Av og til, hvis jeg har skrevet noe jeg er riktig fornøyd med, kan jeg ta meg selv i å tenke at dette er så godt at det er merkelig hvis ingen andre har skrevet det samme før. Som oftest slipper tanken taket nokså kjapt, blant annet fordi mine egne tekster ikke alltid føles like geniale når det har gått en stund.
Da var det verre da en venninne fikk lese et manus jeg jobbet med, og sa de vemmelige ordene «Du vet at dette minner veldig om Douglas Adams?»
Nei, det visste jeg ikke, men selvfølgelig – så snart hun hadde satt meg på tanken, så jeg det også. Manuset var det som nå er min nyeste bok, «Dronningen av Myrion», og fenomenet var en viss fisk. I Myrion kalles den en plaprefisk, som hovedpersonene overtales til å spise, og som har den hendige effekten at de begynner å snakke myrionsk. I Adams’ berømte «Hitchhiker’s guide to the galaxy» kalles den en Babel fish, den puttes i øret, og dermed forstår en alle språk. Fiskene heter altså til og med nesten det samme. Jeg hadde skrevet fiskekapitlene mine for en del år siden, før jeg hadde lest «Hitchhiker’s guide», og jeg tror ikke jeg hadde hørt om Adams’ fisk heller. Uansett mine gode eller dårlige forklaringer så dette ut som et reinhekla plagiat. Ubehagelig.
Så hva gjør en? Stryker hendelsen med plaprefisken? Det hadde jeg lite lyst til, for jeg likte disse kapitlene, og dessuten: Noe trengte jeg for å løse språkbarrieren. Hm.
En teaterinstruktør jeg en gang hadde, sa: «If you make a mistake, make it big.» Det har jeg mange ganger prøvd å leve etter, og det ble løsningen her også: å vedstå meg tyveriet, rett og slett la en av personene fortelle at slike fisk finnes det i alle verdener – plaprefisk, bablefisk, noen til å spise, noen til å putte i øret. Dermed beholdt jeg min fiskehistorie, som nå heller framstår som en liten hyllest til den gamle klassiker.
OK, Douglas?
Skrevet av: Bjørg Øygarden 13. juni 2012
Ukategorisert