Overvåket. Edward Snowden, NSA og overvåkningsstaten.

GreenwaldOvervaketDet begynte som en spionroman. Mitt første oppdrag som norsk redaktør for Glenn Greenwalds Overvåket kom på bokmessa i Frankfurt i fjor. Min kollega Ingebrigt Waage Hetland og jeg hadde fått beskjed om å møte opp hos Greenwalds agent og hente det første kapittelet personlig. Nå er det slett ikke uvanlig at amerikanske bokagenter distribuerer høyprofilerte manuskripter med forsiktighet, men sikkerhetstiltakene rundt denne utgivelsen gikk utenpå det meste. Og det er i grunnen ikke så rart. Kun måneder tidligere stod Greenwald som eneste forbindelsesledd mellom USAs mest ettersøkte mann og resten av verden. Kilden hans, en 30 år gammel IT-tekniker ved navn Edward Snowden, hadde siden flyktet til Moskva, kjæresten hans hadde blitt pågrepet på Heathrow i London av britiske antiterrorstyrker, og selv satt han fanget i sitt andre hjemland Brasil i frykt for å bli arrestert av amerikanske eller britiske myndigheter.  

Devon, Greenwalds litterære agent, er en mild og lavmælt mann, og en atypisk figur i en bransje preget av selvsikre og høylytte trettisekunderspitsjere. Da vi møtte ham for å motta første forsendelsen av Overvåket snakket han enda lavere enn han pleide. Han skjøv en bunke med ark over bordet og smilte megetsigende. For å være på den sikre siden hadde han pakket med de fleste av utskriftene sine i håndbagasjen, fortalte han, men han hadde ikke fått plass til alle, og hadde måttet gjemme unna en liten bunke i dypet av trillekofferten sin. Da han hadde kommet fram på hotellet i Frankfurt hadde han åpnet kofferten og funnet en lapp sirlig plassert øverst i klesbunken. «Din koffert har blitt gjennomsøkt.»

«Det første jeg gjorde var å ringe Glenns advokater» sa Devon. «De ba meg tømme kofferten og gjennomsøke den for mikrofoner eller sporingsutstyr».

Confidential
Private and confidential

Slik startet mitt samarbeid med Greenwalds folk og på liknende vis skulle det fortsette. Hver gang jeg mottok en ny forsendelse, ble de levert via bud i gule polstrede konvolutter med påskriften «Confidential». Og da bildefilene omsider kom, kopiene av de lekkede dokumentene som dannet grunnlaget for argumentasjonen i boka, var det på en minnepinne innpakket i originalemballasjen. Det så ut som om de hadde plukket den rett fra butikkhyllen, men da jeg åpnet forseglingen og satt lagringsenheten i USB-porten, lå mappen der med alt vi trengte.

Greenwald
Glenn Greenwald

Det ville være en underdrivelse å si at alle disse sikkerhetstiltakene skapte en noe spesiell atmosfære rundt oversettelsen av boka. I starten hilste jeg spøkefullt til NSA på chat eller da jeg snakket kollegaer på telefon. Jeg følte meg som en deltaker i en liverollespillversjon av Jason Bourne-filmene. Men etter hvert som større og større deler av manuskriptet ble tilgjengelig og omfanget av NSAs overvåkning ble synlig i all sin bredde, ble spøkene avløst av lettere paranoia. Hvorfor kom tekstmeldingen jeg skrev til en kollega aldri fram? Hvorfor forsvant det ene kapittelet mellom maskinen min og nettverksprinteren? Hva var den klikkelyden jeg kunne høre i bakgrunnen da jeg snakket med kona mi på telefonen? Og hva med mobilen min? I følge manuskriptet jeg satt og leste på, kunne NSA når som helst hacke seg inn på den og bruke den som avlyttingsmekanisme.

I arbeidet med Overvåket har jeg stilt meg mange slike spørsmål. Og etter alt å dømme hadde de alle logiske og udramatiske svar. Men at de i det hele tatt dukket opp i hodet mitt, underbygger det som på sett og vis er bokens sentrale poeng. De fleste av oss blir aldri overvåket, antakelig heller ikke vi som er redaktører for kontroversielle bokutgivelser, men så fort muligheten har blitt presentert for oss, vil det endre måten vi oppfører oss på for alltid. «Hva gjør vel det?» spør du. «Så lenge jeg holder meg innenfor loven har jeg ikke noe å frykte». Jeg overlater det til Glenn Greenwald selv å svare på det spørsmålet med et utdrag fra Overvåket. Edward Snowden, NSA og overvåkningsstaten som lanseres i Norge og i resten av verden i dag, tirsdag 13. mai:

Da Google-sjef Eric Schmidt i et intervju på CNBC i 2009 ble spurt om selskapets lagring av brukerdata, var det nedrige svaret: «Hvis du har noe du ikke vil at noen skal vite om, burde du kanskje ikke gjøre det i det hele tatt.»

De mange forsvarerne av overvåkning jeg har diskutert med siden Snowden varslet omverdenen, har vært snare med å gjenta Eric Schmidts argument om at privatliv er for folk som har noe å skjule. Men ingen av dem var villige til å gi meg passordet til e-posten sin eller la noen installere videokameraer hjemme hos seg.

Da lederen for Senatets etterretningskomité Dianne Feinstein påstod at NSAs innsamling av metadata ikke var å anse som overvåkning – fordi det ikke omfatter innholdet i kommunikasjonen – krevde hennes meningsmotstandere at hun skulle la handling følge ord: Ville senatoren hver måned publisere en liste over alle hun mailet og ringte til, inkludert hvor lenge de snakket sammen og hvor de befant seg da samtalen skjedde? Det var utenkelig at hun skulle gå med på dette, og grunnen var nettopp at slike opplysninger er svært avslørende. Skulle de bli kjent, ville det være et grovt inngrep i privatlivet.

Poenget her er ikke dobbeltmoralen til dem som avfeier at folks privatliv er viktig, mens de vokter iltert om sitt eget, selv om den er slående. Poenget er at vi alle ønsker å ha et privatliv, og at det ønsket er en vesentlig del av det å være menneske, ikke en biting. Vi forstår alle instinktivt at privatsfæren er der vi kan handle, tenke, snakke, skrive, eksperimentere og velge å være skjult for andres dømmende blikk. Privatlivet tilhører kjernen av hva det vil si å være et fritt menneske.

Det man mister når privatsfæren avskaffes, er mange av de tingene vi vanligvis forbinder med livskvalitet. De fleste har opplevd hvordan privatliv kan frigjøre oss fra tvang. Og vi har alle opplevd å gjøre private ting når vi tror vi er alene – danse, røpe hemmeligheter, utforske seksualitet, formidle nye tanker – bare for å føle skam når vi oppdager at andre har observert oss.

Kun når vi tror at ingen andre ser på, kjenner vi oss frie – trygge – til virkelig å eksperimentere, teste grenser, utforske nye måter å tenke og være på, til å være oss selv. Det som gjorde internett så tiltrekkende, var nettopp at det ga oss muligheten til å snakke og opptre anonymt, som er så viktig for enkeltmenneskets utforskning av egne muligheter.

Dermed blir privatsfæren stedet der kreativitet, avvikende meninger og utfordringer av tradisjonen spirer. Et samfunn der alle vet at staten kanskje ser dem – der privatlivet i praksis er avskaffet – er et samfunn der disse egenskapene går tapt, både på individ- og samfunnsnivå.

Bla i boken her: