Da jeg for snart lenge siden skulle bli forfatter, prøvde jeg å skrive det jeg selv likte best å lese: Fantasifulle, eventyraktige bøker, der vi raskt vinket farvel til realismens krav og forventninger. Historiene begynte kanskje i vår virkelighet, men før jeg var halvveis på side to, tok det av i én eller annen retning. Tjoho, tenkte jeg, her skal det bli moro.
Det ble det ikke. Det ble ganske fort temmelig kjedelig. Etter korte og nokså klossete svev landet tekstene mine som høns fra et hustak. Også jeg som likte dem så godt i utgangspunktet. Hvorfor ville de ikke fly?
Jeg fant et svar jeg ikke likte, men som jeg tror var ganske riktig. Da. Jeg var så glad i slike historier at jeg nøyde meg med for lite. Jeg gjorde rett og slett ikke jobben, men satset på at det som i farta falt meg inn, ville være godt nok. Men det var det bare ikke. Så skrev jeg noen andre bøker. De handler om helt andre ting, og jeg er stolt av dem og glad i dem, slik en kan bli glad en hund selv om en hadde ønsket seg en hest. Men fremdeles hadde jeg lyst til å skrive en av de historiene som tar oss ut av virkeligheten og inn i en annen.
Og nå har jeg gjort det. Og jeg har latt den begynne langsomt, slik jeg selv liker aller best, med at alt er normalt og vanlig. Jeg sper på med en ekstra dæsj gråfarge, slik at fargeklatten av det som er nytt og annerledes, skal bre seg litt etter litt. Hender med seks fingre, en magisk sjokolade, en underlig drøm. Men denne gangen gjør jeg jobben med å bygge opp og skape noe som flyr bedre enn høns. Denne fortellingen skal fly som en … som en kakkerhakker. For ikke å si en droppel.
Og når den nå snart kommer ut som bok, skal jeg sette meg i godstolen og lese.
Bjørg Øygarden er i disse dager aktuell med utgivelsen av ungdomsromanen Dronningen av Myrion.



Skrevet av: Bjørg Øygarden 30. januar 2012
Gjesteblogg, Ungdomslitteratur