Forlagsliv

Alle mulige hemmeligheter sendes inn via norskehemmeligheter.no, men er det forskjell på de som kommer inn på natten i fohold til de som kommer på dagen?

[...]

Jeg er i Oslo på en rask visitt. Våren har kommet. I botanisk hage sitter folk på benkene med lukkede øyne mot solen. I de velstelte bedene skyter saftige skudd opp av den sorte jorden. Jeg har alltid vært opptatt av den sprengkraften naturen fremviser på denne tiden av året. Selve livet som bryter frem i en nesten brutal skjønnhet.

Og mens jeg rusler rundt og lar humla suse for første gang i år, er det som om noe når meg. En slags erindring. Noe som har å gjøre med den kraften jeg fornemmer. Jeg har lært meg å lytte til slike signaler.

Jeg er på gamle jaktmarker. Jeg har bodd rett opp i gaten her. Har det noe med det å gjøre? Ja og nei, skal det vise seg. Med ett ser jeg omrisset av Munch-museet gjennom de spirende trekronene. Når var jeg der sist? Tyve år? Noe slikt.

Da har jo et og annet forandret seg. Den mest i øyenfallende endringen er sikkerhetskontrollen når man kommer inn. Det er tydeligvis helt slutt på den tiden da hvem som helst kunne spasere inn og hente seg en Munch. Nå må jeg til og med ta av meg beltet for å slippe inn i det hellige. Det synes jeg er helt greit. Det gjør ingen ting om vi tidvis kan lære av våre feil.

[...]

En fotoreportasje fra åpningskvelden på Trikkehallen Kulturhus, der veggene er kledd med alt fra småflaue, halvkomiske betroelser til hemmeligheter om skam, annerledeshet og eksistensielle grublerier:

1) Hemmelighetene gjør seg klare for scenen. Klips strammes inn, glass pusses og lyskastere sveiper over rommet.

2) NrkP1 har direktesending og rapporterer kultur ut gjennom radio´n. Sven Ole Engelsvold rekker frem mikrofonen og har Trondheim på øret. Alle spørsmål har et svar, bortsett fra det som er hemmelig. Ute i kvelden sitter noen og hører på… En venninne fra Kautokeino sender noen dager senere melding om at rapporten fra Kjelsås i Oslo er mottatt i Finnmark. (For ordens skyld; hun sendte meldingen etter noen dager – livesendinger er fortsatt live, selv om de strekker seg over hele landet.)
[...]

MoMa, Louvre, National Gallery, Prado, Musee d’Orsay, Munchmuseet.

6 museer, 6 land, 5 turer, 6 sagnomsuste kunstverk.

Her forleden var jeg i Paris, og en eller annen gang mellom Place de la Concorde og to ferske croissanter slo det meg at en sirkel var sluttet. Hør et kunstverk-sirkelen! Ubevisst har jeg drevet meg selv ut på en kunstpilegrimsferd, og jeg kjente ro straks jeg forstod at jeg har stått foran og beundret alle kunstverkene i serien «Hør et kunstverk» .

[...]

Vinn julegave til deg selv eller en du er glad i. Bli med i trekningen om dette originale silketrykket, Sjalu av Iben Sandemose.

Svar på følgende spørsmål og send til blogg@cappelendamm.no innen kl. 24 i dag.

Spørsmål: Hva heter barnebarnet til farmoren i Iben Sandemoses herlige bildebokserie? Svaret kan du muligvis finne på forlagets hjemmesider: www.cappelendamm.no

Tre heldige tilleggsvinnere blir også trukket ut, og vil få Ibens tradisjonsrike Kalender for 2012.

Iben Sandemoses varemerke er hennes uvanlige vinklinger på hverdagslige temaer, og med overraskelsen kommer gjerne latteren.  Gjennom en årrekke har hun utkommet med sin signatur-kalender, et kjært samleobjekt for mange. Til våren kommer hun med boken Hurtigruten: Bergen – Kirkenes. Servert på serviett. Gled deg til å turen Norge på langs sammen med henne!

OK. Noen vil sikkert tenke at jeg er litt på hæla her. Jeg fikk ikke sett denne filmen da hypen stod på (var det i høst?), men nå har jeg altså hentet meg inn, og dokumentaren(?) Exit Through the Gift Shop anbefales herved til alle andre som heller ikke alltid er i fortroppen. Jeg trodde jeg skulle se en dokumentar om Banksy og gatekunst da jeg satte meg foran skjermen. Helt fra start, egentlig, syntes jeg filmen tok en helt annen og uventet dreining. Dette var visst i stedet en film om en fransk-amerikansk familefar, Thierry Guetta, som var nærmest manisk opptatt av å skulle filme alt han opplevde. Når Thierry oppdager at fetteren hans er gatekunstneren Invader, retter han videokameraet mot gatekunstmiljøet. Den største fisken her er Banksy, og Thierry blir selvsagt besatt av å få treffe – og filme! – han. Nok røpet av handlingen hittil. Etter å ha sett ferdig, satt jeg med en følelse av at filmen i liten grad handlet om Banksy, men i stedet reiste det evinnelige og mer generelle spørsmålet Hva er kunst?, og mest av alt dreide seg om at verden – igjen og igjen – vil bedras. Fint nok!

[...]