Forlagsliv

Vi lander i Bremen kvart over ett. Tre og en halv time forsinket. Det sprutregner. Vanligvis stenger denne flyplassen klokken elleve. Men dette er ikke vanligvis. Dette er Flight FR 3613 Oslo Torp – Bremen. Dette er flyet fra Oslo Den Natten. Taxisjåføren kondolerer. Han vet at jeg er norsk. Så svinger vi ut på den plaskvåte asfalten. Hotell? Nei, kjør meg hjem. Til Hamburg. Så får jeg min egen seng.

Vi fyker gjennom natten. Det regner bøtter. Stor trafikk. Men det går. Det flyter. Endeløse rekker med gule og røde lys som strømmer mot oss. Langtransporten gjennom Europa. Vi hører på nattens nyheter. Mellom de tyske kommentarene lyder norsk gråt. Hvordan kan jeg høre at det er nordmenn som gråter? Jeg vet ikke. Kanskje er det så enkelt at jeg innimellom hører norske ord og vendinger, før den tyske oversetteren trår til. Ja, kanskje. Det eneste jeg vet, er at jeg nesten gråter, jeg også.

Mellom de stadige reprisene fra Norge, snakker vi sammen, sjåføren og jeg. Om det vi på dette tidspunktet vet. En voldsom smell i Oslo. Døde. Og skyting på Utøya. Døde der også. Kanskje så mange som ti. En mann arrestert. Det antas at det finnes en sammenheng mellom de to hendelsene.

Det siste får verken sjåføren eller jeg til å stemme. Å plassere, og detonere en bombe av denne størrelsen i selveste regjeringskvartalet, kan ikke være en manns verk. Her snakker vi organisasjon. Det er vi enige om. Noe annet kan vi rett og slett ikke forestille oss.

Jeg er hjemme klokken halv fire på morgenen, og går rett på nettet. Slik blir jeg sittende til jeg sovner i stolen utpå formiddagen. Da har de døde på Utøya kommet opp i åtti.

[...]

Hvis du finnes blant Morgenbladets lesere, tikkende bombe: Jeg tar ditt raseri på alvor. 22. juli 2011 har vist oss hva det kan føre til av lidelse og ødeleggelse. Massakreviruset er dessverre kommet til Norge, og det virkelige problemet feies under teppet nok en gang. Derfor ber jeg deg, tikkende bombe, først som sist: Hold andre mennesker utenfor. Skyt et tre, løp en tur med Morbid Angel på øret; men hold dine artsfeller utenfor ditt eget problem. Vold ødelegger ikke bare den som mottar, men også den som gir. Du vil sverte din egen ære for alltid, og gjøre Norge til et verre sted å være.

Det er ikke tilfeldig at jeg skriver ære. Vi som er oppvokst i et land i endring, har opplevd hendelser, bekjentskaper, gleder og problemer våre foreldre aldri har vært i nærheten av. Det som en gang var en homogen befolkning, er blitt flerfoldig i sin sammensetning. Utviklingen er irreversibel. Våre forfedres Norge er borte for alltid. Der ligger et dypt savn, men også store muligheter det kan være vanskelig å få øye på for enkelte.

[...]

22/7 – 2011

Tiden leger ikke alle sår. Tiden leger heller ikke alle ord. 22. juli 2011 vil blø i språket vårt, være et blodig blad i kalenderen og et blodbad i hukommelsen. Fra nå av er det før og etter.

Ordet som går igjen denne svarte helgen i norsk historie er dette: uvirkelig. Dette ordet er uten omriss, uten begrensing. Vi er ikke rammet av en naturkatastrofe. Dette har ikke bare hendt, det er gjort, begått, utført. Det er en menneskekatastrofe, en  monumental forbrytelse, uvirkelig i den forstand at det er uten sidestykke, uten sammenligning: Først sprenger gjerningsmannen regjeringskvartalet i Oslo sentrum og rammer på den måten konstitusjonens kommandorom. Sju mennesker omkommer. Et stort antall er alvorlig skadet. Ødeleggelsene er enorme. Så kjører han til Utøya, noen mil utenfor Oslo, hvor AUF, Arbeiderpartiets Ungdomsfylkning har sin tradisjonelle sommerleir. Der går han til angrep på vår neste generasjon. Han har valgt tid og sted med omhu. Utøya er ikke bare geografi, men hjerte i et politisk landskap. Han har rammet makthaverne, nå skal han ramme maktens arvtagere. I løpet av en og en halv time henretter han målrettet og nådeløst 85 forsvarsløse og panikkslagne ungdommer og barn som ikke har mulighet til å komme unna. De er fanget på en øy. Det er ikke til å tro. Det er ikke til å fatte. I lyset av denne uvirkeligheten er vi overlatt til oss selv, til vår forvirring, sorg, raseri, fortvilelse. Derfor er det viktigere enn noen gang å stå sammen. Det gjør vi. Vi opplever at en hel verden står sammen med oss. For dette er ikke bare et angrep på Norge. Det er et angrep på det vi setter aller høyest: vår menneskelighet, vår fornuft.

[...]

Siden jeg stod midt i blomsterhavet i Oslo, i gatene fulle av kjærlighet, har et uklart bilde vokst fram i meg. Bildet er kanskje i overkant symbolsk: Jeg ser for meg en rose som vokser opp av blodet. Men tanken kverner videre: alt dette lyset kom ut av et pertentlig ordnet mørke. Samholdet og felleskapet springer ut av ensomheten, og det dypt humane ble født av en grusom, menneskefiendtlig forbrytelse.

Selv om jeg forsøker å uttrykke tanken presist, er det mer en kaotisk følelse som hjemsøker meg: det er som om jeg får dårlig samvittighet for gleden i fellesskapet. Eller, jeg får ikke dårlig samvittighet for den følelsen jeg har nå, men for at det først er nå den dukker opp. For var denne enorme kjærligheten der da jeg syklet nedover Storgata i minuttene før det smalt? Denne viljen til å komme andre i møte?

Jeg håper den var der allerede da. Men jeg vet sikkert at jeg ikke lyttet til den ofte nok.

Forbrytelsene angår oss alle sammen. Sorgen tilhører oss alle. De som har mistet noen og de som fikk sine aller kjæreste hjem. De som hjalp og de som ble hjulpet. Alle de hundretusener av mennesker som stod med nevene fulle av fakler og tårer og blomster og sa: Vi nekter å hate.  Alle de som har sittet på den samme sofaputa i timevis, med begynnende hodepine, fordi de ikke klarer å gå glipp av en eneste nyhet. Alle de som har møtt opp på fotballtrening fordi de vil svette, fordi de ikke vil være alene. De frivillige, de motvillige, B-mennesker og folk med hull i tennene, de du kjenner, de du ser glir forbi, de som låser sykkelen sin og de som stjeler den.

Om du er på vei til å plassere skylden for massedrap hos politiske motstandere av nyvunnet kamplyst, eller svarer med et blindt motsvar av gammel vane, har jeg et forslag: tenk deg om. Ikke bare tar vi sorgen fra hverandre, vi dytter hverandre også ned i de samme mønstrene vi satt fast i tidligere. Da er vi med ett tilbake der vi var.

Alle er forandret. Vi er rykket opp fra festet vårt, og bare de aller færreste av oss lander på samme sted igjen. La dem du er uenig med få lov til å vise det. Og trekk pusten, kikk ned og se hvor du selv står.

Enighet er ikke målet. Måten vi ordner samfunn på, hva vi tror på, er en kamp og en konkurranse mellom ulike erfaringer og fortellinger. Om alle er enige i at det beste er å sitte på isen, er det ingen som reiser seg og finner land. Men om vi skal høre på hverandres fortellinger og erfaringer, må vi møtes. Og om veien ned i skyttergraven er kort, er veien ut derfra uendelig lang.

Nå står ennå de fleste av oss i åpent lende. La oss stå her litt til og bli kjent med hverandre.

Jeg har prøvd å skrive det her i snart fire dager nå. Ordene kommer ikke til meg. Hele tiden vir det som har skjedd seg unna. Gjemmer seg under steiner det virker umulig å løfte på. Jeg føler alt og ingenting. Jeg leser blogginnlegget til Prableen Kaur og gråter. Jeg ser et bilde tatt fra NRK sitt helikopter som henger over Utøya. Strandkanten er full av pixlete, sensurerte bokser. Digitale likkister. Midt blant dem står Anders Behring Breivik med en kamprifle i hånden. Jeg lager detaljerte bilder av hva jeg ville gjort med ham hvis vi to var alene i et hvitt og firkantet rom. Jeg skummer gjennom 1500 sider i jakt på noen uthevede setninger som kan gi meg et slags svar på hvorfor det som har skjedd har skjedd. Jeg finner dem ikke. Jeg skjønner ikke hva Breivik vil fortelle meg. Line kommer ned trappen og sier jeg må legge meg. klokka nærmer seg tre om natten. Vi ligger med Joppi mellom oss. Katten vår murrer og murrer.

[...]

Det är inte alldeles lätt att sätta ord på alla tankar som virvlar runt efter att Anders Behring Breivik sprängde och sköt sig in i världens medvetande. En svart uppenbarelse på en pittoresk ö, över 90 mördade unga människor – hur ska det förstås?

Genom mitt jobb har Norge under de senaste åren kommit att bli ett andra hemland. Jag skriver i norska tidningar och kulturtidskrifter, och flera av mina närmaste vänner är norrmän.

En av dessa politiskt intresserade vänner har alltid sagt att Norge är ett land som undgått all påverkan utifrån. Att norrmannen tillhör ett agrarromantiskt släkte som mutat in revir gentemot omvärlden och vars mantra är ”resten av världen förstår oss inte.” Jag har ofta frågat honom om norrmän skulle vara mer naiva än till exempel svenskar. Nejdå, har han svarat, men vi har sedan länge en nästan patologisk önskan om att den norska idyllen inte ska befläckas.

Samme vän som ofta luftat sin kritik av och förakt för den norska självbilden skriver i ett sms sent på fredagskvällen: ”En galning tog vår oskuld. Jag är förkrossad. Lam. Jag vill ha tillbaka oskulden. Mitt Norge.”

[...]

Etter de grufulle forbrytelsene på fredag har det vært vanskelig å vite hva jeg skal gjøre. Egentlig skal jeg sitte og arbeide med et manus, men det er nærmest umulig, så jeg leser nyheter, følger tv-sendingene og går rundt i Oslo sentrum og føler på den enorme godheten som er der.

Min aller nærmeste befant seg altfor nære der det smalt. Tankene er kaotiske, og takknemlighet, sinne, sorg og medfølelse velter rundt i meg. Jeg har ikke én følelse, er ikke drevet av én tanke, men føler meg rykket opp.

Slik ser jeg det er rundt meg også. Diskusjonene og samtalene går prøvende fram og tilbake.

Fra flere kanter ser jeg at personer frykter nettdebatten. Jeg har fulgt og arbeidet med nettdebatt, og forstår bekymringen over alt grumset. Spesielt forstår jeg uroen mange kjenner når de hører om, eller kommer over nettforum- og sider hvor grupper av ekstremister heier hverandre fram, enten gjennom bekreftelse av hverandres ideer, eller mangel på menneskelige motsvar til menneskefiendtlige standpunkt.

Men jeg kjenner også på uroen og usikkerheten når jeg leser dem som vil begrense nettdebatten, frata debattanter mulighet til å være anonyme eller «ta et oppgjør» med internettradikalismen. Jeg er enig i at det kreves et oppgjør med de holdningene som har fått sitt grusomme utløp i hendelsene på fredag, men det ligger så mange mulige meninger i ordet «oppgjør». Vil vi kriminalisere visse typer samtaler? Vil vi stenge ned sidene til mennesker og grupper med uønskede meninger?

Jeg er ydmyk i dette spørsmålet. Derfor vil jeg først og fremst dele en erfaring.

I 2008 arbeidet jeg i Dagbladet.no, og var med på en avgjørelse om å stenge Vigrid-leder Tore W. Tvedt ute fra debattforumet vårt. Beslutningen om å utestenge Tvedt, som er dømt for rasisme, var basert på en gjennomgang av alt han har sendt inn til oss over en periode. Avgjørelsen var klar, men den var ikke enkel. Vi (blant andre Astrid Meland, Mina Hauge Nærland og Nanna Baldersheim) ville først og fremst skape et debattforum med så stor takhøyde som overhode mulig. Men vi var til slutt enige om at vi ikke ønsket Tore W. Tvedts rasisme-kampanjer i vårt diskusjonsforum.

Den gang nettredaktør Even Teimansen tok beslutningen, og sa blant annet det følgende:

* «Vi har […] en genuin bekymring for at total åpenhet faktisk kan være med på å lukke diskusjonene våre. Blir støyen og drittslengingen for øredøvende og intens, er vi redd for at debattanter skremmes bort fra kommentarfeltet».

* «Ønsket om å være så liberale som mulig kan i verste fall bidra til at illiberale stemmer overtar debatten fullstendig.»

Alle Teimansens uttalelser kan leses her.

I etterkant av utestengingen ringte jeg Tore Tvedt for et intervju. Vi snakket lenge, og jeg fikk den følelsen jeg så ofte får når jeg snakker med taleføre ekstremister: Tvedt var rasjonell og koherent innenfor sitt eget univers av premisser. Våre uenigheter stakk så dypt at jeg konkluderte med at vi måtte leve i ulike erfaringsverdener, selv om vi begge levde og lever i demokratiske Norge.

Jeg spurte ham om hvordan han så på å bli utestengt fra Dagbladet.nos forum. Det synes han var uproblematisk:

«Jeg forstår at kommentarfeltet deres er privat eiendom, og jeg respekterer eiendomsretten. Jeg ønsker ikke deg på mine sider heller, og jeg ville ikke sluppet deg til», svarte han.

Han forklarte at siden han hadde en egen nettside hvor han kunne ytre seg, følte han seg ikke sensurert. Han følte heller ikke at ytringsfriheten var tatt i fra ham. Først og fremst nevnte han internett som en viktig arena for å komme til orde med sine meninger.

Jeg fulgte derfor opp med å spørre nettopp hvor viktig internett, og muligheten til å ytre seg fritt der, var for organisasjonen hans.

Svaret hans er erfaringen jeg vil dele. Han svarte:

«La meg si det slik: Hadde vi ikke hatt egne internettsider og muligheten til å ytre oss der, måtte vi begynt å skyte dere».

Tore W. Tvedts holdning er dypt urovekkende, men han er dessverre ikke alene om den.

Selv om det akkurat nå føles absurd, tenker jeg slik: Dette er en tid hvor alle tanker må ut og fram. En tid da våre ideer og erfaringer må deles, veies og drøftes. Heldigvis har vi et bunnsolid demokrati, og et politisk lederskap som slår fast at svaret på grusomhetene er mer demokrati, mer åpenhet. Samtidig har Norge nå begynte på dag null. Vi har startet en ny tidsregning, og dette landet, samfunnet vårt, blir til mens vi går framover de neste dagene, ukene og månedene.

Jeg håper vi insisterer på håp, at vi går fra et folk til ett folk, og at vi bevarer det beste ved dette landet mens vi bearbeider og kjemper mot det verste.

Et forsøk på å trenge inn i den hvite, terroristiske bevissthet

Den 22. juli 2011 ble det norske sosialdemokratiet utsatt for to terrorhandlinger egnet til å forandre vår politiske tenkemåte: Regjeringskvartalet i Oslo ser ut som en krigssone, med syv personer bekreftet omkommet; et åttitalls ungdommer er bekreftet drept på AUF-leiren på Utøya. I de første timene av kaoset fredag ettermiddag gikk mistankene i retning islamistiske terrorister: Gjerningsmannen viste seg snart å være en 32 år gammel, hvit nordmann med høyreekstreme synspunkter og kristenkonservativt livssyn. Anders Behring Brevik, som nå er siktet for bombeangrepet mot Olje- og Energidepartementet og Utløya-massakren, skal ha hatt to mindre verv i FrP og FpU omtrent ti år tilbake i tid, og siden debattert aktivt på islamkritiske nettsteder som document.no.

På Breviks fjesbokside kunne man lese at han interesserte seg for ‘å grunnlegge og utvikle organisasjoner’, ‘å lese og skrive’, ‘sosialisering’, ‘reising’, ‘frimureri’, ‘arbeid’, ‘gaming’, ‘festing’ og ‘fitness’. At gjerningsmannen fremhever William James, Adam Smith, Kant og Machiavelli som sine yndlingsforfattere, gjør ham til en uventet mordertype, sett fra storsamfunnets ståsted.

Fordi jeg de siste årene har skrevet på to manus om ekstremistiske tankemåter, en ungdomsroman og en essaysamling, er jeg ikke like overrasket. Timothy McVeigh, som stod bak angrepet på WTO-bygget i Oklahoma i 1995, hadde en profil som lignet på Breviks; kristenkonservativ, våpeninteressert, globaliseringsfiendtlig og konspiratorisk innstilt til makthaverne. Heller ikke vil det overraske meg om Brevik har studert skolemassakre som Columbine, Virginia Tech og Jokela. Gjerningsmennene bak disse massakrene hadde dét til felles, at de var intelligente unge menn med en sterk følelse av fremmedgjorthet, forurettethet og sosial isolering. For sistnevnte kategori inngår gjerne Killerspiele (voldelige dataspill), skytevåpen og musikk av typen martial industrial. Mange av dem har en fortid som mobbeofre, og dyrker fantasier om makt og hevn.

I disse fortapte sjelene drar jeg kjensel på mye. I perioden 2002-2006 gjennomgikk jeg det som i ettertid kan minne om en radikaliseringsprosess. For en som hadde befattet seg med rasjonalitet på fulltid i fem år, kom raseriet som en plutselig sykdom. Utrygghet i et multikulturelt nabolag i Paris blåste liv i tunge, antiislamske fordommer, som begynte å versere i eteren etter 11. september 2001. I dag ser jeg på det som et memetisk virus: Min bevissthet ble infisert med autoritære, rasistiske og antiislamske memer. Mem-begrepet ble først lansert av zoologen Richard Dawkins i boken The Selfish Gene i 1976, og beskriver kulturens motstykke til genet.

Jeg var en fredelig student som ble møtt med blikk og holdninger jeg oppfattet som fiendtlige, rasistiske og antihvite. Fordi jeg var følsom inntil det overfølsomme, ble jeg grepet av en ekstrem aggresjon. Som hvit nordmann og europeer følte jeg meg sviktet av politikere som åpnet samfunnene våre for masseinnvandring, samtidig som de feide den antihvite rasismen under teppet. Jeg følte meg oversett, forbigått og krenket. Raseriet var totalt: «Ingen forstår min fortvilelse». Kall det gjerne et psykologisk problem: Jeg er overbevist om at slike sinnsstemninger gjør enkelte til terrorister. Hvis jeg ikke gikk av skaftet, skyldtes det enten at jeg var for feig, eller for godt oppdratt og skolert.

Jeg valgte å uttrykke sinnet i ord og lyd, heller enn i handling. Det er ikke tilfeldig at Sturmgeist ble til i denne perioden. Den 23. desember 2004 skriver en sint Cornelius om sin tid i Paris: «However, every day, I felt the dis-ease (the disease, given that I consider racism to be a mental virus – I know this from my subjective experience) in the gaze of the other, varying from fear, to suspicion, to envy, to hatred, to indifference, to you name it. Perhaps all of this was just one great misunderstanding from my part – but I don’t think so. I believe that Paris is in for some serious racial and cultural tensions in the decades ahead. Something I would like to do as a journalist is to do some reporting from the ‘new’ France and the suburbs in Paris, portraying the misery that prevails there; the poverty, the feeling of insecurity and rejection, the hatred against the society that ‘let its migrant workers down’, the lawlessness, the poor schooling and antisocial behaviour, the abuse of alcohol and drugs, the rise of American gangster rap values coupled with downright totalitarian Islam, hardcore porn and hatred of women, and you get the picture. There are many reasons why things are as they are (another truism, Odin forgive me), but I am convinced that Paris will explode in one way or the other.»

Etter 22. juli 2011 er det på tide å hente frem terrorviruset i en selv, og utsette det for nådeløs analyse.

Tok dette med mobiltelefonen. Det er uskarpt, for jeg skalv på hånda.

I går, tjue minutter over tre kom jeg kjørende ned Akersgata for å hente datteren min utenfor forlaget. Rundt hundre meter unna kjente vi at bilen skaket i det luften ble fylt av en eksplosjon. Tjue sekunder etter så vi de ødelagte vinduene i landets politiske sentrum grine tomt mot oss: Som en ruin, som en istykkerslått drøm om et land bygget på troskyldig tillit.

Den dumpe rystelsen i bakken minnet om noe jeg har opplevd til sjøs: Et grunnbrott. En bølge så dyptgripende at den bryter mot havbunnen, og løfter seg på en måte som flytter hele sjøen. Som endrer alt.

Et hundrededels sekund etter eksplosjonen var Oso -  mitt hjertested, det sted på jorden jeg kjenner best – forvandlet til noe fremmedartet og usett. Glasskår som fyller gatene. Blødende mennesker på fortauene. Røyk. Ansikter preget av frykt. Eller aller helst: Av undring. Som om vi så på hverandre og sa: Hva er dette? Det kan da ikke være oss dette handler om?

Så kom sirenene. Så kom politiet. Og sykebilene. Og journalistene.

Og først da, snikende lik en tyv om natten, kom fortvilelsen, og tanken på at kanskje betyr dette at noe er tapt for alltid. At Norge, slik vi kjenner det, aldri vil blidet samme igjen.

Det er ikke sant at det hersket kaos i byen i øyeblikkene etter eksplosjonen, mens politi – påfallende mange av dem i sivil, innkalt i all hast uten tid til å trekke i uniform – sperret av stadig nye områder og drev oss langsomt lenger og lenger unna katastrofens epi-senter. Det er ikke sant at folk løp i panikk eller skrek i fortvilelse, at disse skjebneminuttene byen knapt har opplevd maken til var preget av hat, forvirring eller ønsker om revansj mot hvem det nå måtte være som sto bak dette.

Det var tvert imot en underlig, sjokkert ro som preget reaksjonene. Sykepleiere og leger som fant fram kriseprosedyrene og fulgte dem, menneskemengder som trakk seg lydig unna, brannbiler som systematisk begynte katastrofebegrensninger. Og over alt: Et politi som gjorde hva det kunne for å gjenoprette en slags orden, og et folk som skjønte hvilke utfordringer de sto overfor. Som om vi var på samme lag, alle sammen. Når jeg tenker tilbake på disse forvirrede minuttene (og jeg kommer til å tenke på dem resten av livet mitt) vil det være dette jeg husker: En tilstand av samhold. Et slags fellesskap i alle de sjokkerte, forundrede og tenksomme ansiktene. En følelse av at nå er det oss. Og at dette skal vi – må vi – klare. Sammen.

Det som var under angrep i Oslo, og senere, enda verre, på Utøya  den 22. juli 2011 var ikke regjeringen eller vårt politiske system. Det var vår måte å tenke på. Vår troskyldige, tillitsfulle åpenhet. Selve det norske systemet, tanken på at vi grunleggende sett bygger noe sammen.

Det er én måte å tape mot et slikt angrep. Det er å bytte åpenhet mot frykt. Å slutte å stole på hverande. Å la skepsis  flytte inn i de politiske rommene der tillit og optimisme har bodd.

Oppgaven – for den som vil vinne en slik kamp – er å sørge for at dette ikke endrer oss, ikke forandrer vår måte å tenke på.

I 1939 sendte den britiske regjeringen ut en parole, som i sin enkle, pragmatiske form oppsummerte hvordan Londons befolkning kunne stå imot seks års terrorfrykt: Keep calm and carry on. Det er mer enn en strategi i møtet med terror. Det er sivilisasjonens møte ansikt til ansikt med kaoskreftene. Det er slik vi skal redde alt som er å ta vare på i dette landet. Ved ikke å få pannik. Slapp av, og fortsett.

Dette innlegget ble skrevet for Dagsavisen, rett etter bombeangrepet mot Regjeringsbygget. Siden det harr den hendelsen vokst seg liten i skyggen av grusomhetene på Utøya. Og forbryteren er tatt. Han har forulempet alt vi setter høyt her i landet. Han fortjener en behandling han vil hate: En forsvarer, en rettsak, en human dom. Slik møter vi kaoskreftene som det vi er: Et sivilisert samfunn. Slik vinner vi.