Forlagsliv

Av og til skjer det ting i livet som skyver alt annet til side. Møter, avtaler, jobb, dødlinjer, frister, fester, teaterforestillinger. Alt blir avbestilt, ombooket eller rett og slett glemt, fordi det er maktpåliggende å kaste seg rundt for å ta et fly nordover.  - Slik begynte jeg en spalte for fem og et halvt år siden som het ”Døden er en del av livet” og som handlet om min egen fars død.

Nå har det samme skjedd, bare at det er livet det står om. Det lille livet til den lille dattera vår. Vi har tilbrakt de to siste ukene på sykehus med henne. Vi har skjøvet alt annet til side og vært der omgitt av leger, sykepleiere og eksperter som forsøker å finne ut hva som er galt.

I Norge blir man godt ivaretatt i slike situasjoner. Uten tanke på om man har helseforsikring eller noe blir man kalt inn umiddelbart til barneavdelingen og får plass. Det skal ikke koste oss noe, vi får mat på sykehuset og til og med parkeringen blir dekket. Velferdspermisjon får man også, er man vanlig arbeidstaker skal man ikke tape penger på å ha et sykt barn. Det er et fantastisk samfunn vi er en del av.

De fremste eksperter og beste overleger vil se på henne. Alt vi skal gjøre er å gi henne mat, være tilstede, holde humøret oppe og ikke bekymre oss unødig. Noe som ikke alltid er så lett, situasjonen tatt i betraktning.

Andre dagen på sykehuset ringer redaktøren min meg og forteller om en kjent forfatters død. Det går inn på meg selv om jeg ikke kjente ham godt. Kjente han bare litt, men visste godt om ham. En markant, ruvende skikkelse i det litterære feltet.

Et liv som tok slutt altfor tidlig. Hvorfor? Når vi er en del av dette fantastiske samfunnet? Dette rike landet. Velferdsstaten. Jeg vet også noe om angst, om å tenke tanken på å gjøre det slutt, ikke orke mer. Se svart på alt. Selv om jeg er en del av dette fantastiske samfunnet. Selv om jeg og vi har det så godt her.

Og jeg vet at det lille livet jeg nå kjemper for, hjelper meg å leve mitt eget liv. En forankring sterkere enn meg selv. Da pappa døde ble en klippe i livet mitt borte. Nå har jeg lagd et nytt slektsledd, lenken fortsetter. Jeg skal være hennes klippe.

Døden, døden, hviskes det rundt oss. Mens vi kjemper for livet, livet.

(Baksida av Klassekampen i dag 8. februar 2012)

Marianne 1960. Leonard. Hjemme hos meg.

Leonard Cohen! How I love Thee. Skrev Suzanne Vega på Facebook forrige uke da den nye cd’en til Leonard ble lansert. Om Leonard gjengjelder kjærligheten,vet jeg ikke, men jeg håper det. Antar det. Og grunnen til at jeg virkelig elsker dem begge to er at de lodder bunnløst dypt når det gjelder kjærlighet. Religion. Død.

Mitt forhold til Leonard begynte en sommerdag på Kalvøya en gang på åttitallet, var det 87? 88? 89? Husker ikke. Spiller ingen rolle. Kunne selvfølgelig googlet det, men det spiller fremdeles ingen rolle. Hadde hørt  meg varm på I´m your man på den røde Sony walkman’en (and I howl at you, baby, like a dog in heat), og det var sol på Kalvøya.

[...]

HE STUDIES THE PHOTOGRAPH ALL AFTERNOON, HIS EYES slowly turning to sand, but the only thing he can recall is that little guy wearing the railroad hat used to buy a new Lincoln every year. Hell, even the supervisors couldn’t afford that. Out in the kitchen, Peg drops a pan that bounces across the cold linoleum, sounds like a goddamn cymbal clanging in his ears. Lately every little noise gets on his nerves, tears his guts up, makes him forget shit that no man should ever forget.

- Donald Ray Pollock / KNOCKEMSTIFF (Doubleday 2008)

Lilla Himmel. Snø over snø. Lukten av bensin i iskalde biler. Skarpe klør som søvnig strammer seg rundt hodet mitt. Hodepinen er der hele tiden. Stormen river taket av garasjen. Silje og Felix får en nydelig jente.  Du er ikke død før jeg slutter å elske deg blir en av årets bøker i VG. Line og jeg feirer jul i Trondheim. Tilbake i Volda begynner jeg på et kurs hvor vi lærer å meditere. Undervisningen foregår i kjelleren på sykehuset , i et  sånt fysioterapaut rom fullt av altfor lette vekter, speil og runde puter. I gulvet er det tegnet en strek det står JHV – og 9 meter ved siden av. Jeg tenker på den som har gått de ni meterene. Jeg lurer på hva som har gjort at de 9 meterene er så viktige. Jeg tenker på bilulykker. Jeg tenker på farfaren min som skjøt seg i hodet foran farmor og hennes to år gamle sønn, min pappa, i en ettroms leilighet i St. Olavs gate i 1951. Jeg vet ikke om det var sommer eller vinter eller noe i mellom. Jeg vet heller ikke om 2 åringer er i stand til å huske sånne ting, sannsynligvis ikke, men det jeg vet, er at pappa ikke er som andre fedre og at vi aldri prater om disse tingene.

[...]

De går liksom fortere og fortere. Årene. Og jeg vet jo hva det betyr. Så er det påan igjen. Nytt år, nye muligheter. Eller hold fram som du stevner. En kvinne på radioen forteller fornøyd om sitt kjøpefrie år i 2011. Lettpåvirkelig og følsom som jeg er blir jeg fascinert av ideen. Jeg er kritisk til høyt forbruk og materialisme. Jeg klarer sjelden å kjøpe meg til lykke, selv om jeg har prøvd og fortsetter å prøve igjen og igjen.

[...]

En av de aller siste nettene i året, sitter jeg på gamle Klett og drikker rødvin. Klett har vært min stamkneipe i Hamburg i en periode på nesten femten år, men nå er det ikke så ofte jeg er i denne delen av byen lenger. Til min store forbauselse kommer Paul inn av døren i levende live, og med en diger bunke med de hjemløses magasin, som han straks går i gang med å kvitte seg med ved bordene. Jeg har ikke sett ham på over ti år. Det er helt uvirkelig at ikke dopet har kastet han ut i den endelige natten for lenge siden. Paul er et sjeldent naturfenomen.

Forresten kan vi vel være sjeldne naturfenomener noen enhver. Når jeg leser det magasinet som han med amfetaminglød prakker på meg, ser jeg at de skriver om seg selv denne gangen. De har intervjuet selgerne nå på tampen av året. Og her er mye godt lesestoff om levd liv, og knall og fall. Jeg merker meg at absolutt alle regner med at 2012 skal bli året for Oppreisning og Endelig Rettferdighet. Til neste år skal det gå veien. Det er det ingen tvil om. Bemerkelsesverdig mange av dem har også Gud med på laget.

[...]

Uansett hvor mange juler som har endt med gråt og tenners gnissel eller bare gråt eller bare tenners gnissel så fortsetter jeg å glede meg til jul. Uansett hvor mange rundt meg som klager over julestress, kjøpepress og annet både stress og press så går jeg rundt og gleder meg. Som en unge.

 

Snart er det på tide igjen. Det er ikke det at jeg vasker inni skapene. Det har jeg sluttet med. Det er ikke det at jeg baker sju sorter. Eller seks. Eller fem. Neida, jeg baker ikke i det hele tatt. Det er ikke det at jeg er spesielt glad i surkål, eller rødkål eller medisterpølse. Ikke en gang svineribbe er jeg spesielt glad i.

 

[...]

2011 er snart over. Hvordan har leseåret vært? For min egen del har det vært et pauseår på mange måter. Leseflyten har vært fraværende i perioder, og det har noen ganger vært tungt å komme i gang. Fasiten er foreløpig rundt 50 bøker lest, noe som er omtrent halvparten av det jeg leser i løpet av et godt leseår. Jeg ender nok på 55 før året er over, da jeg er inne i god leseflyt nå. Selv om antallet bøker er lavere enn normalt, så har det til gjengjeld vært et år med mange gode leseropplevelser. Jeg har oppdaget nye forfattere og fått nye favoritter. Her følger min personlige og svært subjektive liste over hvilke bøker som har vært best i 2011 (basert på utgivelser fra 2011) :

1. Kristian Lundberg: Yarden
En lyrisk bok om en motsatt klassereise. Om tøffe dager på kaia med kollegaer som tilhører en helt annen virkelighet. Om å kjempe for kunsten og finne veien tilbake etter å ha tapt alt. Och alt skall vara kärlek er oppfølgeren som også anbefales varmt. En ny favoritt, godeste Kristian Lundberg. Jeg blogget mer omfattende om denne boken her.

[...]

Ut mot Hvasser ligger et gult øye i himmelrandens gråblå skygge. En søyle av sol faller inn over land. En enslig seiler driver over vannspeilet. Jeg slikker hummerfett av fingertuppene, og drikker kjellerkald hvitvin. Jeg har skrudd av telefonen. Jeg tror nesten at jeg er meg selv, og ikke han andre fra avisene. Jeg er helt sikker på at jeg er ferdig med en turne som har vart i over en uke, og som har brakt meg mellom byene i Vestfold og Østfold.

Jeg tenker på Norge. På hvordan jeg opplever landet en senhøst i 2011.

Det er underlig. Jeg synes mine landsmenn er gåter.

På fergen fra Kiel til Oslo, tidlig i måneden: Norsk tv. Den akutte angsten for overfallsvoldtekten. Skrekken som lammer hele hovedstaden, og som brer seg ut til alle de andre byene, tettstedene og bygdene. Og angsten for at engstelsen skal bringe en inn i rasistenes rekker, angsten for å si det som det er. I et debattprogram der nesten utelukkende kvinner er til stede, tillater en enslig politimann seg å nevne at politiet jo har oversikt over steder det kanskje er lurt å holde seg borte fra midt på natten i helgene. En av landet mest profilerte kvinnelige debattanter skriker til ham at hun skal ha seg frabedt at politiet forteller henne hvor hun skal gå eller ikke gå.

Så det var altså problemet. Politiets erfaring.

Tidligere på kvelden har temaet vært politiets mangel på tilstedeværelse.

[...]

Det går røde tråder gjennom våre liv, og vi ser dem ikke før vi får en del år på nakken, enkelte får ikke øye på dem før langt inn i alderdommen, noen ser dem aldri. I mitt liv heter en av disse trådene ”Trette menn”. Eller like gjerne: ”Ulykkelige menn”. Jeg har hatt dem rundt meg så lenge jeg har levd. Fra jeg som gutt løp ærend for karene som satt og drakk inne på nabotomta i Prinsegata, til jeg i dag går rundt i gatene og på kneipene i Hamburg som en middelaldrende fyr. Jeg havner alltid i trette menns selskap. Helt fra jeg var barn har de gitt meg historiene sine. Eller jeg har lokket dem ut av dem. Alt etter som hvem som har vært fullest, eller sintest, eller mest sliten. Satt jeg som ung på toget fra Larvik til Oslo, og hørte banning og klirring i flasker på Tønsberg stasjon, kunne jeg bare legge fra meg Dagbladet med det samme. Jeg visste hvem som om et minutt eller to ville gli ned i det ledige setet ved siden av meg. Det er på nøyaktig samme vis den dag i dag. Det kommer til å være sånn så lenge jeg lever. Det er helt ok. Jeg begynner dessuten å bli ganske trett selv.

[...]

Let the right one in, let the old dreams die

Jeg vil fortelle om stor kjærlighet.

Dessverre handler den ikke om meg selv, men jeg er med i historien, og nå som alt er over, vil jeg vitne om Stefan og Karin.

Vitne. Det høres jo veldig pompøst ut, jeg vet det. Kanskje jeg skrur forventningene  altfor høyt i forhold til en historie som egentlig ikke er unik på noen som helst måte, men det er så få mirakler i denne verden at vi gjør klokt i å ta godt vare på dem når de en sjelden gang oppstår.

Jeg ser på kjærligheten mellom Stefan og Karin som et mirakel, og det er dette mirakelet jeg vil bære vitnesbyrd om. Kall det gjerne et hverdagsmirakel eller et regulært under, samme for meg. Ved å bli kjent med dem fikk jeg oppleve noe som ligger utenfor våre fysiske lover og regler. Dermed er det et mirakel. Nok om det.

(Norsk oversettelse ved Henning Gundersen)

De siste dagene har jeg jobbet med den norske oversettelsen av John Ajvide Lindqvists omfattende og spennende tekstsamling Låt de gamla drömmarna dö, som vi utgir i februar neste år. Sitatet over er innledningen til novellen ved samme navn. Den gir oss fortsettelsen på historien om Eli og Oskar fra La den rette komme inn. En fantastisk bok og en fantastisk bra film. Jeg har bare sett den svenske, og i den har jeg funnet ett av mine absolutt favorittfilmøyeblikk, etter at jeg har lagt bak meg både sluttscenen i Dirty Dancing hvor Baby endelig våger spraget og stoler på at Johnny (sukk) tar imot henne, og scenen i Broene i Madison County hvor Clint Eastwood ikke smeller kjøkkendøren igjen og dermed gjør sitt til at Meryl Streep forelsker dypt og hardt.

[...]