Forlagsliv

«Forfatteren selv har levd et turbulent liv til tross for sin ganske unge alder. Det var vel dette som fanget min interesse for å lese mer av ham. For der vi nordmenn søker sydover og vestover for å kunne finne friheten, så har Nicola Lecca, etter at han endelig kunne forlate det – formodentlig – knugende Sardinia, valgt seg nordlige og østlige byer.»

Cappelen Damm har utgitt to romaner av den italienske forfatteren Nicola Lecca.  Den siste, Den forhatte kroppen, ble lansert i februar og har nok forsvunnet litt fra folks bevissthet, også forlagets egen bevissthet, under alt ståket med storslagen krimfestival og bestselgende krimbøker.

[...]

Oversettere i aksjon. Foto: Astrid Nordang

«Det er nemlig det boka handler om. Om dagens folk, i Hitlers munn ”menneskematerialet”. Den er et tankeeksperiment om hva som ville skje om vi i vår vamle Facebook- og YouTube-tid framdyrket en diktator.»

«- Det er fint om dere legger bort Min kamp når journalistene er tilstede»

[...]

Det er alltid ufattelig spennende og utrolig nervepirrende å kjøpe rettigheter til bøker som skal oversettes til norsk. Når vi finner noe vi tror på og vil utgi, følger noen ulidelig spennende dager før vi får vite om det er noen andre som også har oppdaget akkurat denne boken og vil være med å kjempe om utgivelsesrettighetene. Nå har jeg fått tilslaget på en ny, tysk bok som ble lansert i Tyskland sist fredag: «Er ist wieder da» av Timur Vermes.

Adolf Hitler våkner til live på en parkbenk i Berlin i august 2011. Han går ut i verden og prøver å orientere seg i den. Hva kunne skjedd da? Dette er bokens utgangspunkt.

«Det var vel folket som overrasket meg mest.» Slik starter fortellingen. Og det er Hitler selv som er jeg-fortelleren. Hitler setter seg fore å gjenreise NSDAP og å gjenreise det Tyske Riket. Intet mindre. Han ser seg selv som en utvalgt profet, sin gjenkomst forklarer han med at han er utvalgt som Tysklands frelser. Igjen. På samme måte som han fikk et kall i 1919. Når boken slutter, etter 400 intense og underholdende sider, er han på god vei til, om ikke akkurat å være på vei inn i Bundestag, men til i hvert fall å feste et sikkert grep om mediene.

«Han er tilbake» (Er ist wieder da) er en kontrafaktisk roman, en tidsreise med satirisk snert. Grepet kan minne om Dostojevskijs «Storinkvisitoren», der Jesus kommer tilbake til jorda. Han blir gjenkjent, men ikke anerkjent, og til sist drept, fordi han står i veien for kirkens lære om ham. Hitler blir i denne boken gjenkjent, men alle tror han er en skuespiller som er veldig god til å spille Hitler. Selv står han konsekvent hardnakket på sitt. Og han blir ikke drept, han blir tvert imot selvfølgelig: superkjendis.

[...]

 K. I. #1 09-12

Oslo/Bergen, Norge

«Som oversetter? Siden 2006, sånn omtrent.»

S.

«Jeg var ung og trengte penger … Dessuten fant jeg etter hvert ut at det å oversette var noe jeg både likte svært godt å holde på med og fikk ganske bra til.»

S.

«Jeg har tidligere oversatt bl. a: DFW, Thomas Pynchon,  Lorrie Moore og William T. Vollmann.»

S.

«Akkurat nå jobber jeg med The Pale King, også den av David Foster Wallace.»

[...]

Hans-Peter Feldmann 100 Years

Da jeg for en tid tilbake så utstillingen Hans-Peter Feldmann 100 Years, som består av 100 svart/hvittfotografier, stillbilder av ulike personer i alderen fra 0-100, lurte jeg med en gang på hvorfor utstillingen ikke startet med det første bildet av det nyfødte barnet med en gang ved siden av døren, men startet rett fram på motsatt side av inngangen. Slik hadde jeg gjort det, tenkte jeg umiddelbart, før det gikk opp for meg at det helt sikkert lå en intensjon bak, og at det kanskje var at kronologien var underordnet og at begynnelsen ikke alltid behøver å være begynnelsen. På samme måte kan jeg ofte tenke hvorfor går vokalen opp her og ikke ned, hvorfor er ikke denne låta mer rocka når den har så mye power i seg, hvorfor er den ikke en duett når det hadde tilført så mye mer dybde og så videre. Og så glemmer jeg at tanken kanskje er tenkt på forhånd og forkastet. Og at det er det endelige verket jeg må forholde meg til.

Sånn er det å være redaktør. Man må hele tiden ha det kritiske blikket med seg når man vurderer litteratur, og når man vurderer oversettelser. Og så er det lett å dra nettopp det blikket med seg i alle andre mulige og umulige sammenhenger. Noen ganger er det interessant. Noen ganger er det bare bortkastet. Noen ganger er det bare helt meningsløst. Slik tenker jeg av og til når jeg sitter og for meg selv leter etter feil og mangler i aldeles utmerkete bøker og nesten feilfrie oversettelser.

[...]

Thomas Lundbo har i dag blitt tildelt Bokklubbenes skjønnlitterære oversetterfonds Oversetterpris for oversettelsen fra fransk av Michel Houellebecqs bok Kartet og terrenget.
Vi gratulerer!

For noen år siden hadde jeg et par oppdrag som oversetter. Først med Den egyptiske dødeboken og tekster om livets vei, i serien Verdens Hellige Skrifter utgitt av De norske bokklubbene i 2001. Til den utgivelsen jobbet jeg både som oversetter fra hieroglyfer og som medredaktør. Noen år senere oversatte jeg den franske barneboka Jeg vil spise et barn av Sylviane Donnio for Damm forlag. Men når jeg nå skriver oversettelsedrømmen i overskriftsfeltet, handler ikke dette blogginnlegget om en hemmelig, drøm jeg har hatt om å oversette mer, men om en faktisk nattlig oversettelsedrøm.

Hvorfor jeg oversetter i drømmen? Hva som er forklaringen på at jeg gjentar setningene i drømmen, på et lettfattelig engelsk, når jeg ligger og sover? Jo, det er fordi jeg for tiden jobber med å oversette en engelsk lettlestserie på ti bøker for Cappelen Damm undervisning. Bøkene som er skrevet av Helen Chapman, het opprinnelig All Star High, skal hete STJERNESKUDD på norsk, og utkommer til høsten. Bøkene handler om en vennegjeng, Stjernegjengen, som tar timer på Sceneskolen, en fiktiv kveldsskole der det undervises i musikk, dans, drama og bakenfor-scenen-fag som lysdesign og scenografi.

[...]

I Barnepiken stiller Skeeter hushjelpen Aibileen følgende spørsmål: «Visste du da du var liten, og i oppveksten, at du skulle bli hushjelp når du ble stor?» «Ja, ma’am. Ja, det gjorde jeg», svarer Aibileen. «Og det visste du…fordi…?» «Mora mi var hushjelp. Bestemora mi var husslave», svarer Aibileen.

Og det er nettopp Aibileens besteforeldregenerasjon det handler i Lois Leveens debutroman Frihetens vinder, med handling fra tiden før og under den amerikanske borgerkrigen. Romanen kommer ut på norsk i april, en måned før originalutgaven kommer ut i USA. Det var auksjon om de norske rettighetene til denne romanen for ganske nøyaktig et år siden, og det er stor stas å få lov til å være den heldige «vinner».

[...]

Våren er tiden for nye, spennende oversatte bøker. Før boken er på plass i bokhandelen er det mange som har jobbet med den. Og den som har jobbet mest med den norske utgaven, er oversetteren! Noen uker framover vil jeg derfor la oversetterne selv presentere et utvalg av vårens bøker gjennom en liten «en oversetter på kontoret»-enquête.

Først ut er Johanne Fronth-Nygren, som har oversatt Lydia Davis tekster i samlingen Det hun visste. Boken utkom riktignok i fjor høst, men siden det er en så glitrende bok, starter vi med den!

Skrivebord.

Navn: Johanne Fronth-Nygren

Bor i: Oslo

Aktuell med oversettelsen av: Lydia Davis: Det hun visste

Har jobbet som oversetter siden: Fra 2007, men kun deltid.

[...]

Gode hjemmelsfolk er en uvurderlig kilde for en oversetter. Sikkert for andre også, men jeg er nå engang oversetter, og gode hjemmelsfolk, de som både kan faget sitt og skjønner at mitt i litt større grad handler om hva ting heter enn hva de er, er gull. Jeg har min egen advokat, min egen botaniker, min egen våpenhandler, min egen bonde og minst et par rettsmedisinere som mer enn gjerne svarer på spørsmål om hva det de driver med heter på norsk. Når jobben er gjort, jeg har fått mitt, ordene er kommet på plass og boka etter hvert blir gitt ut, pleier jeg å sende dem et eksemplar av det de har vært med på å lage. Det er byttehandelen: Jeg får ord av dem, de får bøker av meg.

[...]