Forlagsliv

Dear comrades,

I came back from Egypt yesterday (tourist resort El Gouna, certainly not El Alamein), having learned of the death of Stig Sæterbakken the day before. Stig was a writer, poet, translator, critic, editor and an aesthetically ruthless literate who mentored a host of young writers, Erlend Erichsen on this list and yours truly among them. He was the first to introduce me to Lafroaig whisky, I believe, to martial industrialists Rome, and probably also to the Swedish enfant terrible writer Nikanor Teratologen. Always interested in going further, in discovering and mediating new music, new literature, new brands of whisky, Stig taught us, the young literates on the nightside, to challenge ourselves – by his own example, to raise our standards. Stig always wore black, including black sunglasses when the sun was up, having his full, dark hair combed back. Stig was a man of the night – melancholy at heart, but always there to listen or to talk. Of all my colleagues, I think he made me laugh the most. I loved his black sense of humour.

[...]

Min farmor hadde tobakks- og godtebutikk. Petterøes Karva blad med en piperøkende bokser prydet reklameplakaten i vinduet. Hun solgte ellers snus, skråtobakk, Sorte mand og andre velduftende sigarer. Og ikke minst datidens populære sigarettmerker som John Silver, Long Fellow, Speed, Tempo, Hobby og Frisco m.fl.. Selv røkte hun Ascot. Jeg gikk henne ofte og gjerne til hånde. Min morfar røkte Blue Master og luktet Old Spice, sistnevnte en klassiker fra 1938. Duftene kledde hverandre godt. Min mormor selskapsrøkte Chesterfield, Ronald Reagens favorittmerke, med sine syklubbvenninner. Det var fru meieribestyrer, fru herredsgartner, fru tannlege og fru postmester fra bygdens middelklasse. Som eldste barnebarn var jeg hjertelig velkommen og hyppig gjest hos mine besteforeldre, med fri tilgang til alle goder. Også på min mormors symøter, der sigarettene sto lekkert og lett tilgjengelig fremme i et dertil egnet sølvbeger. Min far nøt forøvrig South State, men var mindre løssluppen med sine røkesaker enn mine besteforeldre.

[...]

Hans Olav Lahlum har på kort tid blitt en svært produktiv krimforfatter, i tillegg til sitt virke som historiker. I går kveld var det duket for lansering av Hans Olavs tredje bok om førstebetjent Kolbjørn «K2″ Kristiansen og hans uformelle rådgiver Patricia Louise Borchmann; Katalysatormordet. Til stede på lanseringsfesten på forlaget var venner, kjente, forlagsfolk, begeistrede krimlesere og forfatterkollegaer. Asbjørn Slettemark var til stede på vegne av krimbloggen OP-5 og har allerede rukket å blogge om arrangementet. Du finner innlegget HER.

Krimnestor Nils Nordberg leste fra boken, forlagsredaktør Anne Fløtaker snakket om hvordan man overlever som Hans Olavs redaktør, det ble vist klipp fra NRKs serie Dama til… hvor Hans Olav var kjæresten til Live Nelvik for én dag, Mina Finstad Berg fortalte om sin dobbeltrolle som rådgiver og romanfigur og forfatterkollega Øystein Wiik sørget for musikalsk innslag og holdt en varm kollegial tale i anledning lanseringen.

Forfatterkollega Tom Egeland skulle egentlig være til stede, men måtte melde forfall på grunn av hektisk jobbing med manuset til sin nye bok Nostradamus testamente som kommer i mai. Vi dro på hjemmebesøk på Nordstrand for å høre hva han syns om Hans Olavs nye bok. Her er hans omtale av boken:

Katalysatormordet har allerede rukket å få en veldig flott anmeldelse i Dagbladet. Anmelder Torbjørn Ekelund sier «Roman nummer tre om etterforsker Kolbjørn Kristiansen følger samme oppskrift som de to foregående. Heldigvis. «Katalysatormordet» er nemlig så underholdende og kløktig komponert at jeg gjerne leser 15 bøker til i samme serie.» Anmeldelsen kan leses i sin helhet HER.

Vi spår at dette kommer til å bli en ny suksess for Hans Olav Lahlum, og gleder oss allerede til neste lanseringsfest – for han er garantert i gang med noe nytt!

Her på Forlagsliv syns vi så klart at blogging er stas! Bokblogging har blitt svært populært i senere år, og du finner en fin oversikt over norske bokbloggere på Bokbloggene.

Nå er vi i Cappelen Damm på utkikk etter bokbloggere som kan tenke seg å forhåndsblogge om noen av våre bøker. Har du en bokblogg? Har du lyst å lese bøker allerede før de blir tilgjengelig i bokhandelen? Da har du sjansen nå.
Ta kontakt med markedssjef Randi Heide på epost: randi.heide@cappelendamm.no, så får du mer infomasjon.

Bjørg Øygarden i er i disse dager aktuell med utgivelsen av ungdomsromanen Dronningen av Myrion.

Da jeg for snart lenge siden skulle bli forfatter, prøvde jeg å skrive det jeg selv likte best å lese: Fantasifulle, eventyraktige bøker, der vi raskt vinket farvel til realismens krav og forventninger. Historiene begynte kanskje i vår virkelighet, men før jeg var halvveis på side to, tok det av i én eller annen retning. Tjoho, tenkte jeg, her skal det bli moro.

Det ble det ikke. Det ble ganske fort temmelig kjedelig. Etter korte og nokså klossete svev landet tekstene mine som høns fra et hustak. Også jeg som likte dem så godt i utgangspunktet. Hvorfor ville de ikke fly?

Jeg fant et svar jeg ikke likte, men som jeg tror var ganske riktig. Da. Jeg var så glad i slike historier at jeg nøyde meg med for lite. Jeg gjorde rett og slett ikke jobben, men satset på at det som i farta falt meg inn, ville være godt nok. Men det var det bare ikke. Så skrev jeg noen andre bøker. De handler om helt andre ting, og jeg er stolt av dem og glad i dem, slik en kan bli glad en hund selv om en hadde ønsket seg en hest. Men fremdeles hadde jeg lyst til å skrive en av de historiene som tar oss ut av virkeligheten og inn i en annen.

Og nå har jeg gjort det. Og jeg har latt den begynne langsomt, slik jeg selv liker aller best, med at alt er normalt og vanlig. Jeg sper på med en ekstra dæsj gråfarge, slik at fargeklatten av det som er nytt og annerledes, skal bre seg litt etter litt. Hender med seks fingre, en magisk sjokolade, en underlig drøm. Men denne gangen gjør jeg jobben med å bygge opp og skape noe som flyr bedre enn høns. Denne fortellingen skal fly som en … som en kakkerhakker. For ikke å si en droppel.

Og når den nå snart kommer ut som bok, skal jeg sette meg i godstolen og lese.

Bjørg Øygarden er i disse dager aktuell med utgivelsen av ungdomsromanen Dronningen av Myrion.

Bo er en av de illustratørene jeg har jobbet med helt siden jeg var fersk designer i forlaget. Hun er alltid like morsom, og har en helt særegen, humoristisk strek. I tillegg har hun begynt å skrive egne bøker, som «Haren Henriette«, og fjorårets fabelaktige «Dessert«.

Forfatter Hallgrimur Helgason slår an på det amerikanske markedet.

Håndbok i husstell for leiemordere av to ganger Nordisk Råd-nominerte Hallgrimur Helgason, inntok umiddelbart 1. plass på Amazons bestselgerliste, da boken nylig kom ut i USA. (Les om boken og hva våre hjemlige kritikere mener om romanen nederst i saken.)

The Hitman's Guide to Housecleaning. Amerikansk utgave.

Forfatterens amerikanske forlag meldte følgende før helgen: Hallgrimurs HITMAN’S GUIDE TO HOUSECLEANING hit the #1 Amazon bestseller in thrillers yesterday outselling Stieg Larsson and hovering in the top three all day both on the physical and Kindle editions!

[...]

Torsdag 19. januar 2012 skjedde det for første gang. Min nye krimroman Katalysatormordet poppet opp for forhåndsbestilling i en nettbokhandel – med forsidebilde og forlagsomtale. Haugen bok i Volda var som vanlig først ute og skal få denne artikkelens eneste link for det:

http://www.haugenbok.no/resverk.cfm?st=free&q=Katalysatormordet&p=1&r=4&cid=234952

Som vanlig fulgte Tanum, Ark, Norli og de store bokhandelkjedene raskt etter Haugen bok. Mandag 23. januar var min nye roman alt ute for forhåndsbestilling i nesten alle nettbokhandlene.

Ja, jeg følger fortsatt åpenbart med når mine nye bøker popper opp i nettbokhandlene. Og ja, selv om jeg nå har opplevd det sju ganger før gir det fortsatt en merkelig følelse av skrekkblandet fryd å se en egen bok komme opp der for første gang.

Den noe spesielle historien om min nye krimroman Katalysatormordet skal jeg fortelle på lanseringsfesten mandag 30. januar. For denne artikkelens formål kan kort konstateres at det er rundt 18 måneder siden jeg utviklet ideen og skrev ut startscenen, nesten seks måneder siden jeg fullførte førsteutkastet, og to måneder siden jeg sendte forlaget endelig versjon av det. Samt 23 dager siden jeg passerte forfatternes Kapp det gode håp og sendte forlaget den korte listen over de siste korrekturrettelsene som skulle inn før trykkingen.

[...]

Første gang jeg kom i kontakt med papirløse barn, var i Hamburg på midten av nittitallet. Guttunger på tretten, fjorten som solgte dop i gaten der jeg bodde. De var satt til verden av foreldre som ikke var registrert noe sted, og vokst opp i konstant angst for staten og politiet. Utenfor skolen. Utenfor helsevesenet. De hadde ikke en sjanse, og begynte å bli gamle nok til å forstå det selv.

En slik eksistens – helt utenfor alt, er det vanskelig å forestille seg i et gjennomsiktig samfunn som det norske. Det nærmeste vi kommer er de ureturnerbare. De som har fått avslag, men som av ulike grunner ikke kan sendes noe sted. Norges nye pariakaste. Men i motsetning til gateguttene i Hamburg, vet de uønskede barna i Norge at myndighetene følger dem med falkeblikk. Og at norsk politi når som helst kan komme og hente dem. På skolen, der de får lov til å gå, slik at de hver dag skal få føle på sin egen annerledeshet. Eller på mottaket. Dag eller natt. I år etter år. Mange av disse barna er født her. De snakker norsk. Deres identitet er norsk. De barna som ikke er født her, har minner fra noen av de verste diktaturene vi kjenner til – og som våre politikere kappes om å ta avstand fra. Måten norske myndigheter behandler disse barna på, er en stor skam.

[...]