Forlagsliv

I dag, 12. april, kommer Adrian Pracons bok om Utøya. Hvorfor ønsket ikke AUF at denne øyevitneskildringen skulle utgis?

Adrians bok er skarpt sett med et vell av fine detaljer. I denne øyevitneskildringen kan vi nesten høre «hjertet mot steinen», som er bokas tittel.

Nettopp nå før rettssaken trenger vi fortellinger i andre formater enn nyhetsreportasjen. Erik Møller Solheim, som har ført boka i pennen, har gjort en svært god jobb i å bringe Adrians observasjoner videre.

Som i gjengivelsen av hvordan Adrian og en jente fnisende kiver om en regnjakke å ha over seg, det alminnelige småtullet to ungdommer imellom som alle kan kjenne seg igjen i.

Bare med den forskjell at de begge var skutt, og visste at en av dem,  kanskje begge, skulle dø på denne stranden, og at denne regnjakka var den siste, felles trygge ting for dem i verden.

[...]

Februartankene mine går til befolkningen i isvindens by, Dnepropetrovsk. Det er ikke mange månedene siden  vi satt på den nyoppussede bredden av Dnepr og drakk sitronbrus. Dnepropetrovsk, liksom?

Dnepropetrovsk i den grønne årstiden

Dnepropetrovsk (russisk er hovedspråket i denne delen av landet) eller Dnipropetrovsk (ukrainsk er mest offisielt) er Ukrainas tredje største by.  Dette var et av de største forskningssentrene for utvikling av kjernefysiske våpen i sovjettiden og byen var (er) storprodusent av romfarts- og ballistiske raketter.  Byen var før en lukket by på grunn av all militærindustrien, men etter at Ukraina oppstod, slapper man mer av med akkurat sånt.  1.2 millioner mennesker bor det her, og Dnepropetrovsk er faktisk et ålreit sted å være turist noen dager, der den akkurat nå ligger frossen ved Dneprs bredder.  De rike oligarkene har pusset opp sentrum og elvebredden til å bli et utstillingsvindu for rikdom og prakt, sånn sett en potemkinkulisse for den som kommer  på besøk fra  de nedsotede områdene rundt byen. Men for en som sitter på sushirestauranten på toppen av det nye kjøpesenteret og ser ut over de glitrende lysreklamene, er byen høyst reell og et symbol på ny velstand. Nede på gaten står ungdommen med lørdagspilsen i hånden og danser til dundrende popmusikk på storskjerm. Noe inneliv er det ikke råd til, selv i februar. Rundt dem er det parkert nye modeller av Maybach og Lexus, biler vi ikke ser  i Norge.

Det var faktisk Potemkin som fant på å legge en by her i 1783. Han kalte den Jekaterinoslav som en hyllest til sin elskerinne og medregent i Russland, keiserinne Katarina den store. Det er faktisk ikke umulig at byen kan ha startet sin karriere som en potemkinkulisse. Historien forteller at da Katarina den store skulle til Krim, nettopp på slutten av 1700-tallet, for å inspisere sine nye besittelser i syd, laget Potemkin kulisser av blomstrende landsbyer langs Dneprs nokså øde bredder, for å imponere sin keiserlige elskerinne og for selv å stige i hennes aktelse.

De var sammen i Dnepropetrovsk, men sitronbrus drakk de neppe

Ingen har fortalt bedre om Potemkin og Katarina den store enn Simon Sebag Montefiore. Boken Potemkin og Katarina den store utkom på Cappelen Damm for noen år siden. Fyrst Potemkin var keiserinne Katarina den stores elsker, og ble i praksis også medhersker over det russiske imperiet. De var begge ekstraordinære personligheter: Katarina var en tysk prinsesse som ble giftet vekk i en alder av 14 år, til en russisk arving. Hun var en lidenskapelig kvinne, og med sjarm og politisk genialitet grep hun nådeløst makten og hersket over Russland i tretti år. Potemkin var en fargerik politiker, strateg og erobrer med et eksentrisk og utsvevende liv.  Ikke bare forteller Montefiore om Potemkins amorøse innsats, men gir ham også hans rettmessige plass i Russlands historie. Potemkins innsats førte til en utvidelse av imperiet. Han skapte Svartehavsflåten, erobret Krim og grunnla byene Sevastopol og Odessa. På grunn av sin arroganse, sine luksuriøse vaner og skandaløse historier ble han også hatet, men selv hans fiender var imponert av hans intelligens og kreativitet.

[...]

De siste dagene har vi hatt særdeles hyggelig besøk av den amerikanske forfatteren Margaux Fragoso, som er i Norge for å lansere boken Tiger, tiger. Pågangen fra pressen har vært formidabel, og i dag er det blant annet intervjuer i Dagbladet, Dagsavisen og Klassekampen. I dag tidlig var Margaux på TV2s God morgen Norge, og akkurat nå sitter hun på Nighthawk diner på Grünerløkka hvor hun blir intervjuet av Alt for damene. Det er hektiske dager når en bok skal lanseres. Det er lett å la seg imponere av denne talentfulle og sterke damen. Les intervjuene med Margaux på TV2, Dagsavisen og Klassekampen.

Om Tiger, tiger:

Hvem kjenner den pedofile best? Det er spørsmålet i denne meget litterære og omdiskuterte dokumentaren, som så langt er utgitt i over 30 land. Gjennom en fascinerende og gripende tekst, gir Fragoso sin egen overgriper et menneskelig ansikt. Ved å gjøre det, gjør hun også hans forbrytelse enda mer skremmende. Tiger, Tiger handler om et offer som nekter å innta rollen som det.

Nord-Koreas leder Kim Jong-il er død. En melding lest opp på nordkoreansk fjernsyn natt til mandag norsk tid meldte at han døde klokken 8.30 lørdag morgen fordi han var «fysisk og mentalt overarbeidet».
Nord-Korea er et av de mest hemmelighetsfulle land i verden. For dem som kan tenke seg et innblikk inn i dette hermetisk lukkede, totalitært regimet kan jeg anbefale

Barbara Demick

Barbara Demicks innside-beretninger fra samtidens Nord-Korea i boka Mørkets rike.
I denne sterke dokumentaren følger vi livet til seks nordkoreanere over en periode på 15 år. Historiene deres viser hva det innebærer å leve i en slik Orwellsk verden som ikke er koblet til internett og der radio- og TV-apparater er forhåndsinnstilte slik at de kun tar inn sendingene fra de statlige kanalene. Nord-Korea er en politistat der informanter belønnes og én feil bemerkning kan føre til livslang fengsling og slaveri.
Vi blir kjent med disse seks personer – gjennomsnittlige nordkoreanske borgere – de forelsker seg, stifter familie og oppdrar barn. Også de har sine drømmer og ambisjoner, men det viktigste er å kjempe for å overleve. Det er sterke øyeblikk når de én etter én, innser hvordan de er blitt lurt og manipulert hele livet, at deres regjering har forrådt dem. De har blitt hjernevasket til å tro at resten av omverden er kapitalistisk og forferdelig, og at de skal være takknemlige for det de har. Felles for disse personene er at de rømmer landet – en av dem kommer over grensen og finner en skål der det er satt ut mat til hunden på gården. Den risen var den beste han noen gang hadde spist.

[...]

Jobs bok i Bibelen er et poetisk læredikt om lidelsens problem. Walter Isaacsons bok om Steve Jobs har noen paralleller. Den er også en slags en lærebok om et lidende geni hvis styrke og galskap endret vår verden, men som også førte til hans eget fall – en klassisk tragedie altså.

Da jeg begynte i Cappelen Damm i februar i år, skrev jeg et blogginnlegg om at man må følge hjertet. Den store inspiratoren for det innlegget var Steve Jobs og ikke minst hans tale til studentene ved Stanford University i 2005. I den talen, som du finner under, fremsto han for meg som et ideal, men nå etter at jeg ble jeg ferdig med denne fascinerende biografien, Steve Jobs, er bildet mitt av denne «helten» langt mer nyansert. Derfor havnet jeg også i en heftig krangel under en middag for to uker siden om Steve Jobs kunne kalles en psykopat eller bare en god gammeldags drittsekk.

[...]

Jeg sitter på Skriveloftet på Litteraturhuset i Oslo. Rundt meg klapres det stillferdig på tastaturene. Jeg burde vært ute i dagslyset og kjent vinterluften mot ansiktet; i stedet forfatter jeg dette lille notatet om min kommende bok Raseri. En hvitings forsøk på en selvbiosofi. Jeg tror aldri jeg har snakket, ment, påstått og skrevet like mye om en bok før utgivelse som i dette tilfellet. Grunnen er åpenbar: Dette er min første personlige bok, både om man tenker på «personlig» som at «dette har med mitt liv å gjøre», og på at ordet «persona» også henspiller på «maske» og det å maskere seg.

I beskrivelsen av denne bloggen står det at den er en forberedelse til Raseri. En del av tekstene jeg har publisert her det siste halve året, er tatt med i boken; Forlagsliv har vært en egnet arena for å tenke mer eller mindre stillferdig mellom skriveslagene. I de kommende dagene skal jeg lekke noen dråper fra boken. Hva med å begynne med produktbeskrivelsen:

«I Raseri går Cornelius Jakhelln kritisk til verks mot seg selv og et samfunn hvor rådville unge søker identitet i ekstreme symboler og ideologier. Under sitt fire år lange opphold i Paris opplevde filosofistudenten Jakhelln utrygghet i hverdagen, og søkte tilflukt i norrøn og germansk identitet. I det som i ettertid kan minne om en radikaliseringsprosess, begynte en fredelig ung nordmann å dyrke krigerske idéer. I 2002 dannet Jakhelln bandet Sturmgeist, som fem år senere ble knyttet til en skolemassakre i Finland. Etter medieoppstyret som fulgte, publiserte Jakhelln litterære tekster under Sturmgeist-pseudonymet. Kan raseriet, som preger mange av disse tekstene, også være en konstruktiv kunstnerisk og mental kraft? Kan en sint, stolt og hvit mann samtidig være en humanist som sover godt om natten? Raseri er en vandring gjennom paradoksene en ung, nordisk mann møtte i sin jakt på identitet i det kosmopolitiske Europa. Etter den 22. juli 2011 må forholdet mellom raseri, demokrati og identitet tenkes på nytt.»

[...]

«Vi må gi alle de umiddelbare inntrykkene et varig uttrykk.»

Det var det vi i redaksjonen tenkte da vi ville lage dokumentarboken 22.07.11. Fra hat til kjærlighet. Boken kommer ut i dag, og gjennom ord og bilder dokumenterer den terrorangrepene 22. juli og dagene som fulgte.

Akkurat dette med at vi vil gi «de umiddelbare inntrykkene et varig uttrykk» høres ut som en fiks formulering, litt jålete. Mest av alt høres det kanskje ut som en retorisk konstruksjon, med den lille bevegelsen fra «uttrykk» til «inntrykk». Akkurat som når folk skriver at «ved å senke kravene så øker vi risikoen». Det kalles ekvilibrisme og betyr at setningen er i balanse, den står i retorisk symmetri.

Balanse er av det gode. Balansen i setningen får oss til å føle at det som sies er troverdig, og da liker vi det. Balansen gjør at vi opplever setningen som godt skrevet. Kanskje til og med at det som står der er vakkert — eller sant. Og sånn sett er det ikke tilfeldig at nettopp den formuleringen sto for oss som det vi ville gjøre. Terrorangrepene den 22. juli rykket oss alle ut av balanse. Ved å gi ut bøker ville vi som forlagshus bidra til å få verden til å henge sammen igjen. Vi ville gjenopprette balansen.

Og så ønsket vi at det som skjedde disse dagene skulle bli bevart også for den lange ettertiden. Vi ville at du om fem år, ti år, femti år skulle kunne trekke fram boka fra hylla og sette deg ned med noen på fanget, noen som ikke var her da, og vise henne det som skjedde.

Forsiden på boken.

[...]

Oversettelse på rekordtid. En redaktør som har jobbet døgnet rundt. Et trykkeri som har trykket boken på et blunk. For ikke å snakke om annet av stort og smått som skal på plass i forbindelse med en bokutgivelse: omslag, korrekturlesing, språkvask. Og vips: Her er den! Den norske oversettelsen av Walter Isaacsons biografi om Steve Jobs. Boken er allerede tilgjengelig som e-bok hos blant annet Bokkilden og Haugen bok. Den fysiske boken vil være å finne i bokhandelen i løpet av noen få dager.

Flyet er halvtomt. Det er en Boeing 737 fra Pakistan International Airlines. Ombord er overklassepakistanere og middelklassepakistanere, et ungt par, hun i trange jeans og håret fritt, han i Converse-sko, litt lenger bort, en heldekket kvinne og hennes skjeggete ektemann. Til Karachi de også, som jeg.  Det er her alt begynner, tenker jeg, har jeg tenkt før avreise. Det er her krigen begynner. Til Karachi, for aller første gang.

Den gråbrune tomheten under meg glir over i betong, knust sand, formet til menneskehus. Firkanter med bølgeblikk til tak. Først ligger de spredt, så tettere og tettere helt til det bare er det jeg ser, betongfirkanter tett i tett, så tett at jeg ikke kan se veiene, smugene som jeg vet må finnes der nede. En by som oppstår og vokser, midt i ingenting ser det ut til, på den ene siden det Arabiske havet, rundt et tørt steppelandskap. Lenger øst ligger elven som gir liv til byen, Indus. Jeg finner min ene reiseveske på bagasjebåndet, jeg reiser lett denne gangen, og går mot utgangen. Det er stille, tomt for en så stor by. Jeg hadde ventet meg kaos, men vår flyvning var en av få som landet denne morgenen, og den var jo ikke engang full. Utenfor tollen står familie og venner. De venter på reisende. Det er en tynn linje med mennesker, og jeg finner lett Sardar som skal plukke meg opp. Jeg har ordnet meg slik denne gangen, Karachi er urolig, Pakistan er urolig.

[...]