RSS

Skrevet av: Anette Garpestad  24. april 2015

0 kommentarer

Berlin Berlin. Med barn.

Barna deltar i planleggingen. Så langt er det Computerspielemuseum og Mount Mitte som frister mest. Foto: Anette S. Garpestad

Barna deltar i planleggingen. Så langt er det Computerspielemuseum og Mount Mitte som frister mest. Foto: Anette S. Garpestad

 

Jeg er merkelig nok oftere i Berlin enn i noen andre byer bortsett fra Oslo. Det var aldri planen at det skulle bli slik, men det er ikke alt som kan planlegges. Noe både kan og bør planlegges, og da er det fint med en guide.

berlinlommekjentBokhyllen min med reiseguider får stadig nye tilskudd til bunken av guider til byen. Min venninne Erle har skrevet en fortreffelig guide til Berlin, og i tillegg sverger jeg til serien Gatelangs. Min utgave er fra 2011, og det er den jeg har alle notater i. Rough Guide har jeg brukt en hel del og funnet flere gode tips i, og nå har jeg i tillegg akkurat fått ferske Lonely Planet Lommekjent i hende. Om enn jeg selv har blitt lommekjent på egen hånd, så er jeg alltid nysgjerrig på hva andre fokuserer på når de skal legge opp løpet med hjelp av guide.

Jeg planlegger ferie sammen med barna i Berlin senere i år, så sist tur hadde jeg «mamma-briller» på. Det passer dårlig å vake fra bar til bar når kidsa skal være med, og det blir morsomt å se byen fra deres perspektiv. De gleder seg til å besøke favorittbyen min, og jeg vil nødig skuffe dem. Heldigvis har flere av guidene gode råd til hva man kan finne på med barna, så også Lonely Planet. Helt bakerst i boka har guiden sågar en egen side om ting man kan finne på med barn i storbyen – perfekt! Dette er en del av konseptet Berlin på sitt beste, og her fant jeg mange fine innspill av andre slag også.

Vi må på et eller annet tidspunkt legge turen innom Karl Marx Allée, for at barna skal få sett et storslagent monument over kommunismens megalomania – for ikke å snakke om at vi da også kan stikke innom Computerspielemuseum, noe spesielt poden på 9 vil sette ekstra stor pris på. […]

Les mer...

Skrevet av: Selma Lønning Aarø  24. april 2015

0 kommentarer

Ukens novelle: Oslo–Strømstad–Oslo

Nesten som før_selma Lønning aarø_collage

Bidrag nummer seks i vår novelle-stafett «Ukens novelle» er Selma Lønning Aarøs «Oslo–Strømstad–Oslo». Novellen er hentet fra antologien «Nesten som før» (2010). Foto: Fredrik Arff

(Novellen er hentet fra antologien Nesten som før red.anm.)

Båten gynger. Jeg sitter på den bitte lille doen og ser at det er noe brunt i trusene mine. Ikke brunt som bæsj, men rustrødt som på den gamle jernporten opp til sommerhuset vårt. Jeg ble 13 år for to dager siden. Sannsynligvis har jeg fått mensen, eller jeg er alvorlig syk. Jeg velger å tro at det er mensen.
Det er første gang jeg er på seiltur. Vi skal seile fra Oslo til Gøteborg. Det er pappa, broren min, meg og en veldig urolig Oslofjord. Og så er det selvfølgelig tante Gudrun og Lars som eier båten. Akkurat nå virker strekningen Oslo–Gøteborg uendelig lang. På en litt rar måte har jeg begynt å venne meg til kvalmen, venne meg til å være sjøsjuk. Jeg vet ingenting om båter. De andre snakker om babord og styrbord og om å heise fokka, men jeg er bare kvalm.
Lars sier at det kommer til å bli bedre vær og da kommer jeg ikke til å spy mer. Han har sikkert rett. Jeg putter litt dopapir i […]

Les mer...

Skrevet av: Ragnhild Mork  24. april 2015

0 kommentarer

Brent på bålet

Grillinguntitled[1]Jula 1620 flyr Kari Olsdatter fra Vardø i form av en ravn gjennom luften sammen med flere andre hekser fra fiskeværene i Øst-Finnmark. Sammen drar de til fjelltoppen Lyderhorn utenfor Bergen. Her danser og drikker de. Like forut har Kari lært kunsten av Satan selv. Hun tilbyr sine tjenester mot at han til gjengjeld lovet henne god lønn. Som tegn på deres partnerskap, setter Satan sitt merke på en finger på hennes høyre hånd.

Etter en rask rettsak, dømmer lokalretten i Vardø at Kari skal brennes på bålet.

Kari er en av nesten 100 kvinner som blir brent på bålet i Norge på 1600-tallet. Fra 1687 står det svart på hvitt i loven at trollfolk skulle kastes på bålet og brennes.

Rettssakene har klare fellestrekk: For det første, bruk av tortur. Noen døde til og med av torturen før rettssaken deres kom opp. For det andre var rettsgrunnlaget spinkelt. De såkalte heksene blir dømt til døden fordi de har hatt samrøre med Satan, de har skiftet ham, fløyet gjennom luften, eller deltatt på hekseselskaper. Et bevis er også den mistenktes vanskeligheter med å gråte. Hekseprosessene er mer et ruralt enn et urbant fenomen.

Ved porten til Helvete_forside_314460

Det tar slutt med brenning av hekser. Hvorfor? Hekseprosessene finner sted i hele Europa, men er likevel mer vanlig i visse regioner, som Finnmark, samt noen tyske og skotske områder. Her holder Satan til. I Finnmark er det Øst-Finnmark som er utsatt, og fjellet Domen. Der er nedgangen til Satans rike, trodde man.

Bedre kilder enn noen annen region i Norge gjør at hekseprosessene i Finnmark er godt dokumentert. Mendrup Pederssøn Schønnebøl blir en slags heksenes advokat i nord, da han tiltrådde som lagmann for Hålogaland i 1647. Han følger konsekvent det rettsprinsipp at ingen dømte personer har anledning til å vitne mot andre. Fra midten av 1600-tallet er det altså en mann som reiser tvil om bevisførsel og tortur for å framtvinge tilståelser. Dette er begynnelsen på slutten for hekseprosessene og en av de mest brutale menneskeforfølgelsene.

Det er historiker Rune Blix Hagen har skrevet boka Ved porten til helvete. Trolldomsforfølgelse i Finnmark. Dette er historieformidling på det beste. Se forfatteren fortelle om boka:

YouTube sitt forhåndsvisningsbilde
Les mer...

Skrevet av: Anne Østgaard  23. april 2015

0 kommentarer

Alexander Løken tildelt historiens første Bokslukerpris for sin debutbok Trollskallen

Vår forfatter Alexander Løken er tildelt Bokslukerprisen for sin debutbok, Trollskallen, som kom ut i fjor. Bokslukerprisen er en splitter ny pris som tildeles av Foreningen !les, og som årlig vil bli delt ut på Verdens bokdag. Alexander er dermed tidenes første Bokslukervinner.  Trollskallen, handler om en mystiske tollskalle, som blir funnet i Østerdalen, og en ekspedisjon som sendes ut i villmarken – på trolljakt! Nylig kom oppfølgeren Ormegget, som går enda dypere inn i den nordiske mytologien.

Vinner: Alexander Løken er nylig utropt til historiens første vinner av Bokslukerprisen for boka "Trollskallen".

Alexander Løken er en usedvanlig glad prisvinner. Foto: Vibeke Røgler/Foreningen !les

Foreningen les! melder om en usedvanlig glad prisvinner: – Tusen, tusen takk! Dette var veldig overraskende. Jeg trodde ikke det var min bok juryen snakket om da de leste opp begrunnelsen, ikke før helt på slutten. Jeg må få takke spesielt de 25 000 elevene som har lest utdrag av bøker og de fem juryklassene som har lest de nominerte bøkene. Det er helt utrolig!

I sin begrunnelse sier juryen blant annet: […]

Les mer...

Skrevet av: Ingrid Schibsted Jacobsen  23. april 2015

0 kommentarer

Verdens bokdag = vinn en bok

20150422_173016_resized

Det våres og i dag er det verdens bokdag. Fra gammelt av feires dagen ved å gi bort roser og bøker, roser til kvinner, bøker til menn. Vi feirer dagen med å gi bort en samleutgave, der du får 3 kritikerroste romaner i 1, av Britt Karin Larsen, uansett om du er mann eller kvinne. […]

Les mer...

Skrevet av: Anette Garpestad  23. april 2015

0 kommentarer

Velkommen til oss – den unge vestlandslitteraturen, og noko attåt

velkommentiloss

«Velkommen til oss» er et arrangement med presentasjoner, forfatterintervjuer og opplesninger av unge stemmer i litteraturen.

Flere av forfatterne som utgir skjønnlitterære bøker hos oss i Cappelen Damm i vår er bosatt på vestlandet. Da vi ønsket å gjenta vårt suksessarrangement Velkommen til oss, var det naturlig å denne gang legge arrangementet til Litteraturhuset i Bergen. Et knippe unge og interessante stemmer sørget for en interessant seanse med opplesninger, samtaler og intervju.

I anledning Verdens bokdag 23. april valgte jeg å etter arrangementet stille forfatterne som deltok noen bokrelevante spørsmål: […]

Les mer...

Skrevet av: Trude Løtvedt  23. april 2015

0 kommentarer

Rødbetburger med søtpotetfries

Rødbetburgerrektangulær

Deilig hamburgeroppskrift fra boken «Renere liv»!

I boka Renere liv (2014) viser forfatterne Tina Holt og Birgitte Magnussen veien til en sunnere og renere livsstil gjennom økologisk og plantebasert mat. De deler mange oppskrifter på fristende hverdagsmat som både er supergod og enkel å lage. Her følger en favoritt, Rødbetburger med søtpotetfries: […]

Les mer...

Skrevet av: Knut Nærum  23. april 2015

0 kommentarer

Historien om den virkelige Koseklovnen

Glemmestedet_Nærum_collage

Knut Nærum er aktuell med bildeboka «Glemmestedet», illustrert av Bjørn Ousland. Her skriver han om hvordan han fikk ideen til boka. «Glemmestedet» starter med at Greger og oldemor besøker biblioteket. Men på vei hjem oppdager Greger at han har glemt Koseklovnen! Greger går tilbake for å hente ham, men det står ikke noe om klovnen i boka for glemte ting. Derfor må Greger ned i kjelleren og lete selv. Ned til Glemmestedet, hvor selveste Glemselen truer. Foto av Knut Nærum: Fredrik Arff

Alle historier kommer selvfølgelig fra et sted. Bjørn Ousland og jeg har fortalt historien om Glemmestedet, og denne kommer fra Norefjell.

En påske for mange år siden, da barna var små, dro vi dit for å gå på ski i tåke og plussgrader. Ungene mistet fort interessen, og vi fikk tida til å gå med brettspill og tegning og muligens en og annen dvd. Onsdag i påskeuka pakket vi bilen og dro hjemover, slik vi pleier å gjøre for å kunne slippe kø den dagen alle skal motsatt vei. Det var bare én ting vi hadde glemt å pakke, og det var Koseklovnen. Han var blå med røde knapper og hvitt ansikt og lue med dusk, og hadde delt seng med vår førstefødte siden han var noen uker gammel. Det hadde han også gjort i påska, men uten å klare å kreke seg med i bilen da det gjaldt. Dette merket vi ikke før vi kom hjem, så vi begynte med å endevende huset. Da det ikke førte fram, ringte vi til utleiekontoret på Norefjell, men der hadde ingen levert inn noen klovn.

Glemmestedet_tittelblad

Fra «Glemmestedet». Greger og Koseklovnen liker seg på biblioteket. Illustrasjon: Bjørn Ousland

Ti år senere sukket vår andrefødte og sa […]

Les mer...

Skrevet av: Knut Gørvell  23. april 2015

0 kommentarer

En rose og en bok

En rose og en bok

I dag er det Verdens Bokdag, og jeg håper du gjør som meg og gir en rose og en bok til en du er glad i.

Røttene til Verdens Bokdag er mange århundre lange. 23. april er Sankt Georgs dag som helt siden høymiddelalderen har vært feiret i Katalonia. Sankt Georg er også Barcelonas skytshelgen. Da Sankt Georg ifølge legenden drepte den onde dragen, vokste det opp røde roser av dragens blod. Allerede på slutten av 1300-tallet begynte katalanerne en litteraturfeiring på denne dagen med å arrangere en poesikonkurranse der landets fremste lyrikere resiterte sine dikt. Andre og tredje premie var forgylte roser, mens vinneren derimot fikk en ekte rose fordi ingen juvel kunne overgå den levende natur. Roser er ikke bare symbolet på kjærlighet, men også på diktekunstens skjønnhet, kraft og naturlighet.

I moderne tid startet tradisjonen med bokdagen i Barcelona i 1926. Siden har katalanerne feiret «El dìa del libros y rosas», med å kjøpe bøker og roser til venner og kjære. Bøker og roser symboliserer både visdom og kjærlighet, kultur og skjønnhet. Og dermed blir dagen en festdag for boken og givergleden. Denne uka fortalt en katalaner meg at jeg hadde misforstått gavene noe. Denne dagen skulle mennene gi roser til kvinner, og kvinnene gi bøker til sine menn. Jeg er ikke helt sikker på at han har oppfattet tradisjonen rett, men det er absolutt en god idé å gi en bokgave til en mann i dag. For menn leser alt for lite. Derfor har jeg to gavetips i dag, og den første passer selvsagt alle, men vil også gå hjem blant mannlige lesere:

GAVETIPS 1:

En slags «En irsk Ove»: Christina McKenna En ganske ubetydelig mannEn ganske ubetydelig mann

Tradisjonelt gir mange krim til menn, men i dag anbefaler jeg å gi en fantastisk morsom og rørende roman: Christina McKenna En ganske ubetydelig mann. Vi snakker her om en mannsfigur som er sterkt beslektet med Ove fra Fredrik Backmans En mann ved navn Ove. Handlingen foregår i Irland i 1974. Den ganske ubetydelige mannen er bonden Jamie McCloone. Gjennom en kontaktannonse i en avis blir han kjent med læreren Lydia. De finner en egen kontakt bl.a. fordi de begge nylig har mistet et nært familiemedlem. For Jamie har det ført til et litt for nært forhold til valium og whisky. Om Jamie er en høyst spesiell figur, så har Lydia også sine sider. Hun er for eksempel fremdeles jomfru og har aldri smakt alkohol. Nå synes hun det er på tide å begynne å leve. Dermed er det klart for en varm, flott og ikke minst uventet kjærlighstehistorie.

En ganske ubetydelig mann er en sterk og varm fortelling. Den er en typisk «Happy tears»-tittel – en bok som får deg til å le og gråte. Absolutt en passende gave på bokdagen! NB det kan være nødvendig å understreke at tittelen ikke er personlig ment til den mannen du gir boken til.

 

GAVETIPS 2:

Denne vil jeg gi til min kjære: Jennifer Clement En bønn for de bortførte

Denne uka var Jennifer Clement på Norgesbesøk, og vi hadde et flott arrangement med henne her på forlaget om hennes roman En bønn for de bortførte og den tragiske situasjonen i Mexico. Før hun skrev denne fantastisk vakre og rystende romanen har Clement i en ti-års periode En bønn for de bortførteintervjuet unge meksikanske kvinner som på forskjellig måte har blitt rammet av de meksikanske narkokartellenes virksomhet. Det er kvinner som er offer for trafficking, havnet i fengsel, som har forsvunnet, blitt bortført. Med denne rystende bakgrunnshistorien har Clement skapt en vakker og skremmende roman om Ladydi fra delstaten Guerrero i Mexico. Ladydi er født inn en verden der det er farlig å være jente, der mødrene kler jentebarna som gutter for å beskytte dem mot bortføring av kartellene. Og når de svarte SUV’ene ruller gjennom landsbyen, gjemmes Ladydi og venninnene hennes i groper i bakken. Dette er en uforglemmelig historie om vennskap, familie og en kvinne som nekter å legge seg ned og gi opp.

Det er nesten ufattelig at en så tragisk bakgrunnshistorie likevel er blitt en så vakker og poetisk roman. Jeg slutter meg fullt ut til DBC Pierres, Booker-prisvinnende forfatter av Vernon God Little, panegyrisk omtale av boken:

«Den mest forførende reise jeg har tatt på en lang, lang stund, og den viktigste. En bønn for de bortførte er en personlig guidet tur gjennom et ubarmhjertig, virkelig hjørne av vårt århundre, med karakterer så levende at de vil bore seg inn i hjertet ditt. Slående skrevet, magisk i detaljene, du ser, lukter og smaker hendelsene på hver side, føler hver svakhet og savner åpenheten til disse morsomme, sårt menneskelige stemmene lenge etter at du har lagt dem bort. Som heltinnen selv kanskje ville sagt: ikke noe å lese, men å sleike i seg fra en tallerken.»

Les mer...

Skrevet av: Ane Bjøru Fjeldsæter  23. april 2015

0 kommentarer

Fra utsiden

(Foto: Sylvain Cherkaoui)  Det verste med ebola er isolasjonen, atskillelsen, og den absolutte ensomheten, sier psykolog Ane Bjøru Fjeldsæter

(Foto: Sylvain Cherkaoui)
Det verste med ebola er isolasjonen, atskillelsen, og den absolutte ensomheten, sier psykolog Ane Bjøru Fjeldsæter

Psykolog Ane Bjøru Fjeldsæter har skrevet om sine erfaringer som hjelpearbeider for Leger uten grenser i boka De uberørbare. En feltarbeiders beretning om Ebola. Her gir hun oss et innblikk i ensomheten og isolasjonen som de smittede blir utsatt for.

Ikke bare en søndag ettermiddag der det ikke er noen å ringe, og timene blir lange og innholdsløse når du er overlatt i ditt eget selskap. Ikke bare det du kjenner når du går kald og alene langs ei folketom gate, og hører noen som ler og snakker på den andre siden av et vindu, åpnet på gløtt. Kanskje ser du et glimt av et smilende ansikt, men du vet at det ikke er deg det smiler til.

Enda større enn de følelsene. Større enn tomheten du kjenner når du tenker på noen som har betydd mye for deg, men som du har mistet kontakten med. Større enn å være den siste som sitter igjen når alle de andre har gått hjem.

Bestill boken.

Bestill boken.

Den største ensomheten jeg har sett i mitt liv, er på den andre siden av det oransje dobbeltgjerdet. Jeg har sett mennesker som er overlatt til sin egen sykdom og kanskje sin egen død, mennesker som lengter ut og tilbake til den hverdagen som fantes en gang, en hverdag som smuldret opp og forsvant.

 Det verste med ebola er ikke virusets mutasjonshastighet, eller blødningssymptomene, eller den skyhøye dødeligheten. Det verste med ebola er isolasjonen, atskillelsen, og den absolutte ensomheten. For å unngå smitte, settes pasientene i isolasjon. Dobbeltgjerdet spennes opp, og slik har vi tydelig fortalt pasientene at de ikke lenger hører til blant de friske og de levende.

 En dag satt det en mor i mottaket med et tomt blikk og en død baby ved brystet. Hun nektet å levere fra seg den lille kroppen til de fremmede som kom inn i gule drakter. I det hun omsider slapp barnet sitt, så vi blodflekkene på den hvite blusen, røde valmuer som blomstret ut av brystknoppen.

 Hun fikk sitt eget telt. Da jeg gikk forbi det på vei hjem fra jobb i skumringen, kunne jeg høre hulkene helt hit, til den andre siden av gjerdet.

 

Les mer...