Forlagsliv

Som ganske kjent forfatter i Norge anno 2013, kan man bli ganske vant til å få enkelte spørsmål – både i møte med lesere på ulike arrangementer og i ulike internettfora.  To av dem er “Hvor mange penger har du tjent på salget av denne boken?” og “Hvor mange penger har du tjent på boksalget denne måneden?”.

Jeg er tilhenger av åpenhet, også om mine egne inntekter, og tar ikke spørsmålene ille opp. De som hevder at penger ikke betyr noe, har alltid hatt mange av dem. Det har ikke jeg. Jeg var en av dem som måtte se godt på hver femtilapp jeg fikk og snu flere ganger på hver femtilapp jeg ga fra meg, ikke bare gjennom hele oppveksten og studieårene, men også i de første årene etter utdannelsen. Men jeg har vært heldig senere og er i dag blant de økonomisk privilegerte – selv i et norsk perspektiv. Dermed har jeg frihet til ikke å måtte bruke tid på å uroe meg for økonomien i hverdagen. Jeg har valgt å benytte meg av den friheten. Jeg kan med god samvittighet til begge de overnevnte spørsmålene svare “det aner jeg ikke” – og legge til “jeg forsøker å bruke minst mulig tid på spekulasjoner om det”. Hvis det fortsatt ikke blir godtatt kan jeg, fortsatt med god samvittighet, forsikre at “jeg alltid har vært mer interessert i bokstaver enn tall, og alltid mer interessert i mennesker enn penger.”

Det eneste riktige svaret på spørsmålet om hvor mye norske forfattere egentlig tjener, er selvsagt at det varierer svært mye både fra år til år og fra forfatter til forfatter. Hvor mye kjente norske forfatter tenker på salgstallene for sine bøker, varierer nesten like mye. Den vel etablerte krimdronningen Unni Lindell er et konkurransemenneske som er åpen om at hun til en bok er ferdigskrevet fokuserer på å få innholdet best mulig – og så raskt omstiller seg til fokus på å få solgt flest mulig eksemplarer av den. Unni er vanligvis svært godt oppdatert på sine salgstall og salgsinntekter. Den fortsatt stigende krimstjernen Chris Tvedt synes derimot å tenke minst mulig på hvordan det går med bøkene hans etter at de er ferdigskrevet. Chris var totalt ukjent med at pocketutgaven av hans siste roman Av jord er du kommet var ukens mest solgte norske, da jeg under årets krimfestival benyttet anledningen til å gratulere ham med det.      

Selv befinner jeg meg for anledningen et sted midt mellom ytterpunktene. Jeg er vanligvis for lengst over på neste prosjekt når en av bøkene mine går i trykken, og forsøker å tenke minst mulig på salget av de bøkene som alt er ute. Tallene man ser i avisene kan være mye forskjellig, men er svært sjelden antallet bøker som er kjøpt og betalt av boklesere. Det hender at jeg av nysgjerrighet spør forlaget om hva som nå er status på opplag eller på antallet bøker solgt ut fra forlaget til bokhandlene, men det er ganske sjelden. Det er over ett år siden jeg sist spurte om samlet opplag for min første krimroman Menneskefluene. Jeg håpet at opplaget da hadde passert 50 000, og ble selvsagt svært glad for å høre at det var nesten 70 000. Men hvor mye jeg da hadde tjent på den boken, gjorde jeg fortsatt ikke noe forsøk på å regne ut. Forlagene sender beskjed om konkrete beløp for forskudd ved tilbud om oversettelser til andre språk. For salget i Norge får forfatterne vanligvis bare en datautskrift med beløpene for fjorårets salg ved utbetalingen av royalties i mai. Jeg trives for min del godt med det. [...]

Han lurte oss godt. Mannen som fikk leseglade barn verden over til å tro at det faktisk fantes en gråhåret og krokrygget Franklin W. Dixon og Carolyn Keene som satt bak en skrivemaskin og lirte av seg den ene spenningshistorien etter den andre. Edward Stratemeyer ble født for ganske nøyaktig 150 år siden, den 4. oktober 1862. Den gangen ganske sikkert lykkelig uvitende om at han noen tiår senere skulle starte en av forlagsverdenens største suksesser innen barne- og ungdomslitteratur.

Edward Stratemeyer – fra ung mann til middelaldrende

Fra starten i 1905 og fram til The Stratemeyer Syndicate ble en del av Simon & Schuster i 1984, produserte selskapet hans mer enn 1200 bøker, fordelt på rundt 125 serier og nærmere 100 pseudonymer. Med unntak av Bobsey-barna, Hardy-guttene og Frøken detektiv, har de færreste av dem tålt tidens tann særlig godt.

Den første virkelige suksessen kom med The Rover Boys, som han selv skrev fra 1899 (før syndikatet ble opprettet) under pseudonymet Arthur M. Winfield. I 1904 kom den første boka om Bobsey-barna. Nå hadde han funnet gullformelen, og den var like enkel som den var genial. Stratemeyer lagde utkast til historiene og sendte dem videre til skyggeforfattere som fullførte historiene for et (den gangen heftig) engangsbeløp samt et løfte om ikke å røpe at det var de som hadde skrevet bøkene. Sistnevnte var naturligvis en utopi etter hvert som noen begynte å grave i dette mange år senere.
[...]

Forrige uke fikk jeg reise en tur til Gøteborg for å besøke den store bok- og biblioteksmessa som avholdes der i slutten av september hvert år. Her er en en liten bilderapport fra turen. (Hvis du klikker på bildet, kan du se det litt større.)

Øverst fra venstre: 1. Lyden av Ingrid-Ingrid – i avslappet positur på toget. 2. Middag på fiskerestaurant, med båter vi fikk kjøre rundt blant fiskene! 3. Messa. Et noe overveldende syn 4. Fantastiske bokstøtter med kjente svenske forfattere. 5. Kokebok med nydelige farger på omslaget.

2. rad: 1. Pocketbokserie. 2. Fint omslag. 3. Nydelig forrett. 4. Morsom løsning. 5. Kylling i rødvinssaus. (Man trenger mat for å holde koken en hel dag!)

3. rad: 1. Utsikten fra Gothia towers. Upåklagelig. 2. Dessert. 3. Bilde på standen til Universeum. Bilde med vandrende blad inni. Kult! 4. Skåne-standen hadde de beste lenestolene. 5. Litauen hadde den peneste standen.

4. rad: 1. Jeg fant trädgårdsavdelingen i en av de mange hallene. 2. Den var ved siden av matstanden. Smaksprøver! 3. Hverdagsmat med et snev av glamour. 4. Middag på Ostindiafareren Gøteborg. 5. Det var en opplevelse!

5. rad: 1. Snublet over vår egen Svein Nyhus på museet! 2. Turens funn: Utstilling med Klara Kristalova, 3. Den nydelige elefantfiguren, 4. Rare, rare, men så fine. 5. Min siste kaffe i Gøteborg. Inspirert av Munch.

På VG nett i går gikk Arve Juritzen ut mot mitt blogginnlegg om anmelderjuks i nettbutikkene og kalte det «grovt og overraskende» fordi han bare hadde spøkt i Kulturnytt. Jeg er mer overrasket over at en forlegger ønsker å sensurere en blogg, og jeg må innrømme at jeg har vanskeligheter for å følge Juritzens påståtte humor.

Humor kan være en vanskelig sak, men jeg syntes at Arve Juritzens opptreden i Kulturnytt var så pass underlig at jeg i innlegget reserverte meg for at han kanskje spøkte: «Man kan jo håpe at Juritzen forsøkte å være morsom, men jeg er langt fra sikker.»

Juritzen raser til VG over blogginnlegget og hevder at alle burde skjønne at hans opptreden på Kulturnytt var en spøk: «Ledelsen i Cappelen Damm står selvfølgelig fritt til å bruke sitt eget nettsted til å skrive dritt om kolleger i andre forlag, men vil de virkelig spre ren løgn på denne måten? Alle kan høre hvordan jeg ler og tuller med hvor enkelt det var å gi egne bøker mange stjerner på nettbokhandlere. – Deretter sier jeg «men for å snakke litt alvorlig om dette» og så fortsetter jeg et seriøst resonnement om saken, fortsetter Juritzen.»

[...]

Da har jeg overlevd noen hektiske dager på Litteraturfestivalen på Lillehammer. Det var en utmattende fornøyelse. Det må uten tvil ha vært den mest vellykkete festivalen hittil – med seks dagers program, 250 programposter og 150 forfattere.

På forhånd tenkte jeg at festivalledelsen med Marit Borkenhagen i spissen hadde tatt seg vann over hodet og lagt opp til et alt for tett program. Som publikummer var det vanskelig å velge fordi det var så mange program som gikk parallelt, men det så ut til å stimulere interessen. Jeg er ganske sikker på at man må ha satt publikumsrekord.

Jeg hadde mange flotte opplevelser – ikke minst med forfatterne. Som vanlig er Litteraturfestivalen også den store møteplassen for den lille bokbransje-familien, og i så tette familier har det en tendens til å brygge opp til små feider. Som regel ebber det ut til å bli nesten-skandaler. Her er noen av dem.

(Nesten) Skandale I – «forfatter liker porno»

Millionæren og forleggeren Arve Juritzen var programleder for et slags litterært Vil du bli millionær der Anne B. Ragde og  «leser-hater» Tomas Espedal føyk i tottene på hverandre. På Juritzens spørsmål om hvem som hadde sagt:  «Jeg har sett pornofilmer og hatt glede av det», var Anne B. Ragde skråsikker på at det måtte være Espedal. Juritzen kunne gledestrålende avfeie henne med at det var henne selv. Kanskje det var dette som førte til at Espedal ble tøff og konstaterte:  «Jeg har oppdaget at statistisk sett, jo mer ei bok selger, jo dårligere er den.» Ikke rart at Anne B. Ragde: «Kom ned fra pidestallen og ikke vær så selvhøytidelig». Kamphanene var opprørte også etter seansen.

[...]

Så har det blitt den tiden på året igjen. Norsk litteraturfstival på Lillehammer – Sigrid Undset-dagene. Bokfolk fra inn- og utland trekker opp langs Mjøsa for å ta del i seks dager spekket med litteraturstoff for alle aldre. Pegasus-programmet er atter en gang imponerende, og det slår meg at barn på skoler i og rundt Lillehammer er heldige! Håper de vet akkurat hvor heldige.
Årets tema er for øvrig Penger, og dette vil på mange forskjellige måter farge årets festival. Det er masse spennende, interessant, morsomt, smart og engasjerende som skjer i løpet av festivalen. Hele programmet til Litteraturfestivalen på Lillehammer finner dere HER. Men her er min egen lille, foreløpige plan:

Shaun Tan

[...]

Forfatteren og bokhandleren. Her representert ved Elin Engom hos Norli på Gjøvik.

Våren 2012 får jeg fortsatt fra tid til annen spørsmål fra journalister og/eller andre interesserte om jeg fortsatt ser en fremtid for forfattere og forlag i denne computernes tidsalder.

Svaret er – selvsagt – fortsatt ja.

Den tekniske revolusjonen vi har opplevd i vårt postindustrielle samfunn de siste tre tiårene, har unektelig endret forutsetningene også for kulturlivet. Ganske forutsigbart har det blitt en større utfordring for musikkbransjen enn for bokbransjen som helhet. Nordmenn konkurrerer i 2012 med islendinger om å være verdens boklesende folk. Interessen for noen kategorier bøker har gått litt ned, men andre (inkludert krimromanene) er til gjengjeld fortsatt i fremgang. Totalvolumet av leste og solgte bøker ligger ganske stabilt. Og den trykte boken forblir det klart dominerende produktet fra norske forlag. Noen nye produkter, viktigst lydbøker og e-bøker, har blitt vesentlige tilleggsprodukter og vil trolig øke sin markedsandel noe utover 2010-tallet. Men det utgjør i så fall heller ikke noen trussel verken mot forfatterne eller forlagenes fremtid.

[...]

Det har vært mye oppmerksomhet rundt Johan Harstad i det siste. Med profilert TV-serie og utenlandslansering av Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet, så har han sikkert hatt sitt å styre på med. Nå skal også Harstads superskumle brageprisvinnende ungdomsbok Darlah lanseres i USA, og det amerikanske forlaget Little, Brown & Company har virkelig laget en kreativ lanseringskampanje. Aktiv bruk av Twitter, Facebook og YouTube har vært med på å lage bra buzz rundt boken allerede. Med en strålende preview/omtale i Hollywood Reporter ligger det an til at dette kan gå veldig så bra. Rykter skal også ha det til at det er muligheter for at Darlah etter hvert vil bli filmatisert, noe som selvsagt ville være awesome!

Her er noen filmklipp hvor vi møter de tre hovedpersonene:
[...]

Dr.philos. Hans Mathias Thjømøe har i sitt innlegg i DN 3. april en del kraftfulle, men ikke særlige innsiktsfulle kommentarer om norske forlags motiver for å støtte innføring av en boklov.

Han starter lovende: «Salg av bøker er avhengig av tilbud, priser og tilgjengelighet. Tilbudet øker når flere forfattere skriver flere bøker». Ja, det er dette det hele handler om. Helt presist!

Men Thjømøe; hvor blir det av analysen? Hvordan oppnår vi best en situasjon som gjør det mulig for forfattere og forlag å medvirke til utgivelse av flest mulige bøker av høy kvalitet innen et mangfold av sjangre, det som vanligvis kalles utgivelsesbredde?

Er svaret fripris som gir billigere bestselgere, men høyere priser på andre utgivelser og redusert utgivelsesbredde – eller er svaret en begrenset fastprisperiode som muliggjør effektiv kryssubsidiering mellom brede og smale utgivelser i forlagsleddet?

[...]

Vagant 1/2012 kom fra trykkeriet for kort tid siden, like før jeg reiste til barnebokmessen i Bologna. I løpet av noen dager var bladet utsolgt fra lager. Det havnet også på bestselgerlisten hos Tronsmo.

Eksemplarene som var sendt til kontoret i Bergen vil bli brukt til å fylle lageret igjen, men det vil ta tid før de er på plass.

Renate Thorbjørnsen hos Tronsmo lot seg imidlertid ikke stoppe. Hun ringte Cappelen Damm og kom innom for å hente de eksemplarene vi har på huset. Disse ble så båret noen kvartaler bort til bokhandelen.

Fremgangsmåten er nok typisk for en viss type bokhandler, som gjør nær sagt hva det måtte være for å få tak i det folk har lyst til å lese. Men man kan ikke unngå å bli nysgjerrig på hvor engasjementet kommer fra.

Jeg tok kontakt med Renate – dagen etter at Tronsmo ble tildelt Bokkunstprisen til Grafill, viste det seg – for å intervjue henne, både om Vagant og om det å jobbe i det som trolig er Norges beste bokhandel.

Aller først, gratulerer til alle hos dere med Bokkunstprisen. Det må være en fin anerkjennelse?

Takk for det! Ja, det var gøy. Vi ble veldig glade for å få en slik pris. Det er hyggelig at det legges merke til at Tronsmo er et verdifullt bindeledd mellom de som skaper og de som leser.

Ble det feiret i går? 

Ja, litt skåling ble det, etter utdelingen på Nasjonalbiblioteket i går kveld. Litt skåling og store smil.

Jeg ringer deg også i forbindelse med Vagant. Det viste seg at bladet havnet på bestselgerlista deres. Hvor raskt ble det utsolgt? 

Vi fikk bladet en fredag og over helgen var det allerede utsolgt. Og dermed havnet det på fjerdeplass på vår Ti på topp-liste. Denne uken har det steget til tredjeplass.

Hva tror du salget skyldes? Det nye designet? Eller er det noe spesielt i bladet? 

Jeg tror særlig det er det siste intervjuet med Stig Sæterbakken og minneordene til ham som har fanget interessen denne gangen. Jeg synes det nye designet til Vagant er veldig stilig, men jeg har hørt flere kommentere at akkurat dette nummeret er ekstra vakkert. Kanskje er det våren og krokusfargen som gjør det? (Hehe.) Generelt synes jeg det er viktig å fremheve tidsskriftene, de har et blikk utover Norges grenser og på tvers av fag- og kunstområder som ikke andre medier fanger opp på samme måte. Vagant er vel det tidsskriftet som er best orientert og har flest kontakter i Norden og Europa. Det kommer til uttrykk både i artiklene og i formgivningen. Jeg skulle egentlig ønske at enda flere så dette.

Noen har fortalt meg at du skrev en avhandling om norske tidsskrifter på Københavns Universitet. Er du spesielt glad i dette mediet? 

Ja, det stemmer, jeg skrev om Vinduet, Vagant, Kraftsentrum og Luj. Det jeg ville undersøke var hvilken betydning og viktighet smale medier som litteraturtidsskriftene kan ha i en større offentlighet. Den ble skrevet i 2005. Så ja, jeg er jo veldig glad i tidsskrift generelt og litteraturtidsskrift spesielt.

Du ringte ganske raskt og kom innom for å hente nye blader hos forlaget, i stedet for å bestille fra lageret. Er dette noe dere gjør ofte? 

Ja, vi gjør det ganske ofte. Det hender, slik som med Vagant denne gangen, at det plutselig går mer av en bok eller et tidsskrift enn det vi hadde beregnet, og noen ganger blir det litt for lenge å vente på leveransen fra Sentraldistribusjon og Forlagssentralen. Det er jo også en fin ting å føle at kontakten med forlagene er nær og at det er mulig å komme og hente slik.

Hvilke andre utgivelser selger godt akkurat nå?

Daniel Kahneman, Merethe Lindstrøm og Agora om Susan Sontag har ligget på bestselgerlisten de siste ukene. Det er stor variasjon i de bøkene som havner på listen, det er sakprosa og skjønnlitteratur på både engelsk og norsk, ofte er det fotobøker, og nesten hver uke havner det jo et tidsskrift på listen. Vi synes også det er bra at bestselgerlisten på Tronsmo skiller seg sånn ut fra andre bestselgerlister. Jeg tror det er veldig viktig, og at det også legges merke til.

Hva er den største gleden ved å jobbe hos Tronsmo? 

Det må være den følelsen av å være «midt i det», se bredden av bokutgivelser og være med på å fremheve og formidle nettopp den bredden, både i hyllene og i annonsene vi har. Det er også veldig takknemlig å ha en så dedikert kundekrets, og nesten daglig får vi høre at Tronsmo er en så fin bokhandel. Det er et veldig åpent og inspirerende sted å tilbringe dagene.