Forlagsliv

Lang dags ferd mot napp. (Foto: Sverre Aurstad)

Der! Ørreten tar vespertina-imitasjonen hardt og brutalt. Årets første. Det er 8–10 måneder siden jeg sist hadde fluestanga i hendene, men klarer på et vis å heve stanga og får satt kroken i ørretkjeften. Det er det eneste jeg gjør riktig, for i løpet av det neste minuttet gjør jeg omtrent alle feil som gjøres kan.

Det begynte for så vidt dagen før. Første besøk på hytta denne våren, og som vanlig ror jeg ut til den lille øya i et vann som ligger mellom Gulsvik i vest og Nes i Ådal i øst – en sidedal til Vassfaret. På grunn av uvettig utsetting av sik har vannet blitt overbefolket av småfallen sik og ørret. Men jeg vet bedre – innimellom småfisken går det ørreter på både en og to kilo. I fjor ble det tatt ørret på 2,6 kilo på spinner.

Jeg går i land for å se etter reiret til storlommen og finne tegn på om de har berget årets kull (vanligvis bare en unge). Et ravnepar patruljerer jevnlig og tar for seg av egg og unger. Naturen tar ikke fanger. Samtidig holder jeg et øye på vannet og eventuell klekking og vakaktivitet (jeg ser bestandig etter vak, nærmest på autopilot). Jeg ser en og annen døgnflue (sannsynligvis vestpertina nå i mai) samt fjærmygg. Det er nok for tidlig for vårfluer, iallfall ingen å se. Heller lite med vak, tenker jeg, men får ikke tenkt tanken ferdig før det PLASKER ni meter utenfor spissen av den lille øya, helt tydelig en ørret med patent genmateriale og som har forstått at her gjelder det å spise småfisk og bli stor. Det går et halvt minutt før den slår til igjen – så blir det helt stille. Ikke rart det, med så lite mat på vannet. Ikke har jeg med fluestanga heller, så det ble med lyden av to plask laget av en ørret som hadde vært ute en vinterdag før.

[...]

Det er noen tydelige tegn. Folk stresser gjerne litt ekstra, samtidig som de smiler litt mer og får noe lettere vimsete over seg. Så mye som skal ordnes før man endelig kan ta fri. Vi snakker FERIE. Med stor F. Kanskje noen dagers velfortjent avspasering i forkant av late ferieuker. I juli er det sommerstille i forlagshuset, og på fredag er det mange som går ut av døren for å først vende tilbake 1. august. Men hva skal forlagsmenneskene lese i ferien? La oss sjekke…

Salgssjef Linda Aagnes, snart på vei på ferie.

Jeg huker tak i Salgssjef Linda Aagnes i det vi går ut av et møte. Hva er planene for sommeren? «Først skal jeg og familien en tur til Spania, så skal vi være litt hjemme og så en tur til Bornholm. Noe på farten, men deilig å også være hjemme.»
Og på disse turene har du selvsagt en egen bag for bøker?
«Nei da, jeg har lesebrettet mitt fullt av bøker. Merket er Sony Reader og den tar ikke store plassen i bagasjen. På brettet akkurat nå: Roy Jacobsens Anger, som utkommer i september. I tillegg gleder jeg meg til å lese ny roman av Vigdis Hjorth, hvis jeg rekker å få manus før jeg tar ferie. En av høstens debutanter frister også veldig. Marianne Terjesen debuterer i moden alder med romanen For Leas skyld. Det er noe eget med å lese om historie og samfunn, i dette tilfellet Midtøsten, i romanform. Jeg tror jeg skal ta meg tid til det.»
Hva med resten av familien? «Vi bruker biblioteket aktivt. Var innom for noen dager siden og lånte med bøker til guttene mine på 13 og 15. Eldstemann skal lese Roald Dahl på engelsk og yngstemann lånte med seg en faktabok om Verdens oppdagere.»

Markedskonsulent Nina Aalstad. Snart på vei ut døren.

Rett ved siden av er Markedskonsulent Nina Aalstad allerede ferdig pakket og klar for avreise. Hun tar ferie i dag. Eller, ferie og ferie. Hun skal være stab på CISV´s Internasjonale barneleir i Porsgrunn i hele juli.
Hva tar du med deg i kofferten?
«I kofferten har jeg med meg tre av høstens bøker. Debutant Jan Henrik Nilsens bok Høsten, som mine kollegaer skryter veldig av. Ingelin Røssland kommer med Minus meg, forfatterens første ungdomsbok på bokmål. Den har jeg også pakket med meg. Og MOT – en novellesamling for ungdom om nettopp det: MOT.»
Men leser du bare bøker for barn og unge, Nina?
«Vel. Nesten? Men lengst ned i kofferten har jeg også pakket med meg Lucinda Rileys bok Orkideens hemmelighet, sånn at hvis jeg skulle føle behov for noe litt mer voksent og litt mer strandvennlig så har jeg den. I reserve.»
Jeg ønsker Nina god tur i det hun optimistisk traver avgårde mot et sommerstengt Oslo S, med sekk, koffert og håndveske.

Ferievikar Elisabeth Sheehy skal ikke ha ferie...

Jeg tusler videre i de allerede feriestille lokalene til forlaget. Ved en pult finner jeg noe som er et litt nytt fjes. Det viser seg å være Elisabeth Sheehy som er ferievikar i redaksjonen for barnebøker.
Ferievikar? Da skal du kanskje ikke ha ferie, du da?
«Nei, jeg skal nok ikke det. Noen blir igjen for å holde fortet når de andre tar seg fri.»
Men selv om man ikke skal ha ferie, så leser man kanskje allikevel? «Ja, absolutt! I vesken har jeg akkurat nå Jette Kaarsbøls bok Din nestes hus. Jeg har akkurat begynt på den og liker den foreløpig godt. Hjemme leser jeg Patti Smith Just Kids. På svensk faktisk! Det er en innbundet bok jeg har lånt av en venn, så jeg har ikke lyst å drasse rundt på den. Det får være en hjemmebok.»

Redaktørene Herdis Eggen og Eva Grøner på Evas kontor. Snart ferie?

Nede på kontoret til redaktør Eva Grøner finner jeg henne i hyggelig førferieprat med redaktørkollega Herdis Eggen. Hva med disse damene? Skal de ha ferie?
«Ja, nå er jeg øyeblikkelig klar for ferie.» Sier Eva. Hun skal en tur ned på Norli i Universitetsgaten for å skaffe seg noen bøker til ferien. Augustprisvinneren Sigrid Combüchens bok Spill skal anskaffes på svensk, og i tillegg skal hun ha Patti Smith Just Kids på engelsk.
Kollega Herdis skal snart reise til Italia og gleder seg til late dager der. Hun er litt lei seg over å snart være ferdig med Michel Houellebecqs Kartet og terrenget, siden det ellers hadde vært ypperlig ferielektyre. Hun tar i stedet med seg L´amore moleste av italienske Elena Ferrante, på italiensk.»Vi får se hvordan det går med det, da«, legger hun til. Hun har, akkurat som Eva, tenkt å ta med seg Combüchens Spill. I tillegg har hun med seg Kathryn Stocketts Barnepiken som strandlektyre.

Administrerende direktør Tom Harald Jenssen skal også ha ferie.

Nå har jeg beveget meg ganske langt inn i 4. etg på forlaget. Der står administrerende direktør Tom Harald Jenssen og sorterer bøker på toppen av et skap. Også han i før-ferie-rydde-modus. For han skal på ferie, skal han ikke?
«Snart ferie. Stemmer det. Det blir deilig avslappende hytteliv, helst med mye bading.»
Og hva med bøker? Hva leser direktøren når det er sommerferie?
«I år har jeg med meg Øystein Wingaard Wolfs roman Brighton Blues, Kristian Lundberg Yarden og Kolbein Falkeids diktsamling Uvisshetens land. I tillegg har jeg med meg manuset til Roy Jacobsens bok Anger. Den gleder jeg meg til.»
Og hvordan er det med ambisjonene i forhold til å få lest bøker i ferien? «3-4 bøker bør jeg få lest. Men det avhenger av været, hvor mange gjester som dukker opp på hytta og hva som ellers skjer. Først av alt er det konsert med Bob Dylan som står på programmet.»

Jeg forlater ham der og returnerer til pulten min i 5. etg. Et forsøk på kjapt innlegg før jeg logger av for noen dager. Ferie? Nei, det er ikke ferie riktig ennå. Bare en slags før-ferie med fire dager i London. I morgen på denne tiden befinner jeg meg i Hyde Park. Med Arcade Fire. Offline. Det er lov å glede seg.

Nå er Jens Lapidus nye roman Livet deluxe lansert i Sverige. På samme måte som Jo Nesbø har gjort her hjemme, har Jens Lapidus inntatt toppen på alle bestselgerlistene i Sverige. Bare på den første uken solgte Livet deluxe over 100.000 eksemplarer, og den fikk en lang rekke strålende anmeldelser.

Jens Lapidus, født i 1974, bor i Stockholm og er forsvarsadvokat i et av Sveriges ledende advokatfirmaer. Han debuterte i 2006 med Snabba Cash (Cash på norsk) som umiddelbart ble en braksuksess og er nå solgt til over 30 land. Både den og oppfølgeren Aldri fucke opp er filmet. Snabba Cash var den mest sette filmen på kino i Sverige i 2010 og ble også sett av mange her i landet. Premieren på Aldri fucke opp er i 2012. Begge to er også solgt som «remakes» i Hollywood

Med sin bakgrunn som forsvarsadvokat kjenner Jens Lapidus usedvanlig godt til de kriminelles handle- og tankemønstre. Han er inspirert av James Ellroy og har skapt en egen sjanger som er kalt Stockholm Noir. Ellroy skrev om Los Angeles på femtitallet, mens Lapidus tar dagens bakside av Stockholm på kornet.

Livet deluxe er den tredje boken i rekken, men på samme måte som Nesbøs romaner fungerer den fint som en frittstående krimroman. Jeg liker handlingen denne gangen bedre enn i de tidligere bøkene, og noe av det mest interessante er at en alminnelig svensk kvinne, Natalie, får en av hovedrollene. Hun er datter til gudfaren, Radovan Kranjic. På samme måte som den uskyldige krighelten, Michael Corleone, (Al Pacino) måtte hjelpe sin familie i Gudfaren når faren ble skutt, må Natalie ta ansvar når hennes far blir utsatt for et attentat. Det er fascinerende å lese om hvordan en vanlig svensk jusstudent blir kastet inn i et kriminelt miljø med sine helt bestemte og voldelige regler. I romanen treffer du også gjennomgangsfigurer fra de tidligere bøkene som for eksempel den sjarmerende JW. JW  begynte som en utålmodig økonomistudent som ville ta noen kjappe snarveier mot toppen inkludert narkotikasalg på høyt nivå. Nå har han sonet sin straff og ønsker ikke å leve et hvilket som helst liv. Han vil leve livet deluxe.

Dette er drivende spennende lesning, og jeg er sikker på at Lapidus vil få mange nye norske tilhengere når den norske utgaven foreligger i midten av september. Jeg er heftig begeistret og lar Stig Larsson i Expressens ord bli mine: “Han har nu överträffat sig själv… Livet deluxe er mästerligt genomförd. “

Omslagsbilde: En coctail av kjemikalier

Tabloidavisene ropte SOL og HETEBØLGE I ANMARSJ, men det var før ferietiden satte inn. Nå som ferien er her så slår de til med FLÅTTEN EKSTRA FARLIG I ÅR. Avisenes forsider har også vist at redaksjonen er seg sitt ansvar bevisst for at vi skal unngå å bli solbrente, kremer er testet og vinnere og tapere er kåret. Hvorfor er det ingen som har sett nærmere på selvbruningskremer, gore-texklær og gummistøvler?

Været er jo noe vi opptatt av her i landet, uansett hvilken landsdel vi bor i. Det blir som med Bergensbanen og Hurtigruta, vi ble vel like mye fengslet av været som av naturen. Hva har så slow-tv med solkrem og gore-tex å gjøre? Årets sensasjon, turen fra Bergen til Kirkenes, krevde bruk av både solkrem og regntøy, men visste passasjerene hva de smurte seg inn med og ikledde seg?

Det er nemlig det som er morsomt for oss som kan litt kjemi, vi vet litt om virkestoffer, hva ting-og-tang er laget av, vi vet hvordan vi kan koke egg perfekt og vi kan få stoffer til å smelle og andre til å ese voldsomt – skikkelig moro, særlig når vi serverer fargerike drikker til voksne som er, selvsagt, helt ufarlige.

Selv om avisene foretar sine tester, vil jeg i stedet gjøre meg mine egne betraktninger om fenomenet hudkremer. Kremer består av mange virkestoffer, fra urea og melkesyre til vann og fett, men også alfa-hydroksydsyrer finnes i enkelte, mens DHA finnes i andre kremer. Og når vi smører oss inn med foryngende hudkremer, betyr det faktisk at vi kliner oss inn med en blanding av eplesyre, tartarsyre, urinstoffer, melkesyre og eddiksyre – og ett så edelt jordbruksprodukt som Chardonnaydruen kan faktisk være utgangspunktet for noen av stoffene i hudkrem. Det er noe å tenke på når et glass hvitvin nytes en varm sommerkveld. Som mange andre bruker jeg også hudkrem, men en ting er sikkert – jeg kutter øyeblikkelig ut hudkrem hvis det er fare for at produksjon av vin blir skadelidende. Og i år tror jeg nok at jeg kanskje likevel kutter ut den vanlige hudkremen, i stedet får jeg gå til innkjøp av hudkrem som inneholder dihydroksiaceton (DHA). For brune legger og myggstikk hører sommeren til og jeg tror fortsatt på sommeren.

Dette året er Det internasjonale kjemiåret, det skal feires på ekte kjemivis og jeg er sikker på at professor Svein Stølen støtter meg der. Vi kan begynne med å lese boka En cocktail av kjemikaler og kanskje ender vi opp som urbane gullgravere ikledd teflon? Det er skikkelig kjemi det.

Men nå skal jeg nyte sommeren og slappe av med en velfortjent kopp butanol, isoamylalkohol, heksanol, fenyletanol, oksalsyre, tannin, benzylalkohol, koffein, geraniol, quercetin, epicatchin, epigallocatchin og theobromin i tillegg til masse uorganiske salter. Nam, nam, jeg nyter den uten melk og sitron.

For en tid tilbake fikk jeg et ungdomsbokmanus av redaktør-Pia. Jeg skulle lage omslaget og ble gledelig overrasket da jeg satte i gang lesningen. Riktignok er jeg litt eldre enn målgruppen, men jeg må ærlig inrømme at jeg koste meg. Spennende, litt romantisk og med en dæsj mystikk, og handling som forgår i Paris … trenger jeg si mer?

Så var spørsmålet, hva skulle vektlegges? Romantikken? Sverdkampene? At den ene hovedpersonen var … uhm … ikke helt vanlig? Paris? Hvordan skissene blir seende ut blir jo også til en viss grad styrt av hvilke bilder man klarer finne. Det skal mye til at det dukker opp et bilde med akkurat de elementene man trenger.

Første runde med skisser ble av den mer romantiske sorten:

De var greie nok, men både redaktør-Pia og jeg var enige om at de ikke helt fikk frem det mystiske og litt småskumle ved boka.

[...]

Den siste uken har det blitt tydelig at slow life er in. Vi har løftet blikket litt fra Phoner og Poder og Pader og viet oss selv en pause minutt for minutt med slow perception, slow text, slow living. Jeg har også sittet og sett nesten meditativt på baugen som brøt bølgene, betraktet landskapet og erindret min egen barndom inn i naturen og klippene ved Nordkapp. Og det slår meg: Lesning er en måte å oppleve verden på langsomt, god litteratur må leses og tenkes langsomt. Og jeg spør meg: Betyr Hurtigrute-suksessen at fiksjonen har mistet sin kraft, at vi er lei av påfunn og vil tilbake til reality? Jeg tror ikke det.

Livet skaper litteraturen. Men kan vi ikke like gjerne si at litteratur skaper liv, forstått som indre virkelighet, altså en forståelse av livet og hvordan vi tolker og betrakter det? For meg som leser og jobber med litteratur hver dag, blir tekst etter hvert et filter jeg tolker virkeligheten gjennom. Tekster lagres lag på lag og gjør noe med forståelsen av verden når jeg tenker i tekstbrokker som har vært sterke nok til å feste seg. For det er slik at noen tekster slår inn i bevisstheten som nagler, nagler vi kan henge våre egne opplevelser på, slik at det som var en annens ord blir til en del av deg selv.

[...]

Det viktigste med Forlagsliv er å få større oppmerksomhet rundt våre forfattere og deres forfatterskap. Til nå har sju forfattere sin egen blogg under paraplyen Forfatterliv, og til høsten vil vi lansere enda flere. Mange forfattere syns likevel de bør prioritere å skrive bøker framfor å ha egne blogger, og det er vi hjertens enige i. Likevel ønsker vi bidrag fra et bredt spekter av forfatterne her på bloggen. Vi har derfor invitert mange av våre norske og utenlandske forfattere til å gjesteblogge hos oss. Først ute av de norske var Ingeborg Arvola og Karin Fossum.

Forfatterne har fått frie tøyer i forhold til form og innhold, og den første utenlandske forfatteren vi slipper til, Mustafa Can, valgte derfor å skrive en satirisk novelle som han har kalt “Siv och jag”. Mustafa Can er en prisbelønnet journalist, kjent blant annet fra Sveriges Radio. Hans første bok Tett inntil dagene kom på norsk i 2008. Det var en bok som vekket enorm oppsikt både i Sverige og Norge, og som handlet om Mustafa Cans forsøk på å forstå hvem hans kurdiske mor egentlig var. Hun fødte 15 barn hvorav bare åtte overlevde, og hun utvandret på 1970-tallet til Sverige med en drøm om et liv uten fattigdom og sult. Tett inntil dagene er en bok om fortrengte følelser, av skam, ensomhet og hjemløshet.

“Siv och jag” er en satirisk novelle. Du finner novellen her.

Siv och jag – novelle

Solstrålarna letade sig in mellan gardinspringorna och föll i en smal ojämn linje över Sivs häck. Bitmärket på hennes högra skinka hade svullnat och var större än jag anade. Jag satt lutad mot sänggaveln och förundrades över att Siv så prompt hade velat att jag skulle bita henne i häcken av alla ställen. Jag dristade mig dock inte till att fråga varför. Med Siv var det så att vad hon än beslutade när vi älskade var hennes njutning också min; hon upphävde erotikens gränser och väckte känslor jag inte trodde var möjliga för dödliga. Jag trodde på henne när hon sa att hon var bortom tristessen tillsammans med mig. Jag ville trots allt vara den ende man i världen som förmådde lyfta henne från ett inrutat liv och långsamma stunder.

Jag fann det därför inte alltför märkligt när hon hade vänt häcken mot mig och väst:

- Jeg skal kjenne det. Du skal bite, din djevel, bite.

[...]

Dem jeg beundrer mest er forfatterne som sier det som det er. Det er mange måter å si ting på, som de er. Jeg ser jo det. Man kan si sanne ting på intrikate vis, krydre sannheter med selsomme adjektiver og fiffige adverb og uortodokse setningskonstruksjoner. Det er én stil, og det er sikkert mange som liker sånt. Jeg kan også like sånt. Men hos de beste ser det lett ut. Jeg vet at det ikke er lett.

Jeg har grublet litt på hvorfor noen tekster framstår som mer sanne enn andre. Kanskje er du uenig med meg. Men jeg tror at for å få en tekst til å skinne eller synge eller skjære seg inn i leseren, slik sanne tekster gjør, må noe ha vært erfart umiddelbart. Det må ha krevd en ekstrem tilstedeværelse ved forfatteren. Om teksten er selvbiografisk eller oppdiktet er irrelevant. Jeg snakker om en følsomhet til livet selv. Hvem orker vel å leve hudløst som om det var liv om å gjøre? Derfor er det ikke lett å skrive sånn.

[...]

Som redaktør i underholdningsavdelingen er man alltid på utkikk etter det berømte hullet i markedet. Hvilke bøker er det som ikke finnes der ute, men som ville ha solgt i bøtter og spann dersom de sto og fristet i hyllene?

En idémyldring førte til et ønske om en serie med stilfulle, elegante underholdningsromaner for damer-som-ikke-lenger-er-i-begynnelsen-av-tjueårene-men-som-ikke-er-kjerringer-heller, fulle av intriger, eleganse, skandaler og glamour. Litt Frustrerte fruer, litt Dynastiet (dog i moderne form), litt Sex og singelliv. Ideen til JORDBÆR & CHAMPAGNE var født, og snart var bokjakten i gang.

Utenlandske agenter og speidere ble satt på saken, selv kastet jeg meg over bestselgerlister, Amazon, blogger og bokmesser. Ikke overraskende finnes det et hav av bøker i sjangeren – av vekslende kvalitet, det må sies. Urovekkende mange forfattere tar på seg å være den nye Jackie Collins, og det er god grunn til å være skeptisk til slike løfter. Her gjaldt det å skille klinten fra hveten, for ikke å si strassen fra diamantene.

Luxury. Engelsk originalutgave av Paradisøya.

En dag ble redaksjonen kontaktet av en av våre mange trofaste oversettere. Hun mente å ha funnet en bok som ville passe perfekt inn i glamourserien vår, og etter få dager lå boken på pulten min. Den het Luxury og var skrevet av Jessica Ruston. Dette var en forfatter jeg aldri hadde hørt om, hvilket viste seg ikke å være så rart, siden Luxury var hennes debut. Coveret var svart og dystert og så halvpornografisk ut, med en lett skrevende kvinne på forsiden. Oh my gosh, var min første reaksjon. Det var absolutt ikke denne typen bøker jeg hadde i tankene. Nå skal man ikke skal dømme en bok etter omslaget, men det er åpenbart at nettopp dét skjer hele tiden (og hvorfor skulle vi ellers ha så mange dyktige designere i forlaget?), så boken ble liggende urørt helt til jeg en regnfull ettermiddag trengte lesestoff til t-baneturen hjem. Linje 3 mot Mortensrud er ikke akkurat glamourens mekka, med andre ord er det lett å drømme seg bort, og jeg ble hekta på et blunk.

Fortellingen begynner med at tre unge Harvard-studenter ankommer paradisøya L’île des Violettes i en morken båt. Det som møter dem, er en drøm av hvite strender, grønne palmer og turkisblått hav, men senere blir øya årsak til både sjalusi, et stort hotellimperiums fall og innbitt uvennskap. I tillegg til å bli motstandere i forretningslivet, kjemper også to av kameratene om den vakre Maryannes gunst. Og som de bittert får erfare, er det umulig å kapre både drømmekvinnen, drømmejobben og drømmeøya uten å skaffe seg noen mektige fiender på veien. Maryanne på sin side sliter med både det ene og det andre bak sitt perfekte ytre.

Jeg trengte ikke å lese lenge før jeg visste at jeg hadde den første JORDBÆR & CHAMPAGNE-boken mellom hendene, og jeg fortet meg å ringe Anne Maria Røe, oversetteren som hadde tipset om boken. Hvor i all verden hadde hun kommet over den? Svaret var uvanlig, men like fullt passende: Hun hadde funnet den på stranden i Sharm El Sheikh, og lest den i en solstol iført badetøy og solfaktor.

Kunne jeg ha ønsket meg noen bedre begynnelse på en ny serie? Som takk for sitt våkne øye fikk Anne Maria lov til å oversette boken, etter at jeg hadde kontaktet agenten og sikret oss de norske rettighetene.

Jessica Ruston: Paradisøya

Luxury hadde nylig kommet ut i Storbritannia, og det tok ikke lang tid før anmelderne kastet seg over den. “Luxury oozes glamour, wealth and scandal – a fantastic debut”, skrev Company Magazine. ELLE Magazine kåret den til årets debut. Diverse nettsteder fråtset i uttrykk som must-read, pageturner og blockbuster. “Deliciously indulgent”, skrev Marie Claire.

Neste skritt på veien var å lage nytt cover, et oppdrag designer Kjersti Iversen tok på strak arm. Heller ikke hun var begeistret for det nokså tvilsomme originalomslaget. På norsk ble boken hetende Paradisøya, og omslaget kan beundres her. Kjersti har også laget logoen til JORDBÆR & CHAMPAGNE, i form av elegante champagnebobler som skal være med på alle bøkene i serien. Bare i år kommer det fire bøker til, av store forfattere som Lesley Lokko og Tasmina Perry, samt – selvfølgelig – den neste boken til Jessica Ruston.

Dette er ikke en viktig bok. Den vil ikke gi deg grunnlag for store samtaler eller dype refleksjoner. Men er du på jakt etter fascinerende strandlektyre som er klin umulig å legge fra seg, er det boken for deg. Den er rett og slett a perfect beach read.

Paradisøya lanseres mandag 27. juni 2011.