Forlagsliv

Sverre Aurstad

Fluefiskere har et problem om vinteren når vannene er dekket med et kompakt lag med is. Vi døyver abstinensen med tullefiske, vi legger ut på isen, borrer et lite hull der vi tipper fisken står og torturerer mark eller maggot på en krok. Så er det å vente på Godot – det hele ganske meningsløst.

[...]

Min farmor hadde tobakks- og godtebutikk. Petterøes Karva blad med en piperøkende bokser prydet reklameplakaten i vinduet. Hun solgte ellers snus, skråtobakk, Sorte mand og andre velduftende sigarer. Og ikke minst datidens populære sigarettmerker som John Silver, Long Fellow, Speed, Tempo, Hobby og Frisco m.fl.. Selv røkte hun Ascot. Jeg gikk henne ofte og gjerne til hånde. Min morfar røkte Blue Master og luktet Old Spice, sistnevnte en klassiker fra 1938. Duftene kledde hverandre godt. Min mormor selskapsrøkte Chesterfield, Ronald Reagens favorittmerke, med sine syklubbvenninner. Det var fru meieribestyrer, fru herredsgartner, fru tannlege og fru postmester fra bygdens middelklasse. Som eldste barnebarn var jeg hjertelig velkommen og hyppig gjest hos mine besteforeldre, med fri tilgang til alle goder. Også på min mormors symøter, der sigarettene sto lekkert og lett tilgjengelig fremme i et dertil egnet sølvbeger. Min far nøt forøvrig South State, men var mindre løssluppen med sine røkesaker enn mine besteforeldre.

[...]

Jeg er 40 år og har fire unger. Jeg har full jobb og er fortsatt gift. Jeg har verken verdensrekorder eller olympiske medaljer. Og jeg kommer aldri til å få noen heller.

Men likefullt; jeg er på kjøret. Jeg er hektet på trening. Jeg er en treningsnarkoman endorfinjunkie. Treningen er min flukt i hverdagen. Det er avhengighetsskapende.

Jeg har en altfor dyr sykkel, en kostbar tredemølle og et råskinn av en våtdrakt, og jeg har fullført både Ironman og Norseman. Likefullt; jeg har alltid fullført uten å være i tetsjiktet, uten sponsorer og uten favorittstempel. Jeg glir i mål i det stille, langt unna tv-kameraer og oppmerksomhet fra speaker.

Jeg ønsker ikke telegram fra statsministeren eller å få navnet mitt risset inn i stein. Men jeg liker å holde meg i form og jeg ønsker oppriktig å bli bedre. Jeg tror på utvikling og mestring. Jeg tror på den barnlige gleden i det å få til noe. Jeg tror på å flytte grenser. I hvert fall på å skyve på dem.

Jeg er ikke toppidrettsutøver, men jeg anser meg selv som en topp idrettsutøver. Jeg liker målebånd, wattmålere, oksygenopptak, puls, stoppeklokker og rekorder. Særlig begeistret er jeg for personlige rekorder. De personlige rekordene betyr mer enn all verdens verdensrekorder. Det er sikkert stas å gruse alle andre, men det artigste er altså å slå seg selv. Eller naboen.

Og selv om jeg ikke er best, og aldri kan bli det, så kan jeg bli bedre enn det jeg var, bedre enn det jeg er. Det er en velsignet forbannelse.

[...]

 Kommer du deg ikke opp av sofaen og i gang med treningen nå, er det ikke min skyld! Det nærmest strutter muskler og lungekapasitet fra de nye treningsbøkene: HARDT OG LANGT Fra sofagris til Ironman, DEN ULTIMATE LØPEGUIDEN, MAT FOR DEG SOM TRENER og 50 SNARVEIER TIL FETTFORBRENNING. Det handler om motivasjon og mestring, mål, treningskunnskap, treningsprogrammer, kosthold og ikke minst: Resultater. For det er resultater vi ønsker oss. Og vi ønsker å se dem fysisk – i form av en raff sixpack, en bedre tid enn sist i Birken, en snerten sprettrumpe, bedre uttelling på vekten, tilsynelatende tilfeldig muskelspill i ryggen, ny personlig rekord på 10 K i treningsloggen – eller hva det enn måtte være, for eksempel å se bra ut naken.

[...]

Noen dager er det ekstra hyggelig å komme på jobb. I dag tidlig ble vi møtt av deilig musikk, tasty god-morgen-smoothie og sunn scones i det vi ankom forlaget. Alt i anledning lanseringen av vår inspirasjonskatalog La deg inspirere fra vår faktaredaksjon. Klart man blir glad av sånt!
Hvis du også har lyst å la deg inspirere, så kan du bla i katalogen her, eller hente et fysisk eksemplar i din nærmeste bokhandel.

Ha en flott onsdag!

Henrik Syse. Bilde via www.k-s.no

Det begynner å bli merkbart. Julen er øyeblikkelig her og tempoet på forlaget er betraktelig lavere. Eller kanskje det bare føles sånn?
I dag startet vi på forlaget dagen med deilig julefrokost og nydelig sang ved en kombinasjon av stuntkoret og de forlagsansatte. Vi synger riktig så fint i dette forlaget, det våger jeg meg på å si.
Tale ved adm dir Tom Harald Jenssen ble det også. Men best av alt var nok morgenkåseriet som Henrik Syse holdt. Han kom som en vis mann inn i kantinen og opp på scenen, og snakket med varme og humor om hva julens budskap er. Han poengterte spesielt Unicefs prosjekt Den ene, og ba oss alle om å huske på hvor viktig det er å se sine medmennesker. Henrik Syse er en slik mann som får oss alle til å tenke oss litt om, og kanskje føler vi oss litt klokere?

Henrik Syse er aktuell med bok hos oss i år. Hvis du kan fortelle oss hva denne boken heter, så er du med i trekningen om et eksemplar. Svaret ditt sender du på blogg@cappelendamm.no.

På bloggen norske hemmeligheter har forfatterne av boka Norske hemmeligheter lagt ut flere hemmeligheter til jul. Og her snakker jeg ikke om de som er pakket inn i julepapir, men det vi ikke tør si høyt når vi står pyntet med et glass gløgg i hånda og venter på å få julestresset vekslet inn i kos. Cathrine Louise Finstad og Elise Sofie Østby gir oss en oppfriskende julepresang:

[...]

Endelig er den fine kalde tida her – og veden ligger klar til bruk rett utenfor døra. Eller klar til bruk er vel litt overdrevet. Min form for vedstabling krever litt arbeid også når veden skal bæres inn. Jeg er ikke kjent som en strukturert vedstabler, men mer som vedstabelkonstruktør av de merkeligste formasjoner. Farefulle hoppbakker hvor vinden lett får tak i overrenna og fine sukkertopper som tåler svært lite før de raser sammen. Men veden den varmer likevel godt, og ovnen durer lykkelig i vei. Den aner jo ikke noe om hvordan veden ligger der ute i kulda.
Å fyre med ved er en kunst, og min far var svært opptatt av å lære meg den. Han prøvde forresten også å lære meg stablingens kunst, men der kom han til kort. I stedet fikk jeg godkjent karakter i kløyving, og ikke minst det å «lese» veden slik at den lett kunne «knertes».  Han syntes også at arbeidet med saga gikk greit, til jentunge å være.
[...]

Strikkedukkene til Arne & Carlos er fantastisk fine. Men det er noen som sliter litt med å få til hælen. Jeg spurte Arne om han kunne vise meg akkurat hvordan han gjør det. Og det kunne han. Se her:

Jeg vil ha mer sommer, men jammen er det ikke regn og gråvær i dag også. Her må jeg ty til nødløsninger, og min løsning for å få mer feriefølelse og mer hverdagsfarge, er middag på Villa Paradiso. For noen timer får jeg følelsen av å være i Italia, av at sommeren aldri tar slutt, av at jeg og storfamilien liksom spiser på pizzeria hver kveld. Og, heisann – var det ikke en høy, mørk kjekkas som plystret på meg?

Muligens var plystrelyden bare i mitt eget hode. Eller så plystret han på noen andre. Men magen blir i hvert fall mett! Fylt opp av det deilige hvite loffestoffet i en skikkelig god italiensk pizzabunn, av varm tomatsaus og smeltet ost. Mat som er både trøstemat, bursdagsmat, datemat og familiemiddagsmat. Jeg tror jeg har spist på Villa Paradiso ved alle anledninger.

I sommer har jeg spist mye mer pizza enn vanlig. Ikke bare fordi det har regnet uvanlig mye, men jeg har hatt mange dager på kontoret hvor jeg har jobbet med de fantastiske bildene (tatt av Agnete Brun) til den nye boka Pizza Paradiso. Bare tenk hvordan det er å jobbe med bilder av rykende pizzaer i timevis, for så å skulle gå hjem og spise fiskeboller. Det er bare å glemme.

Nå har boka kommet, og den viser hvordan man kan lage alle de gode pizzaene fra Villa Paradiso. Jeg gleder meg til å beholde feriestemningen hele høsten!

«Pizzaparadisisk» sa Dagbladet om Villa Paradiso i går.