Krim!

Skrevet av: Elisabeth Vold Bjone   6. mars 2013

Bøker, Design, Omslag

I morgen begynner Krimfestivalen, og som entusiastisk krimleser gleder jeg meg selvfølgelig som en unge. Mange av favorittforfatterne mine kommer, og det så mange interessante ting å få med seg at jeg lurer litt på hvordan jeg skal klare å tilpasse arbeidsdagene på en sånn måte at jeg får med meg mest mulig av det som foregår. (Siden mye skjer her i bygget har jeg i det minste kort reisevei!)

At krimfestivalen begynner nå betyr at jeg for noen uker siden jobbet med mange krimomslag som skulle være ferdige slik at bøkene skulle rekke å komme på lager til festivalstart. I flere uker lette jeg etter bilder på diverse bildebyråer med søkeord som «dead», «blood», «corpse», «nazi», «knife», «gun» osv. Dette er ikke søk man bør foreta på Google … Selv ryddige bildebyråer har en del gjemt unna som kan gi noen og enhver mareritt.

Hva er det egentlig som kjennetegner et krimomslag? De fleste av oss vet intuitivt når vi har plukket opp en krimbok og når vi står med en diktsamling i hendene, så noen fellestrekk må det jo være.

Her er et lite utvalg omslag som har vært presentert i festivalmagasinet vårt:

Krimomslag

 

Det er lett å se at det er noen ting som går igjen. Fargene – mørke blå/grå/grønne toner, med enkelte røde detaljer. Sort, hvitt og rødt er en gjenganger. Det røde fungerer som et blikkfang, og når det står som eneste (mer eller mindre) fargeelement blir effekten slående. Mange av oss forbinder nettopp disse fargene med krim, og som designer får man noe gratis hvis man velger den fargeskalaen. Det røde blir ofte brukt på en viktig detalj. Eller bare som litt effektfull blodsprut for å gi hele omslaget et troverdig krimuttrykk.

Og så har vi den mystiske skyggefiguren som går igjen på flere av omslagene. Gjerne med ryggen til. Gjerne som en silhuett, eller som et omrisse av en figur. Det å vise ansiktet til hovedpersonen på et omslag er noe de fleste designere kvier seg for å gjøre. Som leser er jeg heller ikke så glad i det. Hvis mitt indre bilde av personen ikke stemmer med det ansiktet som er på omslaget, kan jeg rett og slett bli litt sur. Det føles på mange måter som når en bok du har lest blir filmatisert og alt er feil sammenlignet med hvordan du har forestilt deg det inni ditt eget hode. På krimomslag er det også et poeng å ikke avsløre hvem morderen er allerede på omslaget. Da blir det praktisk med personer som ikke så lett lar seg gjenkjenne før man har kommet et stykke ut i historien. På den måten får man med et element av noe menneskelig, samtidig som man unngår å ødelegge for leseropplevelsen.

Typografien på krimomslag er ofte (men ikke alltid) kraftig og robust. Forfatternavnet blåses ofte opp – mye fordi kjente krimforfattere selger på navnet. Da blir forfatternavnet viktigere enn tittelen. Ofte er typografien litt «rufsete» og røff også. Som for å understreke at handlingen dreier seg om de mørke og skitne sidene ved tilværelsen.

Hva da med krimomslagene som ikke benytter seg av disse knepene. Ser de fremdeles ut som krim, eller oppfatter vi dem som krim utelukkende fordi de befinner seg (fysisk) sammen med de andre krimbøkene i bokhandelen?

Krimomslag2

Flere av disse omslagene har jeg få problemer med å plassere i rett kategori. Der det helt åpenbart er en eller annen form for forbrytelse som begås er det liksom ingen tvil. Bruken av ord som forbrytelse, død eller blod i tittelen er også praktisk.  Andre igjen kunne like gjerne vært en helt annen type bok. En reiseskildring. En biografi. En søt barndomsskildring.

Heldigvis er det ingen faste regler som følges. Jeg vil tro at de aller fleste designere gjør som meg hver gang de begynner på en ny jobb; de leser boka og begynner å skisse med et ønske om å lage noe som gjenspeiler både bokas særegenhet og sjanger. Aller helst på en måte som er visuelt tilfredsstillende og som føles litt «smart». Målet er å lage en liten plakat for boka som gjør den potensielle leseren så nysgjerrig at han (eller kanskje helst hun?) plukker opp boka og leser baksideteksten. Da er min jobb gjort. Og hvis leseren – etter å ha lest boka – kaster et blikk på omslaget og plutselig skjønner noe som ikke var åpenbart før lesning er det ekstra gøy. Det er litt som å ha funnet riktig svar på en oppgave som ikke egentlig har noen fasit.

Et av mine favoritt-omslag i denne sjangeren er det gamle omslaget til Bernhard Borges «Nattmennesket». Nå er jeg ganske svak for omslag fra denne perioden, men kanskje det hadde vært en idé å bruke mer illustrasjon på krimomslag for å få dem til å skille seg mer fra hverandre? Det ser i hvertfall både skummelt og stilig ut, eller hva?

 

nattmennesket

 

 

 

Om Elisabeth Vold Bjone

«My brain is nothing but a machine for turning coffee into special effects.» "So Yesterday" av Scott Westerfield

Se alle innlegg av Elisabeth Vold Bjone

Ingen kommentarer foreløpig.

Skriv en kommentar