Forlagsliv

Nå er det bare noen timer til Krimfestivalen åpner, og vi er rimelig spente. I dag fikk jeg oppleve noen smakebiter fra Mord i teatret med Johannes Joner og Anders Hatlo, og det lover sannelig godt.

Anders Hatlo og Johannes Joner i Arsenikk og gamle kniplinger

Oslo Nyes biscene, Centralteatret, er Oslos eldste teater i drift. Bygget huser også vaskeekte spøkelser som er sett og ikke minst hørt av både ansatte, besøkende og innhyrede medier. Centralteatret har de siste årene satt opp en rekke suksessfylte krimstykker som Dickie Dick Dickens og Mysteriet Myrna Vep. Når denne elleville krimstilen møter forfatterne, kan jeg garantere for en overraskende kveld.

Under første del av Mord i teatret blir publikum delt i grupper. Så skal de ut på en spennende vandring gjennnom teatrets ganger ganger, kjeller og loft. Underveis møter de forfattere som leser, de blir utsatt for skremmende overraskelser og kanskje de møter de Centralteatrets ekte spøkelser. Deretter blir det et mer bokbad-aktig show der flere forfattere dybdeintervjues. På torsdag kan du støte på Karin Fossum, Ninni Shculman og Chris Tvedt i kulissene, du vil oppleve intervjuer med Lee Child, Yrsa Sigurdardottir og Jens Lapidus, og  tillegg skal Knut Nærum lese noen krimparodier. Vertene er Johannes Joner og Anders Hatlo.

Alle arrangement på Krimfestivalen har gratis adgang, så her kan det bli trangt om salighet.

Jeg leser mye, og mye av det jeg leser er krim. Faktisk vil jeg si at av de bøkene jeg ikke leser fordi jeg må (les: jobb) er kanskje så mye som 75 prosent krim. Jeg har hatt mange favoritter siden jeg som tiåring slukte min første Frøken Detektiv bok. Lista er lang, og i stadig endring, men en av mine absolutte favoritter i dag er Fred Vargas. Fred Vargas er et pseudonym for Frédérique Audoin-Rouzeau – en fransk arkeolog og middelalderspesialist som skriver krim med en helt særegen stemning. Hun har vunnet den britiske «International Dagger Award» ikke mindre enn tre ganger. Den første boka hennes på norsk, «Mannen med de blå sirklene», kom i 2003, og var starten på serien om Commissaire Jean-Baptiste Adamsberg. Deretter fulgte «Varulven» «Stikk av og bli borte lenge» (fantastisk tittel!), «Neptuns tenner» «Den tredje jomfru» og i 2010 kom «Vampyrens hevn»  Hvis du ikke har lest noen av bøkene hennes, og er på leting etter en ny krimfavoritt, anbefales disse varmt!

Og … om bare noen dager kommer «Den rasende horden» Gjett hvem som gleder seg?

Noen bøker kommer man i gang med så alt for sent. Jeg fikk manus på Torkil Damhaugs bok Ildmannen allerede tidlig i høst, men fikk av forskjellige grunner ikke prioritert den. Så fikk jeg den i good old papirutgave rett før jul. Boken ble fortsatt liggende, til tross for strålende kritikker i flere av landets største aviser. Jeg var ikke i krimmodus, rett og slett. Men nå, endelig, akkurat i tide til Krimfestivalen, har jeg slukt den!

Torkil Damhaug fikk et lite gjennombrudd med Se meg, Medusa og så et stort gjennombrudd med Døden ved vann. Med Ildmannen er det ingen tvil om at han befester seg som en av de absolutt mest interessante av de norske krimforfatterne. Med språk, plot og persongalleri som langt overskrider den gjengse krimlitteraturen.

Handlingen er lagt til 2003. Karsten er 18 år gammel, russ, hyperintelligent og en av de greie, snille gutta. Passe dårlig selvfølelse, men glad i livet for det. I løpet av kort tid roter seg Karsten inn i et forhold med den pakistansk klassevenninnen Jasmeen, selv om han egentlig er forelsket i Silje. Et forhold godt hjulpet i gang av den nye vikaren Adrian, som utfordrer klassen til å tenke nytt og annerledes. Samtidig skjer det flere merkelige branner i området rundt Lillestrøm. Vi får kjapt innblikk i tankene og handlingene til pyromanen som anlegger disse brannene og følger ham parallelt med handlingen om Karsten. Karsten ender opp med å bli jaget av familien til Jasmeen for å ha ødelagt æren hennes, og han får noen nye «venner» som tilbyr seg å hjelpe ham ut av knipen. Man kan trygt si at Karsten roter seg inn i en situasjon som bare blir vanskeligere og vanskeligere.

Midt i boka tar handlingen en helt ny vending og vi havner i nåtid. Fortellingen dreier mer over på Karstens lillesøster som nå har blitt student og forfatter. Her er det vanskelig å si så mye, da jeg langt i fra har lyst å røpe det spesielle ved denne krimromanen. Men at den går langt utenfor det som er vanlig i en klassisk kriminalroman er helt sikkert. Jeg setter pris på det psykologiske aspektet ved krimene til Torkil Damhaug, i tillegg til at han har et fint litterært språk som flyter godt, men samtidig utfordrer.

Pål Gerhardt Olsen sa det fint i sin anmeldelse av boken i Aftenposten:

Syke sjeler og stor kjærlighet
«Det slo meg i alle fall tidlig i Torkil Damhaugs høykompetente og sterkt avhengighetsskapende thriller hvor velgjørende det var å fordype seg i en fortelling der politiet og andre mulige forvaltere av lov og orden er skjøvet ut i periferien (…)Damhaug setter kreftenes frie spill i menneskesinnet i førersetet, og det gjør han på en måte som både vekker ubehag og baner veien for verdifull innsikt.»

Nå har jeg nettopp trykket på ”send”, og dermed sendt meg selv inn i en tilstand der en forfatter, hvor sær og nevrotisk han i utgangspunktet er, fremstår som enda mer sårbar, oppfarende og urimelig enn normalt. Den tiden som ligger mellom innlevering, og telefonen fra redaktøren er et tomhetens grenseland. Særlig når man, som meg, ikke lar noen lese så mye som en linje underveis. Redaktøren min er den aller første som møter stoffet. Hun er min beste, og ikke minst viktigste leser. Det er bare hun som kjenner skavankene mine. Bare hun og jeg som vet hva som ble kuttet og kastet i de manuskriptene som etter hvert ble forfatterskapet mitt.

Hvor lang tid tar det før den telefonen eller e-mailen kommer? Seks til åtte uker. Noe sånt. Dersom du er en grønnskolling. Det er litt andre kjøreregler for oss som har levert varen i flere tiår. Det er en forskjellsbehandling som jeg synes er helt grei. Jeg regner med å høre fra forlaget innen en uke.

Nervepirrende? Et års arbeid rett i dass? Avvist? Refusert? Slikt kan alltid skje, og det er nok av eksempler på forfattere som støtes ut i kulda. Men jeg tror nok at det ville være litt kokett av meg å hevde at jeg engster meg for et blankt avslag. Det er mer slik at jeg går og gnager på hvor mye arbeid som gjenstår. For nå er jeg lei dette stoffet, og slik kommer det til å være helt til boken kommer fra trykkeriet.

Og dit er veien dessverre lang.

Dette å skille seg av med stoffet, og så gå og vente på forlagets dom, oppleves veldig forskjellig fra forfatter til forfatter. Noen har forferdelig vanskelig for å sende manus fra seg. (Og noen klarer det ikke i det hele tatt.) Selv har jeg ikke noe problem med å skille meg av med det når jeg har foretatt en første oppretting. Det foregår på den måten at jeg først leser gjennom manus en eller to ganger, og merker endringer med rød tusj, før jeg så åpner dokumentet og forandrer teksten der. I skrivemaskinens tidsalder måtte hele manuset skrives om, hvilket for en snegle som meg, (jeg skrev med en finger) betydde to til tre måneders ikke-kreativt sekretærarbeid. Nå retter jeg opp hele manuskriptet på et par timer. Dette er for meg den eneste virkelig store (og fantastiske) forskjellen på skrivemaskin og datamaskin.

Hva gjør man så mens man går og venter? Ferie? Nei. Slikt er helt utelukket. Det er vanskelig å konsentrere seg om noe som helst annet enn den aktuelle boken akkurat nå. Man svarer sine nærmeste i hytt og pine, og mister den tråden man selv har tatt opp.

De erfarne redaktørene vet mye om denne forfattertilstanden, og gjør alt for å korte ned ventetiden. Det blir lest en god del på ubetalt overtid i denne fasen.

Det eneste som hjelper meg i denne litt ubekvemme ventetiden, er å begynne på en ny bok. Gjerne med en gang. For meg er det helt normalt å sende manuset til Oslo på ettermiddagen, for så å begynne å skrive på neste bok allerede samme kveld. Jeg mener, hva skal jeg ellers drive med? Spille tennis? Jeg har, som jeg skrev forrige gang, på dette tidspunktet opparbeidet meg en voldsom lyst på nye prosjekter. Det blir litt som å være i et forhold som du egentlig vet at du er ferdig med, og så treffer du på DEN dama!

Bare med den forskjellen, at i litteraturen må du avvikle det gamle forholdet på anstendig vis. Gå løpet helt ut med den gamle.

I løpet av uka vil byen være full av krimarrangementer i forbindelse med Krimfestivalen. Er du aktiv i sosiale medier? Har du tenkt deg på noen av de 35 kriminelle arrangementene som finner sted i sentrum av Oslo? Ta bilder, f.eks med Instagram, og legg dem ut på Twitter, så er du med i konkurransen om å vinne en flott pakke med krimbøker!

Bruk hashtag #krimfest på tweets og bilder, så vil vi plukke det opp og retweete fra forlagets twitterkonto. Utvalgte bilder vil bli publisert underveis på Forlagsliv og de forskjellige forlagenes Facebook-sider.

Bli med, du også!

Krim, krim og mere krim. Foto: Anette S. Garpestad

En gang var jeg i noen år oppnevnt jurymedlem i Lagmannsretten. Det var en svært ansvarsfull og vanskelig oppgave å avgjøre skyldspørsmålet i saker som bl.a. omhandlet drap, mordbrann, voldtekter og narkotikahandel, og gav meg flere søvnløse netter. En forsvarer i en av sakene innledet sin prosedyre med å si: «Ærede jury, vi befinner oss ikke i et cocktailselskap her». Så sant, så sant, hardcore virkelighet var det. Jeg husker at jeg mange ganger tenkte at verken filmer eller bøker kan overgå det virkelige livet.

Krimbøker har aldri tatt nattesøvnen fra meg, selv om de har vært aldri så uhyggelige, i høyden noen ganger gjort meg litt mørkredd i vaskekjelleren. For seriemordere og lemlestete lik mellom to permer er noe annet enn å se en kvinne møte sin voldtektsmann i retten, noe annet enn å høre rettsmedisinske sakkyndige beskrive dødsårsak og vise detaljerte bilder av offeret på storskjerm.

Men min tid i Lagmannsretten var over for lenge siden. Etter det har jeg kun hatt kontakt med de kriminelle miljøene gjennom «sensurerte» medieoppslag og i fiksjonen. Ikke har jeg hatt kontakt med rettsvesen eller politi heller, helt til jeg traff tidligere superspaner Johnny Brenna, først som en av hovedpersonene i Kjetil Østlis Brageprisvinnende debutbok Politi & røver, og nå som debuterende krimromanforfatter sammen med den etablerte ungdomsbokforfatteren Sigbjørn Mostue.

Johnny blir spurt om hva han leser av krim i magasinet som er utgitt i forbindelse med kommende Krimfestival. Han svarer: «Leser lite krim, da bøkene som regel er for langt unna det virkelige politiliv». Men så har han altså vært med på en krimbok selv, som han selv sier er veldig realistisk, en True crime så å si.

Operasjon Helena

Boken Operasjon Helena handler om mye ond kriminalitet, lokalisert til Oslo. Den 15 år gamle datteren til en kjent finansmann blir kidnappet og faren får tilsendt en film med en særdeles grusom voldtektsscene av jenta. Etterforskningen leder oss inn i en mørk parallell verden med drap, tortur, menneskehandel, prostitusjon, gambling, narkotika og store pengesummer som går i lommene på kyniske utenlandske forbrytere.  «Og du sier at alt dette er sant?», spør jeg Johnny Brenna. «Ja, det er virkeligheten», svarer han. «Her, rundt oss i Oslo?» «Ja, i hele Norge, åpne grenser og stor rikdom er fluepapir for kriminelle fra utlandet».

Og plutselig rykker en annen virkelighet nærmere, en virkelighet i en roman, en fiksjon, som godt kan leses som en spennende fortelling om det redelige og fluefiskende etterforskerparet Axel Th. Munthe og Thorbjørn Tollefsen (ikke en eneste nevrose eller alkoholproblem der) og hvordan de avslører organiserte bander av kosovoalbanere og russere, ispedd en nydelig kjærlighetshistorie mellom spaneren Axel og den marokkanske legen Noor, og fine byskildringer av hovedstaden.

Men det er også virkeligheten, altså? Virkeligheten! Gud hjelpe oss! Det trenger vi. Virkelig.

Når man får spørsmålet Hvem er din krimfavoritt? (forfatter eller bok), hva svarer man da?

En gang i tiden (midten av 90-tallet) var det Michael Connelly. Riktignok startet jeg et godt stykke inn i Harry Bosch-serien, med Trunk Music (eller Mannen i bagasjerommet som den heter på norsk), men deretter slukte jeg de foregående i serien på null komma null. Jeg har også vært igjennom perioder der ingenting kunne måle seg med de klassiske hardkokt-gutta Raymond Chandler, James M. Cain, David Goodis, Cornell Woolrich, Jim Thompson og Ross MacDonald. Så kommer man til et punkt der man faktisk har lest det aller meste de har skrevet. Det er når man kan tillate seg å oppdage nye forfattere at det virkelig begynner å bli gøy.

Duane Swierczynski

Spør du meg igjen om et års tid, så er det kanskje en annen forfatter jeg har som favoritt (kanskje Eric Beetner, Jake Hinkson eller Seth Harwood). Akkurat nå er det en 40-åring fra Philadelphia som heter Duane Swierczynski (merk deg navnet). Hvem sa du? Svir … Kan du stave det? For å si det som forfatteren selv, det er rett fram: sweer-ZIN-ski. Verre er det ikke. [...]

Krimfestivalen er på trappene – tre dager med arrangementer viet krim, krim og enda mere krim. En rekke av våre profilerte norske krimforfattere kommer, og det gjør også krimforfattere fra Sverige, Danmark, Island, England og USA.

Og hva er krim for meg? Mest av alt er det noe jeg leser for å la meg underholde, gjerne på en mørk og blodig måte. For min del er det alltid viktig at et plot ikke drives av tilfeldigheter eller enkle løsninger, det må gjerne være intrikat og for all del litterært. Det må gjøre noe med meg, få håret i nakken til å reise seg, gi meg noen støkk underveis. Noen forfattere har jeg fått sansen for hele forfatterskap av, selv om noen bøker kanskje stikker seg ut som spesielt gode. Andre ganger er det enkeltbøker som har trigget meg.  Og noe krim har det jo blitt gjennom alle disse boklesende årene, det er det ingen tvil om.

Noen av mine krimfavoritter:

Robert Wilson: Et lite drap i Lisboa – fortsatt den dag i dag noe av det aller beste jeg har lest av krim. To handlinger i hver sin tidsakse som nærmer seg hverandre gjennom boken og ender opp i løsningen på saken. Dette var en bok jeg hadde store problemer med å legge fra meg når jeg leste.

Mo Hayder: Tokyo. Er dette egentlig en krim? Vi har et mysterium som på sin egen måte får en løsning, ansett hva er det en thriller av dimensjoner. Underveis i fortellingen setter forfatteren skikkelig skrekken i meg og gir meg en følelse av å sitte på nåler. Anbefales varmt! (men ikke noe for den lettskremte…)

Torkil Damhaug: Døden ved vann. Smart og litterær krim om utagerende Liss som leter etter sin forsvunnede søster, en forsvinning som noen gjerne ønsker skal forbli uløst. Liker Damhaug og gleder meg til å se ham på Krimfestivalen. Krysser fingrene for Rivertonpris til ham for hans siste krim Ildmannen.
[...]

Goethe-instituttet feirer femti år i Norge. I den forbindelse ble det nylig arrangert Tyske dager på Litteraturhuset i Oslo. Av mange utmerkede aktiviteter, filmvisninger, musikk, opplesninger, med mer, holdt også forskningsleder Helge Jordheim et foredrag under tittelen: ”Det tyske i det norske”.

Alt dette gikk jeg glipp av, travelt opptatt som jeg jo er av mitt snart tre tiår gamle nærstudium av meg selv som norsk i det tyske. Jeg satt rett og slett hjemme i Hamburg og skrev ferdig en ny roman. På norsk.

Men foredraget til Jordheim skulle jeg gjerne ha fått med meg. Det er så sjelden noen i Norge retter blikket mot Tyskland og det tyske for tiden. I et intervju med avisen Klassekampen sier han: ”På sitt beste har Tyskland gitt oss en evne til selvrefleksjon. Ta for eksempel fenomenet ”hytte” – ideen om at optimal avslapping foregår i et lite hus i skogen eller ved sjøen, helst mutters alene. Er ikke det forferdelig rart?”

Jo, tenker jeg. Det er forferdelig rart. Særlig tatt i betraktning at tyskerne jo ikke er et hyttefolk. De har ikke hytter. Nå forstår jo alle som ikke er direkte rammet av vond vilje, hvor Jordheim vil hen, at han peker mot romantikken. Men utsagnet får meg på glid inn i refleksjoner over det norske og det tyske, sånn sett fra hyttevinduet, så å si.

Det er forresten enda en ting som er forferdelig rart med dette hytte-eksemplet til Jordheim, og det er at den romanen som jeg er i ferd med å avslutte, handler om norske hytter. Blant annet, får jeg vel legge til. Jeg er svært opptatt av hytter for tiden. Og hyttevaner.

I disse dager teller vi fem millioner nordmenn. Og hvor mange hytter har vi? En million? Det kan i hvert fall virke sånn. Over alt i vårt vidstrakte land finner vi disse tilleggsboligene, enten i klassisk utforming uten vann og kloakk, og med muselort i kjøkkenskapet – eller overdådige hotellaktige monstre, med brusebad og femten vannklosett. (Pussig at det er nettopp antall dasser de på liv og død skal prale med).

Uten å ha vitenskapelig belegg for det, våger jeg påstanden: Det finnes ikke et eneste folk i hele verden den vide som drar så til de grader på hytta som nordmennene. Ingen. Ja, faktisk er det slik at det nesten ikke er noen av planetens beboere som kan begripe hva vi har på den hytta å gjøre. De skjønner rett og slett ikke vitsen. Jeg har venner som helt uten å nøle setter seg i bilen fredag ettermiddag, og kjører førti mil for å komme på hytta. For så å returnere søndag kveld. I kø inn til Oslo. Gjort i helgen? Nei, vi var en tur på hytta. Eller motsatt. Gåavstand. Kvarter på sykkel. Sparken vinterstid. Da jeg var liten gutt i Larvik, hadde vi hytte på Lillejordet. Da kunne vi sitte og spise nytrukket hvitting på hytta, og se hjem til Prinsegata 25 på den andre siden av fjorden, der vi bodde resten av året. Eller omvendt. Stå i stuevinduet hjemme og se over på den vesle gulmalte plankebua som var Lykken og Sommeren.

Men selv om de fleste ikke forstår hva vi driver med på hytta, og kanskje til og med ler litt av oss i all sin uforstand, er det viktig å forstå at tyskerne ikke er blant disse. Tyskerne forstår veldig godt hva vi driver med, og de skulle gjerne ha drevet med akkurat det samme selv, dersom de bare hadde hatt plass. Det har de ikke. Først og fremst fordi det ikke finnes noe sted å sette opp hytter. Det er praktfulle skoger i Tyskland, men de er fredede områder der alt som er gøy er forbudt. Det nærmeste man kommer hytte her nede, er kolonihagenes uutholdelige streithet. Ofte klemt helt inn i gigantiske industriområder, der fabrikkens rørstystemer går tett over pipa. Der inne sitter vår tyske nabo på huk, mens han drømmer om en utdedo på Hardangervidda. Leser norsk krim, gjør han også, forresten. Der omslaget i ni av ti tilfeller viser en hytte på en knaus. (Denne regelen gjelder også de bøkene der handlingen i sin helhet utspiller seg i Oslo.) Og Ola? Han bryr seg katten om tyskeren og det tyske. Er seg selv nok på fjord og vidde. Det store landet i sør er vår viktigste handelspartner, men stadig færre av oss tar seg bryet med å lære språket. Derfor er det all mulig grunn til å gratulere Goethe-instituttet med femti års virke for fremme av tysk kultur i Norge. De fleste hadde gitt oss opp for lenge siden.

Denne teksten er også publisert i VG lørdag 25. februar 2012.