Gjesteblogg av Sverre Knudsen: Takketale i anledning tildelingen av Riksmålsprisen for barne- og ungdomsbøker 2011

Sverre Knudsen mottok Riksmålsprisen for barne- og ungdomslitteratur 2011 for sin ungdomsroman Aarons maskin.

Mamma flyttet til storbyen da hun var fjorten. Hun kom fra en vanlig arbeiderfamilie i Fredrikstad og måtte ta huspost i Oslo. Hun var nøysom, og etter et par år hadde hun spart nok til å kunne gjennomføre drømmen om å ta pianotimer og synge i kor. Enda noen år senere tok hun Otto Treiders handelskole på kveldstid, fikk jobb i Narvesen, og etter hvert også ansvar for sin egen kiosk på Besserud stasjon i Holmenkollåsen.

Jeg er født på Vor Frues Hospital i Oslo, og vi bodde på Haugenstua i Groruddalen. Mine foreldres historie og interesser var selvfølgelig avgjørende for hvordan jeg ble formet. Pappa brakte bøkene inn i huset, mamma musikken, men det var kanskje ikke dette elementet fra hennes bakgrunn som fikk størst betydning for min oppvekst. Det var jobben hennes i Narvesen, og helt konkret, hvor kiosken hennes var plassert.

Mamma syntes folk på Besserud snakket så pent.

Slik skulle hennes barn snakke. Derfor flyttet vi til en blokkleilighet på Østerås i Bærum. Her vokste jeg opp, og, mer eller mindre, ble til den jeg fremdeles er.

Som mange av sin generasjon fra såkalt enkle kår var moren min sky når det gjaldt å fortelle om sin bakgrunn, men akkurat dette; fascinasjonen for språket til kundene på Besserud, det snakket hun gjerne om. I løpet av oppveksten fikk jeg mer enn en viss anelse om hvor mye tyn hun fikk av familien, som var arbeidsfolk bosatt på østkanten i Oslo, for dette snobbete standpunktet som ikke hadde førte til annet enn mer enn dobbelt pris for leiligheten vår, sammenlignet med en OBOS på Etterstad.. Pappas søstre, som kom fra Vardø som ham, og jobbet på fabrikk, var søte og morsomme og litt sprø, men fikk noen fabelaktig giftige tunger da barna skulle ha vært i seng og de fikk seg en pjolter.

Men mamma vek aldri en millimeter.

Jeg var skeptisk. Særlig somrene hos fetter Roald på Carl Berner der jeg lærte at det innbar et visst stigma å bo i Bærum og si banan i stedet for bannann, og enda verre; gitar i stedet for gittarr. Jeg vek nok en millimeter eller to, og tenkte: Var det virkelig språket mamma var opptatt av, eller var det overklassen på Besserud som fascinerte henne? Var det  ikke egentlig en klassereise hun hadde lagt ut på? Ønsket hun ikke bare å være finere enn hun egentlig var?

Det tok lang tid, og jeg ble godt voksen før jeg følte at jeg hadde et sikkert svar på de spørsmålene. Og svaret var nei. For det fantes absolutt ikke noe annet ved mamma som antydet snobberi eller strebing. Hun bodde i blokka på Østerås resten av livet, og jeg tror hun var lykkelig der, men hun var likevel en estetiker med sterke preferanser. Og hun syntes altså at talt riksmål var pent.

Jeg begynte å tenke på mamma igjen da jeg leste Tomas Espedals begrunnelse for ikke å motta den andre Riksmålsprisen i år, den for voksenbøker. Espedal og jeg har en del til felles både når det gjelder bakgrunn og meninger, og han sier at riksmål for ham alltid har vært makthavernes språk. Jeg skjønner godt hva han mener med dette, i hvert fall historisk sett, men fortsettelsen av begrunnelsen blir for meg som de to siste bøkene hans (som jeg for øvrig setter ekstremt stor pris på): Brutalt, sentimentalt, vakkert … og forvirrende.

Argumentene hans er likevel viktige og relevante, særlig når han snakker om  makthavernes språk; om maktmisbruk ved hjelp av ord. Men i motsetning til ham mener jeg at dette ikke er noe som ligger innebygd i en  bestemt språkform, i hvert fall ikke i Norge, i dag. Slikt maktmisbruk, med språket som våpen, skjer når man lar ord bli farget av interesser og bruker dem bevisst undertrykkende eller urettferdig favoriserende. Det skjer når språket gis falskt og villedende innhold, når virkeligheten blir diktet opp og plantet av folk med en politisk agenda. Det kan være tilsynelatende uskyldige overgrep, som å kalle en kvinne for ”frøken” eller å stemple ethvert argument som inneholder et snev av moral for ”politisk korrekt”. Det kan være mer svulstige forsøk som når intolerante og hatefulle agitatorer kaller seg selv for ”dissidenter” eller påstår at deres ord kommer direkte fra en gud, eller det kan være storpolitiske overgrep som å beskrive massedrap med uttrykk som ”kirurgisk presisjon” eller kalle voldelige okkupanter for ”bosettere”.

Dette er makthavernes språk.

Ikke riksmål. Ikke nynorsk eller samnorsk. Ikke bergensk eller Oslo øst. Hever jeg blikket mitt en liten smule; fra tastaturet, fra arket og navlen, mener jeg å kunne si følgende om språk som maktmiddel her og nå: Det er ikke i formen overgrepene ligger, men i innholdet, i bruken. og i intensjonene bak bruken. Jeg ser ingenting i riksmålet som form som favoriserer makthavere, eller på noen måte legger til rette for overgrep, eller for den saks skyld, antroposofi.

Selv er jeg heller ikke sikker på hvor grensene mellom de forskjellige språkformene går, men jeg føler meg motvillig på skolebenken uten å ha gjort leksene mine når jeg blir konfrontert med folk fra de mer tekniske sidene av språkbransjen. Likevel er jeg glad for at de driver med det de gjør; språkrøkt er viktig, det er en jo en form for vedlikehold av verktøyet vårt. Da jeg fikk samnorskprisen for seks år siden, altså Språklig samlings litteraturpris, lot jeg alt håp fare om noen gang å få Riksmålsprisen (slik man sier i de kretser). Men se! Det var likevel mulig! Disse språkrøkterne kan ikke være så rigide som det hevdes når de viser en slik åpenhet og  toleranse. For selv aner jeg ikke hva jeg har gjort mellom disse to prisene, bortsett fra noe motvillig å ha droppet h-en i verken og blitt seks år eldre. Kanskje det ligger noe der, men det får jeg ta en annen gang.

Det er nok av gode saker å ta del i i vår tid, og det er dessverre minst like mange saker å kjempe mot og ta avstand fra. Men krig mot Riksmålsforbundet?

Nei takk. Jeg gløtter stolt mot forgjengere som Rolf Jacobsen, Erland Kiøsterud og Lars Saabye Christensen og tar i mot prisen med glede.