J. M. Coetzee. Foto: Ulla Montan.

De få gangene han snakker med journalister og forskere, blir det fort lett pinlig. Flinke folk med forberedelsene på plass stiller sylskarpe spørsmål som, etter ditto lange innledninger, avfeies med: Ja, slik kan du sikkert se det. En annen kjent vri er at det svares, men så lite som overhodet mulig, som for eksempel i et intervju med forsker Jane Poyner: «J.P.: Has your move to Australia opened up new possibilities for your writing? JMC: Yes.»
Spørsmål om litterære motiver eller, enda verre, budskap, kastes tilbake til den som spør med klar beskjed om at hadde det som står i romanen kunnet uttrykkes i andre former ville romanen vært unødvendig. Implisitt: De litterære tekstene står godt nok på egne bein, de trenger ikke forfatterens utlegning i tillegg, og de er nødvendige. Og det siste har vel vist seg å stemme. Forfatterskapet har stadig funnet lesere og anerkjennelse, helt uten drahjelpen internasjonale lanseringsturneer og strategisk plasserte intervjuer eventuelt kunne gitt gjennom snart førti år.

Strategi har i det hele tatt aldri ligget særlig nær Coetzees hjerte. Forfatteren synes til enhver tid heller å ha vært litt ute av takt med sin egen tid.  Etter den lovpriste debuten Skumringslandet (Dusklands) da 70-tallets sørafrikanske forfattere skrev politisert protestlitteratur som del av kampen mot apartheid, publiserte Coetzee sin nyroman, I det mørket landet (In the Heart of the Country). Om den på et metaforisk nivå speilet et aldri så voldelig og sinnssykt samfunn, spilt opp mot gårdsmotivet i afrikaans- og engelskspråklig sørafrikansk litteratur, var den også et brudd med samtidens forventning om mer realistisk litteratur. Den brutale romanen Før barbarene kommer (Waiting for the Barbarians) blant annet tematiserer tortur og overgrep på fanger, slapp i 1980 gjennom sensuren blant annet fordi den var plassert i en uidentifiserbar geografisk og historisk setting. Og mens Sør-Afrika gikk gjennom den ene unntakstilstanden etter den andre, fortsatte Coetzee å publisere snåle romaner som balanserte på det allegoriske uten helt å la seg avlese mot en slik fasit, som Michael K – hans liv og tid (Life and Times of Michael K ), og metafiksjonen Foe –en parodi på Defoes Robinson Crusoe.

Om det er en overdrivelse å si at Coetzee manglet anerkjennelse i hjemlandet i disse årene, var han unektelig en forfatter av det uberegnelige slaget, en slags postmoderne skjønnånd som skrev subtil prosa, i et litterært klima der forfattere og intellektuelle ellers drev aktivisme.

Denne utidsmessigheten som både handler om form, forfatter-persona og politisk holdning har siden nærmest blitt et varemerke. Da Sør-Afrika opplevde sin store transformasjon på nittittallet og demokratiet endelig var et faktum, utga Coetzee i 1999 Vanære (Disgrace): en roman som førte til en stor skandale. For første gang publiserte Coetzee en realistisk roman med plotlinjer som var enkle å følge, dramatiske vendepunkt og store moralske dilemmaer i sentrum. Det ble imidlertid raskt klart at Coetzees realisme i aller høyeste grad innbød til allegoriske lesninger. Mente Coetzee virkelig at hvite, for å forbli i den demokratiske Regnbue-nasjonen, måtte akseptere overgrep og total underkastelse? Utgivelsen skapte skandale i hjemlandet, men Coetzee hadde på dette tidspunktet også en stor hjemlig tilhengerskare som nærmest overgikk hverandre i å befri Vanære fra disse enkleste lesningene. Bruduljen forble lokal: Internasjonalt kom boken til å bli Coetzees endelige gjennombrudd.

Nå hadde han et stort publikum, hadde skrevet flere romaner innenfor en realisme-tradisjon, samtidig som avstanden til apartheidårene lot de foregående romanene fortolkes i et mye mer forsonende lys. Forskere og anmeldere pustet ut: Alt lå til rette for å lene seg tilbake og nyte et forfatterskap som fosset fram i spor som lot seg skildre. Men akk. Ikke før sporene for vidunderlige nye lesninger kom til syne, endret Coetzee tematikk og formspråk, igjen, ja til og med nasjonalitet.  Den tungt ladete sørafrikanske identiteten ble endret. Fra 2006 var han blitt australsk statsborger, og det dessuten gjennom en offentlig seremoni. I 2003 dukket det australske forfatter-alter ego Elizabeth Costello opp, til mange leseres frustrasjon, i romanen som bærer hennes navn. Coetzee hadde alt introdusert henne på 90-tallet i noen forelesninger han holdt om dyrevern og – passende nok – realisme.  Med Elizabeth Costello fulgte en periode der forfatterinstansen igjen, som i Foe, var i sentrum, men ikke minst kom Coetzees virkelig politiske hjertebarn, dyrevern, i fokus. Igjen har Coetzee vist seg uberegnelig: forfatteren stiller gjerne opp om det handler om dyrs rettigheter. På Lillehammer får vi høre ham lese høyt, men ønsker noen å se forfatteren diskutere, må de oppsøke arrangementet om dyrevelferd.

Den tilbaketrukne forfatteren synes de siste tjue årene å drive med en type dels åpent, inviterende og dels selvrefleksive henvendelser til offentligheten. Da kritikere og journalister hadde avfunnet seg med forfatteren som en person man ikke kunne avkreve personlige betraktninger eller åpenhet om politiske saker, overrasket Coetzee stort med å publisere klart selvbiografiske romaner, Barndom (Boyhood) og Ungdom (Youth), som kretset i tredjeperson om karakteren John. Med 2000-tallets metafiktive formeksperimenter med forfatterprotagonister berørte han både forfatterens autoritet (på skjønnåndvis) og tok samtidig tak i dagsaktuelle og høyst politiske temaer, som f eks Bushadministrasjonens virke i Et dårlig år (Diary of a Bad Year), i 2007.

Årets siste utgivelse på norsk, Her og nå, består av en brevveksling mellom J. M. Coetzee og Paul Auster. Nok en utgivelse det ville være høye odds for å spå på forhånd. Samtidig passer den til dels inn i dette bildet av Coetzee som en forfatter som utforsker både sin egen åpenhet og sin egen «åpenhet». Fra før har vi Coetzees strengt redigerte intervjuer med David Attwell fra 1992. Brevene kaster lys over noen av temaene hos Coetzee, blant annet ser vi i et av de tidligste brevene spor av de mange refleksjonene over telling i Childhood of Jesus, selv om tegnene og derav tallenes arbitrære side her utlegges som bakgrunn for å kaste hele verdensordenen på båten med finanskrise og det hele: om tall er tilfeldig og bare gjør oss vondt, kan vi ikke bare begynne på nytt? Hangen til utopi snarere enn dystopi skiller brevene ganske sterkt fra romanene.

Som leser av Coetzee har det vært interessant å følge mottakelsen av forfatterskapet i samtiden og lete opp tidlige anmeldelser av 70- og 80-tallstitlene. Bildet av forfatteren som en utidsmessig karakter har noe heltemodig over seg. For det er tydelig at det kritikerne og leserne trenger for å fange opp forfatterskapet først og fremst er tid.

På 70- og 80-tallet reagerte forbløffete kritikere som leste nye utgivelser opp mot forfatterskapet også med en viss skuffelse. Men det var så det samme verket de var lett skuffet over, som dannet lesten neste utgivelse måltes opp mot – for så ikke å nå helt opp. I takt med økt internasjonal anerkjennelse er det negative ved overraskelsen moderert. Nå sier anmeldere oftere rett ut at det kanskje er dem det er noe i veien med, som ikke helt har skjønt hva Coetzee vil med sin siste roman. Av dette kan vi lære noe om litteraturkritikkens selvtillit. Men vi kan også lære noe om tid og om hva litteraturen krever av oss.

Å lese Coetzee, om det er de mest realistiske eller mest allegoriske tekstene, mest åpenhjertige eller mest kryptiske, krever at man åpner opp for litteratur som lesekunst. At man lar forfatteren lede vei og stiller spørsmål til teksten underveis og gjerne lar det ta den tiden det tar å lese denne forfatteren, som har som sitt sterkeste kjennetegn å være uforutsigbar og dels ute av takt med, dels forut for, sin tid.

Både Hjorth og Valla har levd tydelige liv i norsk etterkrigstid og har vært med på leken en stund. De vet hvordan det blåser på toppene, og kjenner den norske offentlighetens manesje og publikum. Hvordan er det så å være en del av den? Hvordan skal man lære å beherske spillereglene?

De tre første som kommenterer dette innlegget får to billetter hver!

Les mer om arrangementet på Litteraturhusets nettside.

(Denne streamingen er nå over. Takk for i kveld!)

Erlend Loe er i vår aktuell med romanen Vareopptelling. I Vareopptelling publiserer studentavisen Universitas en totalslakt av lyrikksamlingen til bokens hovedperson Nina Faber, noe som viser seg å få konsekvenser. Da desto vittigere og bedre at Universitas, IRL,  serverer en særdeles grundig lesning av romanen og blant annet konkluderer med at «Vareopptelling er fet, den. Den en en mørkmunter liten fortelling, det går kjapt i svingene, den er konsis og suggererende. Knallbra slutt. Anbefales, hvis du har en ettermiddag eller to å sette av.»
Vi gleder oss til å høre Erlend fortelle mer om denne boken og mottagelsen den har fått.

Svenske Fredrik Backman debuterte i år med sin første roman, og vi tipper at vi kommer til å høre mer fra ham i årene fremover. En mann ved navn Ove er nå ute på norsk, og vi regner med at resten av landet vil blir akkurat like sjarmert som det vi på forlaget har blitt av grinebiteren Ove.
«Det er noe Hundreåringen… over denne boken. Noe Narvestad og en dæsj Fleksnes.» sier utviklingssjef Knut Gørvell om boken, som allerede har fått fin mottagelse her til lands, med omtale i P2 og NRK bok. I dagene fremover blir det også flere intervjuer å finne med forfatteren i landets aviser.

Bare Egil band er et band som består av Egil. Og bare Egil. Derfor heter det Bare Egil band, siden det er bare Egil som spiller i bandet. Naturlig nok. Liten tvil om at Egil er mannen som passer perfekt  som musikalsk innslag akkurat i kveld. Det blir stas!

Vi gleder oss til arrangement! Kom innom på forlaget, eller følg med på skjermen!

Fredrik Backman ved siden av utstillingsversjonen av Ove.

Vi har store forventninger når forfatteren til Volvo lastvagnar møter forfatteren av En mann ved navn Ove siden Ove jo er en ekstrem-tilhenger av Saab. For bare fem år siden var Fredrik Backman truckfører i en frukthall, og nå er suksessromanen hans solgt til over 25 land.

Da Backman var her på forlaget i dag for å gi intervjuer, ga jeg ham Erlend Loes store gullbok om Kurt slik at han kunne være oppdatert på Loes syn på truckførerlivet.Ove er borettslagets skrekk og slekter på Narvestad fra Borettslaget. Derfor lovet Egil i Bare Egil Band å dra flere borettslagssanger i kveld blant annet en som heter «Generalforsamling i borettslaget». Det kunne også hende at han lot seg inspirere til å synge om oss lesere. Her er en annen av hans sanger som han lagde på sin vei Norge rundt, og som ikke minst sier noe om det nivået han vil legge seg på i kveld:

Klikk her for at se den integrerte videoen.

En mann ved navn Ove, er av mange ansett som årets romanbegivenhet. Ove er svensk, 59 år, kjører Saab og er boretsslagets skrekk. Han er en slags slektning av Narvestad fra Borettslaget og  Flesksnes. Men bak grinebitermasken finnes imidlertid et stort hjerte. Romanen om Ove er en rørende, humoristisk og livgivende fortelling.

Om Fredrik Backman er ukent for norske lesere, er kveldens andre gjest, Erlend Loe, desto mer elsket. Loe live er et eventyr, for tekstene hans blir enda bedre og morsommere når han selv leser dem høyt. Loe og Backman vil bli intervjuet av Guttorm Andreasen, og det er selvsagt rikelig plass til opplesning. I vår har Erlend Loe kommet med romanen Vareopptelling der vi møter den nervøse og sinte poeten Nina som ender med å herje med bokanmelderne – på en svært konkret måte. Romanen har høstet stående applaus, bortsett fra Dagbladets Jon Rognlien som syntes å være usikker på om Loe faktisk mener at kritikere på ville veier burde gjelles.

Vi får også servert en minikonsert av Bare Egil Band, og denne gangen er det snakk om bare Egil – en mann som har vist at musikk også kan være hylende morsomt.

Meld deg på HER.

Alle som kommer på arrangementet får en Ove t-skjorte! Og den ser slik ut:

Noe av det folk angrer mest på mot slutten av livet, er at de ikke tillot seg selv å være gladere, sier den australske sykepleieren Bronnie Ware, som har fulgt mange mennesker i deres siste fase. Så trist, tenker jeg, å virkelig angre på noe så viktig! Men hvem av oss kan med hånden på hjertet si at vi lever fullt ut?

Randi Skaug er en kvinne som har tatt en viktig beslutning. Hver dag skal være en god dag. Kongefølelsen skal være til stede i livet hennes. Hun har brukt mange år og vært gjennom krevende øvelser for å komme dit hun nå er. Hvordan hun har klart det, får du høre i et gnistrende foredrag med film, musikk og fortelling fra Cappelen Damms scene onsdag 6. mars klokka 18. Her kan du også kjøpe hennes nyeste bok Finn kongefølelsen! og lese om hvordan også du kan oppnå den herlige følelsen av at dagen er på din side, og av at du kan stå støtt selv om livet skulle storme. En praktisk, jordnær og hjertevarm bok om personlig mestring.

Meld deg på her: invitasjoner@cappelendamm.no.  Billettinntektene og deler av bokroyaltien går til Randis hjertebarn: utdanningsformål i Nepal.

VELKOMMEN!

For påmelding og mer informasjon: http://www.facebook.com/#!/events/500599336664729/

For påmelding og mer informasjon, følg denne lenken: http://www.facebook.com/?ref=tn_tnmn#!/events/235281833275912/

Toril Moi: 

Ane Fasethås og Toril Moi:

Klikk her for at se den integrerte videoen.