Forlagsliv

Det er lørdagsmorgen og bok og bolle-festival. Arbeidsplassen står på hodet.

Alt må klaffe, trusler utstedes.

Heliumsballongene er testet, morgenmaten inntatt, og vi er blide og vakre

Eventyrfigurer tusler rundt

Skuespillere får instruks

Vi venter på vår tur

Låner en besøkende

Henger litt

Og trenger en pause fra fiskedam, sukkerspinn og ballonger

Et folkehav

Fantastiske opptredener

Gris på gølvet

Og VELDIG fornøyde bok og bollere!

Jeg leser en god bok og føler meg sørgelig uvitende, skjønner at jeg har meget store huller i mine kunnskaper. Jeg leser og lurer på om jeg gikk glipp av en forelesningsrekke på det historiefaget jeg en gang tok på Universitetet. Jeg er egentlig ganske overrasket, for jeg leser en bok om araberlandenes historie, et område i verden som faktisk har vært et omdreiningspunkt lenge, og jeg forstår at jeg i grunnen ikke kan stort om det.

Verdens høysete hus, Dubai

Jeg har vært i et arabisk land bare en gang. Det var i fjor da jeg besøkte en bokmesse i Abu Dhabi i De forente arabiske Emirater, denne unionen av sjeikedømmer, som er søkkrik av oljeproduksjon. Du drar liksom ikke helt dit bare for å gå på messe, så jeg tok også en guidet tur i Abu Dhabi og Dubai. Vår guide var en arkeolog fra Libya, han snakket uavbrutt i 8 timer, var en fabelaktig forteller, presenterte den ene mer imponerende historien etter den andre. De dreide seg mye om rekorder.

Jeg innrømmer det først som sist: som agent føler jeg meg ikke alltid like høy i hatten i møtet med amerikanske forleggere. Amerikanere er så selvsikre. Så suverene sosialt. Og kulturelt. Kultureksport er greia deres, ikke kulturimport. Under 5% av litteraturen som utgis i USA er oversatt. De trenger ikke så mye fra resten av verden, og dette er de ikke redd for å si. Så hva gjør jeg da på BookExpo America i New York? Gud bedre, jeg hater denne lua-i-handa-holdningen! Jeg gir meg selv en «pep talk». Jeg har for pokker prima vare i veska. Kritikerroste, prisvinnende, bestselgende forfattere. Jeg kommer riktignok fra lille Norge, men så har jeg også med meg den litterære laksen! Jeg er nødt til å prøve.

[...]

Bokmesse. Det er slik det foregår. Med mindre vi har egen Cappelen Damm-stand, som i Frankfurt, hvor alle de nye bøkene våre står utstilt. Her på bokmessen i London har vi ikke stand. Her har vi bord i dette internasjonale rettighetssenteret, og man skulle ikke tro det var bøker vi solgte. Du ser ikke mange bøker her, gjør du? På bokmesser er alt i stor grad atter overlatt til den muntlige fortellingen. Hva ellers? Don’t judge a book by its cover, heter det jo. [...]