«Kanskje dere skal starte en ny bokserie? Hva har dere lyst til å gjøre, gutter?» spurte Cappelen Damm. «Vi vil gjerne skremme barn!» sa Jon Ewo. «Og helst få dem til å le litt,» la Reidar Kjelsen til.

Dermed startet arbeidet med Ewo/Kjelsens nye serie – «Dauingsagaen». Den handler om de to dauingsøsknene Ranglebein og Skrømt som bor på en kirkegård. De har så lyst til å lære skikkelig skremming. Men det er ikke lett. Så når de hører om Ondskapens Fyrste skjønner de at han sikkert kan lære dem å bli mester-skremmere. Det skal vise seg å være meget feil!

Men hvorfor skulle Kjelsen og jeg lage en serie om dauinger og kirkegårder og sånt? Mye av det har nok med at jeg har et sånt passe forhold til eventyrtradisjonen. Jeg ser at den har et fantastisk galleri av skapninger og noen utrolige bakgrunnskulisser. Men allerede som barn mislikte jeg den litt formelaktige oppbyggingen. [...]

Hans Olav Lahlum. Foto: Fredrik Arff.

Jeg leser i kveld litt i en nyinnkjøpt bok fra en av mine norske krimkolleger. Den er skrevet av Rikard Spets og har tittelen Allahs tårer.

Hva jeg tenker om boken?

For det første at dette slett ikke er en roman for mine litterære smaksløker, uansett om man klassifiserer den som krim eller spenning. Det løpes og skytes alt for mye, og det føles og tenkes alt for lite.

Men for det andre at hvis jeg skulle skrive en bokanmeldelse, ville jeg likevel gitt denne terningkast fem og en svært positiv omtale. Rikard Spets og Juritzen forlag har jo ikke gjort noe forsøk på å skape en roman for meg og andre som liker intellektuell klassisk krim. De har forsøkt å skape en moderne actionthriller (eller «adrenalinpumpende spenning!» som de selv kaller det på bokomslaget). Det har de klart godt. Rikard Spets har åpenbart lagt et omfattende researcharbeid i sitt bokprosjekt, og brukt mye tid på planlegging og skriving. Han har så langt jeg kan bedømme skrevet en av 2000-tallets beste norske romaner i klassen for rene actionthrillere.  (Jeg er forberedt på at de to foregående setningene kan bli klippet ut og brukt i markedsføringen av Juritzen forlag, uten både denne parentesen og de forutgående setningene. Det får våge seg.)

I forlengelsen av det, tenker jeg litt over anmeldelser jeg har lest av egne og andres bøker de siste årene. Igjen tenker jeg da at for mange anmeldelser ikke legger til grunn hva slags bok forlaget og forfatteren har forsøkt å skape, men derimot hva slags bok anmelderen synes at forfatteren og forlaget burde ha forsøkt å skape.

Misforstå meg rett: Jeg synes de aller fleste anmeldere i de aller fleste norske aviser godt har forstått sin rolle og ikke lar sine litterære smaksløker utidig prege bokomtalen. Jeg er alt i alt svært godt fornøyd med anmeldelsene jeg har fått, både for mine historiefaglige bøker og mine krimromaner. Og noen av innvendingene fra de kritiske anmeldelsene har jeg kunnet nikke anerkjennende til. De har jeg tatt med meg til arbeidet med neste bok. Men noen ganger har jeg bare ristet oppgitt på hodet til anmeldelser jeg har lest, både av mine egne bøker og andre forfatteres. Det har vært fordi anmelderens innvendinger egentlig ikke handler om den omtalte bokens kvaliteter, bare om at den ikke passer med anmelderens litterære smaksløker.

[...]

Nei, det er ikke jeg som sier det (selv om jeg ikke har noen grunn til å være uenig). Det er bloggeren Elisabeth Iskrem som sier det på sammensurium.net.

Videre sier hun:

Jeg husker at det gikk opp for meg at dette var første gangen jeg leste om to jenter som oppdaget sin seksualitet sammen. Av en eller annen grunn har jeg altså ikke lest noe som dette, og det var helt nytt. Fortellerstemmen, den av og til korte men presise måten å få ting til å skje gjorde at jeg glemte hvem forfatteren var og bare leste. Når jeg ikke lenger tenker over at det er faktisk en forfatter som har skrevet dette, så er det en bra bok. Jeg lo flere ganger, særlig mens Kristin og Verena gikk gjennom tenåringsfasen og var tørst på ALT.

[...]

Søndag den 29. oktober anmelder jeg den nye boken til Stein Morten Lier i VG. Jeg slakter den. Gir den terningkast 1. Jeg skriver: Finnes det overhode ingen grense for hva slags vrøvl norske forlag kan finne på å utgi, bare etiketten ”krim og spenning” kan hentes frem?

Det blir et middels lurveleven. Jeg har vært slem gutt. Har jeg et personlig hat-forhold til denne forfatteren? Finner jeg glede i å rakke ned på en kollega på denne måten?

Slikt tøys.

Stein Morten Lier er proff. Han gjør det han skal i en sånn situasjon. Han holder tett, og lar seg ikke lokke ut i noe som helst. På Aschehoug er man også proffe, og gjør det de skal gjøre. Forsvare forfatteren sin. De mener dessuten at jeg slakter en bok uten å gi noen begrunnelse. Men min begrunnelse står å lese i anmeldelsen, og går ut på at selve storyen brekker ryggen når Lier oppretter en konsentrasjonsleir utenfor Fredrikstad, der han lar en slags norsk Doktor Mengele eksperimentere med norske borgere. Med våre Afghanistan-vetteraner. Norge. Nåtid. Og på følgebrevet fra forlaget, står det å lese: ”Nervepirrende om den ukjente baksiden av krigføringen i Afghanistan”.

Å? Er det den påståtte konsentrasjonsleiren som representerer ”Den ukjente baksiden”? Eller en sinnssyk psykiater som omdanner soldater til maskiner nede i Østfold?

Hvorfor skal det være så vanskelig å si det som det er. At når man trekker slikt inn i en tekst som man påstår har noe med virkeligheten å gjøre, ja så er det rett og slett tull. Som leser blir jeg sint når en forfatter behandler meg på denne måten. Jeg blir flau og pinlig berørt.

Denne gangen handler det om Lier og Aschehoug. Men de aller fleste norske forlag gir ut krim som befinner seg helt nede på bunnen, eller tett ved. I en annen av høstens norske kriminalromaner sender forfatteren en vanlig norsk politietterforsker på skarp oppdrag i Uganda, der hun sammen med en engelsk leiesoldat likviderer to personer. Alt avklart med norske styresmakter. Som også sender norske elitesoldater inn i Kampala i den mildt sagt friske innspurten. Det ville  være gledelig om man rundt om på forlagene og blant leserne tok nettopp den diskusjonen jeg legger opp til når jeg spør om det ikke finnes en grense for dumhet og usannsynlighet innenfor krim og spenning. Ok. På Aschehoug synes man det er greit med konsentrasjonsleir utenfor Fredrikstad. Men hva hvis jeg skrev en kriminalroman fra dagens Oslo, der jeg lot morderen være en bitte liten grønn mann fra baksiden av Mars? Hadde det vært å gå over streken, eller hadde det også vært greit? Hva synes krimforfatterne selv? Jeg sitter og leser krim for VG hele året. Det er nesten ingen ting som virkelig er bra. Og de som holder mål, har et haleheng av apekatter etter seg. Hvorfor er det slik? Hvorfor kan ikke forlagene holde ferske krimforfattere litt i ørene før de slipper dem løs i bokhandlerene?

Min påstand: Fordi de er livredde for at denne ganske svake forfatteren skal skvette over til konkurrenten. For så å legge av seg unotene etter et par år, og vise seg å være den nye Kongen eller den nye Dronningen. Politikken er klar over hele linja. Spa på med middels. Mer middels! Så ser vi om noe av det blir til gull.

Er dette noe vi kan snakke om? Eller er alt det samme bare innkjøpsordningen ruller og går, og spenna klinger i kassa?

For meg handler dette om å ta spenningslitteraturen på alvor.

Ingen grunn til beskjedenhet. Ingen grunn til tomhet. Ingen grunn til å ikke skrive noe nytt. Men først la meg nå bare sitere anmeldelsen i sin helhet. Så kan jeg legge ut det fine bilde de har også.

Foto: Nina Ruud

Det er sant, det står her, i selveste Dagbladet.

Anmeldt av Maya Troberg Djuve

Tom Egeland har begynt som bokanmelder i VG og debuterer i dagens VG med en svært begeistret anmeldelse av Félix J. Palmas Tidskartet.

På morgenkvisten i dag hadde jeg den underlige opplevelsen av å stille meg i som nummer 102 i den ”dumme” køen til Harry Potter førpremièren. De første i den ”ordentlige” køen la seg utenfor Colosseum for 11 dager siden, og den ene datteren i vårt hus har vært der i et vått telt siden torsdag. Mange av de trette ungdommene i den ordentlige køen hevdet at de hadde hatt noen magiske døgn til tross for regnvær hver dag. Selv i køen for oss som ikke orket å overnatte, var det lett å få tro på at litteratur og eventyr fortsatt kan bevege verden. Tre tenåringer foran oss diskuterte hvor bra filmene var i forhold til bøkene, og de hadde greie på sakene. Alle hadde leste Harry Potter-serien mange ganger på norsk og engelsk, og den ivrigste hadde lest  hele serien 18 ganger!

Mens jeg sto i køen, fikk jeg lest om Tom Egeland som ny bokanmelder i VG. Jeg gleder meg til å følge ham ikke minst pga hans programerklæring: ”De beste bøkene har en fysisk effekt på meg. Jeg elsker å bli imponert av andre forfattere. (…) Anmelderstanden har ofte sans for det rare, smale og innadvendte, og derfor trenger den også sånne anmeldere som meg som lar seg begeistre av de mer folkelige historiene. Det betyr ikke at det ene er riktig og det andre feil, men at mangfoldet er viktig.”

Tom Egelands første anmeldelse gjenspeiler programerklæringen. Han tar tak i en av våre romaner som vi er veldig begeistret for, men som foreløpig har fått alt for lite oppmerksomhet. Vi håper selvsagt at Egelands begeistrete femmer i dag kan hjelpe på det:

Romantikk,dramatikk,mystikk!

Et festfyrverkeri av en roman – en herlig cocktail av romantikk, dramatikk og mystikk. Hver sommer bruker jeg god tid på å velge ut bøkene som skal holde meg i ånde gjennom late feriedager. ”Tidskartet” av den spanske forfatteren Félix J. Palma er en slik roman. En spennende, underholdende sommerbok! Boken boltrer seg i ulike sjangere. Litt gotisk, litt 1800-talls science fiction, litt krim, en del romantikk. Men først og fremst er den en usedvanlig velskrevet underholdningsroman – i ordets aller beste mening. (…) ”Tidskartet” er en bok for deg som elsker det lekne, fargerike eventyret.”

Jeg slutter meg til Egelands anbefaling. Tidskartet er som en blanding av Vindens skygge og  Lost ispedd gode doser med Jack the Ripper.

PS vi fikk billetter i storsalen på førpremieren og til Harry Potter maraton den 26. juni. På «Harrypotterton» blir de sju første filmene vist, og det tar 17 timer og 28 minutter.

Omslagsbilde: Grisehjerter

Jeg rakk å lengte litt. Etter den første anmeldelsen. Jeg rakk å frykte stillheten. Jeg rakk å fylle noen dager med høytflygende formuleringer, som Arvola følger i fotsporene til Hamsun og Wassmo; Arvola er sin generasjons Nygårdshaug, eller hva med en nordnorsk Gavalda.

Så kom den første anmeldelsen. Sex, svik og savn i ujevn roman, skrev Turid Larsen i Dagsavisen.

Hadde det ikke stått ujevn roman, ville jeg vært lykkelig. Omtalen er god. Spalteplass har den også fått. Larsens innvendinger har jeg ingenting imot, men at konklusjonen var ujevn, og at det måtte nevnes i tittelen, var en skje med tran det var vanskelig å svelge. Kunne det ikke bare stått sex, svik og savn?

Ja, ja. Trøsten fins mange steder.

For det første greide jeg forholdsvis fort å spøke om den hersens ujevne romanen, som om den er en ubehagelig pute, og at alt som står på spill er nattens sovestilling. Jeg føler meg alltid ovenpå når jeg greier å spøke om ting.

For det andre gratulerte en nabo meg etter å ha lest nevnte anmeldelse, og sa hun fikk veldig lyst til å lese boka. Det både trøstet og smigret.

For det tredje kommer ikke Dagsavisen til å sette av spalteplass til mange av vårens bøker. Ujevn eller ei. Jeg er kjempeheldig. Jeg burde stille meg opp på noe høyt og rope takk.

Jeg vurderer fortløpende roping av takk.

I mellomtiden kverner tankene. Hvorfor er det få bokanmeldelser?

[...]

Denne helgen har det vært flere interessante artikler og innlegg i avisene. I Klassekampen har Kaja Scherven Mollerin et godt  og interessant intervju med Harold Bloom. Hans H. Skei har en ikke fullt så god anmeldelse av David Foster Wallace The Pale King i Aftenposten. Og Hermann Willis gir svar på tiltale i Morgenbladet, som også forsvarer hans Pynchonanmeldelse på lederplass. Jeg har spurt meg om det ikke finnes en sammenheng mellom tankene som kommer fram i disse tekstene. For de handler alle om det samme: Det handler om kjærlighet til tekst, begeistring for litteratur og formidling av den. På ulikt vis, og med ulike konsekvenser.

Debatten omkring Hermann Willis anmeldelse av Thomas Pynchons Mot dagen fortsetter. Jeg kan ikke huske en mer opphetet debatt om en oversettelse siden Torstein Bugge Høverstad oversatte de engelske navnene i Harry Potter-bøkene og fikk hard motstand fra mange som var kritiske til dette grepet. Det mange har spurt seg om og ventet på de siste ukene, har vært om Willis kom til å svare på kritikken på anmeldelsen hans som har kommet fra oversetterne. Og nå har Willis svart. Han har svart kort og konsist at han har merket seg kritikken mot anmeldelsen, og at han fra nå av kommer til å anmelde all utenlandsk litteratur i original. Han vil overlate til lesere av ”eventuelle norske oversettelser å gjøre seg opp en egen mening om den norske språkdrakten. Ufiltrert. Om dette er noen egentlig vinning er jeg usikker på, men slik blir det.” Sier Willis. Det tok ikke lang tid før de første kommentarene kom på Facebook, de fleste grep fatt i poenget at Willis neppe kunne all verdens språk. Det kan han nok ikke, og er klar over det selv. Men det var ingen som så den virkelige problemstillingen her: Er dette egentlig noen vinning? Var det det dere ville? Det er hovedbudskapet til Willis. Og det har han fullkomment rett i. Det vil være et stort tap om debatten om oversettelser stilner og enkeltleserens subjektive vurdering blir eneste rettesnor for oversatte tekster. Vi trenger en autorativ diskurs omkring kvalitet på oversettelser. Det vi må spørre oss om er hvordan den skal se ut.

Så la oss prøve å roe oss ned, betrakte det hele med et kjølig og distansert blikk og løfte debatten opp til en god samtale om hvordan oversettelser kan anmeldes.

[...]

Omslagsbilde: Det søte liv

Topp anmeldelse av Siri Østlis Det søte liv i Dagbladet mandag 16. mai! Fullt fortjent for Siri.
Cathrine Krøgers anmeldelse er velformulert, artig å lese, og har noen konklusjoner som er smigrende for forfatteren, hennes redaktør Ida Korsvold og forlaget. Noen smakebiter fra anmeldelsen her: «Boka sitter som et skudd.» «Siri Østli debuterte godt i 2009, og hun skriver seg opp i bok 2.» «Lett og godt.» «Boka klarer seg godt uten merkelapp.»
«Det søte liv tåler å bli sammenliknet med Anne B Ragdes Berlinerpopler-trilogi!»

Dessuten gjengir Dagbladets anmelder i kondensert form noen av de humoristiske høydepunktene i boka på er artig måte, noe som gir lyst til å lese selv. Da Siri besøkte forlaget og vår bokhandel i forbindelse med lanseringen, leste hun selv høyt fra scenen med bruden som flykter fra sitt bryllup og havner på en ekspressbuss til Oslo i fullt brudemundur. Vi som hørte på koste oss, lo ikke høyt og støyende, men humret og følte oss i godt lune, den pinlige situasjonen fra boka til tross.

Cathrine Krøger diskuterer i anmeldelsen videre på teamet “chic lit”. Sant å si har vi i redaksjonen aldri kalt Siri Østli chic-lit-forfatter. På omslaget til “det søte liv” våger vi påstanden at hun er “Norges feelgood-dronning”. Utenlandsk må det jo være. Siri Østli er voksen, og de som en gang i tiden dro i gang sjangeren “chic lit” – Helen Fielding, Marian Keyes, Carole Matthews, Sophie Kinsella med flere – har blitt mer modne sammen med sine lesere. Den nevrotiske jakten på kjærlighet, som sklir ut i humoristisk tøys, har opphørt. Humoren er der fortsatt, men refleksjonen over livets viderverdigheter har fått bredde og balanse. Og vi i forlaget, som føler vi må plassere bøkene i en sjanger, kaller det feelgood i stedet. Det føles bedre slik.