Forlagsliv

I juni skrev jeg om Jens Lapidus,  Sveriges svar på Jo Nesbø og hvordan jeg håpet at nordmenn nå ville få øynene opp for en av Nordens beste krimforfattere .  Lapidus nye fantastiske krimroman Livet deluxe, ble lansert omtrent samtidig som Nesbøs Gjenferd, og har totalt dominert de svenske bestselgerlistene siden. Med sin bakgrunn som forsvarsadvokat i et av Sveriges ledende advokatfirmaer kjenner Lapidus usedvanlig godt til de kriminelles handle- og tankemønstre. Han har fått en enorm popularitet langt utover de vanlige leserne i Sverge. Ja, selv i de kriminelle miljøene er Lapidus «kongen», og han er den  forfatteren som er hyppigst utlånt i Sveriges fengsler.

En av de første som har lest den norske oversettelsen av Livet deluxe er Marius Aronsen, redaktøren i Bokklubben Nye Bøker og Bokklubben Krim og Spenning. Jeg håper og tror at svært mange krimlesere vil bli like begeistret som han i høst. Her det han skriver i et blogginnlegg han har kalt «Krim deluxe»

Snodig! Jeg har lest så mye nordisk krim de siste årene, men klart å unngå Lapidus’ mangslugne fortellinger fra Stockholms underverden. Men nå er jeg hektet: Livet deluxe er en usedvanlig medrivende roman, som i tillegg har et sjeldent mangfold, med mange personer og flere parallelle hendelsesforløp. Jens Lapidus er svært ambisiøs når han sirkler inn livet i på siden av det lovlydige samfunnet. Han vil skildre det hele; fra gatenivå til beslutningstakere. Helt ubesværet styrer Lapidus sitt vidtfangende kamera fra møter hos serbisk broderskap og familieliv, pengetransportranernes nitide planlegging, innsiden av fengselsceller og til politiets undercoveraksjoner. Det hele så godt skildret at man ikke kan annet en å tro på institusjonene og broderskapene han skildrer, men mest av alt blir man forført av persongalleriet. Selv om vi vet at de handler galt. Men det er nettopp fordi de er personer med stor troverdighet og fortelleren leder oss til å holde med dem. (…)

Han er vel å regne som svenskenes Nesbø når det gjelder popularitet.  Men han skriver en annen type krim. Det er interessant å lese skildringene hans av ulike sosiale skikt, for Lapidus kjenner alle signalene, merkene og stedene og ikke minst — normene. Livet deluxe viser hvordan underholdningskrim kan ivareta fortellingen om det lagdelte samfunnet, og higen etter å nå et trinn høyere opp. Dette er en svensk roman som bør skape furore i en norsk krimbokhøst. For det er mye som kan bli litt blekt ved siden av dette.

Livet de Luxe blir lansert i slutten av september, og du kan møte Jens Lapidus på  et gratis krim-arrangement her i Cappelen Damm-huset 27. oktober.

Forfatterne på lanseringen ble behørig illustrert av Øistein Kristiansen, kjent fra populære "Øisteins blyant". Her er han sammen med Erlend Loe, Vera Micaelsen, Helene Uri, Tove Nilsen, Jostein Gaarder og Gert Nygårdshaug. Alle disse forfatterne vil være tilstede på festivalen. Foto: Vibeke Røgler

I går var det høytidelig lansering av programmet til Oslo Bokfestival. Den går av stabelen i hovedstaden 16.-18. september og kan skilte med 250 arrangementer og over 200 forfattere. Arrangementene foregår på 25 store og små scener, i og på Operaen, i forlagshus, på gater og torg.  Festivalen vil være godt synlig i bybildet. I 2010 hadde festivalen 120.000 besøkende i løpet av tre dager. Vi tipper at det vil bli satt ny rekord i år, med det veldig gode programmet som ble presentert.

På lanseringen i går fikk noen av forfatterne selv velge seg sine favoritter fra programmet. Erlend Loe skal få med seg Sofi Oksanen, Vera Micaelsen skal på Litterær Pecha Kucha og Jostein Gaarder skal se og høre Gert Nygårdshaug. Tove Nilsen syns det er alt for begrensende å bare velge tre arrangementer, da programmet er alt for interessant og bra.

Mange av forfatterne på forlaget vil være på festivalen. Følg med på Cappelen Damms Litterære kalender, som du finner på forsiden av www.forlagsliv.no. Der vil alle arrangementene ligge inne med link til Oslo Bokfestival. På forlaget vil det i år, som i fjor, holdes Bok & Bolle-festival! Vårt populære barnearrangement får lov å utfolde seg i hele 1.etg og City passasjen lørdag 17. september fra 12.00-16.00. Det blir masse morsomt for store og små barn! For de voksne blir det Litterært Voerspiel på forlaget kl.18.00 samme dag. Følg med for mer info.

Det er med andre ord bare å finlese programmet og legge en plan. Det blir en hektisk og morsom helg!

Forfatterne kom til lanseringen i sykkeltaxi! Foto: Vibeke Røgler

En av mine favorittfritidssysler er å oversette Mummitrollet.  Ikke hva som helst av Mummilitteratur, men noe av det aller flotteste, nemlig Tove Janssons  egne tegneserier som hun laget på femtitallet. Det er vanskelig, men samtidig fantastisk morsomt. I disse dager foreligger bind fire. Nedenfor har jeg satt inn etterordet (jeg skriver ert nytt etterord til hvert bind, om utfordringene ved oversettelser av klassisk tegneserielitteratur).

BONUS: Den som holder ut til slutten, vil finne en oppgave. Her er det mulighet for den dyktige vinner til å velte seg i selvskryt, i tillegg til at hun eller han vil få selve boka fritt tilsendt. Og ros atpå.

- Er det blitt født noen store menn i Mummidalen?

- Nei, bare meget små barn.

Det er Lille My som denne måten effektivt punkterer en utsending fra «Foreningen For Plikt og Ansvarlighet».

Replikkvekslingen er et godt eksempel på Tove Janssons litterære metode i tegneseriene: Kort, poengtert og underholdende, men likevel med en underfundig dybde som på sett og vis speiler hele tankeuniverset. Det lille – det enkelte kunstverk hver eneste rute utgjør – kan betraktes som et konsentrat av det store: Selve Mummiverdnen, med sin mangslungne befolkning, sin velutviklede og avslappede filosofi, sin store dramatikk og sin hyggelige ettermiddagskaffe på verandaen.

Det er én av utfordringene knyttet til det å skulle overføre den største og mest mangfoldige delen av Tove Janssons verk – avisstripene -  til en annen språkdrakt, i en annen tid og et annet medium: Verket er på samme tid fragmentert og totalt. Hver bit skal kunne stå alene, som et selvstendig kunstverk. Samtidig er det alt sammen deler av en helhet.

All kunstoversettelse er vanskelig på kanten til det umulige. Mummistripene byr i tillegg på særegne utfordringer. En ting er tegneseriemediets strenge rammer. Tekst og bilde skal spille mot hverandre, og de skal gjøre det med samme momentum som i orginalen. Det betyr at et poeng aldri kan forskyves eller flyttes. Bildet er halve historien, og teksten må – boble for boble – forholde seg til illustrasjonene på en måte som ivaretar orginalens fruktbare ping-pong mellom det visuelle og det litterære. Som ved metrisk lyrikk er oversetterens frihet begrenset: Snakkeboblens størrelse gir rammen for replikkenes lengde og begrenser mulighetene for omskrivninger. Og det nytter ikke å jukse eller finne andre ord, for bildet vil nagle teksten fast.
I en av historiene i denne boken bringer tidsmaskinen Mummifamilien til det ville Vesten, og Mummipappa har tatt med seg en støvsuger (byttemiddel for skytevåpen). I orginalen sier han at det eneste som trengs er «a plug» (en stikkontakt). Cowboyen han snakker med tror han referer til en skrå. En ting er at nåtidens lesere vanskelig vil skjønne referansen til den særegne skikken med å tygge biter av sammenrullet tobakk. Ordspillet er uansett uoversettelig, og ethvert forsøk på kreative løsninger vil avsløres av illustrasjonen, som tydelig viser en tobakktyggende cowboy.

Overraskende nok er tegneserienes orginalspråk ikke svensk.  Tove Jansson har skrevet direkte for Evening News, og hun har gjort det på et levende, variert og fullverdig litterært engelsk.  Men det er også et engelsk som er preget av sin tid. Hederskronte norske ord som «brillefint» og «fjompenisse» må av og til hentes frem for å følge opp orginaltekstens uomtvistelige smak av etterkrigssjargong. Det vil også føre en oversetter opp i dilemmaer – er det riktig å beholde tekstens tidsmarkører, eller skal man beflitte seg på heller å overføre dens friskhet? Utvilsomt er teksten evig aktuell. Men når det sies at opplysningstidens Frankrike ligger 200 år unna – bør det justeres opp til 250? Skal Mummimammas årgangssaft legges til 1993 istedet for 1953?

Alvoret kommer til Mummidalen

Selvfølgelig ikke. Mummidalens er tidløs, men den er skapt i en sammenheng. Når familien havner blant tidens celebriteter på Rivieraen skal det ikke herske tvil om hvem «store lille Audrey Glamour» viser til.  Slik Mummipappas tidsmaskin har en flair av sin tids teknologifascinasjon i måten den er tegnet på, skal også språket speile sin tid. Men noen ganger er overføringen vanskelig, på kanten til det umulige. I et tidligere bind sier for eksempel Snorkfrøken «Frankly my dear, I don’t give a damn,» etter at hun har gitt opp en av sine mange korvarige romanser. Den opplyste femtitallsleser vil kjenne igjen referansen til Rhett Butlers berømte avskjedsreplikk i «Tatt av vinden». I en norskspråklig kontekst to generasjoner senere er replikkens litterære flertydighet tapt, og man står i valget mellom å oppdatere den, eller miste en dybde i teksten.

Seriene er skrevet for avispublisering, innrammet av de daglige nyheter. Det ligger en referansebunn i samtidens hendelser som en moderne leser i beste fall bare kan forestille seg, som regel vil den bli oversett. Når Mummiradioen gir komet-råd: Lim papirstrimler på vindusrutene, unngå metall og søk ly, er det en direkte parafrasering av den kalde krigens naive retningslinjer for hvordan man skulle møte et atomangrep (Når bomben/kometen faller: «Få ikke panikk!»). Selvrealiseringsbølgen som skyller over Mummidalen («Hvordan få en magnetisk personlighet«) kan virke nærmest profetisk, når man tenker på at den er seksti år gammel. Men den er en direkte kommentar til femtitallets nytteorienterte og høyt oppskrudde samtidsoptimisme.

I den tid dette verket er skapt, ble tegneseriene ennå regnet for å være et naivt og svært enkelt medium. Tove Jansson hever seg suverent over denne konvensjonen, også i sitt språklige uttrykk. Her utbryter den romantiske beiler «I am quite bouleversé!», og Snorkfrøken finner seg en «pastoral idyll». Samtidig kan cowboyene spørre «whaddaya mean?» og legen fastslå at Mummitrollet lider av «pernicois naïvete». Elegant beveger forfatteren seg gjennom språkets lag og muligheter, fra høylitterære termer og formuleringer til gateslang og fagvokabular – en dristighet og språklig mangfoldighet det meste av «kunstlitteraturen» kan se langt etter.

Tekstene er fulle av kulturhistoriske sitater og henvisninger, mer eller mindre subtilt gjemt. Når revolusjonstaleren i 1700-talets Paris hveser til Snorkfrøken (kledd som adelsdame): «Folket mangler brød – og jeg vet hva De vil si – men vi liker ikke kaker!«, er det en historisk referanse som krever omtrent det samme av en leser i dagens Norge som i samtidens England. Men hva gjør en oversetter når lille My plukker opp en hellebard på den uttørkede havbunnen og siterer Alfred, Lord Tennyson’s «Charge of the Light Brigade» fra 1854?

Jansson leker med den klassiske litteraturen med den samme letthet som hun kaster skrå sideblikk til de daglige nyheter – eller til samtidens populærkultur. Indianerene overgår hverandre i å parodiere alle cowboyfilmenes klisjeer. Og når en av dem syrlig gjør oppmerksom på at hans stammebror har glemt å fjerne arbåndsuret, er det antakligvis en referanse til et hardnakket rykte om gigantfilmen «De ti bud», der det het seg at Moses’ (Charlton Heston) klokke var synlig i en scene.

Slik plasserer Tove Jansson sine figurer i øyeblikket og historien, de hører til på parnasset og i kinosalen, på barneværelset og i forelesningssalen, i kiosken og i universitetsbiblioteket. Samtidig.

Språklig og kunstnerisk, såvel som filosofisk og idehistorisk er det mummiske univers grenseløst. Det er i slekt med kulturens ypperste uttrykk, like meget som med triviallitteratur og hverdagsvitsing. Det er kunst som tør måle seg med litteraturens store menn.

Men aller helst med noe større.

Med de meget små barn.

OG  NÅ! Jeg lover altså ut en premie (nemlig den staselige boka Tove Janssons samlede tegneserier bind fire) til den som kommer med det beste forslaget til hvordan den «uoversettelige» stripa over her bør overføres til norsk. (Den med cowboyen.) Jeg er sikker på at noen kommer opp med en bedre løsning enn det jeg landet på. Forslag sendes Anders.Heger@cappelendamm.no. Vinneren kåres sånn etterhvert.

I en scene i filmen Love, Actually sitter Colin Firth, alias Jamie, og hamrer på en skrivemaskin. Kjæresten har bedratt ham med broren hans, og han har søkt tilflukt i et hus på den franske landsbygda for å skrive ferdig boken han holder på med. Der har han en ung og pen portugisisk hushjelp, Aurelia, og det oppstår etter hvert selvfølgelig Love, actually. I denne scenen har han satt seg ute, ved et vann, og det er vind, og han har en manusbunke ved siden av seg. Aurelia kommer med en kopp kaffe, og da hun skal ta med den brukte, som står oppå manusbunken, kommer et vindkast og blåser alle arkene utover vannet. Å herregud, roper Colin Firth, alias Jamie, det er halve boka, Aurelia løper ned mot vannet for å redde arkene og ser ut til å ville hoppe uti, men han roper la det være, stopp stopp, det er ikke viktig, det er ikke verdt det, det er bare søppel. Dette bør helst være bra, sier Aurelia som selvfølgelig har hoppet uti det høstkalde vannet for å redde arkene, det er ikke verdt det, sier han, det er ikke Fucking Shakespeare, jeg vil ikke drukne for å redde noe dritt bestemora mi kunne skrevet, og hvilken idiot tar ikke kopier, sier hun på portugisisk. Jeg burde ha tatt kopier, svarer han på engelsk der han, for å unngå å tape ansikt, også har kastet seg uti for å redde noe som allerede er tapt og har innsett nederlaget.

For meg går assosiasjonene lett til Ibsen og Hedda Gabler og Eilert Løvborgs manuskript som Hedda brenner, men som Tesman og Thea Elvsted søker sammen om for å gjenopprette. I både filmen og dramaet går tekst tapt, og forsøkes rekonstruert. Teksten ødelegges, men arbeidet med å gjenopprette den forener mennesker og skaper en ny fortelling. Det som fanget min interesse i scenen fra Love, Actually, var også forfatterens ambivalens i forhold til sin egen skriving, som beveger seg fra meningsfull til meningsløs i løpet av få sekunder, når han ser destruksjonen i øynene har han allerede avskrevet verket sitt. En medvirkende årsak er naturligvis synet av den vakre kvinnen og en begynnende forelskelse, dette setter interessen for teksten brått til side for ham, og en ny fortelling settes igang. På hver sin måte danner disse to tekstene for meg nå en metafor for det som kanskje vil eller må skje i tekster og meningsproduksjon framover. Det gamle verdensbildet er forskjøvet, kanskje ødelagt. Noe av det må rekonstrueres, mye må bygges på nytt, og mennesker søker sammen i prosessen.

Scenen er en fin liten fortelling innenfor den større filmfortellingen. Og den satte ord på noe jeg har prøvd å formulere for meg selv de siste ukene: At dagene plutselig er fulle av små og store fortellinger, at de fleste fortellinger inneholder elementer av kjærlighet og nesten ingen inneholder elementer av hat (hvis vi, for en gangs skyld glemmer alt som har med krim og spenning å gjøre, men det stemmer litt allikevel, for hvis man ser nøye etter er det ofte kjærlighet som skaper forbrytelser og kjærlighet som redder ofre), og at det fortsatt er meningsfullt å lese og produsere fiksjonsfortellinger når aviser og nett er fulle av fortellingene fra 22/7 som danner en bakgrunn for det andre man leser men som ligger der hele tiden og fungerer som et korrektiv. Det gjør inntrykk å lese om jenta som redder tiåringen som har mistet sin far, det gjør inntrykk å lese om redningsmannskapene som hører mobiltelefoner ringe, telefoner som aldri, noengang, vil bli besvart, og om hva unge mennesker bestemmer seg for skal bli sitt siste ord til foreldrene sine.

For alle disse fortellingene handler om kjærlighet. Det er viktig. Som det er viktig å reflektere over den.

Og jeg tenker, når jeg legger siste hånd på høstbøkene og sender dem til trykk: Er det plass til disse fortellingene ennå? Er det rom for dem i folks bevissthet? Vil leserne engasjere seg i livet til JW i Livet deLuxe der han hvitvasker penger i Stockholm? Vil de engasjere seg i Golden Richards, den ensomme polygamisten i Utah som er far til 28 barn og har fire koner, og kanskje en til? Vil de identifisere seg med hovedpersonen i Den navnløse som bare går og går og ikke klarer å stoppe? Vil de følge Bobs humoristiske og meningssøkende reise til India? Og vil de ha rom for Lydia Davis filosofiske blinkskudd og reflekterende karakterer?

Ja, det tror jeg. For alle disse fortellingene handler også om Love, actually.

Men kan hende leser vi dem litt annerledes enn vi ville gjort før.

Cappelen Damm har gjennom flere år gitt ut verdenslitteraturens beste og mest kjente verker som lydbøker. Til stor glede for Lytte-Norge. Mange synes at tung lektyre er lettere å ta inn via en innleser. Og årsak til at klassikere passer bra i lydformat kan være at det er lettere å komme i kontakt med innholdet når man behøver ta mindre hensyn til gammelmodig språk. Innleseren minsker språklig avstand og gjør det enklere å gli inn i handlingen.

«Klassikerserien» inneholder timevis med fortellinger av Jane Austen, Fjodor Dostojevskij, Amalie Skram, Johan Goethe, James Joyce, Leo Tolstoj, Alexander Kielland og Selma Lagerlöf.

I august lanserer vi titler for hele familien, kanskje de beste og kjæreste vi har:

Alice i Eventyrland, Robinson Crusoe, Huckleberry Finn, Silkesvarten, Jorden rundt på 80 dager, Onkel Toms hytte, Gullivers reiser, Frankenstein, Lille Lord Fauntleroy og Dr. Jekyll og Mr. Hyde.

50 TIMER FANTASTISKE FORTELLINGER – og jeg har testet – jeg gaper over dem!

Lewis Carrolls "Alice i Eventyrland"

Visste du at forfatternavnet Lewis Carroll bare er et pseudonym? Forfatteren het egentlig Charles Dodgson. Fortellingen om Alice som oppdager et eventyrland ble til en gang Dodgson var på rotur på Themsen med døtrene til en bekjent.  For å underholde dem fant han der og da på fortellingen om Alice (som en av pikene het). Historien ble så vellykket og det vesle publikummet så begeistret, at Dodgson ble bedt om å skrive ned det han hadde fortalt. Historien ble utgitt i 1865 med tittelen Alice’s Adventures in Wonderland.

Alice i Eventyrland regnes som nonsenslitteraturens hovedverk og peker framover mot den litterære absurdismen og surrealismen, drømmens uretusjerte kunstneriske uttrykk. På få år ble denne romanen blant de mest leste i England og elsket av blant andre dronning Victoria.



Det er ikke så mye tid til å blogge på denne tiden av året. Det er innspurt på høstbøkene, og vanskelig å få dagene til å strekke til. Fordi jeg tilbringer så mye tid foran skjermen, synes jeg det er hyggelig å kunne bytte skrivebordsbakgrunn i ny og ne.  En billig måte å endre utsikten på.

De grå åsene tok jeg bilde av på en svært regntung tur i marka for en uke siden. Ballongen og fargene er mitt bidrag. Hvis du har lyst på bakgrunnen har jeg lagt den her, slik at du kan laste den ned selv.

Didrik Morits Hallstrøm debuterer i disse dager med romanen Du er ikke død før jeg slutter å elske deg. Denne på samme tid både hardtslående og inderlige kjærlighetsromanen har allerede fått en nærmest udelt positiv anmeldelse i Dag og Tid. Anmelder Ingvild Bræin skriver bl.a.:

«Det viktigaste er å slå fast (eller hevde, som det heiter), at denne forfattaren har noko i litteraturen å gjere. Hallstrøm kjem inn til beinet av desse uunnverlege livsklisjeane våre. [...] Språket er knapt, originalt, aldri sentimentalt, men likevel inderleg på ein slags hemmeleg måte. Komposisjonen er gjennomtenkt, velfungerande og skapar lag og spennvidd i personar så vel som i tid. Replikkføringa er noko så sjeldan som overtydande. Observasjonane forteljarstemma gjer av omgjevnadene, er ikkje opplagde, det er heilt eigne utsnitt av tilværet, og seier noko om både språkkjensle og måtar å sjå ting på. [...] Romanforfattaren har noko på hjartet, og ei evne til å bringe det fram. Det er eit gripande verk«.

Didrik signerer...

Da vi startet Solefald i 1995, brukte vi to referansealbum utgitt året før. Den ene halvparten av bandet hadde dårlig musikksmak, og valgte Cradle of Filths The Principles of Evil Made Flesh; den andre halvparten av bandet hadde god musikksmak, og valgte Emperors In the Nightside Eclipse (INE). I løpet av sin fire album lange karriere, som omtrentlig sammenfaller med 1990-tallet, rakk Emperor å innta den symfoniske svartmetallens tronstol. Allerede i bandnavnet ante man størrelen på Emperors ambisjoner.

En beskrivelse av objektet: Musikken er badet i romklang. INE kjennetegnes av lyse, (dis)harmoniske gitarriff og atletisk utførte blastbeats. Synthen dominerer lydbildet, mens den raspende skrikevokalen vaker i overflaten sammen med gitarene. På utgivelsestidspunktet utmerket INE seg med høyt teknisk nivå og nyskapende orkestrering, synth- og gitararbeidet på «Cosmic Keys to My Creations and Times» er ett eksempel i så måte. I tillegg til at INE var blant de første svartmetallalbumene med plettfri musikalsk fremføring, rommet det også vokalharmonier paret med skrikevokal. Fausts avanserte trommefills sendte albumet til stjernene det lengtet etter.

Mer enn «låter» består INE av komposisjoner. «Beyond the Great Vast Forest» er en gammel yndling, litt som et skolert Bathory med hissige 3/4-takter og eterisk synth. «The Majesty of the Night Sky» henter frem minner om fortapte venner og nattlige skogsturer. Kronen på verket er den satanisk sakrale «Inno a Satana», som lenge var en salme for de som farver håret sitt svart.

Det var neppe tekstene som gav Emperor en 88. plass på Morgenbladets topp 100. I de åtte prosadiktene veksler naturlyriske nattskildringer med okkulte metaforer. Til tross for utallige grammatiske og idiomatiske språkfeil, anes en insisterende fortellerstemme. Ambisjonen var poetisk heller enn makaber, Emperor spilte for endetiden: Mordor før Mordlust. Både hos Emperor og Cradle of Filth betegnes ulver som «children of the night», muligvis et sitat fra Francis Ford Coppolas film Dracula. Et utsnitt, ufrivillig pornografisk: «I visit again the eternally ancient caves, before a mighty Emperor thereupon came». Fordi jeg var den som hadde dårlig musikksmak, må jeg hoste opp en liten selvrettferdighet: Min tekstsmak var intakt.

Hvordan har INE tålt tiden? For å videreføre Gylve Nagells «kneipp vs. bløtekake»-sammenligning: Selv om krem smaker bedre enn kneipp, har sistnevnte lenger holdbarhetsdato. Mens produksjonen og lydeffektene trekker albumet tilbake til 1994, graviterer INE mot fremtiden på grunn av sine kompositoriske kvaliteter. At halvparten av Emperor satt i fengsel da bandet platedebuterte, peker til det ubehagelige samsvaret mellom ugjerning og ytelse i norsk black metal.

Skrevet til Morgenbladets topp 100, august 2011.

Screamadelica

This is a beautiful day
It is a new day
We are together, we are unified
And all for the cause

Det er ingen overraskelse at man går til kunsten for å finne svar. Når verden rundt verken har den historien vi ønsker, eller de scenene vi kunne tenke oss å være en del av, finner vi svar og drømmeankeret i musikken.

Etter 22.7 gikk jeg til min egen samling. Først forsiktig. Jeg som vanligvis gikk med musikk på øret på vei til jobb, tok av headsettet før regjeringskvartalet i respekt for de døde. Det kjentes galt å høre på noe annet enn byens egne lyder når jeg passerte Akersgata. Nå hører jeg på musikk hele veien til kontoret. I begynnelsen mye sint musikk uten tekst, etter hvert mer og mer tekst. Det var som om jeg blant de skadde bygningene ikke ønsket å sette ord på tingene, men ventet.

[...]

En regntung aprildag i 1984 står jeg ved vinduet på et hotell i Vest-Berlin, og betrakter Muren. Grå betong, kronet med ruller av piggtråd. Helt ytterst i synsfeltet, der praktverket forsvinner bak en lagerbygning, ligger en vaktpost. Jeg er i Berlin for første gang, og i morgen skal kjæresten min og jeg dra over muren og inn i Øst. Besøke hennes venner, som også skal komme til å bli mine venner for resten av livet. Jeg er sant å si ikke helt forberedt på denne ekspedisjonen. Jeg har bodd i Vest-Tyskland et halvt års tid, og har hatt mer enn nok med å være innvandrer, samt å avslutte en roman. Jeg har ikke tenkt så mye på Øst-Tyskland.

Grensen er mye nærmere enn jeg har forestilt meg. Bare en halv times tid etter at vi har forlatt Hamburg, ruller toget inn på Schwanheide stasjon. Der blir vi stående lenge. Vi er nå vestlige kapital-fascist-lakeier på besøk i bonde- og arbeiderparadiset. De lar oss forstå det, kontrollørene som gjennomsøker vognene med schæferhunder. At vi er noe skikkelig subb. Hele stasjonsområdet er gjerdet inn. Lyskastere. Maskinpistoler. Jeg føler meg litt som en statist i en gammel krigsfilm. De kommunistiske offiserene som sprader rundt på perrongen, likner til forveksling sine nazistiske kollegaer fra den gang  da landet var samlet under svastikaen.

Et par timer senere ruller vi inn på legendariske Banhof Zoo.

Jeg elsker Berlin fra første stund. Stemningen er elektrisk og veldig urban. Folk er kule og skarpe i smella. Det surrer av alle mulige språk. Vest-Berlin er skjulestedet for alle mulige avvikere og avantgardister fra alle tenkelige avkroker i landet. Det koker på barer og kneiper, og på nattklubber som aldri stenger. Vest-Berlin er en neonoase midt inne i det fargeløse og gjennomkontrollerte DDR.

Det er helt umulig å være forberedt på det som møter meg når jeg kjører over muren ved Friedrichstrasse for første gang. På togreisen til Berlin, har jeg kunnet konstantere at alle bygg ute på landsbygda er grå og preget av forfall. Nå får jeg byvarianten av den samme grå tristessen. Men først skal vi naturligvis kontrolleres og kontrolleres, og av en eller annen grunn har jeg aldri kunnet glemme ansiktsutrykket på amerikaneren foran meg i køen når grensevakten haler opp et stk. vestlig propaganda fra jakkelommen hans. Det er John Irvings ”The World According to Garp” i pocket. Som blir beslaglagt på stedet, akkompagnert av en massiv kjefting.

Men vi kommer oss igjennom, og treffer våre folk. Som rett nok risikerer en ripe i lakken ved å stå slik og vente på oss aldeles åpenlyst, men pytt. De er i politiets søkelys fra før, og det er stort sett resten av befolkningen også. Slik er deres liv.

Men denne gangen skal jeg ikke gi meg til å raljere over DDR-statens stupiditet og brutalitet, eller ulike komiske sider. For det som senere har blitt sittende best i minnet mitt fra turene over muren på åttitallet, er med hvor stor tålmodighet tyskerne tross alt bar det faktum at de var en splittet nasjon. At det gikk en mur gjennom byen, og et minelagt belte tvers gjennom landet, og en sort stripe tvers gjennom sjelen. At familiene var splittet. Denne måneden er det femti år siden Berlinmuren ble bygget. Og toogtjue siden folket selv rev den i filler. Bokstavelig talt. Men i 1984, var det ikke noen som i sine villeste fantasier kunne forestille seg noe annet enn at den skulle bli stående en god stund inn i evigheten. Den knuste muren står som et symbol på at omfattende endringer til det bedre kan komme brått på selv de som skaper omveltningen. Beretningen om muren i Berlin er faktisk nesten for god til å være sann. Det kunne gått så foreferdelig galt. Det var bare så vidt isen bar.

Men nå er det altså 22 år siden. Hvilket vil si at vi i Tyskland har fått en ny ungdomsgenerasjon som har vokst opp etter murens fall. De anklager oss nå for å ha latt for lite stå igjen. Og jeg forstår dem. Samtidig vet jeg at det ikke hadde utgjort store forskjellen dersom man hadde latt to, tre hundre meter bli. Det var ikke muren i seg selv som var skremmende, men ideene til de som reiste den. Atmosfæren av tvang og mistenksomhet. Det du må ha opplevd for å kunne forstå.

Dette innlegget har også vært publisert i VG Helg lørdag 27. august.