Cecilie Winger om Lotta Lundbergs «Nulltimen»

Lotta Lundberg, foto: Erick Bleckert
Lotta Lundberg, foto: Erick Bleckert

Det litt skarpe augustdraget i luften, og så vet man det, forventningsfullt. Nå er bokhøsten her. Selv gleder jeg meg kanskje mest til gjensyn med Lotta Lundbergs fine og kloke roman Nulltimen, som jeg har hatt gleden å oversette fra svensk. Dette er en bok som vinner gjeve priser og får positiv omtale i bøtter og spann i svensk og tysk presse. Jeg krysser fingrene for samme mottagelse her.

Romanen dreier seg rundt tre ulike kvinner, på ulike steder og til ulik tid: I et sønderbombet Berlin, mai 1945, engster forfatteren Hedwig Lohmann seg for datteren, som på grunn av sin jødiske far er i Theresienstadt. Var det galt å sende henne fra seg, og er de så ille som ryktene vil ha det til, disse leirene?  I Uppsala, 1983, går tenåringen Isa i terapi. Hun er en forvirret og ikke helt pålitelig forteller, og foruten psykologen har hun bare én støttepilar i livet, nemlig en nyhetskorrespondent i Israel, som hun kaller «stemmen i radioen». I 2004 har Ingrid førtidspensjonert seg fra psykologjobben og flyttet til skjærgårdsøya Blidholmen, der hennes stadig mer demente ektemann har fått stilling som prest. Men det er ikke bare sykdommen som fjerner ham fra henne, det gjør også vennskapet han bygger opp med nabokvinnen Hanna.

Lotta Lundbergs roman er tilegnet journalisten og ikonet Cordelia Edvardson, og det er også hun som er som historiens omdreiningspunkt. Cordelia Edvardson hadde jødisk far og ble overlevert til nazistene av sin egen mor, hun ble sendt til Theresienstadt da hun var 13 år. Som voksen var hun Israelkorrespondent i svenske medier, men også i Aftenposten.

Felles for romanens tre kvinner er at det verste allerede har skjedd. Får man da en ny sjanse? Er det mulig å bevege seg videre? Det er dette tittelen henspiller på. Slik lyder et av innledende avsnittene:

«Det var over nå. De kalte det nulltimen. Berlin var årelatt, slik han tidligere hadde forestilt seg Kartago eller snarere Babylon. Alt var jevnet med jorden. Horder av sultne flyktningstrømmer dro gjennom byen. De fikk ikke lov til å bli, vandret bare videre, som sauer uten gjetere gjennom det umåkte skrotet. Han skjønte ikke hvordan de kunne orientere seg. Det fantes ingen gater mer, ingenting som skilte det ene kvartalet fra det andre. Bare ruiner. Et sjelløst frysende utsultet helvete.»

Fastsettelsen av den norske tittelen medførte litt grubling. På svensk heter boka Timma noll, på tysk heter den Zur Stunde Null. Stunde null er et velkjent begrep som tidligere er oversatt med Lundberg_NulltimenNulltimen, men er betydningen kjent for den norske leser? På tysk er Stunde Null en velkjent militær betegnelse, særlig knyttet til 8. mai 1945, dagen da kapitulasjonen trådte i kraft. For tyskerne betegner det tidspunktet da det ikke er noen kontinuitet mellom tiden før og tiden etter, et fullstendig brudd, en ny begynnelse, men samtidig en ny begynnelse uten noe, altså på bar bakke.

Det har vært en deilig utfordring å gi norsk stemme til Lotta Lundbergs tre strandede, men samtidig så sterke kvinner, fulle av oppdrift. Alt oversetteri er detektivarbeid, og i denne romanen var det særlig to ting jeg brukte mye energi på. For det første å finne adekvate norske uttrykk for tyske krigsbegreper. For det er langt flere i bruk her enn tittelen.

Norske navn på de ulike slags rasjoneringskortene de opererte med i Berlin, er ett eksempel, hvorav  pajox-pakken var høyeste kvote og sultkortene, eller kirkegårdsrasjonen som den også kaltes, var lavest. Den siste gikk for øvrig til gamlinger, de som lå og ventet på kisten, og til sånne som vår forfatterheltinne Hedwig, sånne som satt stille og ikke hjalp til ute i gatene.

Eller hva gjør en arm oversetter når det står at en viss Frau Winkler bor i en «sparvvåning» — altså en spurveleilighet? Jo, da prøver man først forgjeves å google spurveleilighet, -bolig etc. Deretter går man veien om spatzwohnung på tysk, men får bare opp fuglehus, og utbryter så: #skakkeværraenkelt!

Heldigvis kan man spørre forfatteren, som svarer:

«Så kallades de lägenhet som blivit bombade 1945. Som hade tak men inga väggar. Man bodde i halva utbombade lägenheter där man från gatan kunde se rakt in i husen, precis som i ett dockskåp. Det fattades en vägg.»

Jeg endte opp med å skrive spurvekasse.

En annen utfordring var å komme til bunns i jentungen Isas lange, nesten andpustne monologer. En god illustrasjon er et tidlig avsnitt, der hun har redegjort for hvor viktig det er for alle mennesker å finne minst ett annet menneske som forstår en. Isa har funnet en slik. Hun kaller henne «stemmen i radioen», hun som verken frykter våpen eller krig, og rapporterer fra Israel. Isa forsker på dialekten hennes, og blir besatt av alt som angår Israel, for å lære henne bedre å kjenne. Ikke vet jeg om denne informasjonen straks vil få den svenske leseren til å skjønne at det er Cordelia Edvardson Isa snakker om, men jeg vil tro den norske leseren ikke vil forstå det uten videre. Og uansett vil jeg tro at ikke bare jeg, men de aller fleste lesere, må gruble en smule over følgende avsnitt, der Isas far roper jentungen bort til en nyhetsending.

«Jeg hadde hjerteklapp første gang han ropte at nå var Israel på tv. Jeg så henne selvsagt ikke, likevel håpet jeg at hun skulle stå der på skjermen og røre på seg. Jeg så bare en masse andre mennesker. De sto lett bøyd og gynget. I evigheter kunne de gynge og legge stein oppå andre steiner. Andre løftet hendene og så ut som om de skulle synge Små grodorna, men det gjør de selvsagt ikke i Israel, de var barføtt og gjorde «idioten» isteden. Opp og ned. Slik vi gjør i gymmen.»

Selv leste jeg overstående avsnitt mange ganger, uten helt å skjønne hva de holdt på med. Heldigvis var en hjelpsom forfatter bare en e-post unna. «Hva er det mennene på tv i nyhetssendingen fra Israel driver med?» spurte jeg, og Lotta Lundberg svarte kjapt: «De ber. Judarna guppar (och gungar framför klagomuren). Araberna ber Allah Akbar, upp och ner på bönemattan, pannan på golvet, armarna upp, knäna böj. Det fanns såna lekar (uppvärmningar) på gymnastiken i skolan, de kallades Idioten, för de leder ingenstans mer än att man blir svettig. Läraren står och skriker och ungarna jobbar.»

Isa er min absolutte favoritt i denne boka. Hun er veslevoksen, lærd og i tillegg hardt skadd, men hun jobber ivrig med å lage et spill, og når det blir ferdig blir hun i stand til å reparere verden, slik «stemmen i radioen» sier at man kan:

«Jeg skal lage et terapispill, Det Store Terapispillet. Samle all min forskning, alle innsikter og tilbakeslag og skrive dem ned på kort, som man må trekke når man har betalt og trillet terningen.

Jeg må skaffe en skoeske. På innsiden av lokket: spillereglene. De må ikke være for vanskelige. Alle skal kunne spille. Muligens må de være ubarmhjertige. Det er ytterst troverdig om de er ubarmhjertige.

Man begynner i Kaos, lengst ned i venstre hjørne på et spillebrett som er malt med samme vannfarger som selve kartongen. Det blir estetisk. Det skal ikke være en småungekladd. Det skal være fint. Proft!»

 

Nulltimen skildrer tre kvinner som tvinges til å leve videre med seg selv og de valgene de har gjort. Det er en dypt alvorlig roman ispedd lun humor, og den er, som en svensk anmelder påpekte, noe så umoderne som en alvorlig og moralsk utfordrende pageturner.

 

Cecilie Winger
Cecilie Winger (f. 1964) er utdannet litteraturviter, og er forfatter, forlagsredaktør, litteraturkritiker og oversetter av en lang rekke bøker.
Legg inn kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *