Gjesteblogg av Harald Nortun: Taus

”Jo Christian sier at Harald snakker hele tida, men vi andre hører ingenting.”

Dette sto det om meg i en skoleavis. Jo Christian var bestekompisen min. Og han var altså den eneste i klassen som hadde hørt meg snakke.

Noen år senere studerte jeg psykologi på Universitetet i Trondheim. En gang fortalte professoren at det fins barn som kan oppføre seg helt vanlig hjemme, men på skolen sier de ingenting. Ikke i timen, ikke i friminuttet. Ikke et ord. I alle klasser fins det noen som er sjenerte, som sjelden eller aldri svarer på spørsmål i timen, og som ikke deltar i diskusjoner. Men for noen få er det helt umulig å snakke. Uansett hva som skjer. Om de så brekker armen. Ikke en eneste lyd kommer ut. Professoren kalte lidelsen selektiv mutisme.

Navnet selektiv mutisme var nytt. Men alt han sa om lidelsen, visste jeg fra før. Å være helt stille, ikke si et ord verken i friminuttet eller timen, dag etter dag. Kanskje de andre i klassen, de som snakker hele tida, syntes at du var rar. At du var litt dum. Og det er de som snakker som bestemmer hva som er sant. Hvorfor sier du ingenting? spurte de.

De fleste aner ikke hvorfor de er så stille. Kanskje de tror de er de eneste i hele verden som har det slik. Kanskje de tror at tausheten kommer til å fortsette resten av livet. Det trodde jeg også.

Før sa jeg ingenting om tausheten min. Nå har jeg skrevet bok om den. Boka heter Taus, og handler om Kai som ikke snakker. Kai går i den meste bråkete klassen på hele skolen. Det gjorde jeg også. Men jeg bråket aldri. Det gjør ikke Kai heller. Men så får han en venn. En venn som vil vite hvorfor Kai er så stille. En venn som vil at han skal snakke.

Historien om Kai er diktet opp, men jeg har brukt mine egne erfaringer. Kanskje mange kan kjenne seg igjen i tausheten, selv om de aldri har vært like stille som Kai?