Bokanmelderne finnes, bokanmelderne finnes.

Omslagsbilde: Grisehjerter

Jeg rakk å lengte litt. Etter den første anmeldelsen. Jeg rakk å frykte stillheten. Jeg rakk å fylle noen dager med høytflygende formuleringer, som Arvola følger i fotsporene til Hamsun og Wassmo; Arvola er sin generasjons Nygårdshaug, eller hva med en nordnorsk Gavalda.

Så kom den første anmeldelsen. Sex, svik og savn i ujevn roman, skrev Turid Larsen i Dagsavisen.

Hadde det ikke stått ujevn roman, ville jeg vært lykkelig. Omtalen er god. Spalteplass har den også fått. Larsens innvendinger har jeg ingenting imot, men at konklusjonen var ujevn, og at det måtte nevnes i tittelen, var en skje med tran det var vanskelig å svelge. Kunne det ikke bare stått sex, svik og savn?

Ja, ja. Trøsten fins mange steder.

For det første greide jeg forholdsvis fort å spøke om den hersens ujevne romanen, som om den er en ubehagelig pute, og at alt som står på spill er nattens sovestilling. Jeg føler meg alltid ovenpå når jeg greier å spøke om ting.

For det andre gratulerte en nabo meg etter å ha lest nevnte anmeldelse, og sa hun fikk veldig lyst til å lese boka. Det både trøstet og smigret.

For det tredje kommer ikke Dagsavisen til å sette av spalteplass til mange av vårens bøker. Ujevn eller ei. Jeg er kjempeheldig. Jeg burde stille meg opp på noe høyt og rope takk.

Jeg vurderer fortløpende roping av takk.

I mellomtiden kverner tankene. Hvorfor er det få bokanmeldelser?

Det handler vel om økonomi. Dagsavisen er ikke den eneste avisa som må tenke økonomi i disse tider. Omsetning, som det heter.

Bokanmelderne finnes, bokanmelderne finnes. Heldigvis, og takk og lov. Hva skulle vi gjort uten dem?

Mange av oss forfattere opplever at det er langt mellom bøkene våre i en gjengs bokhandel. Selges det ene eksemplaret de har av en bok, bestiller de ikke automatisk inn et nytt. Det handler om bokhandlernes økonomi. Det handler om bokavtaler og priser. Omsetning.

Men hvis bøkene våre ikke er i bokhandelen, og sjelden eller aldri omtales i media, hvordan skal da de nydelige leserne våre finne fram til dem?

De fleste forfattere deltar ikke på kjendisutgaven av 71. grader nord. Vi er heller ikke kjent for veskemerkene vi produserer, eller har andre, tilsvarende kjendisfaktorer, som gjør det aktuelt å skrive om oss når vi gir ut bøker.

Kanskje er vi litt lite skandaløse. Det kan hende.

Men jeg vil ikke at det skal være sånn at det eneste som kan stå om en bok jeg utgir, er om jeg hadde kjole på lanseringsfesten, eller om jeg kledde den av.

Jeg ønsker meg bokanmeldelser. Jeg ønsker meg bokanmeldere. Flere, overalt. Profesjonelle og på blogger. Jeg ønsker meg lange og korte, sinte, partiske og sindige omtaler. Hadde ingen anmeldt bøkene til Amalie Skram, ville vi ikke visst i dag at hun slett ikke ble mottatt med åpne armer.

Vi trenger bokanmeldelser. Vi vokser med dem, vi såres av dem, vi ser dem og det gjør andre også. Mennesker leser av og til bokanmeldelser, naboer, bekjente, fremmede. Noen av dem får lyst til å lese boka det står skrevet om. Til og med når det står ujevn i tittelen.

Hvorfor er det ikke flere bokanmeldelser? Hvorfor gror de ikke som gresset, nå i mai? Det handler vel om økonomi. I stor grad handler det om økonomi, og så handler det om kjoler og kjendiser og veskemerker.

Takk og lov for bokanmeldere som Turid Larsen, som leser bøker med kritiske blikk og nysgjerrige hjerter. Kongen burde invitere henne til lunsj. Hvor ofte inviteres kritikere til slottet? De burde inviteres. Verden består ikke bare av OMSETNING. Den handler også OM SETNING – etter setning – etter setning – i et liv, i en bok, i et dikt.