Gjesteblogg: Carla, min Carla. Min Carla.

Det er så godt når noe klikker. Stemmer. Bare er der. Sånn hadde jeg det med Simon, hovedpersonen i den første barneboka mi Blod, snørr og tårer. Sånn har jeg det med Inghill. De er rabiate, sterke, i stand til litt av hvert for å få det som de vil, de er morsomme. Selvgode. Sårbare. De tar biter av min historie og gjør til sin. De eier den fra første bokstav.

De har ingenting med meg å gjøre.

De har alt med meg å gjøre.

Jeg har alltid visst at jeg skulle skrive om Carla, den første hesten min. Det har blitt noen sider her, litt sorgarbeid der, men jeg har aldri tatt forsøkene videre.

Jeg er ikke en romanfigur.

De færreste av oss er romanfigurer.

Jeg blir ikke mer romanfigur, om jeg bytter navn til Kari eller Karl.

Heller ikke om jeg beholder navnet mitt, og skriver alt som det er.

Men vi er alle deltakere i dette vidunderlige og fryktelig som heter livet, og vi har alle våre helt egne historier. Noen biter, hendelser, møter og avskjeder er dramatiske, litterære, nydelige, uforglemmelige. De kan måle seg med hva som helst. For de er våre. De er ekte.

Carla er ekte.

I en eske på loftet har jeg pokaler fulle av håret hennes.

Fremdeles, da jeg 26 år gammel spiste min første lunsj med voksenbok-redaktøren min, Herdis Eggen, og fortalte om hesten jeg en gang hadde, fikk jeg en så voldsom klump i halsen at jeg måtte tie fortumlet (svært lenge) mens jeg svelget historien og Carla tilbake ned i hjertet, før jeg kunne kremte og gjøre et forsøk på å blåse det hele vekk med å snakke om noe annet.

Redaktøren min så medfølende på meg.

Resten av lunsjen og dagen gikk med til å være dustete og sårbar – og lure på hvor mye av det som vistes på utsiden. Av meg.
Takk og lov for Inghill. Noe av det første hun gjorde var å lage sin oppdiktede facebook profil nr. 11, mens hun klagde fordi det var så vanskelig å overbevise noen om at hun hadde egen hest.

Hun eide ikke skrupler over ti ganger å ha forsøkt å narre andre. Hun tok ingen annen lærdom av det, enn å bli mer utspekulert i forsøkene. Allerede da kjente jeg klikket. Dette stemmer. Her er hun, Inghill, som kan ta litt av min historie, og likevel aldri være noe annet enn seg selv.

Selv skammer jeg meg voldsomt hvis noen avslører meg som løgner. Det blir ikke mye fortelling ut av en jente som sitter og skammer seg.

Takk og lov for Inghill.

Ingerøynen er min farmors pikenavn. Moren hennes het Julianne. I boka oppdager Inghill at hun har en tremenning som heter Julianne Ingerøynen, som bor i Øvre Neiden, slik min oldemor en gang gjorde. Bortsett fra at Ingerøynen er et flott navn (som også nevnes i romanen Straffe), er det en morsom måte å bruke litt av det som er mitt på. Som forfatter streifer jeg stadig vekk innom Neiden og laksefisking, som om jeg ikke gjorde annet enn å bo i Neiden og fiske laks da jeg var liten.

Sannheten er at jeg aldri har bodd der. Jeg har vært der. Med familien min. Faren min. Jeg har fisket laks. Uendelig mye laks i uendelig mange døgn.

Man har sine hjertesteder.

Neidenelva er ett av mine.

Hester er et annet, sterkt sted for meg.

Det har vært spennende å gjenoppdage hestespråket; martingal, kardask, varmebandasjer, halvparade, trankost, fordelsvendinger. En dag kom jeg på at da jeg var 12, sparte jeg penger fordi jeg ville gå på kurs for å bli ridelærer.

Jeg ble aldri noen ridelærer.

Kanskje Inghill Ingerøynen blir det.

I mens slipper jeg å lyge, og avsløres som løgner. I stedet kan jeg dikte og fantasere, finne de stedene der langkoster alltid er potensielle elementer til en oxer i en hestelek, og der surmule er et fint ord fordi det inneholder mule, og mulen er nesa til en hest, og hester løfter mulene mot hverandre for å puste på hverandre når de skal bli kjent.

Puste hverandre inn og ut.

Jeg håper noen av dere løfter mulene mot boka mi, Carla, min Carla, og puste inn historien om Inghill Ingerøynen.