Forlagsliv

Reiseguidens alfa og omega er at den må være oppdatert.

Chumley’s i Greenwich Village, New York City. Foto: nytimes.com

En av mine beste baropplevelser hadde jeg på Chumley’s i Greenwich Village, New York, takket være reisehåndboken min.Den stappfulle kneipa på gateplan var like hemmelig for uinnvidde som da den åpnet som smuglerbar i 1922. Ingen vinduer ut mot Bedford Street, ingen Chumley’s-logo eller innbydende meny på fasaden. Det eneste som «røpet» hvilken dør vi skulle gå inn, var nummerskiltet 86.

Jeg hadde lest om Chumley’s i reisehåndboken før jeg dro til New York. Og atmosfæren var akkurat så lun og litterær som forespeilet: feinschmecker-øl i glassene, og tett i tett med forfatterportretter og bokomslag på veggene. Storheter som John Steinbeck, William Faulkner og Eugene O’Neill skal alle ha vanket her, og baren var også et yndet sted for beatgenerasjonen.

Jeg hadde aldri funnet fram til Chumley’s uten å ha fått pirret interessen gjennom en reiseguide. Da jeg to år senere var tilbake i New York, klarte jeg faktisk ikke å finne veien i det hele tatt. Og stedet var ikke nevnt i min nyeste reiseguide. Jeg gikk opp og ned Bedford Street flere ganger, var det ikke her, da?

Forklaringen fikk jeg først senere: Fasaden hadde rast sammen året i forveien, og restaureringsarbeidet var så komplisert at det tok fem år å fullføre. Dessverre har pausen vært så lang at Chumley’s ikke automatisk får skjenkebevillingen tilbake. Naboene i dette stille hjørnet av Greenwich Village, har samlet underskrifter for å forhindre at lyden av lystige bargjester igjen skal innta Bedford Street. Og i motsetning til under forbudstiden, driver ingen og skjenker ulovlig på innsiden av nummer 86.

Rough Guide på norsk til New York

Men i neste oppdaterte New York-utgave i Rough Guide på norsk-serien, skal du få lese at Chumley’s har åpnet sine dører igjen. Jeg krysser fingrene!

I år utkom nye oppdaterte opplag av London, Paris, Roma, Barcelona – og New York i Rough Guide på norsk-serien, bare ett år etter at guidene ble trykt for første gang.

God tur med oppdatert Rough guide!

Knut Hamsun har satt sterke spor etter seg i Georgia, landet hvor han mente Gud holdt til

Byen Mtsjet så vi nesten intet av. Den ligger hvor Aragva løper ut i floden Kur, er en av de eldste steder i Georgien og var før Tiflis landets hovedstad. Jeg har lest om at byen er fattig og ruiner; dens viktigste byggverk skal være en katedral fra det fjerde århundre. Her ligger Georgiens konger begravet.

Dette skriver Knut Hamsun i boken I Æventyrland. Vår store dikter, underveis i Kaukasus i 1899, var egentlig ganske uinteressert i mye der han humpet av gårde i en vogn på vei fra Vladikaukas til Tiflis, slik også Dagny Juel skulle gjøre to år senere, på vei til sitt siste hvilested.  Hamsun var dypt fascinert av Georgia og overbevist om at Gud levde i de kaukasiske skogene. Men han var mest interessert i å betrakte de georgiske bøndenes slit på åkrene, mens han tok lange tankemessige avstikkere til barndommens Nordland, Dostojevskij og Tolstoj. Knut Hamsun, og sikkert også hans Bergljot, var lei av harde trebrisker, kaukasiske vegglus og sin russiske kusk lenge før de så lysene fra Tiflis. Å se Georgias åndelige hovedstad orket de ikke, det var dessuten mørkt da de passerte stedet.
[...]

Dagny Juel spaserte helt sikkert på Rustaveli-avenyen, men neppe med den samme belysningen.

Konturene av Tbilisi kommer gradvis til syne, en blendende bergstad av trehus og matte kirker. Dagny bøyer seg frem og betrakter byen bak en støvete gardin. Hun ser menn i folkedrakt og soldater med lange sabler, hester som halvsover i skyggen av akasier med fluer virrende omkring den sitrende pelsen.Fremmede lukter siver ut fra salgsbodene, hvor selgerne sitter med skjeve øyne og en fargerik turban om hodet. Kirker og moskeer ligger side om side, prydet med marmorskulpturer og nitid mosaikk.

Dagny Juel var bare 33 år da hun ble skutt av sin polske elsker i Tbilisi. Den gangen, året var 1901, het byen Tiflis og var en del av det russiske imperiet. Dagny Juel var legedatteren fra Kongsvinger som ble bohem i kretsen rundt Edvard Munch, August Strindberg og Sigbjørn Obstfelder. Hun beveget seg etter hvert østover og nedover i Europa, Stockholm, Berlin og Krakow. Hun giftet seg med den polske forfatteren Stanislaw Przybyszewski  og fikk to barn. Men ekteskapet var ulykkelig. Hennes triste endelikt i Tiflis har gjort Georgia kjent for mange litteraturinteresserte nordmenn. Forfatteren Kristin Valla utgav i 2006 Skuddene i Tbilisi, en bok som følger Dagny Juels spor fra barndommens Kongsvinger til gravstedet i Tbilisi.  Denne boken ble en av mine referanser til byen og sitatene i dette innlegget er også rappet fra Kristin Valla.

[...]

Zoë Ferraris er en fascinerende krimforfatter. Hun skulle kommet til Krimfestivalen, men måtte melde avbud i siste liten. Da får vi nøye oss med bøkene hennes inntil videre og håpe hun kommer neste år. Bøkene holder godt på egen hånd, de er svært interessant lesning. Det er kommet tre på norsk. Jeg har lest alle tre og blander dem litt sammen. Det er mest fordi det ikke er selve krimgåtene – selv om de er også spennende – jeg blir mest opptatt av i bøkene til Zoë Ferraris, men det som skjer underveis, de små dagligdagse tingene som forteller om et lukket land og en ekstremt fremmed kultur. En kultur som inngir uhygge, men samtidig skaper forfatteren sympati og forståelse for dem som er underkastet den. Zoê Ferrraris trenger ofte bare en setning. Som når kvinne skjeller ut den mannlige sjåføren sin. «Din tulling, du burde jo ha gjenkjent meg på håndvesken!» Hovedpersonen som går inn kvinneinngangen i en boligblokk. Eller når man må stoppe på grunn av en offentlig henging i en rundkjøring.

[...]

I februar var den nederlandske forfatteren Geert Mak på norgesbesøk i forbindelse med lanseringen av boken USA – en reise. 26. februar hadde han en svært interessant samtale med forlegger John Erik Riley her på forlaget. Vi har laget noen  klipp fra senne seansen, slik at dere som ikke hadde anledning til å være tilstede også kan få en anledning til å se og høre Geert Mak:

«First the simple question: What prompted you to writing this book?»

[...]

Å være redaktør involverer både hjerte og hjerne, og av og til også magefølelsen. Da jeg leste Geert Maks 1200 siders europahistorie i engelsk oversettelse i 2007, sa hjernen nei men hjertet sa ja. Det er galskap å oversette et så tykt verk, det ville koste for mye. Men jeg ble så fascinert og engasjert av Maks utrolige formidlingsevne at hjertet vant over de økonomiske realitetene. Jeg overtalte redaksjonen om at dette måtte vi utgi, samme hva. Og i 2008 utkom Europa – en reise gjennom det 20. århundre, som mange har lest og enda flere har sett som TV-serie på NRK.

Nederlands store sønn og formidler av Europas historie har nå reist over Atlanteren for å fortelle fra et USA før og nå. I disse dager lanseres nemlig forfatterens nyeste bok på norsk, USA. En reise. I 1960 gjorde forfatteren John Steinbeck en rundtur i USA sammen med sin puddel Charley. I 2010, på dagen og timen femti år etter, startet Mak og hans kone på samme reise. De følger Steinbecks reiserute og beskrivelser fra boken Travels with Charley, og underveis funderer Mak på endringene som har skjedd siden 1960 og frem til i dag. I likhet med forrige bok er dette blitt en tur utenfor allfarvei. Gjennom potetåkrene i Maine, over Midtvestens endeløse sletter, innom forsteder og spøkelsesbyer, i en hvileløs jakt på essensen av dette landet som aldri slutter å fascinere oss. Godstogene uler over slettene og vogntogene dundrer forbi på motorveien. Hva har skjedd med de amerikanske verdier og idealer etter hvert som jordbruket ble nedlagt og fabrikkene ble stengt?

Vi begir oss i retning Fargo i North Dakota, byen som ligger nøyaktig i midtbretten på amerikakartet. Jeg prøvde det ut. Det stemmer. På mange kart er Fargo til og med slitt bort på grunn av den bretten. Kanskje var det slik sett også en by som egentlig ikke skulle ha fått lov til å eksistere, en by som elementene til stadighet sammensverger seg mot. For Steinbeck hadde det vært et magisk sted helt siden guttedagene. Hvis det var en kald dag, var Fargo garantert den kaldeste byen på kontinentet. Når det var varmt, eller snødde, eller regnet, slo Fargo bestandig alle rekorder. Iallfall i Steinbecks erindring.

Jeg gleder meg sånn til å treffe igjen verdens hyggeligste mann og høre ham fortelle fra sin reise i John Steinbecks fotspor. Nå kan du også møte ham! Kom og hør forfatteren i samtale med forlagssjef John Erik Riley her på Cappelen Damm-huset i Akersgata 47/49, tirsdag 26. februar kl. 19.

Her kan du lese et utdrag:

«Luís de Camões er Portugal store poet. José Saramago er elsket og Fernando Pessoa blir de aldri ferdig med, men Luís de Camões er Portugals fortid og storhet.»

Fra tårnet i bydelen Belém kan man se skipene som legger ut mot havet, og herfra har jeg også utsikt til det moderne kultursenteret og de nyoppussede kaiene, der Vasco da Gama la ut fra for over fem hundre år siden.  «Å salte hav, hvor mye av ditt salt er ikke Portugals tårer!» skriver Fernando Pessoa. Portugiserne har det med havet, akkurat som nordmenn.  Forskjellen er at da portugiserne startet med å utforske verdenshavene, lå verden åpen og ventet på å bli erobret, om enn kanskje noe motvillig. Portugals stolte fortid ligger definitivt på den andre siden av verdenshavene. Det betyr også at i Goa, Moçambique og Angola, og til en mindre grad i det overlegne Brasil, er ikke portugisere nødvendigvis like uomstridte som de er i Europa.  Grunnen til den europeiske sympatien kan være at vi knapt har hørt noe fra Portugal på århundrer og at vårt eget kontinent bare har vært utsatt for José Manuel Barroso og Cristiano Ronaldo, ikke en Pedro Álvares Cabral eller Vasco da Gama. Kanskje er det som det er med nordmenn, at portugisere ikke går an å mislike så lenge det ikke blir for mange av dem?

[...]

I likhet med så mange andre har jeg klart å gå meg vill i Venezia. Jeg fikk liten hjelp av den teksttunge reiseguiden med så dårlige kart at de var umulige å orientere seg etter. Men jeg havnet på en tilfeldig, bortgjemt restaurant i en eller annen smågate mellom kanalene. Her var det bare italienere ved bordene og høy stemning. Jeg har sjelden hatt en bedre restaurantopplevelse. Det er 20 år siden og jeg husker det ennå.

Denne opplevelsen lærte meg to viktige ting som turist: Kjøp aldri en reiseguide med dårlige kart – for det er greit å vite hvor man er, også når man jakter på den ene nabolagskafeen mer autentisk enn den andre (og hvor det selvsagt ikke finnes andre turister enn deg). Men la heller ikke reiseguiden diktere hver meter du beveger deg i ferien.

[...]

Fernando Pessoa (1888 – 1935)

Hvis noen skulle si til meg at det er absurd å snakke om noen som aldri har eksistert, ville jeg svare at det heller ikke finnes bevis på at Lisboa noensinne har eksistert, eller jeg som skriver dette, eller hva du ellers måtte finne på å nevne. Omtrent sånn lyder et sitat av Fernando Pessoa. Fernando Pessoa er Portugals mest kjente litterære skikkelse. Etter sin død i 1935 lever han i beste velgående videre i bøkene, på t-skjorter, handlevesker, kaffekrus og postkort her i Lisboa. Selv om mange portugisere aldri har lest noe av ham, kan du være sikker på at de kjenner mange av hans berømte sitater. José Saramago er riktignok en høyt elsket forfatter og belønnet med nobelprisen, men det er Fernando Pessoa som Portugal og Lisboa aldri blir ferdig med. Det er det flere grunner til.

[...]

Ikke alle liker sardiner

Portugal har aldri vært mitt favorittland. Jeg synes det er noe rart med det. Portugisere har noe norsk ved seg. Og da tenker jeg ikke bare på tørrfisken eller at noen sunnmøringer er besynderlig latinske av utseende. På den iberiske halvø, som på den skandinaviske, er det ett land som er stort og et annet som er lillebror. Alle har et bilde av Spania, det er dit vi vil. Men Portugal? Jeg har fått for meg at Portugal ikke eksisterer annet enn som i motsetning til Spania, på samme måte som Norge ikke ville vært Norge uten Sverige å måle seg mot. Et land som er en underdog på Europa-kartet og som sliter med å definere seg selv og sin kultur. Jeg har alltid sett på Portugal som en slags sydlig variant av Norge, bundet sammen i et skjebnefellesskap med en strøm av klippfisk. Utafor.

De nye norske Rough-guidene fra Cappelen Damm er fine. Lekre, ryddige og to the point. Akkurat Lisboa-utgaven har jeg vært spent på. Dette er byen som selv utgaven fra 1988 ikke klarte på være slem mot. Sånn sett er det mindre som skilller gammel og ny utgave her enn det som er tilfelle for Barcelona. Som den lojale Cappelen Damm-medarbeider jeg er, leser jeg meg opp på Vasco da Gama og portvin,lekre restauranter og «hippe barer og klubber», et uttrykk som går igjen i den nye generasjons Rough Guides. Guidene som er et must for selvbevisste reisende som skal ha med seg det beste livet har å by på. Ikke lenger frynsete kanter og alternative opplevelser som det var i disse reisebøkene på 80-tallet. De reisende har fått penger og guiden forteller hva de bør se og gjøre.  Men hippe klubber kunne vel like gjerne vært Barcelona. Eller Roma? Så hva er egentlig så spesielt med Portugal og Lisboa? For å berike flylektyren noe har jeg også vært oppe hos mine kolleger i Flamme forlag og lånt en helt fersk samling av den portugisiske bondepoeten Alberto Caeiro, oversatt av Øystein Vidnes. Alberto Caeiro levde samtidig med enn annen kjent forfatter, nemlig Ricardo Reis, som senere skulle emigrere til Brasil. Jeg kommer senere tilbake til begge og forholdet mellom de to.

Jeg har vært i Portugal før. Jeg husker  det altfor dyre Hotel Avenida Palace i Lisboa i 1988, hotellet var forfallent med gulldusker og hadde svarte bakelittelefoner med dreieskive, jeg husker at passasjerene på lokalbussene manglet fortenner, at maten var lite raffinert og at nattelivet i Lisboa var overraskende avant-garde, men det er jeg jo for gammel til nå.  Jeg husker som sagt også at The Rough Guide to Portugal, årgang åttitall, ikke en gang orket å være slem mot landet, slik den pleide å være mot andre land. Det er bare spanjoler som er slemme mot portugisere. Med samme rett som svensker er slemme mot Norge. Filmen Carlota Joaquina handler om den spanske prinsessen som 11 år gammel ble sendt over grensen som barnebrud i 1785 og møtte et folk tyggende på helstekte høner, hoffet i Lisboa var mørkt og depressivt sammenlignet med det sofistikerte livet på spanske kongeslott. Omtrent den samme følelsen fikk jeg selv da jeg krysset grensen fra spanske Galicia tidlig en gang på 1980-tallet, det var som om noen hadde skrudd på en tidsbryter.

Mens vi forbigående befinner oss over det urbane Europa

TAP flyr daglig fra Oslo nonstop. Flyvertinnene er definitivt ikke-glamorøse og viser at latinske kvinner ikke nødvendigvis må være jålete og bruke masse sminke. Det slår meg at Norge og Portugal har mye bondskhet til felles og at vi har noe å vinne på det, samtidig som det kan gjøre oss til tapere. Jeg bestemmer meg for at Portugal er landet og folket som vi ikke kan mislike, med mindre vi skulle være fra Angola eller Guinea Bissau. Middagen ombord er bacalhau med hardkokte poteter og kan egentlig minne litt om traumene fra norske middagsbord på 50-tallet. Vinen er imidlertid mye bedre enn jeg husker den for tyve år siden. Jeg dukker vekselvis ned i Rough Guide og portugisisk bondepoesi, mens vi – rent forbigående – flyr over det urbane Europa.

I følge Rough Guide bør jeg glede meg til  å bli umiddelbart glad i Lisboa, der den ligger på en klynge åser med utsikt over den brede elvemunningen til Tejo, og hvor den fantastiske beliggenheten og den uanstrengte skjønnheten gjør et stort inntrykk. Selv er jeg ikke sikker. Bare tanken på fire dager med skjærende fado. Jeg er ikke god på dette med klaging og sårhet. Jeg fikk min overdose av Amália Rodrigues gjennom åpne vinduer på Studentbyen i 1975. Bacalhau er vondt. Portvin er noe søtt skvip. Dessuten har jeg problemer med å forstå det ekstremt vokalfattige språket i Portugal. Tingene ligger ikke til rette, for å si det sånn.

Amália Rodrigues

Turen på over fire timer gir meg litt tid til å studere mine medpassasjerer. De portugisiske passasjerene sitter stille og leser bok,  mens de norske passasjerene roper på mer vin og konjakk til kaffen.  Portugiserne hadde sin gullalder for lenge siden, ikke nå, og de vet det antagelig – uten at det plager dem nevneverdig.  Jeg tør ikke tenke på hva de norske tenker, men vet at det er mye de ikke vet.  Det slår meg at til tross for sin stolte fortid har aldri den lille reken Portugal funnet det nødvendig å skrike til verden at den er en hummer. Utenfor flyplassen henger noen arbeidsledige ungdommer som vil bomme røyk. Jeg forstår hva de sier. Taxisjåføren er hyggelig og skal ha bare åtte euro, det er halvparten av hva det skal koste ifølge Rough Guide.  Dette får meg til å huske at jeg er veldig glad i José Saramago og at han også var fra Portugal.  Jeg er klar for å bli forelsket i Lisboa, tyve år etter en dårlig date.