Forlagsliv

Påskemysterier og tegne-male-og oppgaveboka Josefine Olsens Skrible & Skrablebok er de to nyeste bøkene i serien om Josefine Olsens Barnehage. Som i de andre bøkene, har jeg i Påskemysterier forsøkt å gjenskape den gode stemningen vi hadde i barnehagen da jeg selv arbeidet som førskolelærer. Bord som bugner av kvister, fjær, egg og maling. Påskemåltider med fin duk, kvister, varm sjokolade, rundstykker, egg, ost og annet godt. Sanger og samtaler.

[...]

Stian Bromark

Er vi blitt så blaserte at vi gjesper når vi hører nok en historie fra 22. juli?

[...]

”Njaaa”.

Jeg hadde slått meg selv i hodet, hadde det ikke vært for at jeg var blant folk. Njaaa rallet frem og tilbake i hjernebarken. Jeg kunne jo ha svart noe bedre, om så bare ”ja” eller ”nei”, men i stedet sa jeg altså ”njaaa” da jeg ble spurt om Flinke Piker, bloggen min, og Flink Pike, boka mi, har vært et feministisk prosjekt.

Han lente seg tilbake i kaféstolen, slik journalister gjør når de har klart å sette et intervjuobjekt ut av spill; fornøyd, utfordrende, forutsigbar.  ”Så dette var ikke et feministisk prosjekt?”.

Jeg trakk pusten. Ville si noe smart. Si at” så fort du stapper ’jente’ og ’sex’ inn i samme setning, går folk ut i fra at det handler om feminisme”.

Bevares – jeg burde jo ha visst at spørsmålet ville komme, jeg visste godt at det ville komme, men jeg hadde ikke forberedt et svar. Det var ulikt meg, for jeg har gått rundt i ett år og tenkt på hva jeg skulle svare på spørsmålet.

Jeg smilte til journalisten for å vise at jeg snart skulle si noe. Noe reflektert, gjennomtenkt, smart. Men jeg sa at jeg ikke er en feminist, herregud,  hvem gidder å være det i 2012?

”Eller. Jo. Jeg er jo det, sånn egentlig. Og ikke”.

Nå var det han som trakk pusten, men det ble helt stille.

I hodet mitt har feminist en dårlig klang, for jeg forbinder det med ei gruppe kvinner som har latterliggjort seg selv ved hjelp av kroppshår og hyttende never som setter fyr på pornoblader. Jeg heier på jenter, selvsagt gjør jeg det, men ikke mer enn jeg heier på gutta. Det er en selvfølge at jeg kan prate like høyt (om ikke høyere…) enn kameratene mine. Selvsagt kan jeg like mye som dem. Men jeg kan ikke koke egg, jeg aner ikke hvor de selger støvsugerposer.

Både bloggen og boka ble laget fordi jeg ville skape en kontrast til de blonde jentene som er øverst på Blogglisten.no. Men det er jo feministisk å motsette seg de radmagre idealene som lever i digitale dukkehjem, men meningen var aldri å ta kverken på dem eller å lure så fryktelig mange. Jeg ville lage en motpol, og jeg ante ikke at det skulle bli så stort.

[...]

Chris Tvedt er aktuell med kriminalromanen Av jord er du kommet i disse dager.

Du har kanskje aldri tenkt på det, men det eksisterer en tydelig likhet mellom krimlitteratur og pop-musikk. En stor del av låtene som har funnet veien til toppen av hitlistene helt siden 60-tallet, kan fremføres av alle som har lært seg tre dur- og èn moll-akkord på gitaren.

Slik er det med krimlitteraturen også. Det aller, aller meste av det som skrives innen sjangeren er i virkeligheten variasjoner over ganske velkjente temaer. Det betyr ikke at alle disse romanene er dårlige. Forfattere som behersker håndverket sitt, har heldigvis et ganske stort arsenal av virkemidler til rådighet for å gjøre et trivielt plot til en god roman. For eksempel kan elegant språk, evnen til å skape nyanserte karakterer og sans for dramaturgi, gjøre underverker.

Men allikevel – det vi alle leter etter, krimforfatternes hellige gral – er noe som kan skille romanen vår fra den kompetente, men grå, massen. Det var det avdøde Stieg Larsson klarte i Millenium-trilogien. I virkeligheten er jo ikke bøkene hans spesielt velskrevne, heller ikke har de eksepsjonelt gode plot. Det er utelukkende karakteren Lisbeth Salander, superhelt og offer i en og samme person, som løfter bøkene utover det ordinære, men det viste seg altså å være mer enn nok.

Det er uansett vanskeligere å være original enn man skulle tro. Mange smarte og dyktige mennesker har opp gjennom årene skrevet utrolig mange krimromaner. Det meste er gjort før. Derfor blir i hvert fall jeg litt kortpustet hvis jeg kommer over noe som føles nytt, uventet og annerledes. Slik var det da den første lille spiren til det som skulle bli til Av jord er du kommet, ble plantet. Det skjedde, av alle steder på et lærerværelse, et sted jeg ellers ikke forbinder med kreativitet og nytenkning. Jeg var vikar på Sotra videregående skole våren 2010 da en kollega fortalte om en særoppgave noen av hennes elever hadde skrevet. I den forbindelse hadde de kommet over opplysninger om en massegrav i Oslo hvor det lå førti mennesker av taterslekt.

[...]

Bjørg Øygarden i er i disse dager aktuell med utgivelsen av ungdomsromanen Dronningen av Myrion.

Da jeg for snart lenge siden skulle bli forfatter, prøvde jeg å skrive det jeg selv likte best å lese: Fantasifulle, eventyraktige bøker, der vi raskt vinket farvel til realismens krav og forventninger. Historiene begynte kanskje i vår virkelighet, men før jeg var halvveis på side to, tok det av i én eller annen retning. Tjoho, tenkte jeg, her skal det bli moro.

Det ble det ikke. Det ble ganske fort temmelig kjedelig. Etter korte og nokså klossete svev landet tekstene mine som høns fra et hustak. Også jeg som likte dem så godt i utgangspunktet. Hvorfor ville de ikke fly?

Jeg fant et svar jeg ikke likte, men som jeg tror var ganske riktig. Da. Jeg var så glad i slike historier at jeg nøyde meg med for lite. Jeg gjorde rett og slett ikke jobben, men satset på at det som i farta falt meg inn, ville være godt nok. Men det var det bare ikke. Så skrev jeg noen andre bøker. De handler om helt andre ting, og jeg er stolt av dem og glad i dem, slik en kan bli glad en hund selv om en hadde ønsket seg en hest. Men fremdeles hadde jeg lyst til å skrive en av de historiene som tar oss ut av virkeligheten og inn i en annen.

Og nå har jeg gjort det. Og jeg har latt den begynne langsomt, slik jeg selv liker aller best, med at alt er normalt og vanlig. Jeg sper på med en ekstra dæsj gråfarge, slik at fargeklatten av det som er nytt og annerledes, skal bre seg litt etter litt. Hender med seks fingre, en magisk sjokolade, en underlig drøm. Men denne gangen gjør jeg jobben med å bygge opp og skape noe som flyr bedre enn høns. Denne fortellingen skal fly som en … som en kakkerhakker. For ikke å si en droppel.

Og når den nå snart kommer ut som bok, skal jeg sette meg i godstolen og lese.

Bjørg Øygarden er i disse dager aktuell med utgivelsen av ungdomsromanen Dronningen av Myrion.

Jeg er 40 år og har fire unger. Jeg har full jobb og er fortsatt gift. Jeg har verken verdensrekorder eller olympiske medaljer. Og jeg kommer aldri til å få noen heller.

Men likefullt; jeg er på kjøret. Jeg er hektet på trening. Jeg er en treningsnarkoman endorfinjunkie. Treningen er min flukt i hverdagen. Det er avhengighetsskapende.

Jeg har en altfor dyr sykkel, en kostbar tredemølle og et råskinn av en våtdrakt, og jeg har fullført både Ironman og Norseman. Likefullt; jeg har alltid fullført uten å være i tetsjiktet, uten sponsorer og uten favorittstempel. Jeg glir i mål i det stille, langt unna tv-kameraer og oppmerksomhet fra speaker.

Jeg ønsker ikke telegram fra statsministeren eller å få navnet mitt risset inn i stein. Men jeg liker å holde meg i form og jeg ønsker oppriktig å bli bedre. Jeg tror på utvikling og mestring. Jeg tror på den barnlige gleden i det å få til noe. Jeg tror på å flytte grenser. I hvert fall på å skyve på dem.

Jeg er ikke toppidrettsutøver, men jeg anser meg selv som en topp idrettsutøver. Jeg liker målebånd, wattmålere, oksygenopptak, puls, stoppeklokker og rekorder. Særlig begeistret er jeg for personlige rekorder. De personlige rekordene betyr mer enn all verdens verdensrekorder. Det er sikkert stas å gruse alle andre, men det artigste er altså å slå seg selv. Eller naboen.

Og selv om jeg ikke er best, og aldri kan bli det, så kan jeg bli bedre enn det jeg var, bedre enn det jeg er. Det er en velsignet forbannelse.

[...]

Som oversetter kan man ofte bli slått av hvor annerledes et forfatterskap blir seende ut når det tas ut av den opprinnelige nasjonale konteksten og introduseres i et annet land. Ganske sære forfattere som plukkes opp av redaktører med en bestemt smak, kan se ut til å være del av en generell tendens i hjemlandet, mens bestselgerlitteratur plutselig kan fortone seg som smal kvalitetslitteratur for spesielt interesserte. Det siste er ikke så rart, siden oversatte storselgere må konkurrere med suksesser fra andre land, og dessuten omfattes av mye mindre medieinteresse enn bøkene til de hjemlige forfatterkjendisene. Ofte er dette en fordel: De unnslipper mye av mediestøyen, og blir litteratur igjen.

Michel Houellebecqs forfatterskap er et godt eksempel på dette. I hjemlandet, og i store deler av resten av Europa også, er han en litterær superstjerne, en som selger i hundretusener og som lanseres med full mediedekning. I Norge er han en forfatternes forfatter som selger noen tusen eksemplarer til en trofast liten fanskare, og som for øvrig leses av det sjiktet som får bøker gratis. I Frankrike er han noe av en allestedsnærværende mediaklovn som har opptrådt beruset under fjernsynsintervjuer og som skamløst har prøvd seg som popsanger; i Norge framstår han som en kompromissløs litterat, en særing som gjør som han vil fordi han må – og alt det irriterende ved hans offentlige persona blir her til sjarmerende outsidernykker. Jeg merker det godt på responsen jeg får når jeg forteller at jeg oversetter Michel Houellebecq. Av andre franske forfattere jeg har nevnt det for, har jeg stort sett blitt møtt med taushet og forlegenhet, bortsett fra i det tilfellet vedkommende resolutt snudde ryggen til meg lot som om han ville gå. Blant norske litterater blir jeg som oftest møtt med ærbødige, nesten litt glassaktige blikk. Houellebecq har hatt sine fans i intellektuelle miljøer i hjemlandet også, særlig i den kulturradikale avisa Libération og i musikkmagasinet Les Inrockuptibles, men han er blitt sterkt kritisert, ikke bare for holdninger og oppførsel: Bøkene hans har ofte vært karakterisert som flate, stilistisk svake og spekulative.

[...]

Noe av det som gjør Michel Houellebecq så interessant er at alle åpenbart har en følelse av at han skriver sant, at han sier noe viktig om vår samtid – selv Hanne Nabintu Herland, åpenbart, som Thomas kunne opplyse oss om i sin innledning. Houellebecq kan leses som kapitalismekritikk, modernitetskritikk, religionskritikk – og alle har på sett og vis rett. I alle fall er bøkene tvetydige, ironiske, og ofte dypt tragikomiske.

Det er blitt fremhevet at Frankrike både omfavner og hater Houellebecq fordi han, i motsetning til andre franske forfattere, ikke skyr unna de store spørsmålene. Han skriver bredt anlagte idéromaner, og oppgir selv Thomas Mann som et av sine litterære forbilder. Men hva er de store spørsmålene han diskuterer? De står nærmest i kø: Redselen for «sykdom, alderdom og død», misnøyen med individualismen, den tomme hedonismen og den anomiske samfunnstilstanden.

Som en av svært få samtidige forfattere skildrer han vårt økonomiske system, og setter det i forbindelse med sjelslivet og seksualiteten. Markedsøkonomien gjør de fleste til tapere – som når den er utvidet til å gjelde reproduksjonen og andre mellommenneskelige forhold. Det kan leses som kapitalismekritikk, men også som kritikk av 68-generasjonen og dens frihetsbegrep. Eller begge deler på én gang. For noe av det jeg selv finner så spennende ved flere av romanene hans, er hvordan nyliberalismen og den tilsynelatende kapitalismekritikken til «det nye venstre» som blomstret opp i ’68 er forbundet med hverandre – noe Arne Johan Vetlesen for øvrig skriver særdeles godt om i Agoras temanummer om nyliberalismen (nr 1/2011).

Et eksempel: «Markedsfriheten» på det seksuelle området tømmer det for innhold, svekker ømheten og omtanken, og reduserer det Houellebecq kaller «kjærlighetsevnen» vår til «en gammel skurefille.» Det seksuelle beskrives av ham som et differensieringssystem på linje med pengene, med den samme nådeløse logikken. Markedets lov henviser mange til «ensomhet og onani.» «At menneskelige relasjoner blir mer og mer umulige, skyldes stigningen i frihetsgradene», heter det et sted, jeg tror det er i De grunnleggende bestanddeler.

[...]

Jeg elsker fotodager! Skikkelig action på kjøkkenet, massevis av gode lukter og veldig mye godt å spise både underveis og når dagen er ferdig. For når dagen er satt av til foto, lages det mye mat på én gang. Jeg skriver faste matspalter i Dagbladets magasin Søndag og avisa Jærbladet hver uke og leverer til månedsmagasinet Agenda 3:16 11 ganger i året. I tillegg til bloggen min, så klart. Så, for å ha en god logistikk og en best mulig utnytting av tiden, bruker jeg å lage mange ulike retter på én dag.

I går lagde jeg to ulike tapas: grillet paprika med røkt laks og sardiner (fantastisk godt) og skinkekebabs. I tillegg til sjokoladepinner med ingefær, sjokoladeiskake, kyllingsuppe, pai med røykelaks og fetaost, og juleribbe med skikkelige snadderpoteter. Når du forkoker potetene litt først, rister dem litt i kasserollen slik at de blir lodne å ta på før du hvelver dem over i langpanna sammen med god olivenolje og smør, salt og annet krydderier, blir resultatet helt enestående. Som det må være for å matche en saftig ribbe.

Apropos ribbe: er du glad i å lage mat, vil jeg innstendig oppfordre deg til å bli kjent med de som står i kjøttdisken og fiskedisken i den lokale butikken, bli kjent med slakteren eller fiskeren eller finne deg en hobbyfisker som du kan handle fra. Ingenting er bedre enn å kunne bestille spesielle varer når du trenger det. Og spesialistene vil bestandig kunne gi deg gode, faglige råd. Så har du dette i nærheten av deg: hegn om det etter beste evne!

Jeg er så heldig at jeg har en veldig god slakter helt i nærheten av meg. Titt og ofte ringer jeg ned til Kjell Ringstad for å bestille ulike kjøttvarianter og –stykker. Hvilken luksus! I forrige uke vant Brødr. Ringstad NM-gull for nettopp ribba si også! I tillegg til gull for medisterkaka og bronsje for det røkte pinnekjøttet sitt. Veldig moro!

Ribba blir vurdert og godkjent!

[...]

Det begynner å bli ganske lenge siden én journalist og én stylist fra magasinet BoligDrøm var her en hel dag for å ta bilder til julenummeret av magasinet. Jeg lagde julelunsj bestående av glasert juleskinke, gravlaks, salat med glaserte nøtter og muggost, urtefylt kylling og riskrem med rød saus til dessert. Skikkelig deilig, julete mat! Nå er bladet endelig i butikkhyllene.

Her kan du se resultatet.

[...]