Prestisjetung pris til Anne Enrights Den glemte vals!

Foto © Joe O'Shaughnessy

Anne Enright er tildelt prisen Andrew Carnegie Medal for Excellence in Fiction for boken Den siste vals. Det er første gang denne prisen deles ut.  Cappelen Damm er stolt av å være norsk utgiver for denne kritikerroste boken.

Eiendom, materialisme og familiebånd danner bakgrunnen for fortellingen om et intenst fysisk forhold mellom Gina Moynihan og Seán Valley, fortalt av Gina, i en stemme som både er smart og kynisk, ironisk og selvbevisst i forhold til rekkevidden av handlingene deres. Med presisjon løfter Anne Eright utroskapsfortellingen til en studie i forbindelser, katastrofe og samvittighetskvaler.

Andrew Carnegie Medal for Excellence in Fiction:

Anne Enright has been awarded the first ever Andrew Carnegie Medal for Excellence in Fiction for her book THE FORGOTTEN WALTZ, funded through a grant from Carnegie Corporation of New York, and co-sponsored by ALA’s Booklist magazine and the Reference and User Services Association (RUSA). The medal recognises the best in fiction for adult readers published the previous year in the United States.  It is hugely prestigious.

This is the first time that the ALA, which sponsors the prestigious Youth Media Awards, including the John Newbery and Randolph Caldecott Medals for children’s literature, is offering single-book awards for adult trade fiction. The Andrew Carnegie Medal for Excellence in Fiction winner and finalists were selected based on the expert judgment and insight of library professionals who work closely with adult readers. This is a departure from most major book awards, which are judged by writers and critics.

In Enright’s The Forgotten Waltz, published by W. W. Norton & Company, the vicissitudes of extramarital love and the obstructions to its smooth flow—including spouses, children, and the necessary secrecy surrounding an affair—are charted in sharp yet supple prose. In a year without a Pulitzer Prize in fiction, this award becomes even more meaningful for the literary community.

For annotations and more information on the winners, finalists and the awards please visit http://www.ala.org/carnegieadult.

Den glemte valsen handler om erindring om begjær, en erindring om rask og sterk tiltrekning og fall inn i lengsel. I Terenure, en fin forstad til Dublin, har det snødd. Gina Moynihan erindrer sporene av lyst og tilfeldigheter som ledet til at hun falt for sitt livs kjærlighet, Seán Valley. Anmelderne sier:

«I angrende, vittig, uforutsigbar og medfølende prosa, uttrykker Enright de subtile og bevegende nyansene av menneskelig samspill.»

Starred review, Kirkus

«Hjemsøkende, drømmende, sexy og med hvite flak av salt vittighet er dette en av de romanene du sørger over tar slutt.»

Daily Express

«Følelsen av at ting faller fra hverandre forsterkes når den irske økonomien rammes av finanskrise og Ginas hus blir uselgelig. Men på tross av dette lykkes boken beundringsverdig, fordi Enrights karakterer virkelig er så vanlige og feilbarlige at de like gjerne kunne ha vært oss.»

Daily Mail

Her er innledningen, i Johann Grips oversettelse:

 There Will Be Peace in the Valley

Jeg møtte ham i hagen hos søsteren min i Eniskerry. Det var der jeg så ham for første gang. Det var ikke noe skjebnebestemt over møtet, skjønt jeg tilføyer sensommerkveldens lys og utsikten. Jeg plasserer ham nederst i min søsters hage om ettermiddagen, i det øyeblikket da dagen bikker over til kveld. Ved halv femtiden, omtrent. Klokken er halv fem en søndag i et sommerlig Wicklow da jeg for første gang får øye på Seán. Der er han, der enden av min søsters hage begynner å viskes ut. Han skal akkurat til å snu seg – men det er han ikke klar over ennå. Han betrakter utsikten og jeg betrakter ham. Vakker, lavthengende sol. Han står der hvor åssiden begynner å skråne svakt nedover mot kysten, med sollyset i ryggen, og det er akkurat på den tiden av dagen da fargene er på sitt aller vakreste.

Det er noen år siden nå. Huset er nytt og dette er min søsters innflyttingsparty, eller første fest, omtrent et halvår etter at de flyttet inn. Det første de gjorde var å rive  stakittet, for å få fjordgløttet sitt, så nå står baksiden av huset der som en manglende tann i rekken av nybygde hus, åpent for østlige vinder og nysgjerrige glanere – en liten skueplass, denne ettermiddagen, for lykke.

Nye naboer er invitert, og gamle venner, og jeg, med et par kasser vin og grillen de hadde satt opp på gavelisten til bryllupet, men endte med å kjøpe selv. Den står på terrassen, en grønn sak med en dreibar balje til lokk, og svogeren min Shay – jeg tror til og med han hadde på grillforkleet  – vifter grilltangen med trehåndtak over lammekjøtt og kyllinglår mens han åpner ølbokser oppe i luften med den ledige hånden.

Fiona går stadig ut fra at jeg skal hjelpe til siden jeg er søsteren hennes. Hun passerer med masse tallerkener i armene og sender meg et olmt blikk. Så slår det henne at jeg er en gjest og hun tilbyr meg litt Chardonnay.

“Ja,” sier jeg. “Ja, takk, det hadde vært deilig,” og vi konverserer som voksne mennesker. Glasset hun fyller opp til meg er på størrelse med et svømmebasseng.

Jeg får lyst til å grine når jeg tenker på det. Det må ha vært i 2002. Jeg hadde akkurat kommet hjem etter et tre ukers opphold i Australia og var helt hekta – fullstendig hekta – på Chardonnay. Min niese Megan må ha vært fire, nevøen min snart to. Vidunderlige, skitne små skapninger som ser på meg som om de venter på poenget i en vits. De har også bedt noen venner. Det er ikke godt å si hvor mange unger som løper omkring her – jeg mistenker at de blir klonet på toalettet i førsteetasjen. En kvinne går inn dit med en smårolling og kommer alltid ut drassende på to.

Jeg sitter ved glassveggen mellom kjøkken og hage – det er virkelig et nydelig hus – og betrakter min søsters liv. Mødrene kretser rundt bordet der barnas mat er satt frem, mens mennene sitter ute i det fri, nipper til drinkene sine og kikker mot himmelen som om de frykter regn. Jeg blir sittende og snakke med en kvinne som sitter ved et fat rissjokoladekjeks og liksom ubevisst stapper i seg den ene etter den andre. Rissjokoladekjeksene har miniatyr-marshmallows på toppen. Hun skal akkurat til å putte en i munnen, da hun overrasket kvepper litt tilbake.

“Oooooi, rosa!” sier hun.