Aurikkel, Asters, Mimosa, Svaleurt – selvsikkerhet, tålmodighet, følsomhet, kommende gleder

I Blomstenes hemmelige språk, skrevet av debutanten, Vanessa Diffenbaugh (Aschehoug), er det en scene hvor Victoria sår  frø og setter planter  i brukte melkekartonger. Victoria  er besatt av blomster og vekster. Plantene har hun  stjålet i parker og private hager. Hun plasserer melkekartonene side om side på gulvet på rommet (hun bor i et hybelhus for ungdom, barnevernsbarn), hvor det er et heldekkende teppe. Vann og jord siver ut av melkekartonene,  frø faller på teppet og etterhvert spirer det her og der. Det lukter muld, mose, skog og fuktig plen. Gulvet blir neste som en liten eng.

Ja, alt kan skje når man planter inne! Jeg skuer over mine mange potter som spirer alt for tidlig. Kong vinter tok en liten lur. Håper han ikke våkner igjen!

Sa jeg forresten at du må lese Blomstenes hemmelige språk? Det var egentlig det jeg skulle si.

Victoria er oppvokst foreldreløs, uten famile, uten nærhet, uten kjærlighet – bodd i mange fosterhjem og institusjoner. Victoria er et skadeskutt, men sterkt barn. Hun holder en armlengdes avstand til alle og ødelegger det meste rundt seg. Inntil hun ti år gammel kommer til Elizabeth – som driver en vingård. Der opplever hun for første gang i sitt liv ubetinget kjærlighet og hun lærer om blomster. At blomstene har et språk, at man rett og slett «kan si det med blomster» – eføy = troskap, akeleie=svik, asters = tålmodighet osv. Også dette fosterhjemmet blir en mellomstasjon for Victoria. Det blir nye opphold i institusjoner inntil hun fyller 18 og må klare seg selv. Da er det enten et liv på gata eller skaffe seg en jobb. Victoria blir blomsterdekoratør, blomster er det eneste hun kan og i utgangspunktet er det et halmstrå, men blir redningen. Hun får en deltidsjobb og lager himmelske oppsatser som snakker til mottaker. Hun blir ettertraktet og starter  eget firma. Victoria opplever kjærlighet, men tør ikke. Hun føder en datter i skjul, som hun leveret til barnefaren mens han er ute. Hun stikker. Mye stille dramatikk, mye sorg – et merkelig liv på en madrass i bakrommet til blomsterbutikken. Inntil det snur – kjære leser – en ny begynnelse  (Påskelilje = nye begynnelser) og det ender godt. Men før det – dere rystes, rystes, rystes….