Forlagsliv

En av landets største, viktigste og mest folkekjære forfattere, fyller 60 år i høst. Markeringen av jubileet toppes med lansering av festskrift på selve dagen, 21. september, med tekster av bl.a. Kåre Bulie, Kjartan Fløgstad, Vigdis Hjorth, Fredrik Wandrup, Kolbein Falkeid, Tove Nilsen, Nils-Øyvind Haagensen, Pedro Carmona-Alvarez, Johan Harstad, Frode Grytten, Gro Dahle, Stian Hole, Tom Stalsberg og Lars Eivind Bones.

Lars Saabye Christensens forfatterskap er unikt i norsk sammenheng, fylt til randen av setninger så lysende, så klare og vakre at man kan få lyst til å henge dem på veggen, skrive dem på murveggene og male dem på asfalten i gatene.

Tekstens møte med leserne der ute er også noe forfatteren selv setter høyt, og i den anledning ber vi DEG bidra til en personlig gave til jubilanten:

Slik blir du med på hyllesten:

1. Send oss ditt Saabye-favorittsitat på e-post til gavetillars@cappelendamm.no
2. Legg ved følgene info: navn, adresse, samt hvilken bok og sidetall sitatet er hentet fra.

Send sitatet ditt allerede nå! Siste frist for innlevering er 7. august.

Bidragene trykkes i en egen bok som overrekkes forfatteren på bursdagen og som i tillegg vil være tilgjengelig i butikk. En gave med gode minner fra lesere landet over!

Lars Saabye Christensen. Foto: Hans Jørgen Brun

Sekk fremfor koffert. Liv fremfor penger. Stjernehimmel fremfor neonlys. Dersom Helge Ingstad hadde vært i live, ville han helt sikkert nikket bekreftende til Marius Nergård Pettersens kjerneverdier.

Helge Ingstad er en av våre aller største oppdagere, og Helge Instad-prisen skal gi heder til en person, gruppe eller organisasjon som har utmerket seg på felt som kan knyttes til Ingstads livsverk. Juryen, bestående av blant andre Stein P. Aasheim og polfarer Liv Arnesen, legger særlig vekt på egenskaper som eventyrlyst, kjærlighet til naturen, interesse for urbefolkning og formidlingsevne.

Og årets pris tildeles Marius Nergård Pettersen! Gratulerer, Marius!

I jurybegrunnelsen står det: [...]

Forfatterportrett © Theo Cote

22. mai ble det kjent at den amerikanske forfatteren og oversetteren Lydia Davis er tildelt årets Man Booker International Prize!

«‘I was recently denied a writing prize because they said I was lazy,’ heter det i en av Lydia Davis‘ kort-korte fortellinger. Vel, ikke nå lenger. Davis har nettopp blitt tildelt den femte Man Booker International Prize ved en seremoni i Victoria og Albert Museum i London. Hennes oppfinnsomme arbeider, som er varsomt utarbeidet og vanskelige å kategoisere, fikk prisen foran ni sterke internasjonale forfatternavn. Dommerne, Professor Sir Christopher Ricks, Elif Batuman, Aminatta Forna, Yiyun Li og Tim Parks, anerkjente at å utarbeide knappe, filosofiske og originale tekster, samme hvor korte de er, ikke er for de late, men krever tid, håndlag og hardt arbeid.»

Denne knappe, men konsise, beskrivelsen fra pressemeldingen gir en god oppsummering av Davis’ forfatterskap. Helt fra jeg ble introdusert for tekstene hennes første gang, har hun vært en av mine absolutte favorittforfattere. På en unik måte klarer hun å kombinere enkelhet og dybde, og viser med tydelig klarhet at knapphet i form kan være vel så virkningsfullt som ordrikhet.

Lydia Davis skriver korte tekster. Noen er så korte som en linje, noen nærmer seg novellen i formen. Felles for dem er at de trigger og setter i gang refleksjoner, mange av hendelsene og situasjonene hun beskriver er så hverdagslige at de fleste kan kjenne seg igjen i dem. Hun klarer å sette ord på flyktige tanker og fornemmelser som få andre forfattere jeg har lest. En av tekstene i Det hun visste. Utvalgte fortellinger, heter «Lykkelige minner». Er det ikke slik, sier Lydia for eksempel i en av tekstene sine, at et lykkelig minne raskt kan forandre seg til å bli et ikke lykkelig minne? Om vi tar forelskelse, som vel kan være et soleklart lykkelig minne: når den tar slutt, eller man blir uvenner med den man var forelsket i, da er det vel ikke lenger et lykkelig minne?

Og kan vi ikke alle kjenne oss litt igjen i denne situasjonen: [...]

Forfatteren J. M. Coetzee gjester i år Norge for aller første gang. 30. mai står han på scenen i Lillehammer og skal lese fra sin siste roman Childhood of Jesus. Noe bokbad blir det imidlertid ikke. Forfatteren er for lengst kjent som en tilbaketrukket type, som avstår fra intervjuer.

J. M. Coetzee. Foto: Ulla Montan.

De få gangene han snakker med journalister og forskere, blir det fort lett pinlig. Flinke folk med forberedelsene på plass stiller sylskarpe spørsmål som, etter ditto lange innledninger, avfeies med: Ja, slik kan du sikkert se det. En annen kjent vri er at det svares, men så lite som overhodet mulig, som for eksempel i et intervju med forsker Jane Poyner: «J.P.: Has your move to Australia opened up new possibilities for your writing? JMC: Yes.»
Spørsmål om litterære motiver eller, enda verre, budskap, kastes tilbake til den som spør med klar beskjed om at hadde det som står i romanen kunnet uttrykkes i andre former ville romanen vært unødvendig. Implisitt: De litterære tekstene står godt nok på egne bein, de trenger ikke forfatterens utlegning i tillegg, og de er nødvendige. Og det siste har vel vist seg å stemme. Forfatterskapet har stadig funnet lesere og anerkjennelse, helt uten drahjelpen internasjonale lanseringsturneer og strategisk plasserte intervjuer eventuelt kunne gitt gjennom snart førti år.

[...]

Noe skjedde forrige måned.  Jeg tror jammen meg jeg rykka opp. Opp en divisjon karriere- og jobbmessig. Hvorfor det hendte vet jeg ikke, men at det begynte å skje ting rundt meg, er helt sikkert. Egentlig var det et merkelig tidspunkt for utvikling på karrierefronten, hjemme på mammaperm som jeg er.

Var det fordi jeg rundet førti? Fordi jeg endelig har gitt ut min første ungdomsroman, og dermed ikke lenger kan stemples som ”bare” en lettlestforfatter? Eller fordi jeg hadde begynt å tvile på om jeg skulle fortsette som frilanser, gi opp hele prosjektet og heller skaffe meg en ”ordentlig” jobb? Eller var det rett og slett resultatet av mange års hardt arbeid? Jeg tror på det siste, selv om jeg også fikk en følelse av at det var en beskjed til meg om ikke å gi opp karriere-veien jeg har valgt.

For hva skjedde egentlig i løpet av mars 2013?

Konsertforestillingen HUJEDAMEJ som Karianne Kjærnes, Camilla Susann Haug og jeg har turnert med i regi av Den kulturelle skolesekken ble nominert til Gullsekken – den kulturelle skolesekkens egen pris for beste DKS-produksjon. Vi vant ikke, men det var en ære og en fjær i hatten å bli nominert!

Foto: Kjersti Stenseng, Twitter

Jeg ble spurt om å være en av fire innledere under oppstartsmøtet for Det nye Kulturløftet. De andre innlederne var filmregissør og forfatter Ulrik Imtiaz Rolfsen, sjef for Det Norske Teateret Erik Ulfsby og bygdeamassadørene Jo Kristian Kvernland og Håvard Haugan. Noen, og ikke hvem som helst, men faktisk Kulturdepartementet og kulturminister Hadia Tajik, ønsket å vite hva jeg, Eldrid Johansen, frilanser innen diverse kunst og kulturuttrykk, syntes fungerte innenfor kulturbransjen og hva de eventuelt burde gjøre noe med. Da jeg 6. mars sto på scenen og innledet foran store deler av Kultur-Norge: Departementet, organisasjonene, institusjonene og paraplyorganisasjonene, var det nettopp den følelsen jeg fikk – at jeg hadde rykka opp.

[...]

Trond Brænne i lydbokstudio. Foto: Ingrid Schibsted Jacobsen.

Det er med stor sorg Cappelen Damm har mottatt beskjeden om Trond Brænnes bortgang.
Vi har vanskelig for å liste opp alt som forsvinner med ham. Han var et klokt menneske, en strålende barnebokforfatter og en stor teatermann. Han var idémakeren som fant opp den ene figuren etter den andre og den varme stemmen i øret når vi lyttet til lydbøker.
Selv om bøkene og lydbøkene fortsatt finnes, er det trist at det ikke vil komme nye utgivelser. Vi vil selvsagt takke ham for alt han har tilføyd forlaget, men også for det han bidro med andre steder, blant annet på Nationaltheatret.
Som Anders Heger skrev på Twitter på lørdag: «Han hadde vi virkelig ikke råd til å miste.»
Våre tanker går til alle som sto ham nær, ikke minst til Iben Sandemose. Hvil i fred, Trond Brænne.

Vår produksjon HUJEDAMEJ – en musikalsk hyllest til karakterene i Astrid Lindgrens univers, er nominert til Gullsekken 2013! Hurra!

Gullsekken er en årlig prisutdeling knyttet til Den kulturelle skolesekken – en nasjonal satsing som skal bidra til at alle elever i norske skoler får møte profesjonell kunst og kultur av alle slag. Én skole og én produksjon vinner hver sin pris, og kåres av en fagjury.

Det er fylkeskommunene som velger ut inntil to kandidater hver, og Hedmark har i år nominert oss etter forslag fra Turnéorganisasjonen for Hedmark. Vi vet at de er fornøyde med oss, for når Karianne Kjærnes, Camilla S. Haug og jeg skal turnere i regi av Dks skoleåret 2013/14, blir det for tredje år på rad i Hedmark.

Det er en stor ære å bli nominert til Gullsekken, for det er mange gode produksjoner og svært talentfulle aktører innenfor alle kunstarter som turnerer med produksjoner.

[...]

Ok, jeg må si det her nå. Det er sommer. Line og jeg henger ut i Barcelona noen dager, før vi tar toget ned langs kysten til Alicante og Torrevieja. Foreldrene hennes eier et hus der. Om morgnene  kjører vi til strender, på ettermiddagene sitter vi på uteserveringen til ett gammelt kasino og drikker kaffe og lesser pocketbøker. Kveldene runder vi av på hustaket. Hvitvin og Sprite. Kaffe og Baileys. Alle de tingene du er for flau til å drikke hjemme i Norge.

Jeg ligger på flisene. Line er nede på kjøkkenet for å hente mer is. Jeg hører terassedørene skli igjen. Føttene hennes i trappen. Så glass som knuser. Jeg spør om det går  bra. Line svarer nei. Jeg reiser meg. Ser ned trappen. Der sitter hun, sammenkrøpet med armene tett inntill seg som hun fryser. Jeg går ned til henne. Spør om det går  bra enda en gang. Det er da jeg ser alt blodet. Det strømmer rykkevis ut fra det ene håndleddet hennes. Røde, våte og glinsende elver. Jeg sier at vi ikke kan sitte her. [...]

John Erik Riley, Finn Skårderud, Nora Campbell og Preben Jordal i samtale om David Foster Wallaces forfatterskap. Foto: Anette S. Garpestad.

Tirsdag 17. januar fikk en fullsatt Seierherrene med seg en virkelig god seanse om David Foster Wallaces forfatterskap. Oversetter Preben Jordal, psykiater Finn Skårderud, redaktør Nora Campbell og forlagssjef/forfatter John Erik Riley satte seg godt til rette i de gule godstolene og ga oss som var til stede en minneverdig samtale om denne helt spesielle forfatteren og hans forfatterskap.

Heldigvis filmet vi hele samtalen, og her har vi samlet et knippe klipp som tar for seg noen av temaene som ble drøftet denne kvelden. God fornøyelse!

[...]

«Når panikken over å fylle ”førr” tar meg, trøster jeg meg med at førti er de nye tretti.»

[...]