Forlagsliv

Det var det med tall og meg da, og ikke minst min sans for merkelige merkedager. I løpet av noen hektiske timer spurte jeg mange av mine kollegaer om det rundeste tallet de visste om. Det var bare min kollega Sverre som traff – tallet er jo selvsagt 8. Åtte består av to «nuller», og hvor mange «nuller» er det i null?

Men så var det datoen 08.08 da, den rundeste datoen etter min definisjon på runde tall. Den inneholder hele seks «nuller» og ingen andre datoer i året slår det antallet. Så da er det klart at det er noe med dagen. Britene er av den oppfatning at heldig er den person som er født den dagen, kineserne tillegger tallet velstand og suksess, så det er ikke merkelig at 08.08 er merkedag for mange. Kanskje det har noe med tallet form å gjøre og ikke nullene? For hvis du later som om du kan legge tallet ned på siden, får du tegnet for uendelig, ∞. Uendelig med lykke, velstand og suksess.

For mange var det en lykkens dag da Richard Nixon gikk av som president 8.august 1974 – denne dagen måtte han til slutt innrømme sin brøde, en god dag for oss som ikke hadde tillit til ham. Men 8.august er en ekte merkedag også, det kan dominikanerne underskrive på. Dette er nemlig den store festdagen for Den Hellige Dominikus, selveste stifteren av Dominikanerordenen.

Det er likevel ikke Nixon eller dominikanerne som gjør 08.08 til en merkelig merkedag. Det å gå av i skam som verdens mektigste president var så absolutt på tide, og en katolsk festdag er vel strengt tatt ikke det jeg henger meg mest opp i. Men så var det den sommeren jeg først hørte om årets rundeste dato, jeg lo så jeg nesten falt av krakken – og det kunne blitt en merkedag høyt til fjells og langt fra folk. Å le av datoen var vel strengt tatt lite pent, det er jo Marits fødselsdag og venninner ler man ikke av, men likevel. Det er jo noe rent forløsende med 8.august – for hva slår vel Den internasjonale orgasmedagen?

Jeg var på Lillehammer og når jeg sier det mener jeg selvsagt Norsk Litteraturfestival. Jeg var på Lillehammer i år også. Jeg var der i 2009. Og i 2008. I 2007. Og i 2006. Ikke i fjor, da vagget jeg rundt og var så gravid at … Ja, nettopp. I 2006 var jeg på Kritikerseminaret og var dessuten konferansier på Iscenesettelser fra Nord. I 2007 var jeg veldig glad fordi boka mi var antatt og jeg skulle bli (bok)debutant til høsten. I 2008 var jeg både på debutantseminar og var med på poesislammen, som jeg vant. I 2009 var jeg vel egentlig bare på Kritikerseminaret – som jeg i grunnen har vært på hvert år. Og som alltid har hatt noe bra, noen ganger mye bra.

Jeg tenkte jeg skulle blogge om Lillehammer, som så mange andre både her på Forlagsliv og andre har gjort og jeg er jo bare litt seinere ute enn de andre. På den annen side så er opplevelsen min av Lillehammer i år ikke veldig langt fra det jeg skrev om Lillehammer i 2006.

Først skrev jeg dette:

Hvem er kultureliten?

Jeg har vært på Norsk Litteraturfestival på Lillehammer. Og alle var der. 

Kulturfeltet er i et kapitalistisk samfunn som vårt i utgangspunktet marginalisert. Kultur trenger statlig støtte for å kunne være et ”fritt” felt. Det er kun en bitteliten del av kunst- og kulturfeltet som overlever ad kommersielle veier (dvs på kapitalismens premisser). Derfor er alle som jobber med kultur allerede i en marginal posisjon i forhold til resten av samfunnet. Kulturdepartementets overføringer er småpenger i forhold til hva andre departement har å rutte med.

[...]

Fin utstilling av Smaragdatlaset i Halvbroren bokhandel.

«Mine venner. Vi har alle visst at denne dagen ville komme»

Dette er starten på en fantastisk fortelling, en bok som har tatt mange av de ansatte på forlaget med storm. Vi snakker stjerner i øynene og gåsehud! Aktivitetsnivået har vært høyt på forlaget i forbindelse med lanseringen av John Stephens bok Smaragdatlaset. Mandag 30. mai var endelig lanseringsdagen her! Det ble behørig feiret med grønn dag på forlaget: Grønne klær, grønn lunsj, grønn Facebook, grønne negler, grønn pynt. Vel. Du skjønner det. Grønt! Klokken 18.00 var det duket for lanseringsfest for spesielt inviterte, med grønn løper og dresskode: Grønt. Finfint arrangement! Alt toppet seg med et flott multimediashow i regi av primus motor for prosjektet, Nina Aalstad og en veldig hyggelig og personlig videohilsen fra forfatteren John Stephens selv. Den kan du se her:

Her er noen festive bilder fra lanseringen:

Cappelen Damms ungdomspanel: Eline Smith, Bendik Hallstensen og Sara Lu Gran.

[...]

I dag lanseres Smaragdatlaset!
Alle fikk oppfordringen: GO GREEN!
Lunchen var grønn, kollegaene var grønne, til og med grønne cupcakes!

Slutt på blåmandag – i dag er dagen GRØNN!

Jeg er på litteraturfestivalen på Lillehammer som mange andre i bokbransjen. Sent i natt møtte jeg blant andre Fredrik Wandrup som stolt kunne fortelle at de også i år slo det legendariske Solstad-laget i quizen. De vant blant annet ved å vite hva eselet til et av barna i Kardemomme by het. Det er godt å vite at kultureliten vet sånt.

Et stilig innslag her på festivalen er folketalene som foregår hver dag kl 1700 i Parken. I går var det Arne Hjeltnes som slo et slag for by og land, hand i hand. Det var en inspirert tale med kjente Hjeltnes-elementer som at han leste egne dikt og dro historier fra Arne Brimis og hans turer rundt om i landet. Selvsagt lot heller ikke høyremannen Hjeltnes sjansen gå fra seg til å dosere om hvordan alt vil gå bedre bare individet kan få herje fritt uten statens irriterende regulativer.

Uansett politisk budskap – Hjeltnes hadde mange morsomme historier som sier noe om oss nordmenn,. Jeg fikk manuset hans for å gjengi noen av historiene. Den ene handlet om utvandringen til Amerika og om en fra Voss som returnerte etter kort tid:

”Frå Voss drog det ut ein ung smed for 100 år sidan. Men han kom att dem ein gong. Det var ikkje folk på Voss vane med. Den unge smeden var ikkje noko særlig interessert i å snakka om det. Men folk på Voss er ekstremt forvitne, så dei fekk køyrt den unge smeden inn i eit hjørne på eit samfunnshus ein sein kveld. Dei samla seg rundt han og sa: ”Kvifor kom du att frå sjølvaste Amerika?”

Smeden stod der og såg på skoa sine og sa: ”Dei hadde smed i Amerika.” Me nordmenn likar oss best heime.”

Det er nok riktig at vi er hjemmekjære her til lands, men klage kan vi også:

”Nordmenn er flinke til å klaga.som etter krigen då det var konkurranse mellom bygdene om kven som hadde hatt det verst. I ei bygd var det verkelig ille. Ein gut der hadde ikkje mor eller far ein gong. Det var tanta hans som fekk han med ein sjømann.”

Etter jeg debuterte som forfatter i 2000 har jeg vært på Lillehammer litteraturfestival 11 år på rad. Fra min frie rolle som forfatter som ble skjenket av forlagene, har jeg gått over i en mer voksen rolle som redaktør som skjenker forfattere og illustratører.

Som redaktør for barne- og ungdomslitteraturen følger jeg Pegasus som er understellet til Sigrid Undset-dagene. Her finner du barne- og ungdomsprogrammet. Pussig nok har denne publikumsvinnende delen ikke fått like mye oppmerksomhet som den ”voksne” delen av festivalen. Nå er ikke barnelitteraturen bortskjemt med oppmerksomhet og prestisje, men det er Pegasus sine programposter som trekker mest publikum og skaper festivalstemning på Lillehammer. Og det er viktig for festivalens eksistens. Alle festivaler er avhengig av publikums oppslutning for å holdes i live og gir festivalen mulighet til å hente inn sine sponsorpenger fra bla. Eidsiva.

Juba Tuba med tredje forestilling på åpningsdagen! (foto: Jørgen Skaug)

Blant annet har forfatteren Widar Aspeli gjennom en årrekke skapt en suksessfull barnebokfestival under Sigrid Undset-dagene som imponerer på en internasjonal målestokk. Men svært få har klart å reflektere over dette i media. Pegasus får ikke som fortjent.

[...]

Maria Lassén-Seger, Svein Nyhus og Kitty Crowther

På Galleri Zink fikk vi med oss et møte mellom den ALMA-prisvinnende belgiske forfatteren/illustratøren Kitty Crowther og prisbelønte forfatteren/illustratøren Svein Nyhus. Ypperlig ordstyrer var finske Maria Lassén-Seger, forsker og kritiker fra Åbo Akademi. Lassén-Seger leverte en flott inledning med grundig innføring i illustrasjonsformene til de to intervjuobjektene. Hun karateriserte begge illustratørene som uredde og kompromissløse, med følelsesmessige ladede illustrasjoner. Samtalen gikk videre om inspirasjon, utfordringer og livet som illustratør og kunstner. Når de betrakter hverandres illustrasjoner poengterer de tematikk som går igjen. Kitty Crowther relaterer Svein Nyhus´bruk av store mannspersoner med tydelig kroppsspråk direkte til sin opplevelse av mannen selv (Svein Nyhus er en høy mann!). En tilstedeværelse  med tydelig kroppsspråk. Nyhus ser også Crowther i illustrasjonene hennes og poengterer blant annet at nesen til noen av figurene hennes ligner på henne.

Hva er utfordringene som illustratør? Og er disse illustratørene med på å drive utviklingen av barnebøker og illustrasjon fremover?, spør Lassén-Seger. Nyhus svarer at han opplever utfordringer i forhold til at man mener at bøkene han lager sammen med sin kone Gro Dahle passer best for voksne. «Man må slutte å se på barn som en homogen masse. Man må se dem som fremtidige voksne.» Crowther har opplevd enorm støtte fra sin forlegger, som absolutt ikke velger den enkleste veien. «Hvis jeg presenterer et prosjekt, så er det nesten alltid slik at forleggeren velger den vanskelige utgaven. Den som byr på motstand. Det har vært utviklende for meg.»

Hvor kommer idéene fra? Hva kommer først av illustrasjon og tekst? Hva kom først, høna eller egget? «Hegget», svarer Nyhus. Han tar utgangspunkt i en mellomting mellom ord og bilde, en følelse. For Crowthers del starter det som regel med karakterene. «Det må være en karakter jeg liker. Jeg skal som regel bruke noen måneder sammen med den karakteren.»

Det ble en fin samtale mellom de to illustratørene og ordstyreren. De som var tilstede var enige om at det var et foreløpig høydepunkt på festivalen. Etter endt økt fikk jeg noen ord med Kitty Crowther utenfor.

«Andre gang i Norge på kort tid. Denne gangen med en deilig togtur opp til Lillehammer. Jeg elsker virkelig landskapet, veldig annerledes fra Stavanger som jeg besøkte sist. Lillehammer er et nydelig sted. Foreløpig har jeg ikke fått med meg så mye, men jeg skal selvsagt se Shaun Tan i morgen. Det er jo på engelsk, ha ha ha.» sier Kitty i det hun haster avgårde.

Illustratør Øyvind Torseter kom også for å høre på. Her sammen med Kitty Crowther utenfor Galleri Zink

Kitty Crowther er akkurat nå aktuell i norsk oversettelse med sine bøker om Poka og Mina: Fotballspilleren og Morgenstund. Nye bøker kommer på norsk i høst, blant annet hennes siste bok Den lille mannen og Gud.

Svein Nyhus´siste utgivelser er bildeboken Sånt som er på Gyldendal Norsk Forlag, og God natt, Natt sammen med Gro Dahle.

Det er alltid hektisk rett før en litteraturfestival eller en bokmesse. Så også i år. Jeg tok uansett turen rundt for å sjekke med mine kollegaer hvordan stemningen er før avreise til Norsk Litteraturfestival på Lillehammer.

Noen essensielle spørsmål før man setter seg på toget til Lillehammer:

1. Hvilket arrangement må man absolutt ikke gå glipp av på Norsk Litteraturfestival 2011?
2. Hva er det aller viktigste du pakker i kofferten?
3. Hvor mange timers søvn regner du med å få deg under din vistelse på Lillehammer?

Ole Bjerkebakke

Ole Bjerkebakke, Markedssjef for norsk skjønnlitteratur og dokumentar.
1. Hallgrímur Helgason. Forutsatt at han kommer seg til Lillehammer. Foreløpig sitter han askefast på Island.
2. Underbukse.
3. Mange timer. Ihvertfall 14. På tre netter.
[...]

Det er som kjent et hektisk program med mange flotte forfatterarrangementer på Lillehammer denne uken. Noen forfattere og illustratører kommer mer langveis i fra enn andre. Den belgiske forfatteren og illustratøren Kitty Crowther ble tildelt ALMA-prisen i 2010. Hennes bøker om Poka & Mina er nå tilgjengelig i norske utgaver. Australske Shaun Tan, også han multikunstner av typen illustratør, filmskaper og forfatter, fikk den samme prisen nå i vår. Med bøker som Fortellinger fra Ytre Utkant, Det røde treet og The Arrival har han gjort stort inntrykk på mange lesere, store som små. I tillegg vant han en Oscar for beste illustrerte kortfilm med filmen The Lost Thing. Shaun Tan og Kitty Crowther kommer begge to til Lillehammer denne uken.

Onsdag 25. mai kan du møte Kitty Crowther på Galleri Zink kl. 15.00 sammen med illustratør/forfatter Svein Nyhus. De samtaler rundt temaet Magiske linjer. Samtalen styres av forsker/kritiker og Maria Lassén-Seger fra Åbo Akademi i Finland.

Shaun Tan møter den prisvinnende illustratøren/forfatteren Stian Hole på Galleri Zink torsdag 26. mai kl. 15.00. Arrangementet kan med rette kalles et Visuelt mestermøte. Stian Hole er flerfoldig Bragepriset for sine bøker om Garmann. Han har i tillegg vunnet Bologna Ragazzi Award for Garmanns sommer. Samtalen modereres av kritiker og tegneseriekjenner Morten Harper.

Samme dag kl.16.00 viser Lillehammer kino Shaun Tans Oscar-vinnende kortfilm The Lost Thing.

Galleri Zink inviterer også til festivalutstillingen Øyets fortelling hvor man kan se illstrasjoner av Shaun Tan, Kitty Crowther, Stian Hole, Anna Fiske, Øyvind Torseter og Lisa Aisato. Utstillingen åpner onsdag 25. mai kl.12.00.

Vi gleder oss!

12.-15. mai ble Moss sentrum okkupert av Møllebyen Litteraturfestival. Festivalsesongen åpnet med to morbide bokutgivelser mer relatert til krig enn til fred.

Fra Kontoret for samtidsanarki. Bak mikroforlaget Office for Contemporary Anarchy står kunstneren Thomas Kvam, som sammen med Erik Foynland har redigert antologien Rantology. Opphavsmennene til tekstene er de samme som til Columbine-massakren, nemlig Eric Harris og Dyland Klebold. Rantology inneholder et utvalg av de unge mordernes poesi og prosa, så som diktet «Black» av Eric Harris:

I am purity. Darkness. Romanticism. Professionalism.
Existence. Complacence. Power. Pain. Everything is
black. I am everything.

Utgivelsen, i seg selv kontroversiell, viser to sinte og skrivende ungdommer, med Harris som den mest reflekterte. I teksten «Vaccines» avslører han detaljerte planer for en skolemassakre, helt ned til solbriller, tatoveringer og hjemmelagde bomber. Harris hevder seg godt oppdratt av sin familie, at skoleledelsen og våpenhandlerne ikke gjør noe galt og at ingen lover må endres på grunn av en drapsorgie. Om konsekvensene av en skolemassakre skriver han, dessverre feilaktig: «We are a kind of a select case here so don’t think this will happen again».

[...]