David Foster Wallace og kabelfjernsyn

David Foster Wallace. Hundens navn er ukjent.

Cappelen Damm har mange ben å stå på. Den litterære delen av vår virksomhet er nok den som følges med størst interesse av det kulturelle Norge. Min kollega Åsfrid Hegdal er en av dem som fronter litteraturdelen av oss. Her på Forlagsliv løfter hun frem de viktige, litterære perlene -også dem som ikke nødvendigvis herjer på de norske bestselgerlistene. For eksempel vår forfatter David Foster Wallace.

Det var noe ved David Foster Wallace som grep meg da jeg leste Åsfrids omtale av ham. Jeg hadde nemlig ikke hørt om ham før. Ikke at det sier så mye, jeg har det med å velge bort det engelske og det amerikanske. Derfor gikk jeg ned i forlagets utmerkede bokhandel Halvbroren og tittet litt i en av bøkene hans, den som heter Glemsel. Helt tydelig en forfatter som med bravur skriver (skrev, han døde i 2008) om ting og forhold vi ikke liker å snakke om. Forhold vi ikke en gang vil være bekjent av at vi er en del av. Resten av kvelden gikk med til å lese en historie som het Lidelseskanalen. Det må ha vært en opplevelse for Preben Jordal å oversette den til norsk.

Vi befinner oss er i et totalt uoversiktlig multinasjonalt mediekonsern, hvor magasinet Style er en viktig del. Bedriften ser ut til å være både ledet og bemannet av meningsberettigede insidere. Selve arbeidet utføres av personlige assistenter, såkalte praktikanter og sjefspraktikanter, men alle store beslutninger tas av redaktører med klare American Psycho-verdier. Påkledning, parfyme og posisjonering har like stor betydning som de uskrevne lovene man har utviklet. Selv om ingenting sies høyt, ligger det en sterk eim av konkurranse i kontorlokalene, en eim som blir forsterket når noen røper silketruser som er så sarte og delikate at de bare kan brukes én gang. Tilfeldigvis spiller ikke all denne posisjoneringen noen rolle, da de fleste i Style snart skal dø likevel.  De har kontorer i World Trade Center og deadline for neste nummer er 10. september.

Den eneste som ser ut til å stå på den ordinære lønningslisten i Style er Virgil «Skip» Atwater, en hardtarbeidende, bjelleformet journalist med ansvar for sidene Hva i all verden. Han har kommet i kontakt med en foreløpig ukjent kunstner, Brint Moltke, som lager fantastiske skulpturer av dritt. Av sin egen dritt. Og skulpturene lages ikke med hendene, de kommer ferdig formet ut av tarmkanalen. Viktige spørsmål reiser seg i kjølvannet av denne noe uortodokse, kunstneriske prosessen: Er det kunstneren selv som kreerer dette i sitt eget hode og så får det ut, eller er det tykktarmen som bestemmer utseendet på skulpturene? Kan kunst være dritt og dritt være kunst?  Hvordan skiller man kunst fra dritt? Er dritt først ekkel når den kommer ut av kroppen, men akseptabel så lenge den er inne i oss? Og hvordan skal Style Magazine kunne presentere dette på en tiltalende måte?

Hele poenget må være at Styles lesere ikke kjenner til historien før de leser den i magasinet. Leserne skal føle at Style er deres første eksponering for en sak som har eksistert før de får se den. Unektelig en utfordring. Man bestemmer seg først for å slippe det ut i søstermediet Lidelseskanalen for deretter å kunne sette det hele inn i en kulturell sammenheng i magasinet, som har en helt annen målgruppe. Lidelseskanalen er en kabelkanal som tar mål av seg til å underholde sitt publikum med de mest intense øyeblikkene av menneskelig lidelse som finnes.

Video av skifting av bandasje på brannskadet kvinne (?) med tredjegradsforbrenninger, Brannskadeavdelingen, Josephthal Memorial Hospital, Lawrence, Kansas.

Håndholdt video av middelaldrende rwandisk (?) par som blir drept av en gruppe med jordbruksverktøy. Ingen lyd, digitalt forbedrede ansiktsnærbilder.

Profesjonelt filmet opptak av tre amerikanske par som drikker esel-sæd. Repetisjon og nærbilde av sæd og påfølgende brekninger og oppkast.

En 52 år gammel bestemor har en svulst i bukspyttkjertelen. Nål-biopsien med CT-overføring filmes live. Se reaksjonen fra kvinnen og hennes ektemann når de får vite at svulsten er ondartet.

Lidelseskanalen skal snart vise kreeringen av Brint Moltkes nye kunstverk på en måte som samtidig blir en autensitetstest.  På forhånd er det laget opptak med fru Moltke, som forteller om mannens traumatiske barndom med mishandling og skam – og om den rene menneskelige lidelsen som er involvert i kunsten.  Etter å ha forkastet Kristus på korset og US Marines som planter flagget på Iwo Jima, lander man på en avbildning av Marilyn Monroe, det berømte bildet hvor skjørtet blåser opp og hvor ansiktsuttrykket hennes har noe intimt velkjent over seg.  Med fare for at resultatet kan bli Nike fra Samotrake, avhengig av dramatiske instruksjoner i siste liten.

Fotografen med håndholdt kamera har gått ned på kne, kledd i en dyr hawaii-skjorte. Intervjueren står klar i Hugo Boss. De har begge ti uker igjen å leve. Det er noen vanskeligheter i ellevte time som involverer kameraene på bakkenivå og andre ting, med fare for at det kan oppstå feedbackskinn. «I et slikt tilfelle ville kunstneren se, ikke sin egen Nike på vei ut, men et intenst og utflytende lys.» Det ville ikke være bra, for det viktigste i reportasjen er kunstnerens ansikt i løpet av skapelsesprosessen. Et skjult kamera fanger inn enhver rykning og grimase.

Jeg har nå røpet mye av historien, men ikke tatt fra deg opplevelsen ved å lese den. Jeg skal selv  lese mer av David Foster Wallace, med fare for flere blogginnlegg.

Ett av innslagene fra kabelkanalen er ikke fra boken, men stjålet fra en annen virkelighet. Gjett hvilket innslag.