Gjesteblogg av Ulrik Imtiaz Rolfsen: Utdrag fra spenningsromanen GASS

Hvorfor ville han treffes på Nesoddbåten, tenkte Javar. Det var da ingen norsk-pakistanere som bodde der? Eller var det det? Og hva så? Mannen med den mystiske stemmen kunne vel ta Nesoddbåten selv om han ikke bodde der?

Javar gikk sakte opp på den store stållemmen som førte ombord i båten. Han gikk i kø med alle de andre, en fem meter bred bølge av mennesker. Ved døren stod to konduktører og solgte billetter til de få som ikke hadde kort. Javar betalte og brukte anledningen til å se seg stjålent rundt. Ingen. Bare etniske nordmenn, kvinner og menn og ungdommer. De fleste med hodetelefoner med musikk eller pågående telefonsamtaler. Tomme i blikket. Ingen så på Javar. Han satte seg midt i båten, ved kiosken. Den var stengt. På setet bak ham satt et kjærestepar i tenårene. De så triste ut. Jenta lente seg på guttens skulder, og han stirret inn i håret hennes. Foran Javar satt en kontorkledd mann med iPad. Han surfet på Financial Times. Passasjerene satt spredt utover benkeradene for å sitte mest mulig alene. En ung kvinne så på Javar. Hun smilte forsiktig, og sa unnskyld, og ålte seg forbi ham, og inn mot vinduet på benkeraden hans. Hun hadde lys blond, nesten hvit pannelugg og langt, slett hår ellers. Hun var pen, men ikke egentlig Javars type, Hun var punkete kledd: svarte, trange jeans, kort, svart skinnjakke, palestinaskjerf og motorsykkel-boots. Hun var ikke mye over 20 år. Bare jentungen egentlig. Javar tenkte på samboeren, Anne. Hun var 28 som ham. Moden og reflektert. Men hun var en fri sjel. Noen ganger litt for fri, tenkte Javar. I en bag, innerst i et kott hjemme, lå en liten eske, gjemt inni en sko i en gammel skoeske. Esken inneholdt en enkel diamantring. Javar lurte på når han skulle tørre å spørre Anne. Eller om.

Problemet var ikke at han ikke var sikker på sin kjærlighet. Problemet var at han var usikker på Anne. Han følte seg ikke akkurat elsket hver dag lenger. De hadde sex sjeldnere og sjeldnere. Middag spiste de kun sporadisk sammen. Hva gjorde de egentlig sammen lenger? De jobbet utrolig mye begge to, og det var sjelden de kunne legge seg, eller våkne, samtidig. Om han skulle gifte seg mot foreldrenes ønsker, så måtte han være sikker på at det ville vare. Ingen fremtidig skilsmisse ville duge. Noensinne. Hvordan kunne han være 100% sikker på det? Det var derfor han ikke hadde gitt henne ringen ennå. Nå var det gått over tre måneder siden han kjøpte den, og han hadde flere ganger lurt på om den kunne leveres tilbake til butikken.

Båten startet motorene og gled sakte ut fra kaia. Javar så seg rundt for n-te gang. Ingen pakistanere eller indere. Ingen så mot ham. Ingen var interessert i ham. Han tok frem iPhonen sin og sjekket mailen. En innkalling til et møte i Robson-saken om to dager. Et tilbud fra bokklubben. Fire mailer fra Facebook. Tre av dem var venneforespørsler; to av navnene kjente han igjen fra ungdomsskolen, han aksepterte dem med kjappe tastetrykk via Facebook-koblingen. Det siste navnet var ukjent. Tanja Iversen. Ingen annen info. Ingen bilder. Ingen felles venner. Navnet ringte ingen bjeller. Han fikk jevnt over mange venneforespørsler fra folk han ikke kjente. Han unnlot å svare, lot den ligge i Request-listen. Den siste mailen fra Facebook var reklame for et teaterstykke på Torshovteatret. Det var lenge siden han hadde vært på teater. Kanskje det var noe for Anne og ham? En kveld med teater og middag? Han noterte datoene for teaterstykket mentalt, før han slo av mailen og kikket rundt seg. Ingen. Hadde Mannen med Stemmen fått kalde føtter? Var han blitt forhindret? Javar visste at varslere ofte led alvorlige lojalitetskvaler. De fleste mennesker hadde et svært intimt og fortrolig forhold til jobben sin, og når de varslet om interne ulovligheter var det akkurat som å tyste på kjæresten … de fleste gjorde det ikke. Det var som oftest de som var blitt behandlet dårlig av arbeidsgiveren som endte som varslere. Akkurat som en dumpet kjæreste kunne få seg til å ringe politiet og tipse om eks-kjærestens hasjrøyking.

Resten av turen til Nesoddtangen gikk uten at noen snakket til Javar. Ja vel. Han var blitt lurt. Plutselig slo en forferdelig tanke ned i ham og hogg i hjertet hans: Hva om noen skulle ta hevn ved å ta Anne, og sendte Javar på tur til Nesodden imens? Mens båten sakket farten mot Nesoddtangen-brygga klikket han på navnet hennes på iPhonen med en skjelvende finger. Hun svarte etter åtte ring. Javar telte nervøst.

– Hei, Javar, svarte Anne.
– Hei. Er alt bra? Han pustet lettet ut da han hørte stemmen hennes.
– Ja. Er du ferdig på det møtet?
– Nei. Jeg er på Nesoddbåten nå.
– Hvem skal du møte?
– Bare en … en du ikke kjenner. Et møte med jobben. Jeg kan egentlig ikke si det.
– Ok. Hvorfor ringer du? Hun var sur. Han hørte det. Da var hun i hvert fall ikke i fare.
– Du, Anne.
– Ja?
– Lås med begge låsene, gidder du?
– Hvorfor det? Har det skjedd noe?
– Nei. Jeg fikk bare en følelse. Helt uten grunn. Jeg blir bare tryggere om du gjør det, fortsatte han.
– Jeg skal låse med begge låsene når jeg kommer hjem. Er på jobb ennå.
– På jobb?
– Ja, men jeg er snart ferdig.
– Ja vel.
– Blir du veldig sen som vanlig? spurte hun syrlig. Han lurte på hva som irriterte henne nå. Han stivnet i ryggen av den anspente tonen mellom dem.
– Hvorfor spør du på den måten? Jeg pleier da ikke å være sen. Du jobber jo overtid selv, forsvarte han seg.
– Åh, Javar. Jeg har ikke krefter til dette nå. Når kommer du hjem, tror du? Det var bare det jeg lurte på, fortsatte Anne med et tydelig sukk.
– Eh …

Den søte blondinen med panneluggen reiste seg og nærmet seg igjen. Han satt ytterst på raden og blokkerte henne, så han reiste seg og slapp henne forbi. Hun passerte ham med ansiktet sitt mot hans. Hun støttet seg mot hoftene hans, og skjøv seg forbi, gned seg inntil ham, lår mot lår, hofte mot hofte, mens hun så ham i øynene og smilte.
Wow! Det var tett, tenkte han, litt vel tett. Parfymen hennes åpnet sansene hans, og pusten hennes kilte ham på halsen. Han ble litt satt ut av å kjenne de bevisste bevegelsene hennes. Hun trengte ikke å gni seg sånn inntil ham, det var nok av plass, men allikevel gjorde hun det. Han fikk gåsehud.

– Javar? Det var Anne som sprakk boblen han var i.

Han så etter jenta som hadde passert ham, og nå gikk mot utgangen. Hun stilte seg i køen av avstigende passasjerer, klar til å forlate båten. De var bare et par meter fra kaikanten på Nesoddtangen nå.

– Eh, ja, Anne. Hva sa du? Dårlig dekning her.
– Blir du sen? gjentok hun.
– Nei. Tror ikke det. Jeg ringer når møtet er ferdig. Ok?
– Ok. Ha det.
– Ha det.

Javar lurte på når de hadde sluttet å si «jeg elsker deg» når de la på. Han husket ikke. Han trykket vekk samtalen og satte seg på setet igjen. Han ville returnere med båten med en gang. Stemmen i telefonen hadde lurt ham opp i stry. Nå hadde han plutselig lyst på en øl allikevel. Helst sammen med noen som holdt ham med hyggelig selskap. Den blonde jenta sto med ryggen til ti meter foran ham og ventet på å komme ut, nå som båten var ved kai. Han tok seg i å fantasere om å snakke med henne. Bare gå bort til henne, slenge ut en kjekk replikk, få henne til å le og så gå på café med henne. Særlig! Sånn sjekketriksgreier hadde han aldri skjønt, aldri klart og heller ikke lyst til, egentlig. Om han hadde hatt et naturlig påskudd til å snakke med henne så kanskje, men det hadde han definitivt ikke. Alle forsøk på samtale ville nå by på ubehagelige øyeblikk av sjenanse og unaturligheter. Han fortsatte å se i hennes retning. Hun hadde jo invitert til flørt, følte han, og kanskje hun ville kikke på ham igjen? Der! Rett før hun forsvant ut døren, snudde hun seg. Hun så rett på ham og holdt blikket hans i et sekund, to sekunder, tre sekunder! Han gjengjeldte blikket. Hun smilte. Så forsvant hun. Han ble sittende og smake på smilet hennes. Et smil som sa: «Jeg liker deg». Utvetydig, men allikevel mystisk og spennende. Takk, tenkte han. Det er i hvert fall noen som liker meg.

Båten ble tømt for passasjerer, og nå begynte de nye passasjerene å stige på. Javar kikket mot setet der den blonde jenta hadde sittet. Det lå en brun A5-konvolutt der. Hun hadde glemt den på setet ved siden av ham. Han reagerte instinktivt, plukket opp konvolutten og styrtet mot døren og holdt på å krasje med en veltrent fyr som var på vei inn på båten. Utenfor så han på avstand hvordan båtpassasjerene fordelte seg mellom de fem bussene som sto på rekke og rad og ventet ved brygge-terminalen.
Han så ikke jenta, men løp over på land og bort mot bussene. Før han var fremme kjørte den første. Han løp mot den nærmeste av de gjenværende, stakk hodet inn og opp i midtgangen på utkikk etter den lyse luggen hennes.

– Unnskyld. Ikke kjør, sa han til bussjåføren. – Jeg leter etter en som glemte denne på båten.

Han holdt opp konvolutten for sjåføren som nikket sakte. Da så Javar det. Det stod hans navn på konvolutten. Det stod «Til Javar Jafri» på den. Han forstod ikke, men fortsatte å skanne ansiktene på bussen. Ingen av passasjerene var jenta med luggen.

– Hun er ikke her, mumlet han til bussjåføren og trakk seg ut av bussen mens han kikket på konvolutten.

Hva var dette? Hadde hun lagt den igjen der til ham? Den lå der ikke da han satte seg, det var han sikker på. Seteraden hadde vært helt tom. Han hadde til og med sjekket alle benkene nær kiosken nøye for å se om det lå noe og ventet på ham. Nei, den måtte ha blitt lagt der etter at han satte seg. Hva med kjæresteparet på seteraden bak? Kunne det ha vært dem? Bak seg hørte han at de gjenværende bussene kjørte ut fra terminalen, og han snudde seg akkurat tidsnok til å se at jenta satt ved et vindu i den fremste bussen. Hun så ikke på ham.

Boken lanseres tirsdag 7. Februar 2012.