I en scene i filmen Love, Actually sitter Colin Firth, alias Jamie, og hamrer på en skrivemaskin. Kjæresten har bedratt ham med broren hans, og han har søkt tilflukt i et hus på den franske landsbygda for å skrive ferdig boken han holder på med. Der har han en ung og pen portugisisk hushjelp, Aurelia, og det oppstår etter hvert selvfølgelig Love, actually. I denne scenen har han satt seg ute, ved et vann, og det er vind, og han har en manusbunke ved siden av seg. Aurelia kommer med en kopp kaffe, og da hun skal ta med den brukte, som står oppå manusbunken, kommer et vindkast og blåser alle arkene utover vannet. Å herregud, roper Colin Firth, alias Jamie, det er halve boka, Aurelia løper ned mot vannet for å redde arkene og ser ut til å ville hoppe uti, men han roper la det være, stopp stopp, det er ikke viktig, det er ikke verdt det, det er bare søppel. Dette bør helst være bra, sier Aurelia som selvfølgelig har hoppet uti det høstkalde vannet for å redde arkene, det er ikke verdt det, sier han, det er ikke Fucking Shakespeare, jeg vil ikke drukne for å redde noe dritt bestemora mi kunne skrevet, og hvilken idiot tar ikke kopier, sier hun på portugisisk. Jeg burde ha tatt kopier, svarer han på engelsk der han, for å unngå å tape ansikt, også har kastet seg uti for å redde noe som allerede er tapt og har innsett nederlaget.
For meg går assosiasjonene lett til Ibsen og Hedda Gabler og Eilert Løvborgs manuskript som Hedda brenner, men som Tesman og Thea Elvsted søker sammen om for å gjenopprette. I både filmen og dramaet går tekst tapt, og forsøkes rekonstruert. Teksten ødelegges, men arbeidet med å gjenopprette den forener mennesker og skaper en ny fortelling. Det som fanget min interesse i scenen fra Love, Actually, var også forfatterens ambivalens i forhold til sin egen skriving, som beveger seg fra meningsfull til meningsløs i løpet av få sekunder, når han ser destruksjonen i øynene har han allerede avskrevet verket sitt. En medvirkende årsak er naturligvis synet av den vakre kvinnen og en begynnende forelskelse, dette setter interessen for teksten brått til side for ham, og en ny fortelling settes igang. På hver sin måte danner disse to tekstene for meg nå en metafor for det som kanskje vil eller må skje i tekster og meningsproduksjon framover. Det gamle verdensbildet er forskjøvet, kanskje ødelagt. Noe av det må rekonstrueres, mye må bygges på nytt, og mennesker søker sammen i prosessen.
Scenen er en fin liten fortelling innenfor den større filmfortellingen. Og den satte ord på noe jeg har prøvd å formulere for meg selv de siste ukene: At dagene plutselig er fulle av små og store fortellinger, at de fleste fortellinger inneholder elementer av kjærlighet og nesten ingen inneholder elementer av hat (hvis vi, for en gangs skyld glemmer alt som har med krim og spenning å gjøre, men det stemmer litt allikevel, for hvis man ser nøye etter er det ofte kjærlighet som skaper forbrytelser og kjærlighet som redder ofre), og at det fortsatt er meningsfullt å lese og produsere fiksjonsfortellinger når aviser og nett er fulle av fortellingene fra 22/7 som danner en bakgrunn for det andre man leser men som ligger der hele tiden og fungerer som et korrektiv. Det gjør inntrykk å lese om jenta som redder tiåringen som har mistet sin far, det gjør inntrykk å lese om redningsmannskapene som hører mobiltelefoner ringe, telefoner som aldri, noengang, vil bli besvart, og om hva unge mennesker bestemmer seg for skal bli sitt siste ord til foreldrene sine.
For alle disse fortellingene handler om kjærlighet. Det er viktig. Som det er viktig å reflektere over den.
Og jeg tenker, når jeg legger siste hånd på høstbøkene og sender dem til trykk: Er det plass til disse fortellingene ennå? Er det rom for dem i folks bevissthet? Vil leserne engasjere seg i livet til JW i Livet deLuxe der han hvitvasker penger i Stockholm? Vil de engasjere seg i Golden Richards, den ensomme polygamisten i Utah som er far til 28 barn og har fire koner, og kanskje en til? Vil de identifisere seg med hovedpersonen i Den navnløse som bare går og går og ikke klarer å stoppe? Vil de følge Bobs humoristiske og meningssøkende reise til India? Og vil de ha rom for Lydia Davis filosofiske blinkskudd og reflekterende karakterer?
Ja, det tror jeg. For alle disse fortellingene handler også om Love, actually.
Men kan hende leser vi dem litt annerledes enn vi ville gjort før.
Steven Speilbergs storslåtte, mangfoldig Oscarniminerte krigsdrama War Horse slippes på DVD 9. mai. Denne filmen er basert på boken ved samme navn av Michael Morpurgo.
8. mai 2012
1 kommentar