Forlagsliv

«…alle fortellinger begynner i det små, slik som dette.»

Seksåringen har begynt med lekser. Hver uke skal han øve på ukas bokstav i lekseboka, skrive liten bokstav og stor bokstav på rett linje. Tegne ting som begynner på ukas bokstav. Skrive ordene.

Denne ukas bokstav er H. Etter en lang skoledag er det ikke lett å motivere til leksearbeid når klokka er sju. Du må tegne, mamma, sier han. Ok, sier jeg, tegner et hus (eller med mine tegneferdigheter; et forsøk på et hus). Jeg kommer ikke på flere ord, klager seksåringen. Skriv en liten fortelling, da, sier jeg oppmuntrende. Energien rekker ikke lenger enn til HUNDEN HUSKER, og så er det full leksenekt.

Men alle fortellinger begynner i det små, slik som dette. Vi kunne fortalt hvorfor hunden husker, hvor den husker og hvem den husker sammen med, eller hvem den ønsker å huske sammen med. Og vips har man et lite drama.

Dette minner meg på hvor grunnleggende fortellinger er. Hverdagen består av små og store fortellinger, fra de små, flyktige; så sa han, så sa jeg, så sa han … til de store, identitetsskapende familiefortellingene som uforandret følger generasjonene. En gullgraver i Sør-Afrika. En misjonær på Madagaskar. Tuberkulose og sanatorier.

[...]

«Når panikken over å fylle ”førr” tar meg, trøster jeg meg med at førti er de nye tretti.»

[...]

En historie fra studietiden min: jeg hadde akkurat fått meg kjæreste. Jeg var forelsket. Jeg ville være sammen med ham hele tiden. Det ble helg og vi hadde ikke avtalt noe. Hvorfor hadde vi ikke avtalt noe? Jeg ringte til studentaviskontoret hvor vi begge jobbet, han var ikke der. Jeg gikk ut på byen, det var en liten by, det var oversiktlig og jeg trodde jeg ville finne ham på et av de vanlige utestedene. Den gang ei. Internett hadde vi knapt hørt om, ingen av oss hadde mobiltelefoner, han hadde heller ikke fasttelefon og han bodde langt unna meg og langt unna sentrum. Jeg kunne jo ikke vite om han var hjemme heller.

Når jeg forteller den historien føler jeg meg gammel. Det høres ut som noe som skjedde for fryktelig lenge siden. Historien er ikke unik – jeg har flere historier om møter som ikke ble noe av fordi vi ikke fikk tak i hverandre. En venninne og jeg som stod og ventet på hver vår kafé på Oslo S. Sånn var livet før mobiltelefonen. Vi gikk glipp av møter.

Nå er alt så mye enklere. Det er fantastisk å kunne sende meldinger, e-poster. Og finner du ikke den du skal treffe, ringer du bare. Jeg forsøker å være åpen mot alt dette nye. Kjøpte meg PC allerede høsten 1993. Mobiltelefon i 1996. Jeg har blogget. Jeg er på underskog, facebook og twitter. Jeg avviser ikke at nye sosiale medier har noe for seg. Jeg har Iphone. Og nå er jeg også på LinkedIn.

[...]

Jeg tenker stadig hardt på at det er fint å bli moden, kjenne at man lærer noe på veien. – Hah, der forstod jeg det! -Ai, er det slik det henger sammen? – En erfaring rikere…er det ikke det’rem sier? – Er det mulig å ha vært så tjukk i huet? – Død over illusjonene!

Men innerst inne i meg synes jeg det er trist å ikke lenger være like forvirret eller full av forundring som før. Ikke helt forstå forskjellen på USA og USSR. Tro at Aids er hovedstaden i Etiopia, og at utgamle tante Valborg er et fjell – Valbergheia. Gråte fordi Jørn Hoels «Har en drøm» angivelig handler om en forlatt harepus som drøm’ om å komme hjem, tro at alle som brekker beinet gjør det ved å bli overkjørt av bil fordi det gjorde Preben i sjette, lure på om Seljord er et annet land og mene at å kjøre bil til Lista fra Kragerø er så lenge at det ikke går an å forestille seg å komme frem. Seriøst vurdere å bli strømpebukseselger, eller kanskje er det mulig å drive kiosk hvor man selger sjøgress lekkert dandert i blåskjell?

[...]

For nesten en time siden ble jeg passert av to splitter nakne mennesker, en han og en hun, dissende og daskene i sensommersol. Nå har de skapt seg om til to bitte små prikker helt ute i horisonten, der havet og himmelen glir over i hverandre, og hvor sollyset ligger som en rand av hamret gull. For slik har Vårherre skapt strendene her oppe på de Frisiske øyer. Kilometer på kilometer med vindblåst sand. Universer av bitte små kloder som skurer mot hverandre.

Så forsvinner Adam og Eva helt. Det eneste som vitner om at de nylig var her, er sporene deres, som vinden hurtig visker ut. Vi kommer og går i korte glimt av liv, og av og til forsvinner vi for hverandre midt i hverdagen, i det banale og  daglige. Han skulle til kiosken etter is til familien. Hun skulle bare bort til naboen en tur. Så er de borte. Kommer aldri mer tilbake. Noen kommer til rette, men har forlatt livet. Den smerten foreldrene føler når et barn blir borte på denne måten, er knapt til å fatte for andre enn de som har måttet gå gjennom det.

[...]

Etter at gårsdagens hemmelighet ble publisert på NORSKE HEMMELIGHETER, mottok vi en mail som virkelig gjorde inntrykk. Innsenderen av mailen fikk sin hemmelighet publisert i 2010, og gjenkjente problemstillingen med alkohol i gårsdagen hemmelighet. Siden publiseringen av hemmeligheten i 2010 har livet til innsenderen tatt en ny, positiv vending uten alkohol. Vi er så glade for å ta litt del i en flott historie, men æren for forandring og mot er selvsagt innsenderens alene! Vi synes det er fint å se et konkret eksempel på at NORSKE HEMMELIGHETER kan ha utgjort en forskjell. Samtidig er vi veldig stolte av leserene av nettsiden, som er gode, engasjerte medmennesker.

NORSKE HEMMELIGHETER sin like-side på facebook linker til ulike hjelpeorganisasjoner som tilbyr profesjonell støtte og hjelp. Vi oppfordrer alle som trenger det, å ta kontakt med fagpersoner som har kunnskap, eller bare snakke med en venn. En ting er bevist med hemmelighetene som er nevnt i dette innlegget – du er ikke alene!

Etter tillatelse gjengir vi den fine mailen her:

«Hei
Dere har den mest fantastiske bloggen som finnes. Hemmelighetene er både rørende og morsomme, men i dag så jeg en hemmelighet som virkelig stakk meg i hjertet.
Dere har tidligere trykket en av mine hemmeligheter (18 april 2010 – del 2.) og da jeg så hemmeligheten i dag, kjente jeg meg igjen i ulykkeligheten til denne. Jeg har siden min hemmelighet ble lagt ut klart å komme meg ut av alkoholproblemene og det er derfor jeg skriver til dere i dag.

Jeg vil gjerne si til deg med russenavnet at jeg vet hvordan det føles; jeg har vært der selv og jeg vil så gjerne hjelpe deg. Det er mulig å komme seg ut av det, men det er vanskelig alene. Om du vil ha hjelp eller bare noen å snakke med noen, vær så snill, ta kontakt.

Hilsen en edru alkoholiker.»

Hemmelighet publisert på www.norskehemmeligheter.no 06.juni 2012

Hemmelighet publisert på www.norskehemmeligheter.no 18. april 2010

Noen gråter. Jeg våkner. Noen skriker. Jeg står opp. Noen trenger meg. Jeg løfter henne opp. Hun er blid. Hun slutter å gråte. Hun er fornøyd nå. Hun blir løftet opp. Hun løfter meg opp. Opphever trøttheten jeg kjenner, nesten konstant, som om jeg har glemt hva det vil si å være uthvilt. Som om jeg aldri har vært det, aldri skal bli det. Jeg koker grøt, jeg lager kaffe, jeg småpludrer. Jeg bruker den stemmen voksne har når de snakker med babyer. Jeg tenker på hva vi skal ha til middag i dag, hva jeg må huske å handle. Jeg driver en bedrift. Det som begynte så uskyldig med tiltrekning er blitt denne bedriften. Men inntekter og utgifter. Spenning er blitt hverdag. Kjærlighet, trivialitet, de ligger tett inntil hverandre. Det store og det lille. De store ordene og de små. Vi kan snakke om alt. Vi må snakke om alt. Bleieskift. Tilbudspriser. Frysevarer. Har du tatt ut brød til i morgen? Hvis jeg leverer, kan du hente henne? Hvem skal handle? Små lykkeglimt inni trøttheten, hverdagene tar ikke slutt, en liten jente som begeistret roper og peker.

[...]

Av og til skjer det ting i livet som skyver alt annet til side. Møter, avtaler, jobb, dødlinjer, frister, fester, teaterforestillinger. Alt blir avbestilt, ombooket eller rett og slett glemt, fordi det er maktpåliggende å kaste seg rundt for å ta et fly nordover.  - Slik begynte jeg en spalte for fem og et halvt år siden som het ”Døden er en del av livet” og som handlet om min egen fars død.

Nå har det samme skjedd, bare at det er livet det står om. Det lille livet til den lille dattera vår. Vi har tilbrakt de to siste ukene på sykehus med henne. Vi har skjøvet alt annet til side og vært der omgitt av leger, sykepleiere og eksperter som forsøker å finne ut hva som er galt.

I Norge blir man godt ivaretatt i slike situasjoner. Uten tanke på om man har helseforsikring eller noe blir man kalt inn umiddelbart til barneavdelingen og får plass. Det skal ikke koste oss noe, vi får mat på sykehuset og til og med parkeringen blir dekket. Velferdspermisjon får man også, er man vanlig arbeidstaker skal man ikke tape penger på å ha et sykt barn. Det er et fantastisk samfunn vi er en del av.

De fremste eksperter og beste overleger vil se på henne. Alt vi skal gjøre er å gi henne mat, være tilstede, holde humøret oppe og ikke bekymre oss unødig. Noe som ikke alltid er så lett, situasjonen tatt i betraktning.

Andre dagen på sykehuset ringer redaktøren min meg og forteller om en kjent forfatters død. Det går inn på meg selv om jeg ikke kjente ham godt. Kjente han bare litt, men visste godt om ham. En markant, ruvende skikkelse i det litterære feltet.

Et liv som tok slutt altfor tidlig. Hvorfor? Når vi er en del av dette fantastiske samfunnet? Dette rike landet. Velferdsstaten. Jeg vet også noe om angst, om å tenke tanken på å gjøre det slutt, ikke orke mer. Se svart på alt. Selv om jeg er en del av dette fantastiske samfunnet. Selv om jeg og vi har det så godt her.

Og jeg vet at det lille livet jeg nå kjemper for, hjelper meg å leve mitt eget liv. En forankring sterkere enn meg selv. Da pappa døde ble en klippe i livet mitt borte. Nå har jeg lagd et nytt slektsledd, lenken fortsetter. Jeg skal være hennes klippe.

Døden, døden, hviskes det rundt oss. Mens vi kjemper for livet, livet.

(Baksida av Klassekampen i dag 8. februar 2012)

Marianne 1960. Leonard. Hjemme hos meg.

Leonard Cohen! How I love Thee. Skrev Suzanne Vega på Facebook forrige uke da den nye cd’en til Leonard ble lansert. Om Leonard gjengjelder kjærligheten,vet jeg ikke, men jeg håper det. Antar det. Og grunnen til at jeg virkelig elsker dem begge to er at de lodder bunnløst dypt når det gjelder kjærlighet. Religion. Død.

Mitt forhold til Leonard begynte en sommerdag på Kalvøya en gang på åttitallet, var det 87? 88? 89? Husker ikke. Spiller ingen rolle. Kunne selvfølgelig googlet det, men det spiller fremdeles ingen rolle. Hadde hørt  meg varm på I´m your man på den røde Sony walkman’en (and I howl at you, baby, like a dog in heat), og det var sol på Kalvøya.

[...]

HE STUDIES THE PHOTOGRAPH ALL AFTERNOON, HIS EYES slowly turning to sand, but the only thing he can recall is that little guy wearing the railroad hat used to buy a new Lincoln every year. Hell, even the supervisors couldn’t afford that. Out in the kitchen, Peg drops a pan that bounces across the cold linoleum, sounds like a goddamn cymbal clanging in his ears. Lately every little noise gets on his nerves, tears his guts up, makes him forget shit that no man should ever forget.

- Donald Ray Pollock / KNOCKEMSTIFF (Doubleday 2008)

Lilla Himmel. Snø over snø. Lukten av bensin i iskalde biler. Skarpe klør som søvnig strammer seg rundt hodet mitt. Hodepinen er der hele tiden. Stormen river taket av garasjen. Silje og Felix får en nydelig jente.  Du er ikke død før jeg slutter å elske deg blir en av årets bøker i VG. Line og jeg feirer jul i Trondheim. Tilbake i Volda begynner jeg på et kurs hvor vi lærer å meditere. Undervisningen foregår i kjelleren på sykehuset , i et  sånt fysioterapaut rom fullt av altfor lette vekter, speil og runde puter. I gulvet er det tegnet en strek det står JHV – og 9 meter ved siden av. Jeg tenker på den som har gått de ni meterene. Jeg lurer på hva som har gjort at de 9 meterene er så viktige. Jeg tenker på bilulykker. Jeg tenker på farfaren min som skjøt seg i hodet foran farmor og hennes to år gamle sønn, min pappa, i en ettroms leilighet i St. Olavs gate i 1951. Jeg vet ikke om det var sommer eller vinter eller noe i mellom. Jeg vet heller ikke om 2 åringer er i stand til å huske sånne ting, sannsynligvis ikke, men det jeg vet, er at pappa ikke er som andre fedre og at vi aldri prater om disse tingene.

[...]