Bilder & Bokstaver

Ofte lager jeg nye, norske omslag til bøker som allerede er utgitt på andre språk. Det kan være flere grunner til at vi velger å lage et eget, norsk omslag. Noen ganger er det estetiske grunner eller salgsmessige grunner, andre ganger kan det være noe så enkelt som problemer med å få bilderettigheter på plass, økonomi, eller – at vi ganske enkelt har for dårlig tid. Det å få tak i rettigheter og filer til utenlandske omslag kan faktisk ta overraskende lang tid hvis man er litt uheldig! Og tid har vi ikke alltid så mye av.

Når det norske omslaget er ferdig hender det jeg sammenligner mitt omslag med noen av de utenlandske. Ikke så mye for å se hvilket som er finest, som for å se dem ved siden av hverandre, for det er ganske morsomt å se hvor forskjellig man kan tolke og pakke inn den samme historien!

Allerede da Øyvind Torseter leverte illustrasjonene til Hullet visste vi at boka kom til å bli helt spesiell. Han har en fantastisk strek, og historien var så fin at dette måtte bli bra. Og ganske riktig – i går ble boka kåret til ÅRETS VAKRESTE BOK! Helt velfortjent! Hele tre priser fikk boka med seg hjem fra Nasjonalbiblioteket. I tillegg til den gjeveste prisen, ble boka også kåret til «Årets best tilrettelagte bok», og den fikk gull i kategorien «Bildebok». Tidligere har trykkeriet vunnet to priser i Print Art Awards for jobben de har gjort med boka.

Mye tid ble brukt på å pønske ut hvordan vi skulle løse problemet med selve hullet, og hvordan vi kunne sikre at det havnet på riktig sted. Trykkeriet hadde jo ikke lyst til å borre hull på feil sted i flere tusen bøker … Dessuten skulle boka trykkes i fire farger som ikke var de «vanlige» fire trykkfargene – cyan, magenta, gult og sort, men i en bruntone, lysegult, sort og lyseblått. Nok et usikkerhetsmoment. Vi kostet på oss noen ekstra runder med sjekk av trykkark og prøveboring, og for meg som jobber i CMYK til daglig var det rasende festlig å se kontrollstripen med trykkfarger som ikke var i CMYK, men i spesialfargene. (Det skal ikke så mye til for å glede min indre designer-nerd.)

Da de første bøkene kom til forlaget (sammen med en stor pose med alle hullene som ble boret ut!) kunne vi puste lettet ut. Boka ble akkurat slik den skulle, og enda finere enn vi hadde forestilt oss. For det er rart med det – man kan planlegge å lage et hull tvers igjennom en bok og tenke seg hvordan det skal bli, men det er ikke før man sitter med den ferdige boka i hendene og kan bla igjennom sidene, at man ser hvordan det fungerer. I dette tilfellet fungerte det så det suste – og vel så det! Å få lov til å være med å lage så fine bøker er noe av det som gjør denne jobben til den beste i verden! Hipp hurra for Øyvind, og hipp hurra for Hullet!

(Og hurra for til alle de andre vinnerne våre også!)

PS - Her kan du høre Øyvind fortelle om hvordan han jobber som illustratør.

I morgen begynner Krimfestivalen, og som entusiastisk krimleser gleder jeg meg selvfølgelig som en unge. Mange av favorittforfatterne mine kommer, og det så mange interessante ting å få med seg at jeg lurer litt på hvordan jeg skal klare å tilpasse arbeidsdagene på en sånn måte at jeg får med meg mest mulig av det som foregår. (Siden mye skjer her i bygget har jeg i det minste kort reisevei!)

At krimfestivalen begynner nå betyr at jeg for noen uker siden jobbet med mange krimomslag som skulle være ferdige slik at bøkene skulle rekke å komme på lager til festivalstart. I flere uker lette jeg etter bilder på diverse bildebyråer med søkeord som «dead», «blood», «corpse», «nazi», «knife», «gun» osv. Dette er ikke søk man bør foreta på Google … Selv ryddige bildebyråer har en del gjemt unna som kan gi noen og enhver mareritt.

Hva er det egentlig som kjennetegner et krimomslag? De fleste av oss vet intuitivt når vi har plukket opp en krimbok og når vi står med en diktsamling i hendene, så noen fellestrekk må det jo være.

Her er et lite utvalg omslag som har vært presentert i festivalmagasinet vårt:

Det er lett å se at det er noen ting som går igjen. Fargene – mørke blå/grå/grønne toner, med enkelte røde detaljer. Sort, hvitt og rødt er en gjenganger. Det røde fungerer som et blikkfang, og når det står som eneste (mer eller mindre) fargeelement blir effekten slående. Mange av oss forbinder nettopp disse fargene med krim, og som designer får man noe gratis hvis man velger den fargeskalaen. Det røde blir ofte brukt på en viktig detalj. Eller bare som litt effektfull blodsprut for å gi hele omslaget et troverdig krimuttrykk.

Og så har vi den mystiske skyggefiguren som går igjen på flere av omslagene. Gjerne med ryggen til. Gjerne som en silhuett, eller som et omrisse av en figur. Det å vise ansiktet til hovedpersonen på et omslag er noe de fleste designere kvier seg for å gjøre. Som leser er jeg heller ikke så glad i det. Hvis mitt indre bilde av personen ikke stemmer med det ansiktet som er på omslaget, kan jeg rett og slett bli litt sur. Det føles på mange måter som når en bok du har lest blir filmatisert og alt er feil sammenlignet med hvordan du har forestilt deg det inni ditt eget hode. På krimomslag er det også et poeng å ikke avsløre hvem morderen er allerede på omslaget. Da blir det praktisk med personer som ikke så lett lar seg gjenkjenne før man har kommet et stykke ut i historien. På den måten får man med et element av noe menneskelig, samtidig som man unngår å ødelegge for leseropplevelsen.

Typografien på krimomslag er ofte (men ikke alltid) kraftig og robust. Forfatternavnet blåses ofte opp – mye fordi kjente krimforfattere selger på navnet. Da blir forfatternavnet viktigere enn tittelen. Ofte er typografien litt «rufsete» og røff også. Som for å understreke at handlingen dreier seg om de mørke og skitne sidene ved tilværelsen.

Hva da med krimomslagene som ikke benytter seg av disse knepene. Ser de fremdeles ut som krim, eller oppfatter vi dem som krim utelukkende fordi de befinner seg (fysisk) sammen med de andre krimbøkene i bokhandelen?

Flere av disse omslagene har jeg få problemer med å plassere i rett kategori. Der det helt åpenbart er en eller annen form for forbrytelse som begås er det liksom ingen tvil. Bruken av ord som forbrytelse, død eller blod i tittelen er også praktisk.  Andre igjen kunne like gjerne vært en helt annen type bok. En reiseskildring. En biografi. En søt barndomsskildring.

Heldigvis er det ingen faste regler som må følges. Jeg vil tro at de aller fleste designere gjør som meg hver gang de begynner på en ny jobb; de leser boka og begynner å skisse med et ønske om å lage noe som gjenspeiler både bokas særegenhet og sjanger. Aller helst på en måte som er visuelt tilfredsstillende og som føles litt «smart». Målet er å lage en liten plakat for boka som gjør den potensielle leseren så nysgjerrig at han (eller kanskje helst hun?) plukker opp boka og leser baksideteksten. Da er min jobb gjort. Og hvis leseren – etter å ha lest boka – kaster et blikk på omslaget og plutselig skjønner noe som ikke var åpenbart før lesning er det ekstra gøy. Det er litt som å ha funnet riktig svar på en oppgave som ikke egentlig har noen fasit.

Et av mine favoritt-omslag i denne sjangeren er det gamle omslaget til Bernhard Borges «Nattmennesket». Nå er jeg ganske svak for omslag fra denne perioden, men kanskje det hadde vært en idé å bruke mer illustrasjon på krimomslag for å få dem til å skille seg mer fra hverandre? Det ser i hvertfall både skummelt og stilig ut, eller hva?

E-bøkene har kommet for å bli. Jeg leser dem jeg også; på iPaden og på telefonen min, jeg har til og med et lesebrett (som jeg riktignok ikke bruker mye fordi det er en meget tidlig modell som bruker omlag 20 sekunder på å bla fra én side til en annen, og det er ca 19 sekunder mer enn jeg er villig til å bruke på denslags). Jeg har med andre ord ikke noe i mot å lese på digitale platformer – nesten alle jobb-manus leser jeg på den måten, og sammenlignet med hvordan det var før, da jeg slepte med meg utskrifter på A4 ark, er det utrolig mye bedre. Alle som har miset et upaginert manus i gulvet, så sidene ligger hulter til bulter, skjønner hva jeg mener.

Allikevel er er mer en halvparten av vekta i sekken min når jeg drar på hyttetur bøker – tunge, gammeldagse papirbøker. Og når jeg skal på ferie er det bøkene som truer med å påføre meg overvekt når kofferten sjekkes inn. (Og frykten for å gå tom for lesestoff gjør at jeg uten skrupler gjemmer bøker i bagasjen til både mann og barn.) Hvorfor holder jeg på med dette? Har jeg blitt så gammel at jeg har nådd «alt var bedre før»-alderen? Jeg som er så glad i å lese og har så fulle bokhyller burde da absolutt omfavne muligheten til å lese nye bøker uten å fylle leiligheten med mer papir?

Det var derfor jeg satte meg ned og laget denne lista over områder hvor papirbøkene slår e-bøkene. For det er ikke til å komme forbi at når det gjelder vekt og rask tilgang til nye titler er ebøkene suverent best. Derimot er det andre ting papirbøker er bra på. Det er mulig jeg har gått litt langt i min iver etter å bevise at de ikke er håpløst utdaterte, men det får så være …

20 (ganske) gode grunner til å elske papirbøker:

1. Bøker lukter godt. (Med unntak av Engelsk/Engelsk-ordboka mi fra videregående. Den luktet spy. Antagelig grunnet et noe uheldig valg av lim i ryggen fra trykkeriets side.)

2. Bøker er gode å ta på. Det finnes tusenvis av forskjellige papirtyper. Formater. Innbindingsmåter. Mange ting som forteller hendene dine noe om hva slags bok du holder. Selv med bind for øynene tror jeg du ville være i stand til å si noe om hva slags bok du holdt i hånden. Stor, tung bok med glatt og glanset papir – antagelig en påkostet trykksak, med fine bilder i. Matt og silkeaktig – Kanskje en fin kokebok? Tynt og raslende – Bibelen? Og etterhvert som du leser forteller hendene dine deg noe om hvor langt du har kommet i boka. Hvor mange sider som er igjen. Når du må begynne å forberede deg på å si farvel til en hovedperson du har blitt glad i.

3. De kan legges igjen hvor som helst. Er du på badeferie et sted hvor det faktisk er varmt nok i vannet til at du ønsker å forlate plassen din i sola for å ta en svømmetur, er det ingen som bekymrer seg når de legger igjen en pocketbok på håndkleet sitt. Jeg tror de fleste vil tenkt seg om før de legger igjen lesebrettet eller telefonen. Jeg ville i alle fall gjort det. Dessuten kan papirbøker legges igjen på hoteller når man er ferdig med dem. Til glede for andre reisende som har sluppet opp for lesestoff. På den måten frigjøres også plass i kofferten på magisk vis, og eventuelle innkjøp kan bli med hjem. Hurra!

4. Det gjør ikke vondt hvis de treffer ansiktet ditt, om du skulle sovne. (Med mindre du f.eks. leser en av Ken Follets siste. Da er det mulig du får deg en smekk som river deg ut av drømmeland.) Jeg ikke tall på hvor mange ganger jeg har sovnet med en bok brettet godt over ansiktet. Det er slett ikke så ubehagelig som man skulle tro – det stenger lyset ute, og er varmt og koselig, og de bretter seg fint over ansiktet. Det blir ikke helt det samme med glassplaten til iPaden klistret til pannen.

5. De går ikke tomme for strøm, og du trenger ikke huske lader hvis du skal være lenge borte. Det eneste som trengs er litt lys. Muligens litt mer enn et stearinlys hvis du er over 19 år, men ikke så veldig mye mer hvis du har vært flink og spist gulrøttene dine. Og er du av typen som liker å lese i badekaret, er det litt betryggende å vite at papirbøker ikke dør hvis du skulle gi dem en ufrivillig dukkert. De blir kanskje ikke helt som nye etter tørking, men de er fremdeles brukbare.

6. Skulle du slippe opp for opptenningsved på hyttetur, og står i fare for å fryse ihjel kan du alltids bruke bøker. De brenner godt. Veldig godt. (Ikke noe slår et skikkelig bokbål hvis du er fersk diktator og ønsker å signalisere hvilke tanker befolkningen din skal få lov til å ha i hodene sine.)

7. Du kan presse blomster i dem.

8. De kan brukes til å rette opp skjeve bord og stoler. (Bruk helst bøker du ikke er voldsomt knyttet til.)

9. Man kan lage fin kunst med dem.

10. De er en grunn til å oppsøke bokhandlere. Verdens beste butikker.

11. De er også en grunn til å gå på bibilioteket. Biblioteker er fantastiske steder, og mange av verdens fineste bygg er biblioteker.

12. Skulle verden slippe opp for dopapir, er bøker en mulighet. (Selv om det vel strengt tatt ikke er mitt førstevalg.)

13. De er fine presanger. Selvsagt kan man gi bort e-bøker også, men det blir ikke helt det samme. I hvertfall ikke for de av oss som er glade i pent innpakningspapir med prikker på. Dessuten er de lette å pakke inn. Alle som har forsøkt å pakke inn en fotball eller et fotostativ vet hvor deilig det er å pakke inn fine, firkanta pakker.

14. De kan brukes som gjemmesteder. Putt ting inn mellom sidene. Skjær ut et hulrom i bokblokka og lag et hemmelig rom du kan gjemme kronjuvelene dine i. Mulighetene er mange!

15. Alle som har åpnet et interiørmagasin vet at bøker ofte brukes for å få rom til å se interessante, hyggelige og innbydende ut. Selv det strengeste, mest minimalistiske interiør kan mykes opp ved hjelp av en strategisk plassert (selvsagt spesialbygget) bokhylle, og bøkene gir rommet litt farge. Eller mye. De kan også brukes for å dele av rom, eller for å skjule et hemmelig rom. (Jeg har ALLTID ønsket meg et sånt et.)

16. De åpenbart er en viktig del av opplæringen for folk som vil bli modeller, og for andre som trenger å jobbe med holdning og ganglag.

17. Du kan bygge din egen ukulele.

18. Hvis du har lovet å lage en piñata, men har sluttet å abonnere på papiraviser, kan du ofre noen bøker for å lage pappmache.

19. Bruk dem som skuespillere, og lag en fantastisk animasjonsfilm.

20. – Og skulle du ha mange bøker, men lite penger og trenge husrom, kan du alltids bygge deg et hus av bøker.

Og til slutt synes jeg du skal se denne fantastiske animasjonsfilmen laget av Andersen M Studio til New Zealand Book Council.

Hva tror du? Kommer papirbøkene til å dø en snarlig død, eller kan de leve lykkelig side om side med sine E-søsken?

Når jeg leser bøker med mange musikkreferanser i får jeg alltid lyst til å lete opp alle sangene og høre på dem. I dag har jeg jobbet med en fin liten bok av Lars Saabye Christensen som kommer til våren. Det er et skuespill, fullt av jazz og melankoli, så jeg satte like godt sammen en spilleliste på Spotify med sanger nevnt i teksten; Chet spiller ikke her. Fin musikk til en fin tekst.

Et av de aller fineste omslagene vi har i år er omslaget til Profetene i Evighetsfjorden av Kim Leine. Det er laget av Anders Bergesen i Superultraplus.

Det å finne riktig uttrykk til en bok som handler om dansk kolonihistorie på slutten av 1700-tallet var ingen enkel oppgave. Det sier seg selv at det å finne fotografier ikke egentlig var noen mulighet. Boka er full av saftige beskrivelser, og måtte ha et omslag som klarte å gjenspeile det. Som Ellen Sofie Lauritzen skrev (i en flott anmeldelse av boka i Dagbladet):

«Hvis det finnes en pris i å beskrive død og fordervelse, bør den gå til Leine.»

De første skissene vi fikk var fine, men klarte ikke helt få frem det frodige og det ekle i historien.

[...]

Jula nærmer seg, og til de som allerede har begynt å kjenne litt på julestemningen har jeg laget en liten skrivebordsbakgrunn.

Lykke til med juleforberedelsene!

Why design er en serie korte videointervjuer med designere som snakker om den kreative prosessen og om hva som motiverer og inspirerer dem. Verdt å ta en titt på!

Forrige uke fikk jeg reise en tur til Gøteborg for å besøke den store bok- og biblioteksmessa som avholdes der i slutten av september hvert år. Her er en en liten bilderapport fra turen. (Hvis du klikker på bildet, kan du se det litt større.)

Øverst fra venstre: 1. Lyden av Ingrid-Ingrid – i avslappet positur på toget. 2. Middag på fiskerestaurant, med båter vi fikk kjøre rundt blant fiskene! 3. Messa. Et noe overveldende syn 4. Fantastiske bokstøtter med kjente svenske forfattere. 5. Kokebok med nydelige farger på omslaget.

2. rad: 1. Pocketbokserie. 2. Fint omslag. 3. Nydelig forrett. 4. Morsom løsning. 5. Kylling i rødvinssaus. (Man trenger mat for å holde koken en hel dag!)

3. rad: 1. Utsikten fra Gothia towers. Upåklagelig. 2. Dessert. 3. Bilde på standen til Universeum. Bilde med vandrende blad inni. Kult! 4. Skåne-standen hadde de beste lenestolene. 5. Litauen hadde den peneste standen.

4. rad: 1. Jeg fant trädgårdsavdelingen i en av de mange hallene. 2. Den var ved siden av matstanden. Smaksprøver! 3. Hverdagsmat med et snev av glamour. 4. Middag på Ostindiafareren Gøteborg. 5. Det var en opplevelse!

5. rad: 1. Snublet over vår egen Svein Nyhus på museet! 2. Turens funn: Utstilling med Klara Kristalova, 3. Den nydelige elefantfiguren, 4. Rare, rare, men så fine. 5. Min siste kaffe i Gøteborg. Inspirert av Munch.

Denne uken kom endelig boka til den fabelaktige Louise Fili ut. «Elegantissima – the design and typography of Louise Fili» kan bestilles fra Amazon nå, og gjett om jeg gleder meg til mitt eksemplar kommer!

Louise Fili var senior designer hos Herb Lubalin, senere art director hos Pantheon Books (1978-89). Hun har mottatt en lang rekke priser og utmerkelser og har siden 2004 vært medlem av Art Directors Hall of Fame.