PROLOG – Krimfestivalen i Oslo

Det er Karl Ove Knausgård, Beate Grimsrud og Thomas Espedal som definerer litteraturen nå for tiden. Og i følge dem og mange andre befinner romanen seg tett opp til selve virkeligheten, den er et speilbilde av forfatteren selv, av det levde livet. Dermed er den heller avvisende til, eller i hvert fall nokså uinteressert i, fiksjonen og eventyret.

Og da sliter vi litt, vi krimforfattere.

Heldigvis, kan man kanskje si. Få av oss ønsker å ende opp som den polske krimforfatteren Krystian Bala. Hans roman ”Amok” kom i 2003. Det er en nokså bisarr historie om vold og drap, med betydelige innslag av ren sadisme og pornografi. En politietterforsker kom over boken ved en tilfeldighet, og oppdaget under lesingen uhyggelige likheter med et uoppklart mord på en forretningsmann fra år 2000, inkludert detaljer som bare morderen kunne kjenne til. For å gjøre en lang historie kort – Krystian Bala – som for øvrig kalles Chris blant venner – soner nå en dom på 25 år for drapet. Og boken, som ikke solgte noe særlig da den kom ut, har blitt en bestselger i Polen.

Det finnes sikkert noe å lære av denne historien, selv om moralen ikke nødvendigvis den samme for forfatter og forlag.

De fleste av oss går ikke så langt, men det betyr ikke at krimlitteraturen eksisterer helt uavhengig av virkeligheten.

Selv har jeg truffet en del mordere. Ikke så mange, men noen, og i hvert fall et par av dem har vært minneverdige. En av dem endte opp som dobbeltdrapsmannen i ”Rottejegeren.” En annen, og det er han jeg husker best, traff jeg helt i begynnelsen av min juristkarriere da jeg var fersk politifullmektig i Haugesund.

Det var faktisk en av de aller første sakene jeg hadde, og det var en usedvanlig stygg historie. To menn og en kvinne var på et nattlig  raid i Haugesund og omegn. De var ruset på alkohol og på piller, jaktet etter penger, etter mer rus, eller bare etter action. De terroriserte menneskene de traff på sin vei. Til slutt banet de seg adgang hos en pensjonert sjøkaptein, en staselig gammel mann på rundt åtti år som bodde alene. Jeg husker ikke lenger om han satte seg til motverge, men uansett endte det hele med at inntrengerne drepte den gamle mannen. De hugget ham i hjel med øks.

Min jobb var å gå i retten hver fjerde uke for å sørge for at gjerningsmennene forble i varetekt frem til saken. Juridisk sett var dette ren rutine, men for meg var dette alt annet enn hverdagslig. Det var et brutalt møte med virkeligheten. Jo mer jeg leste i saken, jo mer meningsløst fremsto selve drapet. Og fotografiene har jeg aldri glemt. Åstedsbilder likner ikke på andre fotografier – de er så nådeløse i lyssetting og kompromissløse i sin vilje til å få med alle detaljene. Hver gang jeg hadde sett på de bildene måtte jeg gå en tur rundt kvartalet og puste dypt.

I retten fremsto de tre uten noen egentlig forklaring på sine handlinger den natten. Kvinnen var kun opptatt av hvor dårlig maten var i  Drammen fengsel hvor hun satt i varetekt. Den ene av mennene virket helt fjern og apatisk. Det er tredjemann jeg husker best.

Han hadde lyst hår, var velbygget og kraftig. I pausene, eller mens vi ventet på rettens kjennelse, sto vi på gangen sammen. Der stilte han seg alltid opp rett foran meg, godt innenfor intimsfæren – altfor tett til at det var behagelig. Hvis jeg tok et skritt tilbake, fulgte han etter. Han smilte mye – men – og jeg vet at dette er en klisje, men det er sant allikevel – øynene hans smilte aldri. Han var uten anger, hele tiden konfronterende, hele tiden opptatt av å markere revir, som om vi hadde en maktkamp gående. Han erkjente uten videre, og uten å vise en eneste følelse, at det var han som hadde svingt øksen. For å si det som det var skremte han vettet av meg.

Noen år senere var jeg tilbake i Bergen og godt i gang med å bygge en egen karriere som forsvarsadvokat. Jeg var blitt litt eldre, litt tøffere, litt mer kynisk. En dag traff jeg en gammel venninne fra oppveksten, og vi endte opp med å dele en flaske vin på en av byens restauranter. På ett eller annet vis kom vi inn på barndom og ferieminner.

Jeg fortalte om somre i Hardanger. Hun fortalte om lykkelige ferier på en øy nord for Bergen, stedet hvor moren hennes kom fra. Det var ingen oppsiktsvekkende historie, den handlet om bading, fisking og om å hoppe i høyet, om evige dager fulle av solskinn og kroneis, men hun fortalte godt og levende. Det vrimlet av barn der ute om sommeren, både bybarn og striler, men aller tettest var min venninne knyttet til sin fetter. Han var den snilleste og morsomste gutten hun kjente, og hun var svært glad i ham.

Men det hadde gått dårlig med ham etter hvert. Han hadde rotet seg bort i saker og ting, hadde begynt å drikke og ruse seg. Ingen forsto hvorfor. Til slutt gikk det helt galt.

Det tok en god stund før det gikk det opp for meg at hennes fetter var identisk med min øksemorder fra Haugesund, mannen som hadde skremt meg slik, og som fremdeles kom på en og annen gjestevisitt i mine nattlige mareritt.

Det var nesten uforståelig for meg at det kunne være samme person. De to tablåene, hennes og mitt, det ene av en lykkelig, lyshåret gutt med kortbukse i fullt firsprang over grønne marker, det andre av en drapsmann med en blodig øks i hendene, er nesten umulig å forene. Det er en avgrunn mellom dem. Men det er altså samme person, det er ett og samme liv, og det finnes en ubrutt forbindelse fra det ene bildet til det andre.

Det skrives all slags krimlitteratur etter hvert – fra den hardkokte til den idylliske, krim fra middelalderen eller fra fremtiden, krim fra Afrika eller Stockholm. Det finnes krim som appellerer til hjerte og til hjerne, karakterdrevet krim og handlingsdrevet krim, mysterier, thrillere og til og med spøkelseskrim. De har sin plass alle sammen, de bidrar til mangfoldet og til sjangerens kontinuerlige utvikling.

Men for meg er det uansett slik, selv om også jeg gjerne vil bli både moret, skremt og underholdt, at det som virkelig gjør krimsjangeren verd både å skrive og lese er når en forfatter klarer å nøste opp den nesten usynlige tråden nornene spinner gjennom livene våre, tråden som forbinder barnet og morderen, og får meg til å se at vi alle er spunnet på samme vev. Når det skjer, hender det at krimlitteraturen viser meg noe som har verdi utover øyeblikket, – kanskje til og med noe jeg egentlig visste, men ikke ville vite av.

Chris Tvedt holdt denne prologen på åpningsarrangementet på Krimfestivalen 1. mars 2012