Forlagsliv

VINTER

Eg veit eg smiler
Eg har slanka meg rundt haka
Eg smiler, men eg meiner det!
Stig på
Dei kjem og henger frå seg dyner, jakker, skjerf
Kom inn
Ta deg eit glas
Det byrjar å bli tradisjon,  – kor lenge sidan du var her sist ?
Medan Evy og dei,
Nokre er meir etterspurde enn, neidå –
Har alle fått?

I år er naboen heime, så det blir fest her
Kalle har laga maten
Og eg har rydda,
han grisar fælt når han kokkelerer

/

[...]

Det har nå blitt to illustrerte bøker for unge om Fridtjof Nansens polarekspedisjoner, Nordover – med Nansen mot Nordpolen og Nansen over Grønland. Under arbeidet med disse har jeg lest stabler med bøker om denne bemerkelsesverdige mannen. Ikke bare måtte jeg sette meg inn i alt jeg fant om kryssingen av Grønlands innlandsis og skiferden over Polhavet, men det var også nødvendig å bli kjent med hele personen Fridtjof Nansen.

Når man leser så grundige biografier som er blitt Nansen til del, er det ikke til å unngå at også negative sider ved personen kommer fram.

Han var nok ikke alltid en god leder, kunne bli taus og innesluttet, eller pirke på detaljer. Han var ikke nødvendigvis noen god far eller ektemann. Noen vil også tone ned hans innsats for flyktninger mot slutten av livet som han fikk Nobels Fredspris for, eller trekke i tvil hans politiske dømmekraft.

Likevel beundrer jeg denne mannen.

Nansen startet som vitenskapsmann og fikk til bemerkelsesverdige resultater innen forskningen på nerveceller hos primitive havdyr, noe som ga ny innsikt i hvordan vår egen hjerne fungerer. Kanskje han skulle fått Nobelprisen allerede da, i medisin. Det var nok utvilsomt Nansens vilje til å se nye løsninger, ikke godta innarbeidete sannheter, sammen med tålmodighet og stahet, som ga han disse resultatene. Egenskaper han tok med videre til polarutforskningen.

[...]

Karakterenes følelses- og tankeliv er sentrale, bærende elementer i fiksjonslitteratur. Derfor er det avgjørende for historiens troverdighet at forfatteren kjenner sine karakterer godt. Jeg innrømmer gjerne at dette ikke alltid er like lett, ikke minst er det fra tid til annen en utfordring at jeg er en mann som skriver om en kvinne. Da er det godt å ha en god redaktør i Harriet Karoliussen, som hjelper til med å luke bort maskulint, litterært ugress.

Karakterer vokser seg større og tydeligere jo mer man jobber med dem. Mange fiksjonskarakterer er basert på virkelige personer. Mario Puzo, mannen som skrev Gudfaren, skal ha sagt at «Whenever the Godfather opened his mouth, in my mind I heard the voice of my mother.» John Cleese har innrømmet at den rabiate hotelleieren Basil Fawlty baserte seg på en faktisk hotellmanager, Donald Sinclair.

Men inspirasjonen til min hovedkarakter, Elisabeth Sunee Rathke, Elli, kommer ikke fra noen bestemt person, heller en rekke personer. Hun er en symbiose av mennesker jeg har truffet eller kjenner. Her er en kort biografi om Elli, slik hun lever inne i mitt forestillingsunivers.

Kort biografi:

Elisabeth Sunee Rathke er født 10. august 1976 på Ullevål sykehus i Oslo. Hun er datter av Dee Pornthip Rathke (f. 1953) og  Lars Rathke (f. 1947).

På landlov fra et norsk lasteskip tidlig på syttitallet treffer faren Ellis mor i Bangkok. De forelsker seg, han mønstrer av skipet og blir værende i Thailand i nærmere to år. Foreldrene gifter seg og flytter så til Norge i 1974. Lars Rathke gjenopptar jusstudiene og praktiserer som advokat fra slutten av 70-tallet. Ellis mor har ingen formell utdannelse og jobber i butikk.

[...]

Hvorfor går ikke mennesker ut på gata og skyter vilt
omkring seg? Skyter inn i vilkårlige folkemasser?

Hvorfor holder bro-bro-broene. Hvorfor raser
ikke husene? Hvorfor styrer ikke bilisten over i motsatt
kjørebane. Hvorfor bremser folk når de skal
bremse. Hvorfor skal de bremse? Hvorfor tegner,
tegner, tegner ikke ingeniørene feil?

Hvorfor styrter ikke annethvert fly? Hvorfor skriver
ikke legen ut en dødelig dose? Hvis hver tredje
brøt høyreregelen, var det ikke noen høyreregel.

Hvorfor blåser ikke folk i å gjøre som de skal?

Hvorfor skriker de ikke! Hvorfor slår de ikke!

[...]

Påskemysterier og tegne-male-og oppgaveboka Josefine Olsens Skrible & Skrablebok er de to nyeste bøkene i serien om Josefine Olsens Barnehage. Som i de andre bøkene, har jeg i Påskemysterier forsøkt å gjenskape den gode stemningen vi hadde i barnehagen da jeg selv arbeidet som førskolelærer. Bord som bugner av kvister, fjær, egg og maling. Påskemåltider med fin duk, kvister, varm sjokolade, rundstykker, egg, ost og annet godt. Sanger og samtaler.

[...]

Stian Bromark

Er vi blitt så blaserte at vi gjesper når vi hører nok en historie fra 22. juli?

[...]

”Njaaa”.

Jeg hadde slått meg selv i hodet, hadde det ikke vært for at jeg var blant folk. Njaaa rallet frem og tilbake i hjernebarken. Jeg kunne jo ha svart noe bedre, om så bare ”ja” eller ”nei”, men i stedet sa jeg altså ”njaaa” da jeg ble spurt om Flinke Piker, bloggen min, og Flink Pike, boka mi, har vært et feministisk prosjekt.

Han lente seg tilbake i kaféstolen, slik journalister gjør når de har klart å sette et intervjuobjekt ut av spill; fornøyd, utfordrende, forutsigbar.  ”Så dette var ikke et feministisk prosjekt?”.

Jeg trakk pusten. Ville si noe smart. Si at” så fort du stapper ’jente’ og ’sex’ inn i samme setning, går folk ut i fra at det handler om feminisme”.

Bevares – jeg burde jo ha visst at spørsmålet ville komme, jeg visste godt at det ville komme, men jeg hadde ikke forberedt et svar. Det var ulikt meg, for jeg har gått rundt i ett år og tenkt på hva jeg skulle svare på spørsmålet.

Jeg smilte til journalisten for å vise at jeg snart skulle si noe. Noe reflektert, gjennomtenkt, smart. Men jeg sa at jeg ikke er en feminist, herregud,  hvem gidder å være det i 2012?

”Eller. Jo. Jeg er jo det, sånn egentlig. Og ikke”.

Nå var det han som trakk pusten, men det ble helt stille.

I hodet mitt har feminist en dårlig klang, for jeg forbinder det med ei gruppe kvinner som har latterliggjort seg selv ved hjelp av kroppshår og hyttende never som setter fyr på pornoblader. Jeg heier på jenter, selvsagt gjør jeg det, men ikke mer enn jeg heier på gutta. Det er en selvfølge at jeg kan prate like høyt (om ikke høyere…) enn kameratene mine. Selvsagt kan jeg like mye som dem. Men jeg kan ikke koke egg, jeg aner ikke hvor de selger støvsugerposer.

Både bloggen og boka ble laget fordi jeg ville skape en kontrast til de blonde jentene som er øverst på Blogglisten.no. Men det er jo feministisk å motsette seg de radmagre idealene som lever i digitale dukkehjem, men meningen var aldri å ta kverken på dem eller å lure så fryktelig mange. Jeg ville lage en motpol, og jeg ante ikke at det skulle bli så stort.

[...]

Chris Tvedt er aktuell med kriminalromanen Av jord er du kommet i disse dager.

Du har kanskje aldri tenkt på det, men det eksisterer en tydelig likhet mellom krimlitteratur og pop-musikk. En stor del av låtene som har funnet veien til toppen av hitlistene helt siden 60-tallet, kan fremføres av alle som har lært seg tre dur- og èn moll-akkord på gitaren.

Slik er det med krimlitteraturen også. Det aller, aller meste av det som skrives innen sjangeren er i virkeligheten variasjoner over ganske velkjente temaer. Det betyr ikke at alle disse romanene er dårlige. Forfattere som behersker håndverket sitt, har heldigvis et ganske stort arsenal av virkemidler til rådighet for å gjøre et trivielt plot til en god roman. For eksempel kan elegant språk, evnen til å skape nyanserte karakterer og sans for dramaturgi, gjøre underverker.

Men allikevel – det vi alle leter etter, krimforfatternes hellige gral – er noe som kan skille romanen vår fra den kompetente, men grå, massen. Det var det avdøde Stieg Larsson klarte i Millenium-trilogien. I virkeligheten er jo ikke bøkene hans spesielt velskrevne, heller ikke har de eksepsjonelt gode plot. Det er utelukkende karakteren Lisbeth Salander, superhelt og offer i en og samme person, som løfter bøkene utover det ordinære, men det viste seg altså å være mer enn nok.

Det er uansett vanskeligere å være original enn man skulle tro. Mange smarte og dyktige mennesker har opp gjennom årene skrevet utrolig mange krimromaner. Det meste er gjort før. Derfor blir i hvert fall jeg litt kortpustet hvis jeg kommer over noe som føles nytt, uventet og annerledes. Slik var det da den første lille spiren til det som skulle bli til Av jord er du kommet, ble plantet. Det skjedde, av alle steder på et lærerværelse, et sted jeg ellers ikke forbinder med kreativitet og nytenkning. Jeg var vikar på Sotra videregående skole våren 2010 da en kollega fortalte om en særoppgave noen av hennes elever hadde skrevet. I den forbindelse hadde de kommet over opplysninger om en massegrav i Oslo hvor det lå førti mennesker av taterslekt.

[...]

Bjørg Øygarden i er i disse dager aktuell med utgivelsen av ungdomsromanen Dronningen av Myrion.

Da jeg for snart lenge siden skulle bli forfatter, prøvde jeg å skrive det jeg selv likte best å lese: Fantasifulle, eventyraktige bøker, der vi raskt vinket farvel til realismens krav og forventninger. Historiene begynte kanskje i vår virkelighet, men før jeg var halvveis på side to, tok det av i én eller annen retning. Tjoho, tenkte jeg, her skal det bli moro.

Det ble det ikke. Det ble ganske fort temmelig kjedelig. Etter korte og nokså klossete svev landet tekstene mine som høns fra et hustak. Også jeg som likte dem så godt i utgangspunktet. Hvorfor ville de ikke fly?

Jeg fant et svar jeg ikke likte, men som jeg tror var ganske riktig. Da. Jeg var så glad i slike historier at jeg nøyde meg med for lite. Jeg gjorde rett og slett ikke jobben, men satset på at det som i farta falt meg inn, ville være godt nok. Men det var det bare ikke. Så skrev jeg noen andre bøker. De handler om helt andre ting, og jeg er stolt av dem og glad i dem, slik en kan bli glad en hund selv om en hadde ønsket seg en hest. Men fremdeles hadde jeg lyst til å skrive en av de historiene som tar oss ut av virkeligheten og inn i en annen.

Og nå har jeg gjort det. Og jeg har latt den begynne langsomt, slik jeg selv liker aller best, med at alt er normalt og vanlig. Jeg sper på med en ekstra dæsj gråfarge, slik at fargeklatten av det som er nytt og annerledes, skal bre seg litt etter litt. Hender med seks fingre, en magisk sjokolade, en underlig drøm. Men denne gangen gjør jeg jobben med å bygge opp og skape noe som flyr bedre enn høns. Denne fortellingen skal fly som en … som en kakkerhakker. For ikke å si en droppel.

Og når den nå snart kommer ut som bok, skal jeg sette meg i godstolen og lese.

Bjørg Øygarden er i disse dager aktuell med utgivelsen av ungdomsromanen Dronningen av Myrion.

Jeg er 40 år og har fire unger. Jeg har full jobb og er fortsatt gift. Jeg har verken verdensrekorder eller olympiske medaljer. Og jeg kommer aldri til å få noen heller.

Men likefullt; jeg er på kjøret. Jeg er hektet på trening. Jeg er en treningsnarkoman endorfinjunkie. Treningen er min flukt i hverdagen. Det er avhengighetsskapende.

Jeg har en altfor dyr sykkel, en kostbar tredemølle og et råskinn av en våtdrakt, og jeg har fullført både Ironman og Norseman. Likefullt; jeg har alltid fullført uten å være i tetsjiktet, uten sponsorer og uten favorittstempel. Jeg glir i mål i det stille, langt unna tv-kameraer og oppmerksomhet fra speaker.

Jeg ønsker ikke telegram fra statsministeren eller å få navnet mitt risset inn i stein. Men jeg liker å holde meg i form og jeg ønsker oppriktig å bli bedre. Jeg tror på utvikling og mestring. Jeg tror på den barnlige gleden i det å få til noe. Jeg tror på å flytte grenser. I hvert fall på å skyve på dem.

Jeg er ikke toppidrettsutøver, men jeg anser meg selv som en topp idrettsutøver. Jeg liker målebånd, wattmålere, oksygenopptak, puls, stoppeklokker og rekorder. Særlig begeistret er jeg for personlige rekorder. De personlige rekordene betyr mer enn all verdens verdensrekorder. Det er sikkert stas å gruse alle andre, men det artigste er altså å slå seg selv. Eller naboen.

Og selv om jeg ikke er best, og aldri kan bli det, så kan jeg bli bedre enn det jeg var, bedre enn det jeg er. Det er en velsignet forbannelse.

[...]