RSS

Skrevet av: Knut Gørvell  28. juli 2015

0 kommentarer

«Avslørt» – årets beste krim?

Hvis du liker "Gone Girl" og "Piken på toget" er "Avslørt" av Renèe Knight garantert noe for deg!

Hvis du liker «Gone Girl» og «Piken på toget» er «Avslørt» av Renèe Knight garantert noe for deg!

Hva om du skjønte at romanen du ligger i senga og leser, handlet om deg? Slik begynner årets kanskje beste krim: Avslørt.

Dokumentarfilmskaper Catherine Ravenscroft finner en bok på nattbordet som skal kaste henne inn i et lysvåkent mareritt. Boken utgir seg for å være en fiksjon, men den forteller i levende detalj om den forferdelige dagen da Cathrine ble slave av sin egen mørke hemmelighet, en hemmelighet hun er sikker på at hun bare deler med én eneste person – og denne personen er død.

Cathrines verden går i oppløsning når fortiden innhenter henne. Hennes eneste håp er å konfrontere det som virkelig hendte den forferdelige Avslørtdagen, selv om den sjokkerende sannheten kan komme til å ødelegge både henne selv og familien.

Dette er året for de store gjennombruddene på krimfronten. Paula Hawkins har med sin første krimroman, Piken på toget, toppet både de engelske og de amerikanske bestselgerlistene, og nå er det en annen debutant som vekker oppsikt. Renée Knight har arbeidet i BBC med å regissere dokumentarfilm om kunst før hun ble forfatter. Hun har skrevet fjersyns- og filmmanus for BBC, Channel Four og Capital Films, og Avslørt er hennes debutroman, den er under oversettelse til et tjuetalls språk. Det Hawkins og Knight har felles er at de skriver psykologiske krim der det er relasjoner og fortidens hemmeligheter som står i sentrum for handlingen, og selvsagt gjelder det som i Flink pike å ha noen ordentlige twister. Hvis du liker Flink pike eller Piken på toget, er jeg sikker på at du vil elske Avslørt. For dette er en smart og urovekkende psykologisk thriller om å ha hemmeligheter og den forferdelige prisen man noen ganger må betale for å holde sannheten skjult.

Avslørt klatrer raskt mot toppen av bestselgerlistene i hele verden, godt støttet av fantastiske anmeldelser:

«En avhengigetsskapende roman med ‘shades of Gone Girl» Sunday Times

«en solid debut … et stekt og overbevisende portrett av to mennesker som er tvunget til å se i øynene en ubehagelige, ja tilmed uutholdelig sannhet» The Guardian

«Klar til å etablere seg som et stort navn»Telegraph

«Det er like godt å overgi seg med det samme: Les boka og nyt det, den kommer ikke til å forsvinne – og det er velfortjent.» BBC Radio 2 Arts Show

«Strålende debut … Knight vet å holde tempoet oppe» The Times

«Sensasjonelt god pyskologisk thriller … akkurat som den skal være» Lee Child

«Fabelaktig fengende, jeg kunne ikke legge den fra meg.» Marian Keyes

 

Les mer...

Skrevet av: Knut Gørvell  28. juli 2015

0 kommentarer

«Avslørt» – årets beste krim?

Avslørt uten typoHva om du skjønte at romanen du ligger i senga og leser, handlet om deg? Slik begynner årets kanskje beste krim: Avslørt.

Dokumentarfilmskaper Catherine Ravenscroft finner en bok på nattbordet som skal kaste henne inn i et lysvåkent mareritt. Boken utgir seg for å være en fiksjon, men den forteller i levende detalj om den forferdelige dagen da Cathrine ble slave av sin egen mørke hemmelighet, en hemmelighet hun er sikker på at hun bare deler med én eneste person – og denne personen er død.

Cathrines verden går i oppløsning når fortiden innhenter henne. Hennes eneste håp er å konfrontere det som virkelig hendte den forferdelige Avslørtdagen, selv om den sjokkerende sannheten kan komme til å ødelegge både henne selv og familien.

Dette er året for de store gjennombruddene på krimfronten. Paula Hawkins har med sin første krimroman, Piken på toget, toppet både de engelske og de amerikanske bestselgerlistene, og nå er det en annen debutant som vekker oppsikt. Renée Knight har arbeidet i BBC med å regissere dokumentarfilm om kunst før hun ble forfatter. Hun har skrevet fjersyns- og filmmanus for BBC, Channel Four og Capital Films, og Avslørt er hennes debutroman, den er under oversettelse til et tjuetalls språk. Det Hawkins og Knight har felles er at de skriver psykologiske krim der det er relasjoner og fortidens hemmeligheter som står i sentrum for handlingen, og selvsagt gjelder det som i Flink pike å ha noen ordentlige twister. Hvis du liker Flink pike eller Piken på toget, er jeg sikker på at du vil elske Avslørt. For dette er en smart og urovekkende psykologisk thriller om å ha hemmeligheter og den forferdelige prisen man noen ganger må betale for å holde sannheten skjult.

Avslørt klatrer raskt mot toppen av bestselgerlistene i hele verden, godt støttet av fantastiske anmeldelser:

«En avhengigetsskapende roman med ‘shades of Gone Girl» Sunday Times

«en solid debut … et stekt og overbevisende portrett av to mennesker som er tvunget til å se i øynene en ubehagelige, ja tilmed uutholdelig sannhet» The Guardian

«Klar til å etablere seg som et stort navn»Telegraph

«Det er like godt å overgi seg med det samme: Les boka og nyt det, den kommer ikke til å forsvinne – og det er velfortjent.» BBC Radio 2 Arts Show

«Strålende debut … Knight vet å holde tempoet oppe» The Times

«Sensasjonelt god pyskologisk thriller … akkurat som den skal være» Lee Child

«Fabelaktig fengende, jeg kunne ikke legge den fra meg.» Marian Keyes

 

Les mer...

Skrevet av: Camilla Groth  28. juli 2015

0 kommentarer

Ukas dikt: Camilla Groth fra «Hysj»

Kjøp boken.

Kjøp boken.

Jeg samler på fluene.
I en innringet notis av mors gule avis
står det at de er våre kusiner
og har identisk muskelvev
med mennesker.
Jeg må samle nok og sette dem sammen
til en trøstende søster eller en munn jeg kan synge i.
En ny skulder.
Samle nok til en strykende hånd, nok
til å gå til butikken
og nok til å bære posene hjem.

Camilla Groth (f. 1973) er forfatter. Hun debuterte i 2008 med Nature Boy. Dette diktet er hentet fra samlingen «Hysj» (2013). Hun har også nylig gitt ut diktsamlingen «Et sted der ute er jeg lykkelig» inspirert av Edvard Munchs malerier.

Les mer...

Skrevet av: Bente Dahl Svendsen  28. juli 2015

0 kommentarer

Smakesprøve fra Trines mat 2: SEMI FREDDO MED KROKAN

Norges største matblogger Trine Sandberg gir dere her en smakebit fra "Trines mat 2"

Norges største matblogger Trine Sandberg gir dere her en smakebit fra «Trines mat 2″

Semifreddo betyr halvfryst på italiensk – og er en enkel måte å lage is på
dersom du ikke har ismaskin. Isen kan smaksettes etter smak og behag, for
eksempel krokan, som er min favoritt. Dette smakte jeg første gang under
en matreise i Piemonte – og med litt hjelp fra Jamie Oliver har jeg klart å
gjenskape dette matminnet på mitt eget kjøkken, også.

Du trenger (til ca. 8 porsjoner; 1 t + hviletid)

ISKREM
• 1 vaniljestang, frøene
• 60 g sukker
• 4 egg, skilt i plommer
og hviter
• 5 dl kremfløte
• en klype salt

KROKAN
• 300 g hasselnøtter,
uten skall
• 250 g sukker
• 1/2 dl vann
Du kan eventuelt bytte
ut hasselnøttene med mandler.
Da trenger du ikke å fjerne skallet

Begynn med krokanen, som må være helt avkjølt før du setter i gang med
iskremen. Fordel nøttene på et bakepapirkledd bakebrett og rist dem midt i
ovnen ved 225 grader i 7–10 minutter, til de er blitt gylne og skallet begynner
å løsne. Pass på å unngå at nøttene blir brente og bitre! Fordel nøttene i
et rent kjøkkenhåndkle og gni dem sammen, slik at det resterende skallet
løsner. Ha nøttene […]

Les mer...

Skrevet av: Kristian Klausen  27. juli 2015

0 kommentarer

Min sommerlektyre: Kristian Klausen anbefaler

Kristian Klausen

Forfatter Kristian Klausen har boktips som vil imponere. Foto: Finn Michelsen

Jeg vil anbefale to selvbiografier som vil imponere dine venner på stranda i sommer, og som vil gjøre at du tidvis glemmer å bade, eller å se på damene/mennene.

carl-gustav-jung1

Carl Gustav Jung

Carl Gustav Jung, den moderne psykoanalysens store skikkelse ved siden av Freud, ga i 1961 ut sine memoarer, simpelthen kalt Mitt liv (i norsk Fakkelpocket fra 1966). I noen nyere utgaver har samme bok tittelen Minner, drømmer, tanker. Han åpner selvbiografien slik: «Mitt liv er historien om hvordan det underbevisste realiserer seg selv. Alt som ligger i underbevisstheten streber etter å gi seg til kjenne». Og et annet kapittel åpner med setningsleddet: «Min åndelige utviklings eventyr…», som om han sier at å fordype seg i sjelelig forskning, psykologi, og eget drømmemateriale, er en oppdagelsesreise uten like. Og ikke uten risiko. Jung innrømmer at han befant seg i psykosens grenseland da han en periode avsondret seg fra verden, for å gå nedskrivende i dialog med de symboler og skikkelser som steg opp fra drømmene. Han tegnet mandalaer og håndskrev disse erfaringene ned på store ark. I selvbiografien forteller Jung blant annet om hvorfor han brøt med Sigmund Freud (dennes ensidige fokus på seksuelle nevroser ble for snever for Jung), og hvordan han gjennom mange års psykoanalyse av klienter/pasienter, utviklet sine egne teorier. Jeg blir alltid så grundig inspirert av Jung. Å gå så dypt og kreativt inn i psyken og åndens verden, minner meg om hvor stort og rikt livet er, og hvor spennende det kan være å skrive, tegne, male, klippe, lime, og skrive kalligrafi. Jungs egne mandalaer og kalligrafiske «drømme-rapporter» er for øvrig nylig utgitt i The Red Book (Liber Novus).

the red book Samtidig med at jeg skrev min kommende roman, Veien til Mekka, leste jeg Salman Rushdies selvbiografi, utgitt i 2012. Den har tittelen Joseph Anton, som var dekknavnet Rushdie levde under i ti år. Etter å ha skrevet den burleske romanen Sataniske vers, ble han dømt til døden av Irans leder Ayatollah Khomeini; mullaen oppfordret alle rettroende muslimer til å prøve å drepe ham. Sataniske vers var en fornærmelse mot islam, het det, siden den våget å lage fiksjon av – og stille spørsmål ved – vedtatte fortolkninger av Koranen. Rushdie fikk politibeskyttelse og ble flyttet mellom hemmelige adresser, og da han skulle velge dekknavn, ønsket han å kombinere navnene til favorittforfatterne sine. Han vurderte først Vladimir Joyce. Deretter: Marcel Beckett. Til slutt landet han på Joseph Anton, etter Joseph Conrad og Anton Tsjekhov.

Salman Rushdies selvbiografi er først og fremst en fortelling om mot, og om hva kostnaden kan være for å tørre å lage den kunst ens indre dikterer. Uavhengig av om de fornærmede kalles athenere, puritanere, kommunister, sørstatsamerikanere eller muslimer, er historien preget av personer som har turt å opponere mot makten, mot vedtatte dogmer og rammer. Mange av dem har gått i døden – som frontsoldater for det vi i dag kanskje tar for gitt: Demokratiet. Både Sokrates, Jesus og Galileo Galilei ble beskyldt for blasfemi, men filosofiens, kristendommens og vitenskapens historie skylder dem alle en stor takk. Josepg Anton Joseph Anton oppleves som en av de viktigste bøkene jeg har lest, og den kan også betraktes i lys av den pågående bevæpningen av politiet i Norge: Rushdie selv jobbet hardt for å slippe å bli beskyttet av livvakter. Han skrev artikler og møtte islamske ledere for å skape et klima der vi må tørre å gå ubevæpnet, tørre å ha en åpen diskurs om politikk, religion og kunst, tørre å stå sammen om demokratiske verdier, eller som Jens Stoltenberg sa: «Mer åpenhet, mer demokrati.» I dag lever Rushdie uten politibeskyttelse i New York.

PS fra forlaget: Kristian Klausen er født i Drammen i 1971. Han debuterte i 2008 med novellesamlingen Måltidet i Emmaus. Året etter gav han ut den kritikerroste romanen Globus. I 2011 kom romanene Akilles og i 2013 nok en roman, Mitt liv var et hett bibliotek. Nå er han klar med Veien til Mekka, en roman der fortelleren fascineres av det uforløste kunstneriske aspektet i Islam. Han har lyst til å skildre profeten Muhammeds liv i en serie oljemalerier og arrangere en utstilling, noe som innebærer et brudd med det islamske bildeforbudet.. Dette er altså en aktuell og alvorlig roman, men ikke uten humor, som lanseres i september.

Les mer...

Skrevet av: Anne Østgaard  27. juli 2015

0 kommentarer

«BEST OF» Barndommens nattbord: Tor Åge Bringsværd

Tor Age Bringsvard, foto Johanna Siring-5

Tor Åge Bringsværd er en av våre mest produktive og allsidige forfattere. Foto: Johanna Siring

«Menneske, dyr, insekt, maskin, original og kopi. Egentlig kommer det ut på ett. Det som teller er vår evne til å se, om vi har et hjerte som kan se bakenfor hale og huggtenner, kretser og koblinger, vinger og brodd. For vi er sammen. Så enkelt er det. Alle er vi sammen. Og likevel så vanskelig.»
Fra Panama (2014)

Tor Åge Bringsværd (f.1939) er en av våre mest produktive og allsidige forfattere. Han  har utgitt over hundre bøker for barn og voksne; romaner, noveller, dramatikk, bildebøker, serier og lettlestbøker, og han har fått en lang rekke priser. I 2010 mottok han Norsk kulturråds ærespris for sitt betydelige forfatterskap. I fjor fylte den lekne og barnlige mannen 75 mentalt svært unge år, og lanserte samtidig hele tre bøker: Den dystropiske fremtidsfabelen Panama, den vakre Vår verden er dugg og en ny bok i Karsten og Petra-serien, Petra skal til tannlegen. Karsten og Petra er en av de populære seriene Bringsværd har skrevet for barn. En annen er serien om Tambar.

Tambar

I Tambar og den lille, snille ulven (2013) finner Gurine og Tambar en liten ulvunge som har mistet mammaen sin. De kaller den for Kosulv og vil gjerne ha den boende. Pappa sier ja, men så viser deg seg at mamma Dovre er allergisk..

Er det en eller flere bøker fra «barndommens nattbord», som har gjort spesielt sterkt inntrykk på deg?
Jeg hadde mange yndlingsbøker da jeg var barn. Og med yndlingsbøker mener jeg bunken av utvalgte favoritter som jeg alltid hadde klar på en taburett ved siden av sengen i tilfelle jeg skulle bli forkjølet (med litt feber) eller få bronkitt. Noen ganger hadde jeg også skulkesyke, det innrømmer jeg. (Av og til ble jeg gjennomskuet. Det var sånn omtrent fifty–fifty.) Men uansett lå jeg ofte til sengs. Særlig hver høst og vår. Det var en ganske stor bunke bøker, og det hendte rett som det var at Bamse (naboens digre blandingshund, som mente at den eide meg) rev ned alt sammen når den ville hoppe opp i sengen – og det ville den som regel. Så der lå vi nå og leste, Bamse og jeg. Vi hadde heldigvis stort sett samme smak. Min barndoms forkjølelsesbok fremfor noen het Krig og fred i Tostrupsgate. [Skrevet av Leif Ytteren i 1944]. En bok det er overraskende få som husker i dag – men selv vet jeg at jeg har lest den sånn ca. tre hundre ganger. Med store øyne leste syv-åringen om en guttegjeng som lekte og slåss – akkurat slik vi selv likte å bruke fritiden. Men for meg, og sett fra min barndoms Skien, var Oslo den gang like fjern og eksotisk som planeten Mars. Det gikk rykter om at det til og med fantes en rulletrapp der!

Var du av de heldige som fikk sitte på et voksenfang og bli lest for som barn? Og hadde du noen gode stunder med en lesende voksen på sengekanten?
Hverken moren min eller faren min leste for meg. Så det måtte jeg lære meg veldig tidlig å gjøre selv. Derimot fortalte de! Hver eneste kveld. Og de byttet på. De fant på egne, eventyrlige historier – som jeg (og ofte de selv også) var blant personene i. Og fortellingene var lange. De ble så visst ikke ferdigfortalt på én kveld, nei. Her var det «Fortsettelse følger». Og siden de skiftet på, så kom ikke mammas fortsettelse allerede neste kveld. For da var det pappas tur. Og han fortalte enda lengre historier! (Det hendte mer enn en gang at mamma banket på døren og spurte om det ikke var nok snart…) Og slik fortsatte det. Du kan si at jeg tidlig vennet meg til «serier»… så ble da også seriebøker det jeg likte best å lese selv da jeg var barn: Tarzan, Den ensomme rytter, Biggles osv. Og når jeg nå skriver barnebøker – for det gjør jeg jo rett som det er – så sannelig er det ikke seriebøker jeg liker best å skrive selv også! (Merkelig at seriebøker har en slik lavstatus, forresten… de samme menneskene som rynker på nesen av seriebøker elsker jo tv-serier!)

Hva har litterære møter i barndommen betydd for din senere skapende virksomhet?
Gjennom min mormor, som bodde i første etasje, fikk jeg oppleve Ole Brumm. Og i motsetning til foreldrene mine, så fortalte hun ikke, men hun leste. Og vi satt foran koksovnen og leste de to Brumm-bøkene om og om igjen. For hver gang leste hun dem litt annerledes. La til og trakk fra. Så egentlig fortalte hun vel, hun også, på sin måte… Og jeg ble aldri trett av Ole Brumm. Jeg er ikke trett av de bøkene som voksen heller. Etter min mening er det knapt skrevet noe bedre og klokere og viktigere i verdenslitteraturen. (Den eneste som kan måle seg med A.A.Milne er Tove Jansson, hun kan som kjent måle seg med hvem som helst. Og Den lille prinsen-forfatteren Saint-Exupéry – men han rakk dessverre ikke å skrive seriebøker…)

Les mer...

Skrevet av: Knut Gørvell  25. juli 2015

0 kommentarer

Tarm-sjarm til topps

Dostillingen din er viktig for sjarmen i tarmen

Dostillingen din er viktig for sjarmen i tarmen

Giulia Enders’ Sjarmen med tarmen er ifølge Bok365.no den oversatte faktaboken som har solgt best første halvår, og det er faktisk den boken jeg har snakket mest om i sommer.

Da vi skulle utgi Sjarmen med tarmen i vinter, var en del her på forlaget skeptiske til omslaget og andre til tittelen som for øvrig er tro mot originalen: Darm mit Charme. Heldigvis skulle det vise seg at redaksjonen hadde rett, for dette er en bok med usedvanlig stor gjennomslagskraft og gjenkjennelighet. Den har solgt over en million eksemplarer i Tyskland og selger altså best av de oversatte faktabøkene her til lands.

Giliua Enders

Guilia Enders er forsker og lege, men kanskje først og fremst en fantastisk formidler.

Selvsagt høres utgangspunktet litt underlig ut; at tarmen –  denne sammenkrøllede, udelikate og rumlende saken som slipper ut illeluktende saker –  er sjarmerende! Men ja, jeg lover deg at du etter å ha lest Sjarmen med tarmen har fått en helt ny respekt for kroppen og for tarmen og for din indre sjarm. Giulia Enders er medisiner og forsker, men først og fremst en fantastisk formidler. Hun skriver vittig og informativt og klarer å gjøre kunsten å konversere om bæsj til allemannseie – ingen dårlig prestasjon i seg selv.

Det som kanskje har vekket mest oppsikt i mediene og som jeg også har snakket en del om med mine omgivelser, er at de doene vi møtte på våre første interrail-reiser: de skremmende hullene i gulvet i Hellas, kanskje var de riktigste – for kroppen. Dette er basiskunnskap hos Enders, og hun har selvsagt viet en del av første kapittel til hvordan vi burde sitte på do, og så drar hun like godt en runde om konsistensen på vår avføring og hva det kan bety. Vår tradisjonelle sittestilling på doen kniper igjen tarmen, mens det gamle hullet i gulvet gir friere passasje, se tegningen over som søsteren til Enders har laget. Heldigvis kan dette knipeproblemet bøtes på med en liten krakk ved doen slik at du nærmest sitter på huk på en vanlig do. Det har jeg for øvrig ikke fått gjennomslag for hjemme ennå, men nå har både min mor og min datter fått boken, så kanskje blir det enderinger etter hvert.

Hvis du som meg liker å dele morsomme funfacts, er dette boka for deg. For du visste kanskje ikke at:

  • Vi har 100 milliarder mikrober i tarmen
  • Tarmen er 8 meter lang, men hvis man regner med alle strukturer fram og tilbake er den 7 kmSjarmen med tarmen
  • Det finnes fire hovedtyper avføring
  • Alle burde sitte på huk når man bæsjer
  • Tynntarmen har et vidunderlig utseende inni
  • Tarmen har mye å si for humøret, hukommelsen og vekta
  • Størsteparten av immunforsvaret vårt sitter i tarmen.
  • Tarmen har nest flest nerveceller, kun slått av hjernen
  • Tarmen bestemmer over hjernen i flere tilfeller enn hjernen bestemmer over den

Neste gang du er sur eller irritert, husk det kan bare være tarmen som sliter litt med sjarmen.

 

Les mer...

Skrevet av: Ingrid Schibsted Jacobsen  24. juli 2015

0 kommentarer

SMAKEBIT av Caroline Palonens «Det er mitt hav»

Caroline Kaspara Palonen

Caroline Kaspara Palonen. Foto: Randi Grov Berger

De skal ikke sove hos meg. De skal overnatte på hotell. Men de kommer hit først. Pappa har ringt, og flyet er forsinket. Jeg er spent på hva de vil si om rommet, om byen og livet mitt her. Jeg håper de kommer til å være positive, selv om jeg snart er for gammel til å bo i kollektiv. Jeg merker det, for jeg lar meg irritere over stabelen av pizzaesker på kjøkkenet. Den har passert meg, og jeg er 173 centimeter høy. Det er ikke min jobb å bære ut eskene, for det er ikke jeg som har spist pizzaen. De er førsteårsstudenter. Det er så mye håp og skjult redsel i dem at jeg blir nervøs av å dele etasje med dem. De fleste flytter til bedre steder etter en stund. De vil ha store rom med knirkegulv, rosetter, stukkatur og doble dører. Jeg satser på at han med pizzaeskene flytter snart, men det er ikke avgjørende. Jeg har slått meg til ro med lysstoffrørene og institusjonstapeten her. Hver gang jeg er hjemme på juleferie er det pinlig å fortelle alle jeg treffer at jeg fortsatt ikke er ferdig med oppgaven. Jeg sier alltid at jeg satser på å levere til våren. Jeg ser at de ikke tror på meg. Mamma og pappa har sagt at de skal komme ned hit på besøk. De har sagt det flere ganger. De har sagt det så mange ganger at jeg har bodd her i flere år uten at de har besøkt meg. Mamma liker nok ikke tanken på å reise med fly. Pappa liker neppe tanken på å befinne seg i et urbant rom langt borte fra snekkerboden, prosjektene og arbeidet sitt hjemme. De setter ikke pris på et godt måltid ute. Mamma sier alltid: Det her lager vi bedre hjemme, og hun sier det uansett hva hun får servert. De få gangene jeg har hatt henne med på kafé, har hun tatt seg et glass vann og spurt om vi skal dra hjem snart. De har ikke interesse av butikker og utstillinger. De liker å være hjemme. De vil stable ved. De vil ruske i blomsterbed og snakke om hvordan været er i dag, og om hvordan det til sammenligning var i går, eller dagen før. Jeg skulle ønske jeg var ei som strødde rundt meg med trivsel og nips. Det hadde passet i dag, for foreldrene mine kommer, og jeg vil at de skal tenke at jeg har det fint her. Det eneste jeg strør er bøker, ord og rot. Jeg samler alle skrivesaker og en tube med håndkrem, og legger det i skrivebordsskuffen. Mamma kommer til å definere det som rot hvis jeg lar det ligge fremme. Jeg vil ikke gi henne den muligheten. Basketballen min ligger ved skrivebordet. Jeg sender den under senga. Jeg står klar for å ta den imot i tilfelle den triller ut på gulvet igjen. Den gjør ikke det. Jeg ruller sammen gulvteppet mitt og bærer det ut på verandaen. Jeg rister det over bakgården med alle tingene som studenter har dumpa her før de har reist videre. En grå sky av støv blir liggende igjen i lufta over alt skrapet. Jeg lukker munnen for å holde støvet ute, men det er allerede i kroppen, og nå slipper det ikke ut. Jeg skulle nok ristet teppet litt oftere. Jeg må slutte å vente med alt til jeg skal ha besøk. […]

Les mer...

Skrevet av: Bernt Roald Nilsen  23. juli 2015

0 kommentarer

En islandsk krimlegende: Arnaldur Indridason

Indridason4

Den islandske krimforfatteren Arnaldur Indridason har en stor fanskare i Norge. Nå er han aktuell med «Skuggasund».

Arnaldur Indridason er oversatt til en rekke språk, og har mottatt krimpriser som Glassnøkkelen, The Golden Dagger og Martin Beck-prisen. Årsaken er ifølge Indridason selv hovedkarakteren Erlendur Sveinsson, en typisk nedtrykt skandinav.
Indridason er best kjent for serien om detektiv Erlendur Sveinsson i Reykjavik. Men han skriver også helt frittstående krimbøker som aktuelle Skuggasund.  Der er handlingen er lagt til andre verdenskrig og i dag. Han liker å linke fortid og nåtid.

Hvorfor tror du bøkene dine er så populære i Norge?
Først vil jeg si at jeg setter stor pris på mine norske lesere. Så vil jeg gi æren til Erlendur Sveinsson. Han får stor oppmerksomhet i mange land, og jeg tror noe av årsaken ligger i at folk ser på Island som et fjernt, fortryllende land med ren luft og et helt spektakulært landskap. Kan kriminalitet forekomme her? Mange lesere finner det helt usannsynlig.

Hva handler kriminalromanene dine om?
Om alt som har med mennesker å gjøre, tror jeg. Jeg håper og tror bøkene mine har et variert innhold, de handler ofte om tap, savn og sorg, og en noe nedtrykt politibetjent som bare løse hver eneste sak han får i hendene. Særlig når de handler om savnede personer, fordi han selv har erfaring med å savne.

Kan du si litt om din siste bok, Skuggasund?
Den begynner med et drap utenfor Nasjonalteatret i Reykjavik under andre verdenskrig. Etterforskeren av drapet blir funnet myrdet i sitt hjem i vår tid. Fortellingen beveger seg mellom nå- og fortid, og det var interessant å skrive om krigstidens Reykjavik, som var okkupert av britiske og amerikanske tropper.

Befolkningen ble fordoblet over natten, og det bød på mange problemer. Og mange spennende historier.

Skuggasund_DummyHva inspirerte deg til å skrive Skuggasund?
Jeg liker å finne temaer i fortiden, som jeg linker med vår tid. Det har med min interesse for tid som begrep å gjøre. Hvem er du på et visst tidspunkt? Og hvem er du blitt 20 år senere? Hvordan forandrer tiden oss?Og så ville jeg skrive om Island som et okkupert land i andre verdenskrig. Det er ikke skrevet så mye om akkurat det, og det er rart, for det er en fascinerende periode i vårt lands historie.

I Skuggasund skriver du to historier sammen i én?
Jeg har gjort dette flere ganger, og gjør det alltid på samme måte. Ett kapittel om gangen, og en side om gangen. Jeg skriver ikke én historie først, og så den andre, for så å smelte dem sammen. Jeg skriver én sammenhengende handling, og beveger meg frem og tilbake i tid og mellom ulike steder. Det er morsomt og utfordrende å sy for- og nåtid sammen, spesielt for sånne som meg, som en gang i tiden studerte historie og elsker å knytte gamle og nye hendelser sammen.

Hva er viktigst for deg som forfatter – karakterer eller plot?
Karakterene. Alltid. Min mening – det er mulig den er litt enkel – er at hvis du som leser ikke er interessert i karakterene i fortellingen, er det ingen vits i å fortelle den. Jeg legger alltid stor vekt på arbeidet med karakterene mine. Heller det enn å lage kompliserte plot og cliffhangers. Det er jo alltid karakterene som driver plotet i en roman fremover!

Dette intervjuet har tidligere vært publisert på krimbloggen.no

Les mer...

Skrevet av: Knut Gørvell  22. juli 2015

0 kommentarer

Hør Tom Egeland på BokPod

BokPod Tom Egeland

I den ferskeste BokPoden snakker Tom Egeland om Bjørn Beltø, Bibelen, Facebook, Excel og oldefaren Jon Flatabø. 

Tom Egeland (f. 1959) er ikke minst kjent for Sirkelens ende (2001) – «den norske Da Vinci-koden», og han har siden den gang skrevet en rekke thrillere som har nådd ut til titusener av lesere. For Lucifers evangelium (2009) fikk Egeland Rivertonprisen. Fedrenes løgner (2010) var Egelands første roman som ikke er krim, og boken ble nominert til Bokhandlerprisen. Katakombens hemmelighet (2013) var hans første ungdomsbok, og den vant Arks barnebokpris 2013 og ble nominert til Uprisen. Egelands bøker trykkes i stadig nye opplag og er oversatt til 21 språk – deriblant engelsk, fransk, tysk, italiensk, spansk, koreansk, japansk og kinesisk.
Tom Egeland har arbeidet i Aftenposten, der han var nyhetsjournalist, vaktsjef i aftenutgaven og nattredaktør i morgenutgaven. I 1992 ble Egeland redaksjonssjef i TV 2-nyhetenes Oslo-redaksjon. Han ble nyhetssjef i TV 2 i 2000. Fra 2006 har han arbeidet som fulltidsforfatter. I 2015 er han blitt valgt til president for Rivertonklubben.

BokPod er timelange intervjuer av Norges viktigste forfattere som lanseres hver onsdag morgen. Det er svært lett og gratis å lytte. Du kan gå inn på iTunes og søke etter BokPod eller du kan lytte på BokPods nettside her. Det legges også ut bonusmateriale på facebook og Instagram:Bokpod logo @bokpod.no.

På BokPod ligger selvsagt også de tidligere intervjuene med Roy Jacobsen, Dag Solstad, Vigdis Hjorth, Ingvar Ambjørnsen, Frode Grytten, Tomas Espedal, Karin Fossum og Herbjørg Wassmo som du kan høre på når og hvor du vil.

Jeg har sakset litt fra intervjuet for å gi noen smaksprøver, men selvsagt bør du gå til kilden og høre selv:

Om det han skriver nå
Jeg skriver alltid på noe. I motsetning til noen forfatterkolleger som bruker et halvt år, et år eller to på å gå og grunne seg gjennom neste roman, så er jeg alt for utålmodig og rastløs. Jeg har alltid ett eller to, noen ganger tre bokprosjekter gående. Så i disse dager er jeg jo i innspurten på to bøker som kommer til høsten, altså ungdomsbøker. Samtidig skriver jeg på en ny voksenroman, en ny Bjørn Beltø-thriller som forhåpentligvis blir ferdig fra min side i løpet av høsten.

Om overgang fra vanlig skjønnlitteratur til krim
Det er jo sånn at forfattere som har skrevet generell skjønnlitteratur, og så vender seg til krimmen i den tro at de skal bli styrtrike og berømte oppdager at det er faktisk ikke så lett. Det beste eksemplet er Knut Faldbakken som jo gikk fra en karriere som samtidsforfatter og bejublet sådan til å skrive krim, som da oppdaget hvor utrolig vanskelig det er. Hvis en roman er et urverk, vil en krim bestå av kanskje hundrevis av små tannhjul, mens en annen type roman kanskje bare har to, tre tannhjul som griper inn i hverandre og for så vidt er viktige nok. Men krimmen består av så veldig mange små bestanddeler som gjør at dels du som forfatter må ha stålkontroll og du må enten ha dette urverket tikkende i kroppen eller gjøre bruk av hjelpemidler som for eksempel et Excel-ark. Det brukte jeg selv i Ulvenatten.

Om Facebook
For meg er Facebook som en røykepause på jobben. Alle som har et arbeidssted går jo bort til kaffeautomaten eller kaffetrakteren eller hvis de har et røykerom, eller går ut for å ha seg en sigarett, jeg har jo ingen kolleger rundt meg. Jeg har Teddy, altså hunden min, men jeg trenger jo også små avbrekk, og da blir jo Facebook for eksempel en av mine pauser, det blir jo et slags fellesskap ut av det. Men jeg er nok ikke aktiv. Det at jeg legger ut, la meg si en statusoppdatering i løpet av dagen, tar meg jo bare 30 sekunder.

Om Jon Flatabø
Jon Flatabø er bestefaren til moren min. Han var forfatter på slutten av 1800-tallet og tidlig 1900-tall. Han var ganske stor i sin samtid. Han var, hva skal vi si, sin tids Ingulstad eller Sandemo eller Jo Nesbø hadde jeg nær sagt i kraft av å selge vanvittig mye bøker. Han hadde opplag opp mot hundre tusen. Men var jo først og fremst allmuens dikter. Så det var jo hushjelpene som leste min oldefar. Han skrev romaner som Brudeferden i Hardanger. Han var jo litt av en type. Jeg har bilder av ham inne i skrivestuen, han hadde langt flammende skjegg. Han var jo en av Kristiana-bohemen, en drukkenbolt, skjørtejeger, komplett uansvarlig som far. Sånn at da hans hustru døde, så endte alle barna på barnehjem.

Du kan lytte til Tom Egelands BokPod her!

Les mer...