Gjesteblogg av Eystein Hanssen: Det endelige (års)oppgjøret

Foto: Fredrik Arff

Manusarbeid går i sykluser. Idéarbeid, research, plotstruktur, skisser til historie, mer research, første, andre, tredje gjennomskriving – slik går nu dagan. Og så, endelig, tror man at man har noe der som kan bli en bok, at det nærmer seg språkvask og korrekturrunder. Redaktøren og markedsfolk har allerede begynt å hinte forsiktig om at det kanskje begynner å haste litt om du skal ut til høsten.

På dette punktet i skriveprosessen inntreffer ubønnhørlig det punktet da man sitter der og skal lese gjennom historien i sin helhet.  Nå skal det skje, liksom.  Det man har skrevet på skal være en spennende og medrivende historie der handlingen bykser fram i dramaturgiske bølger, og hvor leseren rives med av mysteriets spenning, spor, falske spor og fra plotpunkt til plotpunkt, hvor protagonisten får bryne seg, feile, prøve igjen og utvikle seg som karakter. Slik skal det være.

Men, i redigeringsfasen har alle de små detaljene en djevelsk tendens til å komme til overflaten. Mannen som i første del av boka var kjevhendt, skyter noen med høyre hånd i siste akt. En annen karakter, Arne Olsen, skifter navn, høyde, hudfarge og  nasjonalitet i løpet av historiens. Ikke  bare én gang; min personlige rekord er fire forskjellige navn på samme karakter i løpet av et manus. Enda verre er det selvsagt om slike identitetsskift skjer innenfor samme scene. En annen klassiker (ja, jeg har begått denne også) er når en av karakterene setter seg inn i en Toyota i starten av et kapittel, for så å gå ut igjen av en Skoda i slutten av samme kapittel. Er man riktig uheldig har det også forsvunnet personer ut av bilen i løpet av turen, uten at dette er gjort rede for i teksten. For ikke å snakke litterære ekstremsporttemaer som anatomi (sørg for at morderen benytter samme gift som obdusenten senere finner) og våpen (en Glock 17 har 17 patroner, mens en Glock 20 har 15 – Glock fins i over tjue forskjellige utgaver). Hu hei hvor det går.

Alle eksemplene her, kan vi vel si, vil være med på å trekke historien noe ned. Selv om erfarne politietterforskere understreker at selv i de sakene de oppklarer, er det alltid løse tråder i form av ting etterforskningen ikke kan gi svar på, så fungerer dette dårlig i krimgenren. Det viktigste må gå opp.

Tilbake til manuset med alle sine små og store logiske brister. I denne fasen går jeg over i regnskapsmodus og stuper inn i det endelige oppgjøret sammen med enhver krimforfatters beste venn: Excel. I mitt excel-ark er mennesker, steder, forbrytelser, kjøretøy, våpen, spor og etterforskingsdetaljer, værforhold, kartreferanser og hundrevis av andre ting plottet inn. Er det kommet inn i historien, skal det også behandles troverdig i teksten og intrigen. Dramaturgisk Yin og Yang.

Eller som debet og kredit. En slags kriminalintrigens post og motpost. Kanskje er det derfor det er mange av oss med økonomisk utdanning i bunnen som begynner med krimbøker? Uten sammenlikning for øvrig så er  Jo Nesbø, Tom Kristensen, Camilla Läckberg og Asle Skredderberget økonomiutdannet som meg selv. Det er sikkert flere også. Kan være at vi alle ble lei av investeringer, forretningsplaner, budsjetter og controlling underveis i karrieren, men med debet og kredit i ryggmargen er det kanskje slik at regnskapet bare må opp til slutt?

Jeg legger økonomisk teori til side helt til slutt og problematiserer min egen tese med en liten anekdote, fra en som vet hva han snakker om: Henning Mankell fortalte til Tom Egeland da han ble æresmedlem av Rivertonklubben i juni i år, at han i alle sine bøker om Kurt Wallander har lagt inn små ”feil” i form av løse tråder. Ingen har foreløpig funnet noen av dem.

Vel, når forfatteren er i tvil, fins det heldigvis litterære revisorer. Eller redaktører. Da ønsker jeg alle et godt kriminelt regnskap i høst!