Forlagsliv

– Har du vært full noen gang, mamma? spør min sønn i en alder da alkoholens bunnløse muligheter nylig har kommet ham for øre. Noen kameraters storebrødre har på thrillerens vis lagt ut ledetråder, men fordunklet sannheten grundig for sine nysgjerrige småsøsken. Ledetrådene sier at til og med en mor i nabolaget har vært stornyter av denne djevelens drikk, og har blitt observert svaiende på badet før hun klappet sammen over sanitærutstyret.

Jeg tenker lynraskt. Dilemmaet er åpenbart. Å juge er ikke noe en mor bør befatte seg med. På den annen side: Bør man fortelle sin knapt åtte år gamle uskyldige pjokk, som ser opp til sin mor som en allvitende dronning, at hun faktisk har befunnet seg i tilstander der hun verken har vært allvitende eller særlig dronningaktig?

– Mamma, har du det? Gutten står på sitt. En mamma skal kunne besvare sentrale spørsmål i livet. – Pappa’n til Petter sier at fulle damer er noe svineri.
– Jasså, sier han det, svarer jeg, lettet over at samtalen vris i mer generell retning, men samtidig noe aggressiv på kvinnekjønnets vegne. Er det større svineri med fulle damer enn med fulle menn??
– Mamma, svar da!
– Nja, full og full … sier jeg tvetydig og baler med konsekvensene av å si det som det er:

Full, javisst – dritings, du hadde ikke trodd dine egne øyne hvis du hadde sett din mor, gutten min. Du ville ikke ha trodd at den fnisete fjolla i trange jeans og ti cm høye hæler som var ubrukelige til annet enn å knuse maur og tråkke gutter på tærne med, er den som har skiftet bleier, tørket tårer og tatt tempen på deg. Du ville ikke trodd at alle barnslighetene og grove vitsene som ramlet ut av munnen hennes der hun hang rundt halsen på ungdomsskolens største bølle, kom fra noen du var i slekt med. Og det ville ikke falt deg inn at det hvite ansiktet med grønnskjær som stakk opp av dyna dagen etter, tilhørte en person som verken hadde virusinfeksjon, magesjau eller noe annet påviselig medisinsk problem.

– Mamma, Petter sier at man spyr når man drikker, har du spydd noen gang?
– Ja, jeg har jo hatt omgangssyke, vet du, sier jeg og krysser fingrene.
– Jamen, har du spydd fordi du var full?

I stillhet må jeg beundre hans tålmodighet. Han viser ikke engang tegn til irritasjon over sin mors unnfallenhet.
OK, du skal få det som du vil, beslutter jeg omsider. En gang må du likevel konfronteres med din mors svarte flekker.

Jeg kremter. – Ja, det har jeg gjort. En gang da jeg var atten år (jeg trenger jo ikke å si at jeg var bare var femten? Og at det var hjemmebrent stjålet fra min onkel?) drakk jeg så mye at jeg måtte kaste opp. Jeg var syk hele dagen etterpå. Det var dumt gjort. Men jeg visste ikke bedre da. Jeg hadde aldri drukket alkohol før, forstår du. (Dette ble da ganske bra?)

Gutten blir stående taus. Det slår ham at sakens fakta bare kan lede til én konklusjon:

– Øvelse gjør mester, mamma!

Livet med småbarn føles ofte som en berg-og-dal-bane. Noen dager går alt kjempebra, vi har morsomme samtaler, hyggelige opplevelser og rolige morgener med studier av snegler, mark og blomster. Andre dager er det meste kaos, det er protester, hyl og skrik fra man står opp til man legger seg, og alle gjøremål er gjenstand for diskusjoner og forhandlinger. Noen ganger spør jeg meg selv; kan dette virkelig være normalt? Når jeg leser bøker om barnets utvikling, blir jeg heldigvis roligere, for som regel er det meste normalt, og litt opprør og sterk vilje er også sunt.

Den store boken om barnet er nettopp utkommet i revidert utgave, og her kan du lese om aktuelle temaer for deg med barn fra 0 til 6 år. Boken er skrevet av norske fageksperter, med helsesøster Nina Misvær som fagredaktør. Vi har også brukt fokusgrupper i arbeidet; foreldre ble spurt om hva de vil lese om på de forskjellige alderstrinnene, og de har også bidratt med sine erfaringer som foreldre.

Det er en stor overgang å bli foreldre, og man har som regel tusen spørsmål. Utfordringene og spørsmålene man har skifter etter hvert som barnet vokser. For midt i ammetåke og kronisk søvnmangel er det ikke så lett å få til søvnrutiner og introduksjon av fast føde. Gjennom den første vinteren i barnehage trenger man ofte ekstra informasjon om barnets helse. Senere er det kanskje barnets trass og selvstendighet man vil vite mer om. Boken er inndelt i temaer som søvn, barnestell, vekst og utvikling, foreldrerollen, mat og måltider m.v., slik at det er lett å finne fram til det du lurer på. Boken er for alle familietyper, og det er ekstra fokus på fars rolle i denne utgaven av boken.

Dette er en heldekkende bok om barnets utvikling fra nyfødt til skolealder, her finner du alt du trenger å vite om barnet ditt. Gå gjerne inn på bokens facebookside. Der kan du stille spørsmål til helsesøster Nina Misvær og dele erfaringer med andre småbarnsforeldre.

Nei, mener Amy Chua. Hun mener at selvdisiplin og evne til å tilegne seg kunnskap er noe av det viktigste man kan lære barna sine. Den kinesiske moren, Amy Chua, er selve opphavet til begrepet «tigermamma». I motsetning til de mange vestlige curlingforeldrene, som «feier bort» alle vanskeligheter og utfordringer for barna sine, stiller tigerforeldre krav. I boken En tigermammas kampsang, har hun skrevet en liste over hva en tigermamma ikke gir barna lov til:

• Overnatte hos venner
• Ble med venner hjem etter skolen
• Være med i skuespill på skolen
• Klage over at de ikke fikk være med i skuespill på skolen
• Se på tv eller spille dataspill
• Velge hvilke aktiviteter de vil være med på etter skolen
• Få dårligere karakter enn A
• Ikke være beste elev i alle fag bortsett fra gym å drama
• Spille noe annet instrument enn piano eller fiolin
• Ikke spille piano eller fiolin

Provoserende lesning? Ja, for dette høres rett og slett umenneskelig ut. På listen er jo alt det som er hyggelig og morsomt i skoletiden. Men Amy Chua forteller også om en familie som oppnår eksepsjonelt gode resultater på jobb, på skolen og innen klassisk musikk. Så hvis man har ambisjoner på vegne av barna sine, er det absolutt mange gode tips i denne boken. Hvis man er litt mer moderat i ambisjonsnivået, er det også mye å hente. «… Jeg vil anbefale den til alle som interesserer seg for pedagogikk og oppdragelse. Den setter den hjemlige debatten både på spissen og i perspektiv», skrev Frode Thuen i Dagbladet Magasinet.

Jeg fikk utrolig lyst til å diskutere oppdragelse med tilfeldige folk rundt meg etter at jeg hadde lest boken. For selv om jeg åpenbart er uenig i Chuas framgangsmåte, så er boken likevel en tankevekker. Man må faktisk lære seg å pugge, lære seg gode arbeidsrutiner, og noen ganger ta en rasjonell avgjørelse om at «dette må jeg bare lære meg». Barn har glede av å mestre, og for å mestre, må man øve. Vil vi skape enere i et mer og mer konkurranseutsatt samfunn, så er det konsentrasjon og hardt arbeid som må til.

Selv håper jeg det holder at jeg lærte meg tyske preposisjoner på skolen: an, auf, hinter, in, über …