Forlagsliv

Klikk på bildet og du vil se slutten av mesterløpet!

8. februar er en merkedag for oss sportsentusiaster. Hva rommer ikke denne dagen av dramatikk og spenning? Den 7. og 8. februar 1920 sto den unge nasjonens ære på spill. Tvekampen mellom Oscar Mathisen og Bobby MacLean skulle gå av stabelen. Og aldri har vel den fine, kalde tiden gitt oss en mer spektakulær duell mann mot mann enn da Bobby kom til Frogner Stadion for å møte Oscar.
En hel uke sto Oslo på hodet, det ble solgt billetter til de to dagene på Frogner Stadion i et stort antall. I dagene før kom Aftenposten med det ene ekstranummeret etter det andre, byen og publikum kokte – en bedre ramme rundt en av skøytehistoriens store dueller kunne vi knapt få. Det sies at det var 30 000 entusiastiske publikummere inne på stadion den siste dagen. Dagen da det skulle avgjøres hvem som var best – Oscar eller Bobby, Norge eller USA.
Og det var også dagen da norsk trausthet ble satt opp mot massiv amerikansk PR. Bobbys manager hadde leid inn filmfotografer, musikere og biler dekorert med amerikanske flagg – og ikke minst, bannere. Karl Johansgate ble fylt med «Bobby is in town!» den siste uken før tvekampen. Hvilket press la ikke dette på folkehelten Oscar Mathisen?
Fredag 6. februar, dagen før de to første løpene, kjente Oscar seg slapp og ikke helt i form, men å gjennomføre duellen var han fast bestemt på. Her sto Oscars og kongeriket Norges ære på spill. Han kunne ikke trekke seg, og med den lille amuletten av gull han hadde fått av kongeparet, møtte han opp på Frogner Stadion lørdag 7. februar. Da dagen var omme, var stillingen 1–1. Oscar vant 500-meteren og Bobby vant 5000-meteren. Byen holdt pusten.
Så opprant søndag 8. februar, skjebnedagen, dagen da det skulle avgjøres hvem som var best. Publikum var som i ekstase. Oscar glir fram til start, skuddet går og 1500-meteren er i gang. Oscar vinner! Stillingen er nå 2–1, det er 10 000-meteren som blir avgjørende. Selveste kongedistansen. Nervene var i helspenn, et stort ansvar hvilte på Oscars skuldre. Og jubelen stilnet, Bobby tok ledelsen og Oscar var tydelig på etterskudd. Men et milløp er et løp på ei mil, og Oscar visste han kunne stå distansen ut selv på en dårlig dag. Så sakte, men sikkert nærmet han seg Bobby som ble mer og mer kantete i stilen. Publikum trodde nesten ikke det de så, kunne det bli seier? Det var helt stille før en ellevill jubel brøt løs. I ensom majestet gikk Oscar Mathisen, skøytekongen, over mål. Han vant med over 40 sekunder, total utklassing. Publikum stormet banen og hovedstaden var i en festrus som ingen ende ville ta. Oscar ble en legende.
I løpet av de siste 100 årene har norske skøyteløpere stått for mange andre fabelaktige bragder på isen. Og spenningsnivået har alltid vært høyt, det forteller Eldar Høidal levende om i sin bok To indre og vekk me´n – Norsk skøytesportshistorie. Nå krysser vi fingere for de neste duellene som skal utkjempes, og heier norsk skøytesport fram slik at vi kan få nye merkedager å skrive om.

Byggverket er ikke direkte knyttet til biografien, men på en måte allikevel.

Salomo, Saladin, Suleiman den store, Kleopatra, Caligula, Abraham, Jesus, Muhammad, Herodes, Nero, Mark Twain, Rasputin, Lawrence of Arabia, Churchill, Barack Obama og mange flere er omtalt i en av høstens virkelige store biografier. Den biograferte har levd et omskiftelig liv, full av lidenskap, intriger, konflikter, kamper og slag, og har hatt verdens oppmerksomhet på seg lenge. Vanskelig? Vel, det er ikke en personbiografi, her er det snakk om et 3000-årig liv fortalt på 750 sider. Et stikkord kan være at den biograferte også er knyttet til den begivenheten vi nå feirer. Hvis du vet hva biografien heter, send svaret til blogg@cappelendamm.no, og vær med i trekningen av boken. Hvis du er den heldige vinner, garanterer vi deg en innholdsrik historisk reise.

Den 19. november 1915 ble Joe Hill henrettet i Salt Lake City i staten Utah. Han var dømt for medvirkning til mord, men mye tyder på at dommen var en hevnaksjon og en kjærkommen mulighet til å få en farlig person til å tie. Svenske Joe Hill, eller Joel Emmanuel Hägglund (også kjent som Joseph Hillström), var fagforeningsaktivist og arbeidersanger. Han ble sett på som en oppvigler av bedriftseiere og lokale myndigheter, men som han selv skriver der han sitter på dødscellen: «På tross av alle de fryktelige bildene og alle de fæle historiene skrevet om meg har jeg bare blitt arrestert en gang i mitt liv og det var i San Pedro, California. På den tiden havnearbeiderne var i streik var jeg sekretær i streikekomiteen og jeg antar jeg var litt for aktiv for politisjefen i den byen så han arresterte meg og ga meg tretti dager i byfengselet for løsgjengeri og det er altså hele min ‘kriminelle løpebane’.»
      Fagforeninger over hele USA protesterte på dommen og USAs president Wilson henvendte seg flere ganger til Utahs guvernør for å få omgjort dødsdommen, men ingenting hjalp. William Spry sto på sitt, Joe Hill ble skutt ved morgengry og ble «The Man who Never died». I bisettelsen uken etter kom det mer enn 30 000 personer for å hylle arbeiderdikteren og aktivisten. Dagen før han ble henrettet, skrev han sin siste vilje samtidig som han sendte et telegram til en kamerat i IWW (Industrial Workers of the World) som lød «Don’t waste time mourning, organize!». Senere ble dette til IWWs slagord – «Ikke sørg, organiser». Fortsatt lever Joe Hill, både gjennom egne sanger og i bøker som stadig utgis om hendelsene rundt pågripelsen og rettssaken, og ikke minst i denne perlen av en sang fremført av Paul Robeson, sønn av en frigitt slave:
I dreamed I saw Joe Hill last night

Første gang jeg hørte Paul Robeson synge denne sangen, ble noen dører åpnet for meg, akkurat som da jeg første gang leste Innbyggertall 1280 av Jim Thompson. En litt merkelig kopling, men med familie som emigrerte til USA, og en radikal morfar ble denne og flere av Jim Thompsons bøker en vekker for meg. Han beskriver de tilstandene Joe Hill kjempet imot, ondskap, frykt og desperat maktarroganse i en fryktelig blanding, alt for vinne selv og skyve de svakeste foran seg.
Jeg beundrer Joe Hills mot, hans formuleringsevne, hans evne til å mobilisere og hans kraft til å holde fanen høyt til siste slutt. Hans siste vilje lyder:

My will is easy to decide,
For there is nothing to divide.
My kin don’t need to fuss and moan –
“Moss does not cling to a rolling stone”.

My body? – Oh! – If I could choose,
I would to ashes it reduce,
And let the merry breezes blow
My dust to where some flowers grow.

Perhaps some fading flower then
Would come to life and bloom again.
This is my last and final will.
Good luck to all of you.

Dagfinn Ellefsen har i en årrekke fått Larviksfolk til å skrive ned sine minner fra barndommen i Bakkebyen. En super ide! Byens nære historie fortalt av borgerne selv. I disse dagene foreligger bind syv, med tittelen ”Mange minner, mye moro”. Her er mitt bidrag:

Liv i sentrum

En vinterkveld i 2011 står jeg i et vindu på toppen av Grand, og ser tvers over gata og inn på gutterommet mitt i Prinsegata 25. Det er snart førti år siden jeg pakket veskene og ryggsekken og forlot huset for å ta fatt på mitt eget liv. Mine foreldre ble boende der et par tiår etter meg. Nå bebor andre huset, slik andre bodde og levde der før vår tid.

Sentimental? Nei. Men der inne, i de nå mørkelagte rommene, gjorde jeg meg mine første tanker. Hørte jeg de første lydene fra verden. Jeg kan huske det. Et blålig lys fra gatelyktene som falt inn over taket i rommet jeg lå i. Lyden av en og annen bil som drar forbi over broleggingen nedover mot Taulowsvingen, eller oppover mot Torvet. Høstregnet mot ruten. Og om vinteren: Den oransje gløden fra taklysene på brøytebilene og bulldozerne som rydder byen for snø. Lastebilene som hele natten igjennom kjører lass på lass ned på bryggene, der de tipper sammenpakkede snøfjell ned i havnebassenget. De synker i bølgene med tunge sukk.

[...]

Fredag 30. september ble Kirsti Jaregs bok om Hebridene, Orknøyene og Shetland lansert. Med over hundre påmeldte var det stinn brakke i forlagets bokkafe. Publikum (samt folk som fremdeles var på jobb og tilfeldig forbipasserende på gata) fikk umiddelbart den rette stemningen da skotten John MacDonald dro det hele i gang med keltiske toner fra sin sekkepipe. Forfatteren leste så utdrag fra boka akkompagnert av bandet Dr. Peppers Barnyard.

Journalisten og forfatteren Andrew Boyle var også tilstede og benyttet anledningen til å ta et intervju med Jareg etter at hun omsider ble ferdig med å signere bøker. Stoff fra dette intervjuet ble i går publisert på The Guardians nettsider, se her:

http://www.guardian.co.uk/commentisfree/2011/oct/04/scotland-norway-special-relationship

Boyle spør seg selv hvorfor vi i Norge er så opptatt av Skottland, Robert Burns og maltwhiskey. Han skriver:

– Part of the answer was supplied last Friday, when Norwegian publishing house Cappelen Damm held a party to launch the first popular study of Shetland, Orkney, and the Hebrides. Kirsti Jareg, author of Øyene i Vest (The Islands in the West) hopes not so much to ride the wave of interest for Scotland, as to raise its swell into something more important: a new awareness of the strength of ancient bonds. She told me: «There is a great commonality of character to the two peoples. A peculiar duality of vulnerability and robustness that each of them recognises in the other.»

Det er kanskje ikke så rart, vi har ikke bare en felles forhistorie med befolkningen på Shetland, Orknøyene og Hebridene, det er også et betydelig skandinavisk innslag rent genetisk i befolkningen på disse øyene, viser nyere forskning.

Øyene i vest er fascinerende lesning i seg selv – og et substansielt bidrag til at to land kan gjenoppdage eldgamle bånd.

Se også:

http://www.forlagsliv.no/blog/2011/09/27/gjennom-naløyet/

Båndene til Norge oppleves som sterke på de skotske øyene. Her snakket befolkningen norrøne språk helt fram til engelsk tok over, forteller forfatteren. (foto: Sverre Aurstad)