Forlagsliv

Little Steven eller Steven van Zandt som han egentlig heter, er aktuell på NRK med Lillyhammer. For noen år siden fikk jeg ham på tomannshånd.

Nesten en million har fulgt de første episodene av Lillyhammer på NRK, og mye skyldes at Steven van Zandt har hovedrollen. Mange kjenner ham fra Sopranos, men som andre Bruce Springsteen-fans kjenner jeg ham som Bruces bestevenn,og gitaristen som var med å skape E Street Band.

Jeg har vært en hengiven Bruce-fan siden jeg i 1975 leste om at han var rockens redning og kjøpte Born to Run. Første gang jeg så ham var 1981 på ”The River- turneen” da han og The E street Band spilte i Drammenshallen. Siden har jeg sett Bruce så å si hver gang han har spilt i Norge, og nesten alltid har Little Steven stått ved hans side.

Den siste gangen Bruce spilte i Oslo Spektrum traff kjæresten min og jeg en kollega av henne utenfor. Hun fortalte at kjæresten hennes spilte i et band som Litte Steven hadde oppdaget og ville ha med til radioprogrammet sitt i New York. De hadde avtalt å treffe  Little Steven og kanskje Bruce på et utested litt senere, og lurte de på om vi ville være med. Jeg var star struck noen sekunder, men diltet så forventningsfullt etter dem.

[...]

Enda en juleklassiker. Skrevet i 1944 av Donald Yetter Gardner og innspilt av Spike Jones & His City Slickers i 1948. Det er humor. Det er søtt. Og veldig julete.  All I Want for Christmas Is My Two Front Teeth.

Kostymeprøve, 19. august 2011.

Vi skriver vår krigsretorikk:

«Vi er soldater i kunsten – i dette tilfellet for Morten Traaviks YES/NO.

Skvadronen er et lydvåpen, klar til innsats. Vi henter krigen inn i kunsten.

Vi bedriver kunstnerisk, ikke humanitær intervensjon.

Vi er FNs dårlige samvittighet, i hvitt og blått.

Samfunnet dyrker effektivitet og presisjon, det militæret kan best.

Hvis kunsten skal tjene samfunnet, må den lære av det militære.

Norge sender soldater til operasjoner i andre land – mens kunsten står forsvarsløs.

Kunsten trenger et forsvar. Kunsten må forsvares (til evig tid).

Militarisme kan bli en samlende kraft i kunsten.

VI STAVER KUNST K.R.I.G.»

Himeriksskvadronen/3. Rgt. Berlin/Kunstmilitsen

Den svarte våren er George P. Pelecanos’ fjerde krimroman om den afro-amerikanske etterforskeren Derek Strange. Historien er satt til Washington D.C. i 1959 og 1968, flere tiår før de tre første bøkene, hvor vi ser hvordan Strange blir formet som barn og som ung politimann. I likhet med TV-seriene Pelecanos har skrevet for (The Wire, Treme) er kriminalsakene her en del av noe større, et grunnlag for å gå inn i et kriserammet samfunn og vise hvordan menneskene hanskes med hverdagen – på godt og vondt. I 1968 er USA preget av deltagelse i Vietnamkrigen, rasemotsetninger, og et raseri i gatene som bare venter på å koke over. Drapet på Martin Luther King Jr., med de etterfølgende massive opprørene i Washington D.C. og resten av landet, er det store klimakset hele boka bygger opp mot.

Foto: Sam Smith & ProRev

Tonen er gjennomgående røff, Pelecanos gir et realistisk bilde av ghettoen i en hovedstad i fritt fall. Han dykker dypt ned i populærkulturen i 60-tallets USA og krydrer scenene med henvisninger til tidstypiske tv-serier, kinofilmer, tegneserier, aviser og, mest av alt, musikk. I omtrent hver eneste leilighet og bil strømmer det   (soul-)musikk, hvorav låtene forteller oss noe om bokas ulike karakterer, enten det pumper plateselskapet Stax/Volts rå, inderlige lydbilde eller Motowns catchy, glattpolerte soulpop (den hvite manns soul, i følge Strange) ut av høyttalerne. Dette grepet gjør boka ekstra interessant for historie- og musikkinteresserte (og kan utvilsomt føles som en endeløs rekke namedropping hvis man bare er sånn måtelig interessert).

«Dennis foretrakk den nye sounden som holdt på å slå igjennom, Sly and the Family Stone, Chambers Brothers og dem. Han digget hvordan typene så ut, som om de kunne gå hvor som helst de ville og gav fullstendig faen i hva samfunnet måtte mene. Percy Sledge? For Dennis var han en av de derre gammeldagse, piknik-på-plenen-negrene, plateselskapets fange.»

Etter hvert som den afro-amerikanske borgerrettighetsbevegelsen vokser seg større utover 60-tallet, blir også soulsjangeren desto viktigere. Fra de trivielle kjærlighets-balladene til de samfunnsbevisste sangene som roper om forandring, gis det trøst, håp og stolthet i en turbulent tid. Sam Cookes «A Change is Gonna Come» er blant de tidligste, mens «We’re a Winner» (The Impressions, med min favoritt Curtis Mayfield), «Woman of the Ghetto» (Marlena Shaw) og «When Will We Be Paid (For the Work We’ve Done)» (The Staple Singers) er eksempler på en sterkt økende trend av social consciousness innen den svarte musikken mot slutten av tiåret – og treffer like godt den dag i dag.

I Den svarte våren er det én artist som ruver over de andre i Derek Stranges’ verden: «Otis Redding, den største soulsangeren som noen gang hadde levd». En aprilkveld i 1967, nesten nøyaktig ett år før Martin Luther King Jr. blir skutt og drept i Memphis, besøker Otis Redding og flere andre Stax/Volt-helter Njårdhallen i Oslo. NRK foreviger begivenheten, et opptak som sies å være blant statskanalens mest sette internasjonalt noensinne. Konserten finnes på DVD og kan også sees i sin helhet på YouTube (se klipp under). Redding omkommer for øvrig i en flyulykke åtte måneder senere.

Så mye lener boka seg mot musikk at det synes helt på sin plass at førsteutgaven i USA ble utgitt med en tilhørende CD, et litterært soundtrack med datidens store stemmer som går igjen i teksten, bl.a. Solomon Burke, Sam & Dave og selvfølgelig Otis Redding. Pelecanos’ egne kommentarer til de utvalgte sporene kan leses her, mens jeg har samlet låtene på Spotify her.

Som et substitutt til den vanlige krimmen eller tolvte gangs gjensyn med Jimmy McNulty og Stringer Bell i The Wire; Den svarte våren er både spennende og lærerik lesning, en bok som tar deg med til en viktig tid i amerikansk historie – og kanskje, hvis du er nysgjerrig nok, gir deg en ny favorittlåt i samme slengen.

Alle de fire bøkene om Derek Strange og hans kompanjong Terry Quinn er tilgjengelige på norsk i pocket.

Sett deg ned og hør på litt god musikk som hører høsten til:  Haust (Spotify).

På denne bloggen, som har www.sturmgeist.no som sin adresse, slår det meg at jeg har skrevet fint lite om musikkprosjektene mine. Så feil kan man ta. Derfor vil jeg skrive noen linjer om Himeriksskvadronen, som holdt sin tredje konsert sist lørdag. Skvadronen er en lyrisk-musikalsk arm av Kunstmilitsens tredje regiment, og tilbyr uniformert poesiformidling mot en vegg av støy, synth og store trommer. I dagens utgave av Fædrelandsvennen skriver Jan Frantzen: «Tunge trommer. Raspende gitar. Brølende vokal, og lyrikk fra noen av Norges fremste poeter. Det er Cornelius Jakhellns Himeriksskvadron. Lørdag sto bandet på scenen på Kick under den tiende Southern Discomfort-festivalen i Kristiansand.

ROCK OG POESI. Dylan gjorde det først. Så kom Cohen. Van Morrison og Springsteen. Nick Cave. Artister som sidestilte musikk og tekst, og knyttet sammen de to unike kunstuttrykkene. I Himeriksskvadronens univers brukes imidlertid dikt av velkjente forfattere som Stein Mehren, Olav Aukrust og Knut Hamsun til å ordlegge bandets tunge metallrock.– Vi bruker alle midler som er lov, for å formidle poesi, konstaterte vokalist og gitarist Jakhelln fra scenen.»

Foto: Benjamin Krauss

Å si at vi bruker alle midler som er lov i vår poesiformidling, er vel å overdrive. Likevel, etter skvadronens debutkonsert på Møllebyen Litteraturfestival i Moss 14. mai, hvor temaet var «Krig og fred», rettet min forfatterkollega Johnny Halberg sin store pekefinger mot meg og sa: «Du er heeeelt på grensen, Jakhelln!» Jeg tror ikke den godeste Johnny likte uniformene våre. Det er helt i orden, Johnny, konstaterer jeg med et smil. Himeriksskvadronen er der for å blåse poesien ut av de støvete bokhandelkrokene og ut på festivalscenen; vi vil være et kunsrockband som prøver ut det store formatet. Å stå på scenen på Kick i Kristiansand var noe nytt for skvadronen. Kick har en kapasitet på 600 gjester, anslagsvis, og selv om stedet slett ikke var stappfullt på lørdag, fikk de fremmøte et nytt og annerledes møte med fjellskalden Olav Aukrust & co. Etter konserten deltok jeg i en paneldebatt om sangtekster sammen med Jan Kenneth Transeth (Transit, plateselskapet Karmakosmetix), Petter Langfeldt (Vågsbygd Handy), Terje Dragseth (I sing my body electric) og Sondre Skollevoll (Moron Police). Ordstyrer var Sophus Jensen, som har forfattet en bok om Kristiansands rockehistorie (den boken vil jeg gjerne kjøpe, men vet ennå ikke hvor jeg får tak i den).

Konserten på lørdag var min første konsert i Kristiansand siden 1994, hvis man ser bort fra Solefalds deltagelse på Ungdommens Kulturmønstring i 1996 (da leste Lars Are Nedland og jeg hvert vårt dikt til lyden av Arcana, kledt i snippkjoler og flosshatt). Å stå på scenen i K-Town var ganz Sturm-ok. I ettertid tenker jeg at skvadronen burde ha tonesatt et dikt av bysbarnet Jens Bjørneboe – det får bli neste gang. Før vi besøkte Southern Discomfort-festivalen, har skvadronen spilt på House of Foundation i Moss (under Møllebyen Litteraturfestival) og på Blå (under Tekstallianse i august 2011) i Oslo. Himeriksskvadronen ønsker å spille på litteraturfestivaler, vernissager, biennaler, bokslipp og ellers i alle sammenhenger som tangerer kunstfeltet. La meg få presentere skvadronens offiserer:

Løytnant Simmswatts – batteri
Løytnant Kybermensch – synth
Kaptein Stridshode – vokal, gitar og støy
Major Sturmgeist – vokal og gitar

Himeriksskvadronens neste offensiv blir i Oslo 23. september kl. 1530, under Morten Traaviks operasjon YES/NO – da skal vi spille konsert på taket av to svenske Centurion-stridsvogner foran Operaen i Bjørvika. Vi snakker Olav Aukrust, Rudolf Nilsen, hvite uniformer og 100 tonn svensk heavy metal.

Da vi startet Solefald i 1995, brukte vi to referansealbum utgitt året før. Den ene halvparten av bandet hadde dårlig musikksmak, og valgte Cradle of Filths The Principles of Evil Made Flesh; den andre halvparten av bandet hadde god musikksmak, og valgte Emperors In the Nightside Eclipse (INE). I løpet av sin fire album lange karriere, som omtrentlig sammenfaller med 1990-tallet, rakk Emperor å innta den symfoniske svartmetallens tronstol. Allerede i bandnavnet ante man størrelen på Emperors ambisjoner.

En beskrivelse av objektet: Musikken er badet i romklang. INE kjennetegnes av lyse, (dis)harmoniske gitarriff og atletisk utførte blastbeats. Synthen dominerer lydbildet, mens den raspende skrikevokalen vaker i overflaten sammen med gitarene. På utgivelsestidspunktet utmerket INE seg med høyt teknisk nivå og nyskapende orkestrering, synth- og gitararbeidet på «Cosmic Keys to My Creations and Times» er ett eksempel i så måte. I tillegg til at INE var blant de første svartmetallalbumene med plettfri musikalsk fremføring, rommet det også vokalharmonier paret med skrikevokal. Fausts avanserte trommefills sendte albumet til stjernene det lengtet etter.

Mer enn «låter» består INE av komposisjoner. «Beyond the Great Vast Forest» er en gammel yndling, litt som et skolert Bathory med hissige 3/4-takter og eterisk synth. «The Majesty of the Night Sky» henter frem minner om fortapte venner og nattlige skogsturer. Kronen på verket er den satanisk sakrale «Inno a Satana», som lenge var en salme for de som farver håret sitt svart.

Det var neppe tekstene som gav Emperor en 88. plass på Morgenbladets topp 100. I de åtte prosadiktene veksler naturlyriske nattskildringer med okkulte metaforer. Til tross for utallige grammatiske og idiomatiske språkfeil, anes en insisterende fortellerstemme. Ambisjonen var poetisk heller enn makaber, Emperor spilte for endetiden: Mordor før Mordlust. Både hos Emperor og Cradle of Filth betegnes ulver som «children of the night», muligvis et sitat fra Francis Ford Coppolas film Dracula. Et utsnitt, ufrivillig pornografisk: «I visit again the eternally ancient caves, before a mighty Emperor thereupon came». Fordi jeg var den som hadde dårlig musikksmak, må jeg hoste opp en liten selvrettferdighet: Min tekstsmak var intakt.

Hvordan har INE tålt tiden? For å videreføre Gylve Nagells «kneipp vs. bløtekake»-sammenligning: Selv om krem smaker bedre enn kneipp, har sistnevnte lenger holdbarhetsdato. Mens produksjonen og lydeffektene trekker albumet tilbake til 1994, graviterer INE mot fremtiden på grunn av sine kompositoriske kvaliteter. At halvparten av Emperor satt i fengsel da bandet platedebuterte, peker til det ubehagelige samsvaret mellom ugjerning og ytelse i norsk black metal.

Skrevet til Morgenbladets topp 100, august 2011.

Screamadelica

This is a beautiful day
It is a new day
We are together, we are unified
And all for the cause

Det er ingen overraskelse at man går til kunsten for å finne svar. Når verden rundt verken har den historien vi ønsker, eller de scenene vi kunne tenke oss å være en del av, finner vi svar og drømmeankeret i musikken.

Etter 22.7 gikk jeg til min egen samling. Først forsiktig. Jeg som vanligvis gikk med musikk på øret på vei til jobb, tok av headsettet før regjeringskvartalet i respekt for de døde. Det kjentes galt å høre på noe annet enn byens egne lyder når jeg passerte Akersgata. Nå hører jeg på musikk hele veien til kontoret. I begynnelsen mye sint musikk uten tekst, etter hvert mer og mer tekst. Det var som om jeg blant de skadde bygningene ikke ønsket å sette ord på tingene, men ventet.

[...]

Kathryn Stocketts bestselger, Barnepiken, har norsk kinopremiere 7. oktober. I USA ble filmen lansert i august, og den har fått strålende kritikker.

På Starbuck’s filialer over hele USA står nå soundtracket til filmen på disk. Kanskje noe for norske bokhandlere også? CD-en har samme utseende som den norske filmpocketen som utgis i månedsskiftet september/oktober.

Soundtracket inneholder låter av Bob Dylan, Bo Diddley, Johnny Cash & June Carter, Mavis Staples, Ray Charles og en ny sang av Mary J. Blige. Se hele spillelisten under bildet.

Barnepikens filmsoundtrack. Med Bob Dylan, Mary J. Blidge m.fl.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Track List:

1. Mary J. Blige – The Living Proof
2. Johnny Cash and June Carter – Jackson
3. Frankie Valli & The Four Seasons – Sherry
4. Webb Pierce – I Ain’t Never
5. Dorothy Norwood – Victory is Mine
6. Bo Diddley – Road Runner
7. Ray Charles – Hallelujah I Love Her so
8. The Orlons – The Wah-Watusi
9. Lloyd Price – (You’ve Got) Personality
10. Bob Dylan – Don’t Think Twice, It’s All Right
11. Chubby Checker – Let’s Twist Again
12. Mavis Staples – Don’t Knock

ikke lat som du ikke vet hva jeg snakker om

jeg vet at noen i porsgrunn leser bloggen min

jeg har google analytics

du er den eneste jeg kjenner i porsgrunn

for fem dager siden var du på bloggen min i nitten minutter

jeg tror du er forelska

ikke kveruler

Tekst: utdrag fra «Aaliyah» av Audun Mortensen, 2011
Sang: Radio Dept.: «Never Follow Suit»