Forlagsliv

Noen gråter. Jeg våkner. Noen skriker. Jeg står opp. Noen trenger meg. Jeg løfter henne opp. Hun er blid. Hun slutter å gråte. Hun er fornøyd nå. Hun blir løftet opp. Hun løfter meg opp. Opphever trøttheten jeg kjenner, nesten konstant, som om jeg har glemt hva det vil si å være uthvilt. Som om jeg aldri har vært det, aldri skal bli det. Jeg koker grøt, jeg lager kaffe, jeg småpludrer. Jeg bruker den stemmen voksne har når de snakker med babyer. Jeg tenker på hva vi skal ha til middag i dag, hva jeg må huske å handle. Jeg driver en bedrift. Det som begynte så uskyldig med tiltrekning er blitt denne bedriften. Men inntekter og utgifter. Spenning er blitt hverdag. Kjærlighet, trivialitet, de ligger tett inntil hverandre. Det store og det lille. De store ordene og de små. Vi kan snakke om alt. Vi må snakke om alt. Bleieskift. Tilbudspriser. Frysevarer. Har du tatt ut brød til i morgen? Hvis jeg leverer, kan du hente henne? Hvem skal handle? Små lykkeglimt inni trøttheten, hverdagene tar ikke slutt, en liten jente som begeistret roper og peker.

[...]

En gang underveis i fotograferingen skjedde det noe med innstillingene. Han viste meg den lille ruten i kameraet med kurver, shuttertid og andre tall. To bilder hadde like innstillinger, men så helt ulike ut i displayet. Kameraet fuska, og vi tok en pause fra det nysgjerrige ekornet som hadde munnen full av mandler. Det var med forsiktige hender han satt med Frøken Canon i fanget for å vurdere hva som hadde gått galt. Jeg, assistenten, ble stående tilbake.

Blikkene møtes. Foto: Cathrine Louise Finstad

Av årets påskebøker var det én som skulle vise seg å være nyttig for å kapre tilbake oppmerksomheten i en situasjon som denne. Gjennom natten av Stig Sæterbakken kunne uventet by på en historie som ville vekke oppsikt. Under leselyset samme kveld spurte jeg;

«Har du ikke hørt om Karl Christian Andreas Meyer?»

«Hvem sa du?» [...]

Det summer fra båsen til min nabo Tanja Hoel. En viktig dato, eller nesten bestemt dato nærmer seg. Uke 46.

[...]

Hva med «Bok i Østmarka»?

Tur- og friluftsbøker er i fokus på Sandbakken markastue  i Østmarka 4. til 6. november. Da arrangeres «Bok i skogen» – en fantastisk mulighet til å bli bedre kjent med friluftslivslitteratur, ulike reisemål og selvsagt Østmarka.

[...]

Bokmennesker klager som regel over for dårlig plass til bøker. God plass uansett er en luksus, så det gjelder å benytte seg av lure løsninger og spesialtilpassede hyller. Se bare her: http://www.dagbladet.no/2011/03/07/kultur/litteratur/bok/sondag/15715991/

For deg som er opptatt av å maksimere boarealet generelt, kan kanskje videoen om Gary Changs geniale plassutnyttelse være til inspirasjon. Han har nemlig klart å skape intet mindre enn 24 rom på sin 32 m2 store (lille) leilighet!

Inspirert dag på bloggen! Nok en barnebok fortjener omtale, denne med så sterk appell at den fikk min barnløse kollega Ingrid til å rope: “Nå fikk jeg lyst på barn, så jeg kan lese denne boka for dem”. Det spørs om hun egentlig vil lese boka for småbarn når det kommer til stykket. Riktignok har boka naive tegninger, og små, barneaktige rim, men primærmålgruppa er likevel frustrerte, søvnløse, drittleie foreldre. Ideen er enkel: tilsynelatende søte natta-vers avsluttes alle med varianter av bokas klingende tittel: Go the F**ck to Sleep. Ideen om at barn lalles i søvn av litteratur er innimellom bedrøvelig langt fra sannheten. Ofte har man mest lyst til å denge dem i veggen. Denne boken blir et slags soundtrack til #den følelsen.

Åpenbart er vi mange som har det sånn. Boka topper New York Times’ bestselgerliste og ligger på andre plass på Amazons top 100. Og dette FØR boka er lansert, noe kollega John Erik Riley har skrevet om tidligere her på forlagsliv.no. Egentlig skulle boka ut i oktober, men forhåndshypen ble så intens at utgivelsesdatoen ble skjøvet til i dag – 14. juni. På utgivelsesdatoen er forhåndssalget allerede nådd 500 000; det er helt vilt.

Innledningsvis er boka ganske uskyldig:

The windows are dark in the town, child
The whales huddle down in the deep.
I’ll read you one very last book if you swear
You’ll go the fuck to sleep.

Som punchlinen antyder blir det raskt svartere:

The flowers doze low in the meadows
And high on the mountains so steep.
My life is a failure, I’m a shitty-ass parent.
Stop fucking with me, please, and sleep.

Personlig synes jeg suksessen er ekstra morsom fordi jeg ble kjent med den amerikanske forleggeren Johnny Temple under bokmessen i Jerusalem tidligere i år. Han har drevet det kule, uavhengige forlaget Akashic Books en ti års tid, under mottoet “reverse-gentrification of the literary world”. De har klart seg greit, men tar nå mange sjumilssteg med denne utgivelsen. Ett av de store forlagshusene tilbød dem visstnok et millionbeløp da de så hvilken suksess som var på trappene. Men Johnny var smart, og beholdt boka for seg selv. Det vil han neppe angre på.

I dag fikk jeg vite at Go the Fuck to Sleep også kommer på norsk, til alt overmål på Cappelen Damm. Den våkne forlagsredaktør Dagfinn Møller oppdaget boka for flere uker siden, og Norge ble ett av de første landene som kjøpte den. Det blir en utfordrende oversettelsesjobb, men Erlend Loe er satt på saken, så da blir det garantert moro. Hvordan oversetter man en slik tittel, mon tro? Kanskje: Sov, for faen, sov!

"One never grows out of high school"

Jeg husker at jeg som barn lot meg fascinere av amerikanske high school-miljøer og kantinekulturen. Norske barn tar med seg niste og spiser den på pulten sin. Eneste spenningsmoment er hvem som er ukens melkemann og når bærebøtta ble vasket sist. Men i Amerika….I Amerika spiser alle barn og ungdom i kantine! I film på film og serie på serie,  kunne jeg i barndommens filmtitting betrakte unge som spaserte sammen ned i den store fellessalen og forberedte seg på å sitte i den kule gjengen eller sammen med nerdene, bli hetset og frastjålet stol, spurt av en sjenert type om man skulle spise sammen, risikere å bli frosset ut og måtte spise alene, miste brett i gulvet…

Da jeg trådte inn i arbeidslivet  ble jeg plutselig  rammet av samme spenning som i filmene.

For vi spiser lunsjen i en kantine!

[...]

Molde i finværet

Arbeidsdagen i Molde er over, og jeg setter meg i leiebilen min for å kjøre videre til Ålesund. Jeg tror at fergeturen over fra Molde til Vestnes, og kjøreturen langs E39 til Ålesund er en av de fineste turene jeg vet om. I hvertfall er det sånn denne gangen, solen skinner fra skyfri himmel og jeg blir nesten blendet av de snøhvite fjelltoppene!

Selv om kjøreturen bare tar halvannen time så klarer jeg alltid å bruke lengere tid, fordi jeg har lyst til å stoppe på hver eneste rasteplass for å ta bilder.. Men Brosundet Hotel i Ålesund venter på meg, og middagen i deres fantastiske restaurant Maki frister, så denne gangen fikk det bli med fotoseanse (verdig en japansk turist) på fergeturen. Og som det blåste!

Cappelen Damm-ansatt i vinden!