Forlagsliv

Forfatter og treningsivrig Fred Arthur Asdal har skrevet en kronikk i Dagbladet i dag. Det handler fremdeles om å se bra ut naken – men også om å glede seg over og ta vare på en frisk kropp.

[...]

Mamma, en fin rolle å ha.

På søndag er det morsdag. Kanskje ingen stor eller viktig dag. Men jeg setter uendelig pris på de fine tegningene ungene mine pleier å lage i anledning dagen. Og i år får jeg kanskje en skrevet beskjed fra verdens flinkeste 6-åring, med store skjeve bokstaver, skrevet med tungen i munnviken og pannen rynkete av konsentrasjon.
Jeg ville sette pris på en kopp kaffe på senga, gjerne med noe søtt ved siden av. Ja til sjokolade, helst mørk. Og en god bok er aldri å forakte. For selv om jeg jobber i forlag så er jeg veldig glad i å få bøker i gave. Så er kidsa mine hakket for små til å kjøpe noe som helst til meg, men en ekstra klem og litt kilekos blir bra. Så lager vi kakao med marshmallows i, og lager litt ekstra stas for oss alle.
[...]

Peter Wessel Zapffe (1899—1990) var et kunnskapsrikt og mangefasettert menneske. Filosof, forfatter, litteraturforsker, religionskritiker, fjellklatrer, naturtenker, humorist, tegner og fotograf. Han led under det han selv omtalte som «de hundre talenters forbandelse.»

Barske glæder – tidenes norske fjellbok

I 2008 ble Peter Wessel Zapffe: Barske glæder kåret til tidenes norske fjellbok, og Stein P. Aasheim var blant dem som ga sin stemme til denne klassikeren. I det nye forordet til denne utgivelsen framhever Aasheim Zapffes språklige evner og erfarer det mange gjør når en gir seg i kast med Zapffes univers; trangen til å sitere ham. For eksempel Zapffes førsteinntrykk av fjellet Piggtind i Balsfjord:

Den mindet ikke så lite om både rektor og vorherre, den trængte ikke å si noe, det var nok at den var der.

Barske glæder er en sjelden velformulert tekstsamling, og den er også hylende morsom. Men humoren må ikke komme i veien for den kvasse samfunnskritikeren. Zapffe var en kompromissløs motstander av å temme naturen, bygge ut og tilrettelegge for naturopplevelser. Som Dag O. Hessen viser til i sitt essay Die Norwegische Apparatlantenschaft – Zapffe som naturverner, ironiserer han over framskrittets bakside:

«Alt for få nyter den betagende ensomheten i Ørnedalen. Det blir bedre når vi får vei dit ut».

Hva ville Zapffe sagt i dag, etter å ha observert at det meste er utbygd? Allerede på 50-tallet skrev han at vi er i «utnyttelsesbavianernes vold» og at «tidens Gud heter multiplikator».

Barske glæder er en rik og mangfoldig samling tekster som ikke bare har historisk interesse. Zapffe forteller oss noe om vår egen samtid, og om behovet for å verne både natur og tankens frihet.

Ny utgivelse – nytt materiale

Dette er en utvidet gjenutgivelse. Forlaget ønsker å belyse Zapffes originaltekst ved hjelp av fire essays som hver på sin måte gir unike innblikk i Zapffes tankeverden: Biolog Dag O. Hessen skriver om naturverntenkeren, Bengt Flygel Nilsfors tar for seg fjellklatreren og eventyreren, sosialantropologen Henrik Sinding-Larsen skriver om Zapffe og det tragiske, det humoristiske og det dramatiske. Kurator Hanne Holm-Johnsen beskriver amatørfotografen Zapffe og har også valgt ut en rekke fotografier signert Zapffe. Eventyrer og forfatter Stein P. Aasheim har skrevet et nytt forord.

Fjell fascinerer – arrangement på Litteraturhuset 9. februar kl. 18.00

Møt Dag O. Hessen som sammen med forfatter Henrik Svensen og filosof Arne Johan Vetlesen vil samtale om natur generelt og fjell spesielt, og om hvordan kunnskap kan påvirke naturopplevelse. Henrik Svensen ga nylig ut boka Bergtatt. Jeg leste den i helga og er fremdeles storøyd. Som Trond Berg Eriksen konkluderte i sin anmeldelse: ”Steinbra!”

MoMa, Louvre, National Gallery, Prado, Musee d’Orsay, Munchmuseet.

6 museer, 6 land, 5 turer, 6 sagnomsuste kunstverk.

Her forleden var jeg i Paris, og en eller annen gang mellom Place de la Concorde og to ferske croissanter slo det meg at en sirkel var sluttet. Hør et kunstverk-sirkelen! Ubevisst har jeg drevet meg selv ut på en kunstpilegrimsferd, og jeg kjente ro straks jeg forstod at jeg har stått foran og beundret alle kunstverkene i serien «Hør et kunstverk» .

[...]

Så ble det endelig lys i landskapet. I natt kom desembersnøen på Østlandet, og jeg begynner å tenke på om jeg husket å rense skiene før de ble satt bort i vår. Men andre har lenge hatt vinter så det holder. For eksempel har topptrente Stein P. Aasheim, Vegard Ulvang, Jan-Gunnar Winther og Harald Dag Jølle nok av både snø og kulde på sin ferd mot Sørpolen. De fire utgjør jubileumsekspedisjonen som følger Roald Amundsen-ruta som starter i Hvalbukta og går de vel 70 milene innover Rossisen, opp Axel Heibergbreen og videre inn mot polpunktet.

De fire er de første som går denne ruta siden 1911. Planen var å starte på samme dag som Amundsen (19. oktober) og nå polpunktet 14.12., nøyaktig 100 år etter Amundsen. Det er en tøff rute der de skal håndtere 3000 meters høydeforskjell med temperaturer ned mot minus 50 grader pluss vind. Det gjenstår å se om de klarer å holde Amundsens tidskjema.

Det gjelder å kle seg etter forholdene. (foto: Norsk Polarinstitutt)

[...]

Vi får håpe at alle fedre og mødre føler at hver dag er deres dag. Men noen dager er det kanskje mer enn andre? Søndag 13. november er det FARSDAG, og atter en gang anledning å gi Far en ekstra oppmerksomhet. Tradisjonelt sett går det nok mye i slips denne dagen – dessverre. Men kanskje det kan være på sin plass å gi Far en gave med litt mer innhold?
Bøker er, som kjent, den aller beste gaven. Alltid. Uansett. Hele tiden og uten unntak.
Her er et utvalg bøker som jeg tenker kanskje kan passe ekstra godt til Far:

Spenning:
Torkil Damhaug : Ildmannen

La Far sette seg i godstolen og bli oppslukt, borte og skremt av denne thrilleren. Årets beste krimbok, sier flere av landets anmeldere. Vi kunne ikke ha vært mer enig. Det er ikke sikkert at resten av familien får kontakt med Far på noen dager, men han vil garantert være glad for å ha familien rundt seg. Ikke like fint å lese så spennende bøker når man er helt alene. I en hytte. I en mørk skog. Hvor noen liker å tenne på ting?

[...]

Et deilig overskuddsprosjekt, tenkte jeg da jeg fikk et eksemplar av boka Norske hemmeligheter. Den er full av morsomme og finurlige illustrasjoner og ting som folk ikke tør si høyt. Den vekker kikkeren i meg (det er min hemmelighet …), og er rett og slett litt for vanskelig å legge fra seg.

Det hele begynte med at Cathrine Louise Finstad og Elise Sofie Østby startet bloggen www.norskehemmeligheter.no og oppfordret folk til å sende inn sine innerste tanker. De vet ikke hvem som sender dem inn, og de legger ut igjen sju illustrerte hemmeligheter hver uke. Etter hvert ble det mange hemmeligheter, og her er noen eksempler fra boka:

Fredag 30. september ble Kirsti Jaregs bok om Hebridene, Orknøyene og Shetland lansert. Med over hundre påmeldte var det stinn brakke i forlagets bokkafe. Publikum (samt folk som fremdeles var på jobb og tilfeldig forbipasserende på gata) fikk umiddelbart den rette stemningen da skotten John MacDonald dro det hele i gang med keltiske toner fra sin sekkepipe. Forfatteren leste så utdrag fra boka akkompagnert av bandet Dr. Peppers Barnyard.

Journalisten og forfatteren Andrew Boyle var også tilstede og benyttet anledningen til å ta et intervju med Jareg etter at hun omsider ble ferdig med å signere bøker. Stoff fra dette intervjuet ble i går publisert på The Guardians nettsider, se her:

http://www.guardian.co.uk/commentisfree/2011/oct/04/scotland-norway-special-relationship

Boyle spør seg selv hvorfor vi i Norge er så opptatt av Skottland, Robert Burns og maltwhiskey. Han skriver:

– Part of the answer was supplied last Friday, when Norwegian publishing house Cappelen Damm held a party to launch the first popular study of Shetland, Orkney, and the Hebrides. Kirsti Jareg, author of Øyene i Vest (The Islands in the West) hopes not so much to ride the wave of interest for Scotland, as to raise its swell into something more important: a new awareness of the strength of ancient bonds. She told me: «There is a great commonality of character to the two peoples. A peculiar duality of vulnerability and robustness that each of them recognises in the other.»

Det er kanskje ikke så rart, vi har ikke bare en felles forhistorie med befolkningen på Shetland, Orknøyene og Hebridene, det er også et betydelig skandinavisk innslag rent genetisk i befolkningen på disse øyene, viser nyere forskning.

Øyene i vest er fascinerende lesning i seg selv – og et substansielt bidrag til at to land kan gjenoppdage eldgamle bånd.

Se også:

http://www.forlagsliv.no/blog/2011/09/27/gjennom-naløyet/

Båndene til Norge oppleves som sterke på de skotske øyene. Her snakket befolkningen norrøne språk helt fram til engelsk tok over, forteller forfatteren. (foto: Sverre Aurstad)

Bokredaktører er yrkesmessige nysgjerrigperer. Jeg kan iallfall ikke dy meg og må ta en titt med en gang det dukker opp et manuskript. Selv om det bare blir å blafre gjennom noen sekunder på skjermen for å få et førsteinntrykk. Så også med Kirsti Jaregs manus om Hebridene, Orknøyene og Shetland den dagen det dukket opp. Litt mer enn blafring ble det, og etterhvert oppdaget jeg at en det var på over en million anslag med mellomrom. Det sier kanskje ikke leserne noe, men det er i alle fall det lengste manuskriptet som noensinne har havnet i min postkasse. Glem det, Jareg, tenkte jeg, men fortsatte like fullt å lese. Etterhvert ble det åpenbart at det som var planlagt gjort den dagen, ikke ble det. Leste videre etter lunsj, nå på papir. Stappet den digre papirhaugen i veska og leste på bussen hjem (og tenkte at nå må jeg få skaffet meg et lesebrett). Jeg går vanligvis av bussen i Brekkekrysset nord i Oslo. Ikke den dagen. Først to stoppesteder etter, på Grefsenplatået, ble blikket hevet og jeg kom meg noe omtåket av bussen. Fortsatte å lese samme kveld, og tenkte omkring midnatt at dette ville passere nåløyet.

Øyene i vest ble bok, men hva er det nå med denne teksten som gjør den så vanskelig å legge fra seg?

For det første fascinerer temaet: de skotske øyene med det ville og varierte landskapet, den keltiske kulturtradisjonen, det skotske klansystemets ofte blodige forhistorie og ­– maltwhisky!  Det er mer: vikingtiden og koblingen til det norske. I flere hundre år var øyene i norsk besittelse, og her er fortsatt spor etter Kong Magnus Berrføtts herjinger. Og under andre verdenskrig drev Shetlandsfarerne frigjøringskamp med fiskeskøyter. Den røde tråden i boka er møtene med mennesker, hverdagsliv, historie og kultur i brytning mellom den gamle og moderne tid. Og strendene er så flotte at thailandske reisebyråer har rappet bilder av Berneray island på Ytre Hebridene med hvite sandstrender og turkis hav.

For det andre har forfatteren et kunnskaps- og refleksjonsnivå det står respekt av. Boka er et resultat av flere års research og skrivearbeid, godt støttet av stipender fra Det faglitterære råd og Fritt Ord.

For det tredje imponerer skrivemåten. Kirsti Jareg har en egen evne til ubesværet å bevege seg i tid og rom. Hun har en skarp observasjonsevne koblet til en særegen mix av humor, undring og nysgjerrighet. Resultatet er rett og slett en kulturhistorisk tour de force.

Jeg har aldri vært på noen av disse skotske øyene, men ­– neste sommer! Og det er kanskje på tide å reise før det blir for populært. Reiselivsmagasinet National Geographic satte sammen et ekspertpanel (i alt 522 eksperter) for å kåre de beste øydestinasjonene (blant i alt 111 øyer). Shetland tok tredjeplassen og Isle of Skye (Hebridene) tikket inn på fjerdeplass. Shetland er også en av de utvalgte i Lonely Planet-boka Best in Travel 2011: «The last untamed corner of the UK». Og i boka Islomania: A Journey Among the Last Real Islands framhever Thurston Clarke øyene Eigg og Jura (begge Hebridene).
Men før vi bestiller billettene, kan vi lese Øyene i vest av Kirsti Jareg. Bak i boka er det til og med blitt plass til forfatterens fotografier fra våre naboøyer vest i havet.

Kirsti Jareg fotografert på Huk på Bygdøy, men hun ville nok heller vært på en av sine øyer i vest.

(foto: Sverre Aurstad)

Jeg vil ha mer sommer, men jammen er det ikke regn og gråvær i dag også. Her må jeg ty til nødløsninger, og min løsning for å få mer feriefølelse og mer hverdagsfarge, er middag på Villa Paradiso. For noen timer får jeg følelsen av å være i Italia, av at sommeren aldri tar slutt, av at jeg og storfamilien liksom spiser på pizzeria hver kveld. Og, heisann – var det ikke en høy, mørk kjekkas som plystret på meg?

Muligens var plystrelyden bare i mitt eget hode. Eller så plystret han på noen andre. Men magen blir i hvert fall mett! Fylt opp av det deilige hvite loffestoffet i en skikkelig god italiensk pizzabunn, av varm tomatsaus og smeltet ost. Mat som er både trøstemat, bursdagsmat, datemat og familiemiddagsmat. Jeg tror jeg har spist på Villa Paradiso ved alle anledninger.

I sommer har jeg spist mye mer pizza enn vanlig. Ikke bare fordi det har regnet uvanlig mye, men jeg har hatt mange dager på kontoret hvor jeg har jobbet med de fantastiske bildene (tatt av Agnete Brun) til den nye boka Pizza Paradiso. Bare tenk hvordan det er å jobbe med bilder av rykende pizzaer i timevis, for så å skulle gå hjem og spise fiskeboller. Det er bare å glemme.

Nå har boka kommet, og den viser hvordan man kan lage alle de gode pizzaene fra Villa Paradiso. Jeg gleder meg til å beholde feriestemningen hele høsten!

«Pizzaparadisisk» sa Dagbladet om Villa Paradiso i går.