kommentarer

Ken Follett på Skavlan i kveld

I kveld får Skavlan besøk av Ken Follett. Som med På grensen til evigheten topper bestselgerlistene i USA, Tyskland, Danmark, Italia, Spania og England. Opplaget her hjemme er nå 32.000.

Ken Follett 1

Med «På grensen til evigheten» avslutter Ken Follett sin storstilte trilogi om 1900-tallet.

Ken Folletts mektige pageturner På grensen til evigheten handler om de store hendelsene i forrige århundre og ikke minst møter vi mange av de mest interessante historiske skikkelsene. I romanen følger vi skjebnene til fem familier, en amerikansk, en russisk, en tysk, en engelsk og en walisisk, mens de gjennomlever det 20. århundre. Det handler om noen av de mest avgjørende epoker i historien – den enorme politiske, sosiale og økonomiske omveltingene fra 1960-tallet og opp gjennom 80-tallet- med kampen om sivile rettigheter, politiske mord, massive politiske mønstringer, hippi-tid, Vietnam-krig, Berlin-mur, Kubanske missiler, Watergate, revolusjon – og rock’n roll.

Ken Follett skriver like underholdende og spennende som de gamle På grensen til evigheten 2mesterne Dickens og Dumas. Samtidig sitter du igjen med at du har lært mye og at du til og meg føler at du er blitt kjent med mange av vår tids mest kjente personligheter.

Se Follett på Skavlan i kveld, og skaff deg På grensen til evigheten, så vet du hvilken roman du kan kose deg med i juleferien.

 

 

Les mer...

Skrevet av: Klara Bøe og Petter Henriksen  20. november 2014

0 kommentarer

Unge gamle undercover: Å være sammen med barnebarna – hvor mye tyn tåler vi?

Klara Bøe og Petter Henriksen står på terskelen til å bli pensjonister. I flere eksklusive oppdrag for Forlagsliv.no går de nå undercover for å avsløre hvordan det arter seg når Rolling Stones-generasjonen går inn i de gamles rekker. For flere tips til hvordan denne vanskelige overgangen kan takles, anbefales deres nye bok Overlevelsesteknikk for unge gamle.

«Mine barnebarn tror jeg er det eldste i hele verden, og etter et par timer sammen med dem tror jeg det også.»
GENE PERRET

Klaras bestefar Johannes var en kul type og høyt elsket av sine 16 barnebarn. Han hadde et lyst sinn og lå og sang i senga om morgenen og gledet seg til at dagen skulle begynne. Han kunne trylle femøringer ut av nesa. Og han fortalte de mest fantastiske historier, blant annet om hvorfor han hadde så stor mage. Det var fordi det gikk et lam og gresset der inne. Når man la øret mot magen hans, kunne man tydelig høre lammet breke.

Unge gamle under cover: Petter Henriksen og Klara Bøe

Unge gamle under cover: Petter Henriksen og Klara Bøe

Bestefar Johannes deltok aldri i putekrig. Han veide sine hundreogti kilo og var pen i tøyet. «Jeg er passe høy og passe tykk og rød og hvit som en rose», sa han om seg selv og satte seg til med kabalen, eller gikk for å sove middag.

Selv har vi ikke stamina til sånt. Etter en treretters søndagsmiddag inviteres vi av søte og ivrige barnebarn til å gjøre kunster i torturinstrumentet for besteforeldre – hagetrampolinen. Gjerne med det yngste barnebarnet på armen. Deretter følger fotballkamp. Der man for all del må unngå å score mål. Og samtidig unngå å få gult kort for passivt spill og for å sparke ballen for mange ganger over sidelinja (noen sekunders fred mens den hentes tilbake). Og unngå å la seg affisere av at motspilleren er spillende trener, dommer og FIFA-president i én og samme person.

Mandag morgen kreker vi oss inn på jobben med vondter som ikke gir seg før godt utpå torsdagen. «Hvorfor gjør vi det?» spør vi oss selv.

Hvis vi skal beholde helsa, må vi jukse litt. Det er lov å kutte noen svinger:

Fire eksempler på svingkutting
• Hvalbløff i trampolinen. Gynge litt på trampolinen og så legge seg flatt ned og duve med mens barna står for hoppingen. «Jeg er en svær og farlig hval», kan man si da, og la barna krype over seg men man av og til pruster en hvalaktig lyd til barnas forhåpentlige frydefulle hvin.overlevelse

• Fredet plett i Brio-togbanen. Når man bygger togbane med barnebarna – bygge en sløyfe stor nok til at man kan plassere en god stol inni, der man selv kan være stasjonsmester og sitte og blåse i fløyte og veive med et lite flagg mens selve kjøringen av togene overlates til de små. Alternativt bygge banen så liten at man rekker over den fra ett sted, så man slipper å krabbe. Man kan også markedsføre seg selv som en slags installasjon utenfor banen: «Se, jeg er et forsteinet bergtroll».

• Knefall til underholdningsindustrien. Og siden vi er besteforeldre og ikke har det overordnede oppdrageransvaret, kan vi – innen grenser omforent med barneforeldrene – være gavmilde med TV-titting og dataspill. Det er helt fint å sitte i sofaen med en unge eller to i armkroken og se Kung Fu Panda for fjortende gang.

• Regulær tjenestenekt. Vi bare nekter å følge på badeland dersom det medfører at vi selv må ut i det halvkalde vannet med vår aldrende kropp.

Til bokhandel: Klara Bøe og Petter Henriksen Overlevelsesteknikk for unge gamle

Les mer...

Skrevet av: Line Kristiansen  19. november 2014

0 kommentarer

Sørger for julestemningen

Dorthe Skappel, Arne & Carlos,  Andreas Viestad og Kristine Ilstad sørger for julestemningen.

Førjulskveld: Kom i julestemning med Dorthe Skappel, Arne & Carlos, Andreas Viestad og Kristine Ilstad.

Torsdag 27. november kl. 18.00 inviterer vi til førjulskveld i forlaget.

Her blir det julestemning og masse inspirasjon, julemat og julebakst. Møt forfatterne Dorthe Skappel og Arne & Carlos som gir deg tips til fine julegaver som du kan strikke, Andreas Viestad står for julematen og Kristine Ilstad står for julebaksten. Hver forfatter får 15-20 min på scenen, det blir utlodning av bøker, gaver til alle, servering fra kokebøkene og generelt god julestemning. Gratis inngang! Meld deg på til: liv.gronback@cappelendamm.no

VELKOMMEN!

 

Førjulskveld 2014

 

Les mer...

Skrevet av: Kari E. Kolberg  19. november 2014

1 kommentar

Tanker etter Kunnskapsfrokost

Den 28. oktober var vi mange som deltok på Cappelen Damms frokostmøte med tema ”Evnerike elever”. En rufsete høstmorgen var vi samlet for å lytte og lære om det som er kalt ”enhetsskolens glemte barn”, og jeg ser av både Krumelurebloggen.no og andre aktiviteter rundtom at det er et stadig stigende sug etter informasjon om denne elevgruppa. Er vi i ferd med å komme ut av skyggenes dal?

Stor stillhet skaper skygger
I 1968 ga professor Arnold Hofset ut boken ”Evnerike barn i grunnskolen”, basert på et datamateriale på ca. 2000 elever i grunnskolen i Bærum. En ny utgave kom i 1970. Allerede den gang pekte han på at ”Elever med evner betydelig over gjennomsnittet har bare i liten grad vært gjenstand for offentlig oppmerksomhet. Det er tvilsomt om vi har råd til å vente lenger” (Hofset, 1970).

Imidlertid hadde vi visst råd til å vente, for i mange tiår har noe jeg ofte kaller ”den store stillheten” rådet innenfor norsk pedagogikk. I det store og det hele har vi latt være å snakke om evnerike elever. Kanskje var det ut fra en slags forestilling om [...]

Les mer...

Skrevet av: Ann Kristin Liland  19. november 2014

0 kommentarer

To vanlige feil i mobbesaker

 

I "Alle mot en" skriver om hennes og familiens kamp mot mobbingen av hennes sønn Robert. Boken inneholder også en hel del praktiske råd og opplysninger om hva slags rettigheter man har som barn og forelder når barnet blir mobbet.

I «Alle mot en» skriver om hennes og familiens kamp mot mobbingen av hennes sønn Robert. Boken inneholder også en hel del praktiske råd og opplysninger om hva slags rettigheter man har som barn og forelder når barnet blir mobbet.

Når det kommer til det å etterforske mobbesaker viser det seg ofte at de ansatte i skolen mangler kompetanse for å gjøre dette på en riktig måte. Det å etterforske slike saker må komme sterkere inn både i rektor og lærerutdanningen. Når skolene etterforsker slike saker er det to grove feil som stadig gjentar seg.

  1. Man spør den som mobbes hvorfor han eller hun mobbes.
  2. Man spør den som mobbes om han eller hun ønsker man går videre med saken.

Når det gjelder det første punktet så er dette spørsmålet med på å snu hele saken på hodet. Det er ikke slik man finner ut hvorfor mobbing finner sted. Det finnes ingen som helst grunn til å mobbe andre, det er ikke den som blir mobbet som sitter med skylden her, men den eller de som mobber. Mobbing er uakseptabelt uansett hva slags grunn den som mobber påberoper seg å ha. Det er ofte tilfeldig hvem som plukkes ut til å bli mobbet og alle kan risikere å bli utsatt for dette. Alle mot en_forsidenHvis man ønsker å finne ut hva som skjer og hvorfor må man spørre den som mobber hvorfor han eller hun gjør det. Det er her du finner svaret på hvorfor mobbing skjer. Barn mobber alltid for å oppnå noe. Det være seg status, tilhørighet eller følelsesmessig kontroll. I Roberts sak var det også de som var med på å mobbe fordi de var redde for den knallharde justisen innad i gruppen. De var redde for å havne i Roberts situasjon, noe de hadde all grunn til å være, og noe som var svært forståelig. Det er aldri den som mobbes som er «feil», det er handlingen som er gal. Når man har funnet ut hvorfor barn mobber, da kan man også finne ut hvordan man kan sette en stopper for atferden.

Den andre grove feilen som ofte blir gjort er å spørre den som mobbes om de skal ta saken videre. Barnet skal aldri bli satt i en slik situasjon at de må ta en slik avgjørelse. Det å sette barnet i en slik sitasjon er et overgrep i seg selv.  Barn skal aldri ta noen slik avgjørelse. De fleste vil da svare nei fordi de er redde for represalier og frykter at mobbingen da vil eskalere. Det har de også all grunn til å være redde for. I følge opplæringsloven har ikke barnet opplysningsplikt om sine opplevelser. Saken kan meget vel etterforskes uten barnets medvirkning. De tre mobbedommene som har vunnet frem i rettssystemet til nå sier da også at den som mobbes har krav på å gå i fred, støtet skal settes inn mot den som mobber og deres familie.  Femti prosent av de barna som mobbes forteller det aldri til noen, dette er noe vi voksne alltid skal ha i bakhodet når vi går inn og etterforsker i mobbesaker.

Det som er helt klart er at når mobbing meldes eller ved mistanke om mobbing har de ansatte ved skolen undersøkelsesplikt. De skal etterforske saken uansett. Det betyr at de må ha samtaler under fire øyne med alle i klassen. Barna vet hva som foregår, og under slike taushetsbelagte samtaler vil man kunne finne ut hva som foregår uten at barnet som utsettes for mobbing medvirker. Det er avgjørende at det man finner ut under slike samtaler blir behandlet med respekt og at taushetsplikten blir overholdt. Man skal ikke sette barn i en situasjon der de risikerer å bli uthengt som sladrehanker. Når man finner ut hva som skjer og omfanget av det som foregår skal man ha samtaler med den eller de som mobber og deres familier. Man skal da gi klar beskjed om at man vet hva den eller de holder på med og hva som foregår. Man skal gi tydelig beskjed om at denne type adferd ikke under noen omstendighet godtas og kreve at handlingen stanses umiddelbart. På bakgrunn av det man finner ut under undersøkelsen skal man lage en tiltaksplan rettet mot den eller de som mobber med det mål å få stanset adferden så fort som mulig.

 

Les mer...

Skrevet av: Ragne Bjoland  19. november 2014

0 kommentarer

Trollskallen og Zombie-Bjarne blant superfinalistene til Bokslukerprisen!

Onsdag ble det offentliggjort at både Trollskallen av Alexander Løken og Zombie-Bjarne av Sigbjørn Mostue (ill. Ketil Bleidin) er blant de fem superfinalistene av Bokslukerprisen!

Bokslukerprisen er en gratis og nasjonal leselystaksjon for barneskolen etter initiativ av Foreningen !les. Siden august har mer enn 25.000 sjetteklassinger mottatt en antologi med utdrag fra ti gode norske bøker gitt ut det siste året. Målet med aksjonen er å fremme leselyst og sette fokus på den gode litteraturen som blir gitt ut for de 10-12-årige.
– Vår erfaring er at aksjonen motiverer elever på mellomtrinnet til å lese og gjøre seg opp en mening om litteraturen som skrives for dem, sier daglig leder i Foreningen !les, Wanda Voldner.

Nå vil fem juryklasser fra hele landet motta de fem finalebøkene, og lese dem grundig før de vurderer og kårer vinneren av Bokslukerprisen på Verdens bokdag 23. april 2015. De tre andre finalebøkene er En flåte av gull av Aslak Dørum, Vindeltorn av Tone Almhjell og Revolvergutten av Arne Svingen. I tillegg vil alle klasser som har deltatt på prosjektet og lest utdragene motta en oppfordring til å lese bøkene og laste opp anmeldelser på bokslukerprisen.no. Vi gratulerer Alexander Løken og Sigbjørn Mostue så mye med nominasjonene, og ser spent frem mot utdelingen 23. april 2015! [...]

Les mer...

Skrevet av: Ellisiv Lindkvist  19. november 2014

0 kommentarer

Språket og friheten

POESISLAM: Språket og friheten

Kan språket i seg selv være et medium for frihet? Ved slampoetene og forfatterne Hannah Kvam, Sarah Camille og Ellisiv Lindkvist.

Tid og sted:19. nov. 2014 17:30Historisk museum

Ellisiv Lindkvist (foto: Blunderbuss v/Anna-Julia Granberg), Hannah Kvam (foto: Bjørn Molstad, Bare Form) og Sarah Camille (foto: Jan Tore Eriksen).

Norges fremste artister og forfattere innen sjangeren: Slam-Poesi også kalt kamp-poesi, vil fylle Frihetens arena med rytmisk fengende og kanskje provoserende tekster.

Slampoetene gir en introduksjon til sjangeren og etter forestillingen engasjeres publikum i diskusjonen om språkets frigjørende muligheter.

 

Nordic Black Theatre er hovedscenen for Slam poesi i Norge og har publisert følgende på sin web.side om sjangeren:

«Slam Poetry er en utrykksform som ligger i krysnings punktet mellom Rap, Stand-up og klassisk litteratur. Det hele begynte på en jazz klubb i Chicago i 1984 med mann ved navn Mark Smith som startet en «open mic» for poeter som fikk navnet. Stil arten fikk navnet, Slam Poetry, og ideen var at poeten skal framføre teksten sin som en «performance», med mere energi, gi teksten den dybden og nyansene den trengte for å nå sitt fulle potensiale som et scenisk utrykk. Dette var en direkte kommentar til de etablerte poeter som i god tradisjon leste opp sine dikt uten innlevelse og følelse. Smith mente at Slam Poetry var måten å ta poesien tilbake fra eliten, der bare de lærde kunne ha noe å si.

Slam Poetry er for folket.

Dette er nesten [...]

Les mer...