Forlagsliv

For noen år siden hadde jeg et par oppdrag som oversetter. Først med Den egyptiske dødeboken og tekster om livets vei, i serien Verdens Hellige Skrifter utgitt av De norske bokklubbene i 2001. Til den utgivelsen jobbet jeg både som oversetter fra hieroglyfer og som medredaktør. Noen år senere oversatte jeg den franske barneboka Jeg vil spise et barn av Sylviane Donnio for Damm forlag. Men når jeg nå skriver oversettelsedrømmen i overskriftsfeltet, handler ikke dette blogginnlegget om en hemmelig, drøm jeg har hatt om å oversette mer, men om en faktisk nattlig oversettelsedrøm.

Hvorfor jeg oversetter i drømmen? Hva som er forklaringen på at jeg gjentar setningene i drømmen, på et lettfattelig engelsk, når jeg ligger og sover? Jo, det er fordi jeg for tiden jobber med å oversette en engelsk lettlestserie på ti bøker for Cappelen Damm undervisning. Bøkene som er skrevet av Helen Chapman, het opprinnelig All Star High, skal hete STJERNESKUDD på norsk, og utkommer til høsten. Bøkene handler om en vennegjeng, Stjernegjengen, som tar timer på Sceneskolen, en fiktiv kveldsskole der det undervises i musikk, dans, drama og bakenfor-scenen-fag som lysdesign og scenografi.

[...]

I Barnepiken stiller Skeeter hushjelpen Aibileen følgende spørsmål: «Visste du da du var liten, og i oppveksten, at du skulle bli hushjelp når du ble stor?» «Ja, ma’am. Ja, det gjorde jeg», svarer Aibileen. «Og det visste du…fordi…?» «Mora mi var hushjelp. Bestemora mi var husslave», svarer Aibileen.

Og det er nettopp Aibileens besteforeldregenerasjon det handler i Lois Leveens debutroman Frihetens vinder, med handling fra tiden før og under den amerikanske borgerkrigen. Romanen kommer ut på norsk i april, en måned før originalutgaven kommer ut i USA. Det var auksjon om de norske rettighetene til denne romanen for ganske nøyaktig et år siden, og det er stor stas å få lov til å være den heldige «vinner».

[...]

Våren er tiden for nye, spennende oversatte bøker. Før boken er på plass i bokhandelen er det mange som har jobbet med den. Og den som har jobbet mest med den norske utgaven, er oversetteren! Noen uker framover vil jeg derfor la oversetterne selv presentere et utvalg av vårens bøker gjennom en liten «en oversetter på kontoret»-enquête.

Først ut er Johanne Fronth-Nygren, som har oversatt Lydia Davis tekster i samlingen Det hun visste. Boken utkom riktignok i fjor høst, men siden det er en så glitrende bok, starter vi med den!

Skrivebord.

Navn: Johanne Fronth-Nygren

Bor i: Oslo

Aktuell med oversettelsen av: Lydia Davis: Det hun visste

Har jobbet som oversetter siden: Fra 2007, men kun deltid.

[...]

Gode hjemmelsfolk er en uvurderlig kilde for en oversetter. Sikkert for andre også, men jeg er nå engang oversetter, og gode hjemmelsfolk, de som både kan faget sitt og skjønner at mitt i litt større grad handler om hva ting heter enn hva de er, er gull. Jeg har min egen advokat, min egen botaniker, min egen våpenhandler, min egen bonde og minst et par rettsmedisinere som mer enn gjerne svarer på spørsmål om hva det de driver med heter på norsk. Når jobben er gjort, jeg har fått mitt, ordene er kommet på plass og boka etter hvert blir gitt ut, pleier jeg å sende dem et eksemplar av det de har vært med på å lage. Det er byttehandelen: Jeg får ord av dem, de får bøker av meg.

[...]

Denne helgen har det vært flere interessante artikler og innlegg i avisene. I Klassekampen har Kaja Scherven Mollerin et godt  og interessant intervju med Harold Bloom. Hans H. Skei har en ikke fullt så god anmeldelse av David Foster Wallace The Pale King i Aftenposten. Og Hermann Willis gir svar på tiltale i Morgenbladet, som også forsvarer hans Pynchonanmeldelse på lederplass. Jeg har spurt meg om det ikke finnes en sammenheng mellom tankene som kommer fram i disse tekstene. For de handler alle om det samme: Det handler om kjærlighet til tekst, begeistring for litteratur og formidling av den. På ulikt vis, og med ulike konsekvenser.

Debatten omkring Hermann Willis anmeldelse av Thomas Pynchons Mot dagen fortsetter. Jeg kan ikke huske en mer opphetet debatt om en oversettelse siden Torstein Bugge Høverstad oversatte de engelske navnene i Harry Potter-bøkene og fikk hard motstand fra mange som var kritiske til dette grepet. Det mange har spurt seg om og ventet på de siste ukene, har vært om Willis kom til å svare på kritikken på anmeldelsen hans som har kommet fra oversetterne. Og nå har Willis svart. Han har svart kort og konsist at han har merket seg kritikken mot anmeldelsen, og at han fra nå av kommer til å anmelde all utenlandsk litteratur i original. Han vil overlate til lesere av ”eventuelle norske oversettelser å gjøre seg opp en egen mening om den norske språkdrakten. Ufiltrert. Om dette er noen egentlig vinning er jeg usikker på, men slik blir det.” Sier Willis. Det tok ikke lang tid før de første kommentarene kom på Facebook, de fleste grep fatt i poenget at Willis neppe kunne all verdens språk. Det kan han nok ikke, og er klar over det selv. Men det var ingen som så den virkelige problemstillingen her: Er dette egentlig noen vinning? Var det det dere ville? Det er hovedbudskapet til Willis. Og det har han fullkomment rett i. Det vil være et stort tap om debatten om oversettelser stilner og enkeltleserens subjektive vurdering blir eneste rettesnor for oversatte tekster. Vi trenger en autorativ diskurs omkring kvalitet på oversettelser. Det vi må spørre oss om er hvordan den skal se ut.

Så la oss prøve å roe oss ned, betrakte det hele med et kjølig og distansert blikk og løfte debatten opp til en god samtale om hvordan oversettelser kan anmeldes.

[...]

I februar var jeg med på Gyldendals Thomas Pynchon-seminar i anledning lanseringen av oversettelsene av Against the day (Mot dagen) og Inherent Vice (Iboende brist). Jeg hadde inntil da ikke noe forhold til Pynchon, bortsett fra at et eksemplar av den norske oversettelsen av Mason & Dixon står godt synlig i mitt arvede bibliotek, som inneholder de fleste av klassikerne i moderne amerikansk litteratur. Jeg kjente derimot godt begge oversetterne og flere av de andre foredragsholderne, og visste det kom til å bli interessante foredrag om et til tider uoversettelig forfatterskap. Etter at seminaret var ferdig satt jeg igjen med et sterkt ønske om en gang å få lest i hvert fall én bok av Pynchon. I tillegg hadde jeg igjen blitt minnet på hvor sterkt tekster og liv går i kreativ dialog med hverandre.

Når oversetteren av Against the day, Fartein Døvle Jonassen, innledningsvis fortalte om hvordan det var å oversette boka, forklarte han følelsen slik: ”Det var som å kaste seg ut på dypt vann, og så forsøke å svømme. Men så, etter hvert, måtte jeg innse at dette var ikke vann, men hva var det da?” Teksten var ikke en tradisjonell fortelling, den manglet et narrativt punkt, en handlingskjerne. Det var språk, ikke plot, som skulle overføres til norsk. ”På side 514,” sa oversetteren, ”hadde jeg et blaff av erkjennelse, jeg følte et lite øyeblikk at jeg begynte å forstå noe. Men det forsvant like fort som det kom, og jeg innså at jeg fremdeles ikke hadde forstått noen ting.” Dette fikk meg til å tenke på den nye romanen til Scarlett Thomas, Vårt tragiske univers, en tekst der hovedpersonen prøver å argumentere for at litteraturens mål er en fortelling uten plot, en intrigeløs intrige. Om litteraturen skal speile virkeligheten kan den ikke ha noe plot, for livet selv har ikke et plot; det finnes ikke forutbestemte handlinger og hendelser som skal leves, livet skapes mens man lever det. Og slik landet tankene tilbake i det Pynchonske univers, der mening skapes gjennom assosiative tankerekker, transportetapper som er sitt eget mål.

[...]