Ett av bokårets opplesninger for min del var på et kulturarrangement på fritiden, der jeg skulle fylle noen minutter, gjerne med noe fra den nye boka mi, «Dronningen av Myrion», som har 9-13-åringer som kjernemålgruppe. «Ja, forresten,» fikk jeg vite da det nærmet seg, «de eldste er nok ca fire år. Men snittet er vel på to.»

Okei, tenker forfatteren og finner fram et veldig kort avsnitt, der bokas ene hovedperson skal trylles vakker av en nokså udugelig og heller ikke helt grei trollmann. Etter tips av arrangøren (godt tips, klok arrangør!) finner jeg også fram en bunke bilder av meg selv i ulike kostymer. – En fordel ved å ha spilt mye amatørteater og revy er at en har god bredde i portrettsamlingen. Til slutt finner jeg fram min beste diksjon og et godt stemmevolum, for små barn lager mye lyd. Så gjør jeg meg klar til å si noe temmelig enkelt noe om ulike måter å forandre seg på.

Noen krabber rundt. Noen sover. Noen foreldre lytter oppmerksomt, og noen barn også. Ett barn på første rad er sønn av en medskuespiller og kjenner meg igjen på alle bildene. Jeg snakker og leser fort og effektivt og treffer faktisk blinken så noenlunde, om ikke helt i midten. Noen får med seg alt, noen ingenting og noen litt. Og så er det inn til ansiktsmalingen og bollespisingen.

Riktig artig, faktisk! Selv om jeg nok holder en ørliten knapp på skoleklassene …

Da var det verre da en venninne fikk lese et manus jeg jobbet med, og sa de vemmelige ordene «Du vet at dette minner veldig om Douglas Adams?»

Nei, det visste jeg ikke, men selvfølgelig – så snart hun hadde satt meg på tanken, så jeg det også. Manuset var det som nå er min nyeste bok, «Dronningen av Myrion», og fenomenet var en viss fisk. I Myrion kalles den en plaprefisk, som hovedpersonene overtales til å spise, og som har den hendige effekten at de begynner å snakke myrionsk. I Adams’ berømte «Hitchhiker’s guide to the galaxy» kalles den en Babel fish, den puttes i øret, og dermed forstår en alle språk. Fiskene heter altså til og med nesten det samme. Jeg hadde skrevet fiskekapitlene mine for en del år siden, før jeg hadde lest «Hitchhiker’s guide», og jeg tror ikke jeg hadde hørt om Adams’ fisk heller. Uansett mine gode eller dårlige forklaringer så dette ut som et reinhekla plagiat. Ubehagelig.

Så hva gjør en? Stryker hendelsen med plaprefisken? Det hadde jeg lite lyst til, for jeg likte disse kapitlene, og dessuten: Noe trengte jeg for å løse språkbarrieren. Hm.

En teaterinstruktør jeg en gang hadde, sa: «If you make a mistake, make it big.» Det har jeg mange ganger prøvd å leve etter, og det ble løsningen her også: å vedstå meg tyveriet, rett og slett la en av personene fortelle at slike fisk finnes det i alle verdener – plaprefisk, bablefisk, noen til å spise, noen til å putte i øret. Dermed beholdt jeg min fiskehistorie, som nå heller framstår som en liten hyllest til den gamle klassiker.

OK, Douglas?

I forrige granerevy hadde vi en sketsj der vi tok utgangspunkt i Einar Gelius’ hjemkomst til Arendal, og der vi tøyset om hva han kunne tenkes å bruke tiden til nå. Vi gjettet på en erotisk fotballbok, men vi tok altså ettertrykkelig feil. Gelius sikter langt høyere enn til tverrliggeren i motstandermålet.

Avisenes teologiske påskedrama er farlig fornøyelig lesning for en revyforfatter, men siden ikke alle deler mitt slemme skråblikk, skal jeg sette inn noen klargjørende parenteser her og der. Altså:

Einar Gelius (Jesus) vender hjem til hjembyen med sitt nye evangelium. Han tar inn hos byens minste avis, Arendals Tidende (hos tollere og syndere), og forkynner budskapet derfra. Han henviser bl.a. til Helge Hognestad (døperen Johannes), som har gått foran ham og snakket makten midt imot – i tilfelle vi ikke skulle ha sett parallellen av oss selv.

Dette kommer sogneprest Åsta Ledaal og biskop Olav Skjævesland (fariseerne og de skriftlærde) for øre, og de tar til motmæle mot ham. Men Gelius har svaret klart: De burde ikke være så opptatt av disse gamle greiene om synden, men heller fokusere på å fylle kirkene. For se, han forkynner oss et nytt evangelium om at vi skal være greie og snille i dette livet og slutte å mase med det som kommer etterpå.

Og slik står saken, og vi venter i spenning på neste trekk. Vil Gelius storme inn på 7-11 og rasere kirkebasarene? Drar han på Plantasjen og spør etter en tornekrone? Eller krabber han rett opp på ett eller annet kors, uten mer om og men? For at han har tenkt seg til værs, er det neppe noen tvil om.

Og dermed ødela jeg kanskje et opplagt nummer til neste granerevy, men det får vel våge seg.

Den som sovner etter å ha prøvd å skrive noe om sløvsangeren eller etter å ha kommet i skade for å høre sangen dens, må regne med å ha noen særdeles kjedelige drømmer. Skosåler, tåke, kålrot, grus og dårlig matematikkundervisning er typiske temaer.

Hvordan sløvsangeren ser ut, eller hvordan den lever, er lite kjent, siden det knapt finnes skriftlige kilder, men vi kan regne med at det neppe ville vært stort å skrive om heller.

Hvordan jeg likevel kan skrive så mye som det jeg nå gjør? Jo, jeg befinner meg heldigvis på Jorden. Til forskjell fra Berit, Johan Olav, Jakob og fru Monsen, som er i Myrion, med alt det fører med seg. Og det kan en jo lese om i ”Dronningen av Myrion”.

Det er litt som å få nytt hus eller i hvert fall nytt kontor. Alt er nyoppusset og fint, ingen fuktskader eller råte – i det minste ikke ennå. Og det er veldig god plass. Jeg går omkring og kikker, ganske fornøyd med det jeg ser, og så planlegger jeg hvordan jeg vil ha det. Her, ved langveggen, vil jeg skrive om forfatterlivet, det er jo det det står over døra mi, så det må selvfølgelig gjøres. Midt i rommet skal jeg ta for meg de viktige sakene når de dukker opp og krever å bli skrevet om. Foran vinduet kommer egenreklamen – det sier seg selv at den må på et godt synlig sted. Så er det de tingene jeg vil fortelle om: bøker, filmer, steder og mennesker, dem setter jeg her i godkroken. Og hvis jeg skulle tenke ut noe morsomt, så henger jeg det her til pynt. Jo, det ser ut til å kunne bli fint.

Hvor raskt møbleringen kommer til å gå, og hvor ryddig jeg klarer å holde det, er ikke godt å si. Og jeg kjenner en viss liten angst, selv om jeg prøver å skyve den unna: Vil jeg få det like fint som naboene? Har jeg like god smak som den, like mye peiling som den og like god evne til å skape noe personlig som den? Hvis jeg ikke har det, har jeg da noe annet i stedet, noe som får folk til å stikke innom og gjester til å komme igjen?

Det vil vise seg. Jeg får bare komme i gang med innredningen.