Forlagsliv

Han går rundt i gatene her og skjeller og smeller. Han ser bemerkelsesverdig normal ut, men er det vi på godt norsk kaller ”spenna gæern”. Folk som går på ham for første gang blir redde. Vi som bor i denne bydelen, vet at han er fullstendig harmløs. Du får ei bøtte kjeft, det er det hele. Vel fortjent er det også, siden du er med i en konspirasjon av kosmisk karakter. Du er en slimete spion for ”de andre”. Du skulle ha vært død.

Jeg kommer til å tenke på ham nå, fordi jeg fikk meg en overhøvling av ham tidligere i dag, og fordi jeg nettopp har lest en temmelig stusselig artikkel av en tysk kollega av meg. Som har fått seg et par ørefiker på nettet etter å ha skrevet nedsettende om en gruppe som ikke vedkommer denne teksten. Nå er han skuffet over ”tonen” og ”språket” i tilbakemeldinger fra bloggere og andre.

[...]

«Snakk med noen! Finn en voksen! Fortell! Si det høyt!» Representanten fra Røde Kors brenner for det hun snakker om. Kompani Orheim skal snart rulle over lerretet og vise historien om en liten familie der slettes ikke alt er på stell! Filmens tematikk tar opp viktige spørsmål om familie, alkohol og barndom.

Min aller første tanke var at dette var sterk kost! Dernest at det med jevne mellomrom drypper inn nettopp slike tause hemmeligheter til NORSKE HEMMELIGHETER. Det er vondt, og det er fryktelig å tenke på alle Jarle Kleppene som er der ute. En trøst i det hele er kanskje nettopp det, at det er mange, ingen er alene. Hemmelighetene som gir et slag i magen skal stå synlig på skjermen, utause! De skal vises frem og de som sender inn skal vite at de er sett. Så vil jeg gjenta ordene fra Røde Kors: fortell, snakk med noen!

Røde kors har nettsiden kors på halsen for ungdom.

Hemmelighet publisert på www.norskehemmeligheter.no

Kompani Orheim var første film ut i Filmfest Oslo. Både hikst av latter og gråt var å høre i salen under visningen i Folketeateret. Foto: Cathrine Louise Finstad

Familiens første bud: Ikke snakk om familien. Men jeg er allerede en bastard, en utenforstående, så det kan vel ikke være så farlig?
Likevel stritter jeg imot: Dette burde jeg ikke gjøre. Jeg burde ikke fortelle hva min egen familie synes om tv-serien Taxi.

Elsker familien

Jeg har stor norsk-pakistansk familie i Oslo. Det er vanskelig å si nøyaktig hvor mange den består av, men mitt anslag ligger mellom tre- og firehundre, de fleste barn og unge. Selvfølgelig er ikke alle nære slektninger, de fleste er tre-, fire- og femmenninger, fillenieser og -nevøer. Jeg kjenner ikke alle personlig, men jeg kan trygt si at de aller fleste vet hvem jeg er. Noen er stolte av å være i slekt med meg, mange er ikke så stolt. Jeg elsker den norskpakistanske familien min. Ingen har hjulpet meg så mye som dem. De fortjener virkelig ikke å bli hengt ut.

I min spillefilm Izzat (2005) tok jeg opp en del av de samme problemstillingene som i Taxi: patriarkalsk oppdragelse blant norskpakistanere, med strenge krav til å gjøre som familien vil. Etter Izzat ble det ingen debatt. Riktignok beskyldte noen meg for å stigmatisere pakistanere som voldelige gjengmedlemmer, men da jeg påpekte at den stigmatiseringen hadde pakistanske gjengmedlemmer klart uten min hjelp, ble det ikke mer diskusjon. Det stilnet i media.

Familien min reagerte etter Izzat. Ikke fordi den strenge faren i filmen slo barnet sitt og sendte ham i eksil i hjemlandet han selv hadde forlatt. Nei, det var jo helt vanlig oppførsel. Det de reagerte på, var at jeg i media pratet om noe en norskpakistaner ikke burde prate om: Tvangsekteskap.

Det ble jeg tydelig tatt opp med meg på flere familietilstelninger, eller i samtaler én til én.

[...]

Første gang jeg kom i kontakt med papirløse barn, var i Hamburg på midten av nittitallet. Guttunger på tretten, fjorten som solgte dop i gaten der jeg bodde. De var satt til verden av foreldre som ikke var registrert noe sted, og vokst opp i konstant angst for staten og politiet. Utenfor skolen. Utenfor helsevesenet. De hadde ikke en sjanse, og begynte å bli gamle nok til å forstå det selv.

En slik eksistens – helt utenfor alt, er det vanskelig å forestille seg i et gjennomsiktig samfunn som det norske. Det nærmeste vi kommer er de ureturnerbare. De som har fått avslag, men som av ulike grunner ikke kan sendes noe sted. Norges nye pariakaste. Men i motsetning til gateguttene i Hamburg, vet de uønskede barna i Norge at myndighetene følger dem med falkeblikk. Og at norsk politi når som helst kan komme og hente dem. På skolen, der de får lov til å gå, slik at de hver dag skal få føle på sin egen annerledeshet. Eller på mottaket. Dag eller natt. I år etter år. Mange av disse barna er født her. De snakker norsk. Deres identitet er norsk. De barna som ikke er født her, har minner fra noen av de verste diktaturene vi kjenner til – og som våre politikere kappes om å ta avstand fra. Måten norske myndigheter behandler disse barna på, er en stor skam.

[...]

Dagens ABC.

Bokas posisjon er sterk i Norge. Presse og media for øvrig, gir bokbransjen stor oppmerksomhet. Boka engasjerer! Dette står i kraftig kontrast til situasjonen i våre naboland hvor boka, forlag, og bransjepolitikk bare i liten grad debatteres i media. Så er da også resultatene av norsk kulturpolitikk og langsiktig, konsistent satsing fra norske forlag imponerende.

Sett i forhold til Sverige og Danmark er norsk bokomsetning mer enn dobbelt så høy pr innbygger, 40% av alle nordmenn over 15 år oppgir å ha lest mer enn 10 bøker siste år! – bare 7% oppgir at de ikke har lest en eneste bok! Eksporten av norske forfatteres bøker for oversettelse til andre språk er økende og vitner om et jevnt, høyt kvalitetsnivå.  Cappelen Damm alene solgte mer enn 300 oversettelsesrettigheter i 2011.

På initiativ fra Kulturdepartementet har Oslo Economics laget rapporten «Utredning om litteratur- og språkpolitiske virkemidler». Her dokumenteres resultatene av «den norske modellen». Rapporten kan på sentrale områder sammenfattes slik:

Litteratur- og språkpolitikk
«Ses de litteratur- og språkpolitiske målene samlet tyder tall fra bransjen på at måloppnåelsen stort sett er styrket fra 2005 til i dag, og at vi oppnår litteraturpolitiske mål bedre her til lands enn i Sverige og Danmark».

Fast bokpris
«Fastprisen som prinsipp kan ha et rasjonale i bokbransjen, og det er vanskelig å finne økonomiske argumenter for at ikke forlagene bør kunne videreføre dette. Det er her mer problematisk at forskriften legger sterke begrensninger på fastprisens varighet».

Innkjøpsordningene
«Et annet argument for ordningene er at de er billige og treffsikre, og i liten grad medfører administrative kostnader».

Konkurransen mellom forlagene
«Legges imidlertid markedsandelene basert på totalomsetning til grunn, kan det norske markedet for produksjon av bøker sies å være lite konsentrert. Det tilsier at forholdene ligger relativt godt til rette for konkurranse».

Kunnskapsløshet:
Engasjementet knyttet til bokas status og framtidsmuligheter gir mange interessante innspill.
Kunnskapsnivået er imidlertid ikke alltid imponerende. Forsker på mediestrategi og førsteamanuensis på BI, Espen Andersen, bidrar med et av de verste eksemplene. Han har forsket seg fram til bokbransjen stort sett drives av innkjøpsordningen og at åtti prosent av bøkene ikke ville klart seg i et fritt marked (Aftenposten 5. januar).

Dersom dette representerer nivået på BIs forskning så er det overraskende at institusjonen ikke ligger enda lengre nede på Financial Times årlige rangeringsliste over Handelshøyskoler i verden (stabilt dårligere enn nummer 60).

Cappelen Damm, Norges største forlag, har en markedsandel i forlagsleddet på 20,6%.
Kulturrådets innkjøp utgjør i overkant av 1% av forlagets omsetning. Dette beskjedne beløpet gjør hele årganger av samtidslitteraturen tilgjengelig gjennom bibliotekene og bidrar til å sikre forfatterne bedre inntekter. «En eneste stor subsidiekarusell», sier Espen Andersen til Aftenposten. Nei, forlagene har sammen med de andre aktørene i norsk bokbransje skapt et vel fungerende marked som i følge Kulturdepartementets rapport altså legger forholdene «relativt godt til rette for konkurranse» og som, uavhengig av hva Andersen måtte mene, definitivt ikke er en del av Statsbudsjettet.

Dette debattinnlegget er også publisert i Aftenposten 11. januar 2012.

Nettavisen kunne i går melde at Senterpartiets justispolitiske talskvinne Jenny Klinge går inn for sterkere lut mot asylsøkere som voldtar. Det er på høy tid, for statistikken er entydig: 80 % av overfallsvoldtektene begås av menn med ikkevestlig opprinnelse, og mye (ikke minst språk) tyder på at de fleste av dem har oppholdt seg i Norge i kort tid. Det er positivt at utspillet kommer fra et framtredende medlem av et av partiene i regjeringen, en regjering som hittil har vist alt annet enn handlekraft hva overfallsvoldtekter angår. Å tro at Natteravner (ære være dem!) eller folkeopplysning eller Securitas eller parkeringsvakter kan forhindre overfallsvoldtektene, er i beste fall rørende.

Debatten om overfallsvoldtekter preges dessverre av partipolitikk og ideologiske argumenter og at mange, særlig fra venstrefløyen, begynner å snakke om noe helt annet så snart man i det hele tatt antyder at man vil sette inn spesifikke tiltak som berører asylpolitikken. Men så er da også venstrefløyen i dag Samfundets Støtter. Alt man klarer å ta tak i, er enkeltsaker. Ved å motsette seg enhver forandring av asylpolitikken, gir man støtte til dagens politikk, selv om man påstår at man ønsker en mindre hjerteløs politikk enn regjeringen Stoltenbergs.

Hvilken enkeltsak mobiliserte venstrefløyen i 2011? Maria-Amelie-saken. Et kort resyme: En velutdannet, hvit kvinne reiser tilbake til Russland og får nye papirer, og slipper selvsagt inn i Norge på det grunnlaget. Ja, det var sannelig en bragd av venstrefløyen!

Jeg gremmes over at debatten hele tiden saboteres. Alle forslag til tiltak møtes fra enkelte med hva med ditt og hva med datt. Statistikken er klar: 4/5 av overfallsvoldtektene blir begått av ikkeetniske norske/hvite, og det er all grunn til å tro at asylsøkere er overrepresentert. Da får man ta tak i det, da, ikke snakke om Saturns måner. Jeg blir til tider minnet om mitt liv som fjortis: Da vi protesterte mot Vietnam-krigen, ble vi ofte møtt med argumentet: «Jamen, hva med Sovjet, da?»

Det er særlig tre argumenter som går igjen blant de som motsetter seg ethvert forsøk på å sette inn spesifikke tiltak mot overfallsvoldtektene:

* At de fleste voldtekter skjer i hjemmet eller i nære relasjoner

* At voldtekt i nære relasjoner kan være like alvorlig og traumatisk for offeret som overfallsvoldtekt, og dessuten blir voldtekt i nære relasjoner noen ganger begått med minst like mye vold som ved en overfallsvoldtekt

* At ikke alle voldtektsmenn er ikkevestlige

[...]

Det går til helvete med norsk litteratur om dagen. Forlagene er så treige, allting går så fort. De raske er så feige, har ikke tid til det de har lastet ned.

Er det så vanskelig å forstå? sier venner. Bøker trenger ikke lenger oppta skjemmende plass i stuen og støve ned leiligheten slik at barna utvikler astma. Bokhyller er døden, lytt til interiørekspertene, de har alltid rett! Digitaliser skiten, roper en nabo når jeg går over gårdsplassen for å hive papirsøppelet.

Den som snubler er for kvikk.

Hjemme hos oss har vi ryddet vekk vinylen, cdene, deler av brettspillsamlingen, dvdene.  Bøkene er de neste som ryker. Da får vi et hvitt, sterilt og stilig hjem, fritt for prangende statussymboler (som sier noe om hva vi hører på og hva vi har lest). Finnes det noe mer irriterende enn en hylle full av  Lonely Planet-bøker og sønderleste pocketer? Hva er det du prøver å si meg? At du har vært i India, liksom? Vi setter heller inn noen gamle eplekasser, 50-tallsmøbler og et par rustne speilrammer og kaller det rustikt og koselig. For sikkerhetsskyld investerer vi også i noen digre bokstaver, og henger dem opp på veggen: HOME, nå er jeg endelig helt sikker på hvor jeg er. Det er nemlig ingen ting i stuen lenger som minner om barndomshjemmet mitt. Godt er det.

Folk på fest, sier til meg: Forlagene står i veien for denne hyggerevolusjonen. Skjønner de ikke vi alle sammen er som kulturministeren. Vi vil bare klemme og trykke på dippedutter og APPlaudere for 7,- stykket. Og hvorfor lese norske bøker når svenske er så mye billigere?

Jeg holder kjeft. Jeg vet jo at forlagene egentlig vil ha oss til å slutte å lese. Om vi slutter å lese blir vi lettere å lure, slutter å dusje og utvikler lite eller ingen empati for andre osv. Om forlagene legges ned, forsvinner litteraturen med badevannet eller barnet åkke som. Vil vi det? Eh. Nei. Derfor min kriseplan:

5 Tips for å redde litteraturen!

1)      Anskaff en bok. Selv om du reiv bokhyllene i forrige uke, er det ikke for seint. Takket være biblioteket, kan du låne en bok og slippe å sette den i hylla etterpå. Du bare leverer den inn etter bruk, så er det ryddig hjemme. Biblioteket låner ut flere tusen bøker daglig. Samboeren min utga for eksempel en barnebok i 2005. I 2011 lånes den fremdeles ut 2000 ganger i året, det er 8 lesere per innkjøpte eksemplar. (Basert kun på 2010-11 tallene, total utlån er nok betydelig høyere). Er vi ikke glade for at vi har en innkjøpsordning som fungerer? Og siden det er gratis: Ta en sjans! Lån en bok du ikke har hørt om.

[...]

1.

W.G Sebald var en ”hit” i litterære kretser da jeg arbeidet med ”Tredje person entall”. Verket ”Austerlitz” var mye omtalt og utropt som verdenslitteratur. Finn Skårderud snakket på NRK spesielt om hvordan Sebald tematiserer spørsmål som: Hva vil det si å fastholde fortid? Hvordan bruke språket i søken etter erindring?

Problemstillinger jeg selv balet med. Jeg oppsøkte boken og ble sterkt berørt, i likhet med kolleger. I ”Austerlitz” har Sebald innmontert en rekke personlige fotografier. Et fenomen som straks bredde om seg. Sebald var blitt litterært felleseie.

2.

I Bokvennen 3.2011 skriver Stig Sæterbakken esseyet ”Visst stjeler jeg! Jeg stjeler som en ravn!

Her forteller han om et virke som litterær tjuv jeg tror de fleste forfattere kan kjenne seg igjen i. Han drøfter forskjellen på det han kaller den passive og den aktive beundringen for kolleger. Den første metter, den andre gjør ham sulten: ”Som om jeg knapt kan lese en side uten at det er en setning eller et bilde eller en særlig presis betraktning som lyser imot meg og som minutter senere er skrevet inn, mer eller mindre ordrett, i min egen tekst, medbringende det lyset som gjorde at jeg fant det.”  Sæterbakken nevner flere eksempler på slik bokstavelig inspirasjon fra sitt forfatterverksted. En artikkel alle burde lese som interesserer for hvordan forfattere forholder seg til andres tekster, eller som Sæterbakken selv skriver: ”De som, hvis jeg står fast, eller tråkker feil, eller går meg vill, hjelper meg på rett vei igjen.”

3.

I ”Tredje person entall” skriver jeg om da Hulda Kråkefjær drikker seg full første gang. Hun er alene på et gårdstun: ”Månelys over jordene og hestene i skumringen, står som de står når det regner, mule mot mule, som hun vil stå i regnet når det regner, på en bred og saftig slette, kjenne kroppen suge alt det svale, sterke, våte, som siler i strie strømmer over ansikt, hår og hender, ligne skogen slik den suger som et barn av himlens bryster, går ut og finner flaskene i posene under Karis busk, legger seg ned i gresset ved siden av dem, drikker, ser mot himmelen, blir gjennomvætet, litt etter litt, og så båret, båret.”

Andre strofe av Astrid Hjertenæs Andersens dikt ”Hestene står i regnet” går sånn:

”Stå og kjenne kroppen suge

dette svale, sterke, våte,

som i strie strømmer siler

over ansikt, hår og hender.

Likne skogen der den suger,

Som et barn, av himlens bryster.

Likne sletten, full av sødme,

sitrende av fromt begjær”

Dette diktet har fulgt meg siden jeg leste det som ung. Bilder fra det er med i et titalls av mine bøker. Diktet så integrert i meg at det bare kommer, like naturlig å bruke som all annen virkelighet. Andre vet muligens ikke at det fins. Skulle jeg i min egen tekst, lagt til et ”som det står i Astrid Hjertenæs Andersens dikt”, av sikkerhetshensyn, så ville jeg for det første ødelagt scenen, for det andre ville det dukke opp slike referanser på annen hver side, ikke bare i mine romaner.

Bjørn Kvalsvik Nicolaysen nevner selv hvordan hans læremester Georg Johannesen foraktet leserne sine fordi de ikke forsto at nesten alt han skrev var sitat av andre. Da kan vel ikke Johannesen ha lagt ut så mange hint?

4.

”Tredje person entall” er som alt jeg har skrevet, påvirket av alle jeg har lest. Men ikke mer av W.G. Sebald enn at det korte avsnittet inspirert av ham kunne gått ut uten at det ville forandret den 426 sider lange tekstens karakter.

Dette innlegget var også publisert i Stavanger Aftenblad fredag 6. januar 2012.

Øyvind Strømmen har i mange år fulgt med på høyreekstremistiske nettdebattanter. I boken Det mørke nettet. Om høyreekstremisme, kontrajihadisme og terror i Europa skriver han om det ideologiske utgangspunktet for terroraksjonen.

Se mitt lille intervju av Øyvind Strømmen her:

[...]