Gjesteblogg av Astrid Nordang: Er det greit å le av Hitler?

Oversettere i aksjon. Foto: Astrid Nordang
Oversettere i aksjon. Foto: Astrid Nordang

«Det er nemlig det boka handler om. Om dagens folk, i Hitlers munn ”menneskematerialet”. Den er et tankeeksperiment om hva som ville skje om vi i vår vamle Facebook- og YouTube-tid framdyrket en diktator.»

«- Det er fint om dere legger bort Min kamp når journalistene er tilstede»

hanertilbakeDette sier de ansvarlige ved oversettersenteret Straelen i Tyskland, rett ved den nederlandske grensa. For der sitter vi, med våre respektive utgaver av Min kamp, arbeidsmanualen til flere av de tolv oversetterne som med forfatteren ved vår side skal arbeide oss gjennom en politisk satire, med spørsmål og oppklaringer. Romanen er ført i pennen av Adolf Hitler, alias Timur Vermes, og Er ist wieder da (Han er tilbake) har ligget på toppen av bestselgerlisten i ti uker hjemme i Tyskland

Fordi journalistene er tilstede absolutt hele uka, glemmer vi oss. Når journalister nærmer seg, kjenner vi auraen av den forbudte boken. De smiler svett, spør nervøst om de kan få holde i den. Det er som om vi lever i en annen tid, jeg har faktisk ikke sett en så fysisk reaksjon på en bok før.

Timur Vermes, halvt ungarsk, opprinnelig journalist, men oppvokst i München og nå definitivt forfatter, var kanskje den siste som trodde at harselasen over Hitler ville slå så til de grader an. Lydboka er lest inn av landets ledende Hitler-imitator (det er flere av dem), og har solgt nesten like bra som boka. Redaktøren vil derfor at samtlige av de tjuesju oversettelsene skal bli gode og gi boka en sjanse i utlandet. De skal i hvert fall ikke strande på fotnoter og klønete omgang med nazisjargongen og dagens mediesamfunn.

– Skriv heller ”underholdningsprogram” enn Stefan Rabe, sier hun og forfatteren nærmest i kor. For mange navn kan bremse leseflyten og irritere unødig. Især spanske og italienske forleggere vil ha oversettelser som flyter glatt og med forklaringer – eller stryk – i øst og vest. Dét er vi ikke vant til i Norge, der vi tar både film og bøker for den originalvaren det er. Vi er vant til litt friksjon.

Foto: Astrid Nordang
Foto: Astrid Nordang

Hverdagskost er det derimot ikke å bla seg gjennom en roman fra første til siste side sammen med kolleger fra en rekke land. Ikke minst har vi sympati for Ming fra Kina. For der vi funderer over hvordan vi skal få Hitler til å omskrive det – for ham – nye ordet ”internett”, som han på tysk kaller ”Internetz”, må vi spørre Ming hva hun tenker å gjøre. Hun streker opp to tegn for oss, det første betyr internett, det andre hus. I Kina bruker man bare det første, og ved å legge til det andre omstendeliggjøres navnet. På norsk har jeg valgt ”internettverket”, i tråd med bokas teknisk pregede språk fra 1930 og -40-tallet.

Det er unektelig noe underlig ved å skulle jobbe sammen, vi som ellers sitter på hvert vårt kammers med nesa stukket nedi en bok vi etter beste evne skal overføre til norsk. Jeg må innrømme at jeg ikke var like entusiastisk før denne seansen som nå i ettertid, ettersom det er norsken jeg strever med. Jeg er vanligvis ikke den som henvender meg til forfatteren, jeg spør venner og bekjente, foreldrene mine, jeg graver i internettverkets dypere lag, og jeg kjenner meg nervøs for denne overveldende kollektive settingen. Men det åpne rommet i Straelen åpner meg opp. Jeg sjarmeres i senk over at man har latt biblioteket sprenge alle grenser og vokse seg inn i hvert og ett av de tretti rommene oversetterne kan bo i over tid for å jobbe konsentrert, blant utallige oppslagsverk og erfarne medarbeidere. Man har rett og slett hivd ut alle skap og satt opp bokhyller. Den som ville lese Dostojevskij, måtte banke på hos meg.

Vi har to økter om dagen, en russisk kokk og vin som flyter om kvelden. Gradvis løsner tungebåndet, også om dagen, og Carmen fra Spania kommer med indignerte utbrudd om persongalleriet i boken. Denne herr Sawatski er en grusom skikkelse, han er den verste av dem – en forrædersk nazist! Forfatterens lakoniske svar viser at han ikke forsvarer sin romanfigur, men snarere ser ham som en opportunist som gjør alt for å få karriere innenfor TV-bransjen. Timur Vermes’ harselering med nazistenes, og især Hitlers, tankebaner er så gjennomtenkt at latteren ofte stanser opp. Det absurde perspektivet, Hitlers bjeffing og det han kaller en gal manns skinnlogikk, kobles på nærmest grøsseraktig vis med dagens medievirkelighet.

Timur Vermees. Foto: Astrid Nordang
Timur Vermees. Foto: Astrid Nordang

Det er nemlig det boka handler om. Om dagens folk, i Hitlers munn ”menneskematerialet”. Den er et tankeeksperiment om hva som ville skje om vi i vår vamle Facebook- og YouTube-tid framdyrket en diktator. Om især ungdommen klikket på Like-knappen i den tro at han er en hard-core komiker? For Hitler er jo så jævlig god – til å spille Hitler. Eller for å si det slik: Ville vi kjent igjen en diktator om han dukket opp i vårt hjemlige demokrati? Hitler sier det samme som den gang, men bare eldre mennesker gjennomskuer ham. Og sier at vi lo av ham den gang, også. Vi tok ham ikke på alvor.

En av Straelen-kveldene sendte man et times langt program med utgangspunkt i nettopp Vermes’ bok. Spørsmålet lød: Kan vi le av Hitler? Komikere, politikere og litteraturkritikere stevnet hverandre i større eller mindre indignasjon, men de var mindre overrasket enn oss utlendinger da reporteren tok en spørrerunde blant yngre mennesker: Hvilke andre navn fra nazitiden kjenner du til? Det var kanskje en Himmler, kanskje en Göring, ellers mest hoderysting.

«Hva sier ordet Dachau deg?» Ikke én tysk ungdom forbandt noe med det navnet.

Avslutningskvelden, med opplesning, spurte publikum om vi utlendinger ville forstå en så avansert politisk satire. Om vi ville greie å le av Hitler, vi som var blitt utsatt for bombene hans? Da reiser britiske Jamie seg og erklærer: ”Vi har alltid ledd av Hitler.”

Men i Skandinavia, vil vi forstå humoren? Ja, sier jeg, dessuten elsker vi britisk humor. Hvis britene ler av dette, kan dere være sikre på at vi også ler av det. For vi som elsket Tyskland, ble svorne anglofile. Men samtlige oversettere har ledd seg gjennom boken første gang. Og fått gåsehud. Selv er jeg heldig, mange av ordspillene i boken fungerer også på norsk, bedre enn på engelsk, nettopp fordi det germanske språk kaster lange skygger inn i vårt nordiske.

Som når mannen i gata bemerker at Hitlers uniform kanskje ikke er lovlig, og Hitler tar anstøt av det: ”Jeg tenkte bare … på grunn av den forfatningen …” Tyskernes forfatning innebærer et forbud mot å ta Hitlers navn, iføre seg hans uniform osv., men Hitler svarer at den ganske riktig er i temmelig dårlig forfatning. Ikke minst stinker den bensin (bunkeren ble påtent i 1945), og kunne trenge en rens.

Rik på referanser er boken også, men når greske Theo spør om hva vi gjør med ordet Stahlgewitter, som jo er tittelen på en berømt dagbok, må vi kaste inn håndkleet. For det er også tittelen på en kjent krigsfilm og et nynazistisk band fra 1995. Og på norsk fungerer det med en direkte oversettelse: kuleregn. Da er det viktigere å være obs på de ordrette sitatene Vermes har tatt med fra Min kamp, Bordsamtalene og Monologer.

Oversettelsen er levert, bare ordlisten gjenstår. Snart vil jeg levere tilbake Min kamp, lånt i fjerde periode allerede. Fordi sønnen til den norske oversetteren trakk tilbake det nye opplaget som kom i 2002, er den knapt å oppdrive på noe bibliotek. Kun på dansk. Men etter en oppringning til Buskerud fylkesbibliotek i Drammen, fikk jeg tilbakemelding om at man hadde funnet ett eksemplar i fengselsbiblioteket.

Stakkars tyskere. De må være møkklei. Hvert tredje tidsskrift, humorblad og nyhetsmagasin har Hitler på forsiden – det øker salget med tjue prosent. Det er dem jammen forunt å le seg skakk av ham som har stigmatisert dem som folk i sytti år nå. Narren som ble verdens mareritt. Selv mener jeg boken også river sløret av tv-skjermen og viser fram dens demagogiske makt.

Er ist wieder da har ennå ikke fått en norsk tittel, men boken kommer på norsk i mai. Da vil jeg også snakke med Timur Vermes, som kommer til Halvbroren. Han spurte meg om ikke vi burde starte samtalen 19.40?

Astrid Nordang
Astrid Nordang (f. 1964) debuterte som skjønnlitterær forfatter i Cappelens Signaler 1996. Siden har hun gitt ut romaner, der handlingen kretser rundt temaer som historisk bevissthet, identitet og relasjoner mennesker og kulturer imellom.
1 kommentar
  1. Klaus Heinrich:

    Forslag til titelen: Han er der igjen.
    «Han er tilbake» betyr på tysk «Er ist zurück»

    Som tyske, født etter krigen er jeg det lei å bli nesten daglig oppfordret
    å be om unskyldning i det stille, for den volden en generasion før ha tilført
    meneskeheten.
    Det tyske folk er selv traumatisert av den tida. Å møte sån trauma med «humør»
    er den riktige veien.
    De som ikke kan le på forskjellige grunner, kan bare se paralleler mellom Nazitid og idags dagen. Humøret gå ofte ved grensen til sarkasme. Den boka er en satire, ikke mer. Den vil ikke skremmer noen eller roser, den vil bare gjører oppmerksomt. En veiledning til å tenke, kannsje.
    Selv ha jeg lest det allrede 3 ganger siden jul. Om det funker på norsk? veit ikke. Hitlers språkbruk er særstillt. Muligens er det vanskelig å finde en tilsvarende norske duktus.

    Uansett:
    lykke til
    Mvh Klaus

    20. april 2013 kl 17:11

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *