Jeg har lest manus. Dere andre må vente til langt ut i neste måned. Etter det blir det til  gjengjeld Krimfestival og besøk av ekteparet Kepler. Jeg sier ikke mer, men dette er etter min mening Keplers beste.

Men jeg kan ikke la være å mimre litt når jeg nå sitter med markedsplanene for Den tomme stolen. Vi vrir jo alltid hodene våre – hva kan vi finne på nå når den engelske utgaven av for eksempel «Harry Potter og Føniksordenen» allerede er ute? Det må ha vært i 2003 – vi satt et lite team i  Damms lokaler. Dette var før fusjonen med Cappelen. En sen ettermiddag.  Lars Mytting (nå mest kjent for «Hel ved»), produksjonsleder Boris Henriksen, jeg og muligens et par til. Vi hadde tidligere «solgt inn» til media, bokhandel og andre at Harry Potter og føniksordenen  var trykt i det største bokopplaget på norsk jord noensinne og at bøkene kom over Svinesund med politieskorte. Nesten sant alt sammen. Store oppslag i avisene. Denne ettermiddagen fikk vi en ny melding : «Bøkene kommer sjøveien»! Pokker! OK, la oss finne på noe. Og det gjorde vi. Hva hadde vi å spille på? Lars Mytting hadde en Jaguar.  Boris kjente noen i Havnetilsynet. Jeg hadde en lang sort frakk (som jeg faktisk brukte til daglig) og så gikk det slag i slag. At vi fikk med TV 2 i beste sendetid og en helside i Aftenposten, hører med til historien. I løpet av et par dager var alt klart.  Se resultatet her.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Mandag 10. september. Vi ankommer Kristiansand i strålende sensommervær. Tre fra Aschehoug, tre fra Cappelen Damm og seks forfattere. Det er et yrende folkeliv i Markens gade, både ute og inne i butikkene. Her ligger bokhandlene på rekke og rad. Alle kjedene er representert. I Libris-butikkene, tradisjonsrike Berge og (litt lenger ned i gaten) Birting, er torgene fulle av høstens nyheter. Som forlegger får jeg alltid litt angst når jeg ser meterhøye bokstabler. Men bokhandlerne vi møter her vet hva de holder på med. Hos B & B møter de oss med selvsikkerhet og entusiasme. Og de kjenner hver tittelen som har fått lykkeplassen på torg. Har denne tryggheten vi møter noe med at de styrer butikkene sine selv?

Kl 15.30 møter Bokgallateamet til rigging og lydsjekk. Rekvisitter skal på plass. Fargerike stoffer dekker sofa og stoler. Forfatterne kommer innom for å ta en titt på sal og  scene og snakke gjennom kveldens program.

Kvelden er her og vi håper på  forhåndsnerver, da må vi skjerpe oss -  og programmet blir mye bedre.

I Kristiansand er forfatterlisten fantastisk. Barnebøkene representeres ved Levi Henriksen (CD) og Lars Joachim Grimstad (ACO). Levi leser om Domrot Domrot Domrot fra Engelen i Djevelgapet. Forsvinner Tormod tro – nå når navnet hans gjentas tre ganger om og om igjen? Lars Joachim er debutant. Hans bok Barna som forsvant er hylende morsom (og litt alvorlig) om Norges nye statsminister fra mer-partiet.

Unni Lindell trollbinder publikum, Eystein Hanssen pirrer nysgjerrigheten, Gro-Helen Tørum er et fyrverkeri og Oddgeir Bruaset avslutter seansen med sin velkjente stemme og folkekjære bøker om «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu«.

Skal vi lytte til stemningen i salen og ansiktene til de 120 gjestene (bokhandlere og bibliotekarer) blir dette en fin bokhøst.

#Bokgalla2012

Jeg tror det beste man kan spise i Polen er suppe (kremet gulrotsuppe nam,nam!), ølet er godt og farlig billig.

Forleggerne (Even fra Aschehoug, Trude fra Juritzen, Nina fra Gyldendal, Geir fra Spektrum og jeg fra Cappelen Damm) presenterte «sommertitler» i fellesskap (og med avtalt antrekk) – en presentasjon vi observerte at publikum satte pris på.

Dette var en bok vi snakket varmt, varmt om da den kom. Bokhandlerne tok inn bøker, men det var ikke lett å få bøkene ut av butikk. Forfatteren var ukjent i Norge – selv om hun hadde mottatt den franske Bokhandlerprisen for denne romanen.

I september kommer en ny bok av forfatteren. Alt må vike for natten. Jeg har lest manus i påsken. Vigan leverer en sterk bok. Jeg får den ikke ut av hodet, ikke ut av kroppen. Vigans prosjekt denne gangen er å forstå sin mor. Dette er et krevende prosjekt for henne. Hun møter sin barndom og ungdom på nytt. Og det er ingen dans på roser. Alt må vike for natten  er en blanding av en roman og en dokumentar. En erindringsbok, med sprang i tid. Fire hundre sterke sider jeg gleder meg til å dele med flere.

Beretningen følger Lucile, som er Delphine de Vigans virkelige mor, gjennom barndom og oppvekst, som én av ni søsken i en familie som i det ytre virker preget av overskudd og kjærlighet, men som hjemsøkes av tragiske dødsfall, dramatiske opplevelser og psykiske lidelser. Sønnen på fire faller ned i en brønn og dør, to  av de andre brødrene tar livet av seg. Storfamilien holder på fasaden, men det er også en fargerik familie. Ikke minst er portrettet av Delphines bestemor en opplevelse å lese. Hun har åtte tannbørster, i forskjellige farger og bytter børster etter et spesielt system. Bustene holder på den måten i åresvis. Hun har en badedrakt for hver ukedag i frodige farger og står på vannski på ett ben i en alder av 75. Bestemoren er storfamiliens samlende midtpunkt, mens tragedier utspilles rundt henne. Lucile, Delphines mor, har store psykiske problemer. Hun er en labil og uortodoks småbarnsmor. Hun prøver ut  elskere, narkotika og alkohol, masse forskjellige jobber, nye leiligheter, sammenbrudd og tvangsinnleggelser. De to døtrene hennes må ta støyten. De hjelper mor, flytter til tider til far, tilbake til mor. Etter morens død starter Delphine prosjektet å forstå sin mor. Det blir en tøff prosess og vi følger og føler med forfatteren der hun leser gamle brev, snakker med familie og slekt, ser på gamle filmer og hører på lydbåndopptak. Dramatisk, tragisk og – morsomt. Delphine de Vigan er en forfatter jeg ønsker å dele med flere. No og jeg er tilgjengelig i pocket og innbundet.  Alt må vike for natten blir en av bokhøstens viktige bøker.

I Blomstenes hemmelige språk, skrevet av debutanten, Vanessa Diffenbaugh (Aschehoug), er det en scene hvor Victoria sår  frø og setter planter  i brukte melkekartonger. Victoria  er besatt av blomster og vekster. Plantene har hun  stjålet i parker og private hager. Hun plasserer melkekartonene side om side på gulvet på rommet (hun bor i et hybelhus for ungdom, barnevernsbarn), hvor det er et heldekkende teppe. Vann og jord siver ut av melkekartonene,  frø faller på teppet og etterhvert spirer det her og der. Det lukter muld, mose, skog og fuktig plen. Gulvet blir neste som en liten eng.

Ja, alt kan skje når man planter inne! Jeg skuer over mine mange potter som spirer alt for tidlig. Kong vinter tok en liten lur. Håper han ikke våkner igjen!

Sa jeg forresten at du må lese Blomstenes hemmelige språk? Det var egentlig det jeg skulle si.

Victoria er oppvokst foreldreløs, uten famile, uten nærhet, uten kjærlighet – bodd i mange fosterhjem og institusjoner. Victoria er et skadeskutt, men sterkt barn. Hun holder en armlengdes avstand til alle og ødelegger det meste rundt seg. Inntil hun ti år gammel kommer til Elizabeth – som driver en vingård. Der opplever hun for første gang i sitt liv ubetinget kjærlighet og hun lærer om blomster. At blomstene har et språk, at man rett og slett «kan si det med blomster» – eføy = troskap, akeleie=svik, asters = tålmodighet osv. Også dette fosterhjemmet blir en mellomstasjon for Victoria. Det blir nye opphold i institusjoner inntil hun fyller 18 og må klare seg selv. Da er det enten et liv på gata eller skaffe seg en jobb. Victoria blir blomsterdekoratør, blomster er det eneste hun kan og i utgangspunktet er det et halmstrå, men blir redningen. Hun får en deltidsjobb og lager himmelske oppsatser som snakker til mottaker. Hun blir ettertraktet og starter  eget firma. Victoria opplever kjærlighet, men tør ikke. Hun føder en datter i skjul, som hun leveret til barnefaren mens han er ute. Hun stikker. Mye stille dramatikk, mye sorg – et merkelig liv på en madrass i bakrommet til blomsterbutikken. Inntil det snur – kjære leser – en ny begynnelse  (Påskelilje = nye begynnelser) og det ender godt. Men før det – dere rystes, rystes, rystes….

Er du ny hageeier og skal velge stil, er mitt tips: lag en hage som spiller på lag med naturen. En  Naturhage gir frihet. Ambisjonsnivået kan variere i takt med humør, helse og tid. Du står VELDIG fritt. I min hage går kultur og natur hånd i hånd. Mye tid og  inspirasjon bestemmer grad av kultur. Lengre reiser og lite tid bestemmer grad av natur. Med andre ord: ikke mulig å ergre seg. Det som den ene sommeren er en plen, kan neste være en eng. Det som den ene uken et velstelt bed, kan neste uke være en frodig, overgrodd og spennede oase.

Bøkene under anbefales. Den som har gitt meg mest glede (og størst avling!) hittil er Dyrk dine egne grønnsaker. En inspirernde bok for deg som har lyst til å dyrke noe spiselig. Tips og gode råd, uansett ambisjonsnivå. En personlig bok, gøy å lese – igjen og igjen. Jeg oppdager noe nytt hver gang. Det siste bildet er mitt kjøkkenbord for to uker siden. Alt for tidlig med forkultur av bønner, men den tidlige våren fristet meg. Det kan gå riktig ille, men da er trøsten: disse plantene er topp gjødsel!

Min mest inspirerende hagebok

Vår i luften? Det begynner å sitre i mine mer eller mindre grønne fingre. Selv med minus 5 – 10 på søndag  og skitur, er det noe i luften som sier at våren er på vei. Jeg setter fra meg skiene og trasker en tur i hagen. Solen skinnner  blekt på drivhuset og  fuglene kvitrer forsiktig. Det ER snart vår? Tiden fremover nå er på mange måter den beste for en hobbygartner som meg. Forventning, planlegging, nye prosjekter.

I begynnelsen av februar var jeg i Firenze. I en bygning fra 1400 holdt en frøhandler hus. Her gikk jeg amok og ble bukket ut av en fornøyd kjøpmann.  Hvilken handel! Ingen ny kjole, veske eller sko fra Italia, nei. Men 25  frøposer!

Vårminne fra Italia

I fjor var det kompost jeg konsentrerte meg om i min rufsete hage. Det ble et prosjekt. Jeg elsker prosjekter. Komposteringen ble en besettelse. Jeg har seks kompostbinger. En av dem, min gode venninne Grønne Johanna, er varmkompost. Johanna elsker rekeskall og fiskeavfall. Håper naboen gjør det samme! Noen ganger stiller jeg meg tett inntil naboens tomt og lukter, snuser. « Kjenner jeg noe fra bingen?» Jeg følger med på vindretningen. «Kjære vind, ikke snu nå, slik at min nabo får fiskestanken rett i fleisen». Det er noen regler for dette. Jeg befinner meg på grensen. Og det hjelper ikke å synge lukten vekk.

Min varme venninne Grønne Johanna

Jeg henter mye inspirasjon fra en av fjorårets nye hagebøker – Lena Isralelsson DYRK DINE EGNE GRØNNSAKER, en bok jeg anbefaler på det varmeste. Liker du å traske rundt i hagen i gummmistøvler i all slags vær, rydde, klippe, plukke rusk og rask? Da er mitt tips: lag et dyrkningsbrød! Det går rett og slett ut på at du lager et stort opphøyet bed av kvist og kvast, jord og planterester. Noe fra komposten, annet fra grener, røtter, gamle planter.  Oppskriften får du i DYRK DINE EGNE GRØNNSAKER. Dette brødet er veldig effektivt til dyrking av for eksempel squash og gresskar. Og så dekorativt!

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Vi lader opp til lanseringer av vårens store krimutgivelser. Cappelen Damm og Tanum Bokklubber samarbeider med syv andre forlag, Centralteatret, Dagbladet og Rivertonklubben om vårens store begivenhet: Krimfestivalen 2012 1. – 3. mars.

MEN FØRST Hans Olav Lahlum og lanseringen av Katalysatormordet – den tredje i rekken av Agatha Christie-inspirerte krimalromaner. Tredje bind i serien om K2 og Patricia utspiller seg i Oslo og Valdres i august 1970. K2 blir vitne til at en ung kvinne desperat forsøker å komme med trikken på Smestad. Dørene smeller igjen foran nesen på henne, og neste gang han ser henne er hun død. Drept av en kule midt i trikkesporet. K2 har fått en ny sak å bryne seg på. Det hele startet to år tidligere da en gjeng politisk aktive ungdommer er på hyttetur i Valdres. Natt til 3. august forvinner én av dem, den karismatiske lederen Falko Reinhardt. Kvinnen som er død nå, to år senere var hans kjæreste. Ganske raskt forstår K2 at for å oppklare dette mordet må han tilbake i tid, kanskje lenger tilbake enn 1968. Og bare Patricia kan hjelpe ham denne gangen også, han merker ikke at hun har sine egne problemer å stri med…

Men litt tålmodighet -  lanseringen av Katalysatormordet er 30. januar her på huset. kl 19.00. Vi får god åpninghjelp av Aschehoug-forfatter Øystein Wiik. Han skal synge Katalysatormordet inn i alles hjerter. Øystein Wiik er selv en strålende krimforfatter. Rause kollegaer i denne bransjen!