Forlagsliv

Bokredaktører er yrkesmessige nysgjerrigperer. Jeg kan iallfall ikke dy meg og må ta en titt med en gang det dukker opp et manuskript. Selv om det bare blir å blafre gjennom noen sekunder på skjermen for å få et førsteinntrykk. Så også med Kirsti Jaregs manus om Hebridene, Orknøyene og Shetland den dagen det dukket opp. Litt mer enn blafring ble det, og etterhvert oppdaget jeg at en det var på over en million anslag med mellomrom. Det sier kanskje ikke leserne noe, men det er i alle fall det lengste manuskriptet som noensinne har havnet i min postkasse. Glem det, Jareg, tenkte jeg, men fortsatte like fullt å lese. Etterhvert ble det åpenbart at det som var planlagt gjort den dagen, ikke ble det. Leste videre etter lunsj, nå på papir. Stappet den digre papirhaugen i veska og leste på bussen hjem (og tenkte at nå må jeg få skaffet meg et lesebrett). Jeg går vanligvis av bussen i Brekkekrysset nord i Oslo. Ikke den dagen. Først to stoppesteder etter, på Grefsenplatået, ble blikket hevet og jeg kom meg noe omtåket av bussen. Fortsatte å lese samme kveld, og tenkte omkring midnatt at dette ville passere nåløyet.

Øyene i vest ble bok, men hva er det nå med denne teksten som gjør den så vanskelig å legge fra seg?

For det første fascinerer temaet: de skotske øyene med det ville og varierte landskapet, den keltiske kulturtradisjonen, det skotske klansystemets ofte blodige forhistorie og ­– maltwhisky!  Det er mer: vikingtiden og koblingen til det norske. I flere hundre år var øyene i norsk besittelse, og her er fortsatt spor etter Kong Magnus Berrføtts herjinger. Og under andre verdenskrig drev Shetlandsfarerne frigjøringskamp med fiskeskøyter. Den røde tråden i boka er møtene med mennesker, hverdagsliv, historie og kultur i brytning mellom den gamle og moderne tid. Og strendene er så flotte at thailandske reisebyråer har rappet bilder av Berneray island på Ytre Hebridene med hvite sandstrender og turkis hav.

For det andre har forfatteren et kunnskaps- og refleksjonsnivå det står respekt av. Boka er et resultat av flere års research og skrivearbeid, godt støttet av stipender fra Det faglitterære råd og Fritt Ord.

For det tredje imponerer skrivemåten. Kirsti Jareg har en egen evne til ubesværet å bevege seg i tid og rom. Hun har en skarp observasjonsevne koblet til en særegen mix av humor, undring og nysgjerrighet. Resultatet er rett og slett en kulturhistorisk tour de force.

Jeg har aldri vært på noen av disse skotske øyene, men ­– neste sommer! Og det er kanskje på tide å reise før det blir for populært. Reiselivsmagasinet National Geographic satte sammen et ekspertpanel (i alt 522 eksperter) for å kåre de beste øydestinasjonene (blant i alt 111 øyer). Shetland tok tredjeplassen og Isle of Skye (Hebridene) tikket inn på fjerdeplass. Shetland er også en av de utvalgte i Lonely Planet-boka Best in Travel 2011: «The last untamed corner of the UK». Og i boka Islomania: A Journey Among the Last Real Islands framhever Thurston Clarke øyene Eigg og Jura (begge Hebridene).
Men før vi bestiller billettene, kan vi lese Øyene i vest av Kirsti Jareg. Bak i boka er det til og med blitt plass til forfatterens fotografier fra våre naboøyer vest i havet.

Kirsti Jareg fotografert på Huk på Bygdøy, men hun ville nok heller vært på en av sine øyer i vest.

(foto: Sverre Aurstad)

Omslagsbilde: Aleksander den store (2010)

For alle oss som er opptatt av merkelige og morsomme tall og spennende historie, er 10.juni en merkedag på mange måter. Og merkedager skal man merke seg. Sist fredag var det altså 2334 år siden Aleksander 3. av Makedonia, senere kalt Aleksander den store, døde i Babylon. Fortsatt spekuleres det i om han døde av et malariaanfall eller ble forgiftet, og det var sannsynligvis mange som gjerne så at 10.juni ble hans siste dag. Så sier nå ryktene.
10.juni er en merkedag for historiebokleseren fordi Aleksander den stores bragder fortsatt diskuteres, og fordi hans liv gjør seg så godt på film og i Bengt Liljegrens page-turner av en historiebok. For var han en tidlig talsmann for globalisering og en framsynt leder for en idealistisk verdensstat? Eller var han en maktsyk tyrann som ikke skydde noen midler i jakten på ære og berømmelse? Ikke vet jeg, men det jeg vet er at det er spennende og morsomt å lese gode historiebøker. Eldre historie er vår felles kulturarv og gir oss innsikt til bedre å forstå vår samtid og hva som skjer. Derfor er 10.juni en merkedag for meg.

På denne dagen i 1895 ble Oscar Wilde dømt til to års fengsel for å ha “begått særdeles usømmelig handlinger med andre mannlige personer”. Faren til den unge lorden Alfred Douglas, som Wilde hadde hatt et forhold til, hadde vært en pådriver for å få en lov på dette området, og han var også den som fikk politiet til å anklage Wilde. Oscar Wilde var da på berømmelsens tinder og var en av Londons ledende forfattere og celebriteter. Fengselsoppholdet ble begynnelsen til slutten for Wilde. Etter det dro han til Paris der han levde i fattigdom og døde bare noen år senere.

Man kan undre seg over hvor barbarisk det var i England på den tiden, men husk på at man her i landet helt fram til 1972 kunne rettsforfølges for homoseksualitet “dersom menns seksuelle praksis var til anstøt for andre”.

Verden går dessverre alt for langsomt fremover eller som Oscar Wilde har sagt det: “Det hviler en ond skjebne over alle gode beslutninger. De blir uvegerlig truffet for sent.”