Forlagsliv

HE STUDIES THE PHOTOGRAPH ALL AFTERNOON, HIS EYES slowly turning to sand, but the only thing he can recall is that little guy wearing the railroad hat used to buy a new Lincoln every year. Hell, even the supervisors couldn’t afford that. Out in the kitchen, Peg drops a pan that bounces across the cold linoleum, sounds like a goddamn cymbal clanging in his ears. Lately every little noise gets on his nerves, tears his guts up, makes him forget shit that no man should ever forget.

- Donald Ray Pollock / KNOCKEMSTIFF (Doubleday 2008)

Lilla Himmel. Snø over snø. Lukten av bensin i iskalde biler. Skarpe klør som søvnig strammer seg rundt hodet mitt. Hodepinen er der hele tiden. Stormen river taket av garasjen. Silje og Felix får en nydelig jente.  Du er ikke død før jeg slutter å elske deg blir en av årets bøker i VG. Line og jeg feirer jul i Trondheim. Tilbake i Volda begynner jeg på et kurs hvor vi lærer å meditere. Undervisningen foregår i kjelleren på sykehuset , i et  sånt fysioterapaut rom fullt av altfor lette vekter, speil og runde puter. I gulvet er det tegnet en strek det står JHV – og 9 meter ved siden av. Jeg tenker på den som har gått de ni meterene. Jeg lurer på hva som har gjort at de 9 meterene er så viktige. Jeg tenker på bilulykker. Jeg tenker på farfaren min som skjøt seg i hodet foran farmor og hennes to år gamle sønn, min pappa, i en ettroms leilighet i St. Olavs gate i 1951. Jeg vet ikke om det var sommer eller vinter eller noe i mellom. Jeg vet heller ikke om 2 åringer er i stand til å huske sånne ting, sannsynligvis ikke, men det jeg vet, er at pappa ikke er som andre fedre og at vi aldri prater om disse tingene.

[...]

Sist avsluttet jeg med å snakke om forstyrrende impulser, og lovet å komme med noen tanker omkring hva man kan gjøre med slike. Jeg tror også at jeg påsto at jeg ikke stikker av fra en romantekst, i hvert fall ga jeg inntrykk av å ha en temmelig høy arbeidsmoral. Hvilket jo ikke er helt sant. Jeg lar meg friste av både det ene og det andre, det kan til og med være snakk om et skikkelige sidesprang. Det kommer litt an på når fristelsene dukker opp. Nå er jeg gjennom første utkast av den nye romanen i løpet av et par uker, og da føler jeg meg såpass trygg på det hele at jeg godt kan tillate meg å være litt utro.

[...]

Som oversetter kan man ofte bli slått av hvor annerledes et forfatterskap blir seende ut når det tas ut av den opprinnelige nasjonale konteksten og introduseres i et annet land. Ganske sære forfattere som plukkes opp av redaktører med en bestemt smak, kan se ut til å være del av en generell tendens i hjemlandet, mens bestselgerlitteratur plutselig kan fortone seg som smal kvalitetslitteratur for spesielt interesserte. Det siste er ikke så rart, siden oversatte storselgere må konkurrere med suksesser fra andre land, og dessuten omfattes av mye mindre medieinteresse enn bøkene til de hjemlige forfatterkjendisene. Ofte er dette en fordel: De unnslipper mye av mediestøyen, og blir litteratur igjen.

Michel Houellebecqs forfatterskap er et godt eksempel på dette. I hjemlandet, og i store deler av resten av Europa også, er han en litterær superstjerne, en som selger i hundretusener og som lanseres med full mediedekning. I Norge er han en forfatternes forfatter som selger noen tusen eksemplarer til en trofast liten fanskare, og som for øvrig leses av det sjiktet som får bøker gratis. I Frankrike er han noe av en allestedsnærværende mediaklovn som har opptrådt beruset under fjernsynsintervjuer og som skamløst har prøvd seg som popsanger; i Norge framstår han som en kompromissløs litterat, en særing som gjør som han vil fordi han må – og alt det irriterende ved hans offentlige persona blir her til sjarmerende outsidernykker. Jeg merker det godt på responsen jeg får når jeg forteller at jeg oversetter Michel Houellebecq. Av andre franske forfattere jeg har nevnt det for, har jeg stort sett blitt møtt med taushet og forlegenhet, bortsett fra i det tilfellet vedkommende resolutt snudde ryggen til meg lot som om han ville gå. Blant norske litterater blir jeg som oftest møtt med ærbødige, nesten litt glassaktige blikk. Houellebecq har hatt sine fans i intellektuelle miljøer i hjemlandet også, særlig i den kulturradikale avisa Libération og i musikkmagasinet Les Inrockuptibles, men han er blitt sterkt kritisert, ikke bare for holdninger og oppførsel: Bøkene hans har ofte vært karakterisert som flate, stilistisk svake og spekulative.

[...]

1.

W.G Sebald var en ”hit” i litterære kretser da jeg arbeidet med ”Tredje person entall”. Verket ”Austerlitz” var mye omtalt og utropt som verdenslitteratur. Finn Skårderud snakket på NRK spesielt om hvordan Sebald tematiserer spørsmål som: Hva vil det si å fastholde fortid? Hvordan bruke språket i søken etter erindring?

Problemstillinger jeg selv balet med. Jeg oppsøkte boken og ble sterkt berørt, i likhet med kolleger. I ”Austerlitz” har Sebald innmontert en rekke personlige fotografier. Et fenomen som straks bredde om seg. Sebald var blitt litterært felleseie.

2.

I Bokvennen 3.2011 skriver Stig Sæterbakken esseyet ”Visst stjeler jeg! Jeg stjeler som en ravn!

Her forteller han om et virke som litterær tjuv jeg tror de fleste forfattere kan kjenne seg igjen i. Han drøfter forskjellen på det han kaller den passive og den aktive beundringen for kolleger. Den første metter, den andre gjør ham sulten: ”Som om jeg knapt kan lese en side uten at det er en setning eller et bilde eller en særlig presis betraktning som lyser imot meg og som minutter senere er skrevet inn, mer eller mindre ordrett, i min egen tekst, medbringende det lyset som gjorde at jeg fant det.”  Sæterbakken nevner flere eksempler på slik bokstavelig inspirasjon fra sitt forfatterverksted. En artikkel alle burde lese som interesserer for hvordan forfattere forholder seg til andres tekster, eller som Sæterbakken selv skriver: ”De som, hvis jeg står fast, eller tråkker feil, eller går meg vill, hjelper meg på rett vei igjen.”

3.

I ”Tredje person entall” skriver jeg om da Hulda Kråkefjær drikker seg full første gang. Hun er alene på et gårdstun: ”Månelys over jordene og hestene i skumringen, står som de står når det regner, mule mot mule, som hun vil stå i regnet når det regner, på en bred og saftig slette, kjenne kroppen suge alt det svale, sterke, våte, som siler i strie strømmer over ansikt, hår og hender, ligne skogen slik den suger som et barn av himlens bryster, går ut og finner flaskene i posene under Karis busk, legger seg ned i gresset ved siden av dem, drikker, ser mot himmelen, blir gjennomvætet, litt etter litt, og så båret, båret.”

Andre strofe av Astrid Hjertenæs Andersens dikt ”Hestene står i regnet” går sånn:

”Stå og kjenne kroppen suge

dette svale, sterke, våte,

som i strie strømmer siler

over ansikt, hår og hender.

Likne skogen der den suger,

Som et barn, av himlens bryster.

Likne sletten, full av sødme,

sitrende av fromt begjær”

Dette diktet har fulgt meg siden jeg leste det som ung. Bilder fra det er med i et titalls av mine bøker. Diktet så integrert i meg at det bare kommer, like naturlig å bruke som all annen virkelighet. Andre vet muligens ikke at det fins. Skulle jeg i min egen tekst, lagt til et ”som det står i Astrid Hjertenæs Andersens dikt”, av sikkerhetshensyn, så ville jeg for det første ødelagt scenen, for det andre ville det dukke opp slike referanser på annen hver side, ikke bare i mine romaner.

Bjørn Kvalsvik Nicolaysen nevner selv hvordan hans læremester Georg Johannesen foraktet leserne sine fordi de ikke forsto at nesten alt han skrev var sitat av andre. Da kan vel ikke Johannesen ha lagt ut så mange hint?

4.

”Tredje person entall” er som alt jeg har skrevet, påvirket av alle jeg har lest. Men ikke mer av W.G. Sebald enn at det korte avsnittet inspirert av ham kunne gått ut uten at det ville forandret den 426 sider lange tekstens karakter.

Dette innlegget var også publisert i Stavanger Aftenblad fredag 6. januar 2012.