Forlagsliv

Foto: Jesús Corrius

Jeg er på Gotland i Sverige. Nærmere bestemt Visby, Baltic Centre for Writers and Translators. Et nydelig sted, en kort flytur eller en lengre båttur, fra Stockholm. Her kan forfattere og oversettere søke seg inn for å sitte og skrive i inntil fire uker. Man får et av elleve ulike små og store rom, fra munkecelle til suite, med utsikt mot havet og kirken eller innover mot muren som omslutter byen.

[...]

VENNER AV BERLIN

Ich liebe dich, Berlin! Her er mine reisetips til alle venner av byen.

Den som bor i Europas kulturhovedstad får ofte spørsmål om hva man bør gjøre i Berlin. Når jeg forsøker å skrive en utfyllende liste, erkjenner jeg med én gang at dette blir den første av flere deler. Los geht’s!

Ümse berlinerisch: Personlige punkter

Gastronomi: Biergarten i Tiergarten. I sommerhalvåret kan Café am Neuen See i Tiergarten anbefales, her kan man drikke øl og spise nystekt pizza under eiketrærne. Å se innlandsfolkene prøve seg på robåtlivet i den lille sjøen like ved er ypperlig underholdning. Vil man promenere videre i retning Mitte og Brandenburger Tor, ligger Teehaus i den engelske haven på veien. Vel fremme i Mitte kan man besøke gastronomiavdelingen på Galeries Lafayette i Friedrichstrasse, der kan man få steak haché, østers, hummer, fransk vin og oster. Stedet har selvsagt egen champagnebar, i tillegg til en velassortert fransk bokhandel.

Museum. På Jüdisches Museum i Kreuzberg fortelles Tysklands jødiske historie på en levende måte. Man har tenkt på barna, som har sine egne små korridorer å leke seg i mellom utstillingsrommene.

Transport. Berlins monumentale arkitektur og avenyer ser du best fra sykkelsetet. De større gatene har egne felt for syklister, og bilistene er stort sett hensynsfulle. BVG frakter deg rundt i Berlin med sitt velutbygde kollektivtransportsystem. Flyselskapene Norwegian, AirBerlin og RyanAir har daglige direkteruter til Berlin. Det har lenge vært billigere og raskere å reise fra Oslo til Berlin enn til den norske provinsens ytterpunkter.

[...]

Februartankene mine går til befolkningen i isvindens by, Dnepropetrovsk. Det er ikke mange månedene siden  vi satt på den nyoppussede bredden av Dnepr og drakk sitronbrus. Dnepropetrovsk, liksom?

Dnepropetrovsk i den grønne årstiden

Dnepropetrovsk (russisk er hovedspråket i denne delen av landet) eller Dnipropetrovsk (ukrainsk er mest offisielt) er Ukrainas tredje største by.  Dette var et av de største forskningssentrene for utvikling av kjernefysiske våpen i sovjettiden og byen var (er) storprodusent av romfarts- og ballistiske raketter.  Byen var før en lukket by på grunn av all militærindustrien, men etter at Ukraina oppstod, slapper man mer av med akkurat sånt.  1.2 millioner mennesker bor det her, og Dnepropetrovsk er faktisk et ålreit sted å være turist noen dager, der den akkurat nå ligger frossen ved Dneprs bredder.  De rike oligarkene har pusset opp sentrum og elvebredden til å bli et utstillingsvindu for rikdom og prakt, sånn sett en potemkinkulisse for den som kommer  på besøk fra  de nedsotede områdene rundt byen. Men for en som sitter på sushirestauranten på toppen av det nye kjøpesenteret og ser ut over de glitrende lysreklamene, er byen høyst reell og et symbol på ny velstand. Nede på gaten står ungdommen med lørdagspilsen i hånden og danser til dundrende popmusikk på storskjerm. Noe inneliv er det ikke råd til, selv i februar. Rundt dem er det parkert nye modeller av Maybach og Lexus, biler vi ikke ser  i Norge.

Det var faktisk Potemkin som fant på å legge en by her i 1783. Han kalte den Jekaterinoslav som en hyllest til sin elskerinne og medregent i Russland, keiserinne Katarina den store. Det er faktisk ikke umulig at byen kan ha startet sin karriere som en potemkinkulisse. Historien forteller at da Katarina den store skulle til Krim, nettopp på slutten av 1700-tallet, for å inspisere sine nye besittelser i syd, laget Potemkin kulisser av blomstrende landsbyer langs Dneprs nokså øde bredder, for å imponere sin keiserlige elskerinne og for selv å stige i hennes aktelse.

De var sammen i Dnepropetrovsk, men sitronbrus drakk de neppe

Ingen har fortalt bedre om Potemkin og Katarina den store enn Simon Sebag Montefiore. Boken Potemkin og Katarina den store utkom på Cappelen Damm for noen år siden. Fyrst Potemkin var keiserinne Katarina den stores elsker, og ble i praksis også medhersker over det russiske imperiet. De var begge ekstraordinære personligheter: Katarina var en tysk prinsesse som ble giftet vekk i en alder av 14 år, til en russisk arving. Hun var en lidenskapelig kvinne, og med sjarm og politisk genialitet grep hun nådeløst makten og hersket over Russland i tretti år. Potemkin var en fargerik politiker, strateg og erobrer med et eksentrisk og utsvevende liv.  Ikke bare forteller Montefiore om Potemkins amorøse innsats, men gir ham også hans rettmessige plass i Russlands historie. Potemkins innsats førte til en utvidelse av imperiet. Han skapte Svartehavsflåten, erobret Krim og grunnla byene Sevastopol og Odessa. På grunn av sin arroganse, sine luksuriøse vaner og skandaløse historier ble han også hatet, men selv hans fiender var imponert av hans intelligens og kreativitet.

[...]

Jeg jobbet i en årrekke med reiseguider. Først hos Melvær/Norli i Bergen, hvor jeg i sin tid bygget opp en av landets beste reiseavdelinger. På begynnelsen av 2000-tallet drev jeg reisebokhandel for Bokkilden og så var jeg kjapt innom reisebutikken Nomaden som butikksjef. Jeg har alltid vært glad i å reise og reiseguider i alle slags former ble kjapt en interesse og pasjon. Reiseskildringer i litterær form er også noe jeg mer enn gjerne leser.

Fine reiseguidene! Rough guide på norsk.

Og når man har denne evige reisefeber og rimelig god oversikt over hva som finnes av bøker på temaet, så er det jo ikke fritt for at man får seg noen favoritter. Reiser med sekk på ryggen og rimelig løse planer har alltid vært det jeg liker best og til det trenger man en praktisk reiseguide. Da har jeg ikke behov for mengder av glossy bilder eller å vite hvilke restauranter som har stjerne i Guide Michelin. Mange kjenner til Lonely Planet, som definitivt har blitt den sterkeste merkevaren innen reiseguider de seneste 20 årene. Men min favoritt ble kjapt Rough Guides. Spesielt i Europa og USA har jeg hatt stor glede av Rough Guidene mine og ser på dem som nærmest uunnværlige på tur. Jeg har også selv jobbet med å oppdatere Rough Guide Norway og Europe i to omganger, en omfattende og utfordrende morsom jobb. Stor var min glede da jeg fikk høre at Cappelen Damm har inngått avtale med Rough Guide om å utgi noen av guidene deres på norsk! Endelig!

[...]

Det tyrkiske bokmarkedet er et av få bokmarkeder i Europa som vokser. 60% av Tyrkias befolkning er under 40 år gamle, de er utdannet, de er kjøpekraftige, de vil lese. Jeg er overbevist om at Cappelen Damm kan selge flere oversettelsesrettigheter til tyrkisk. Derfor tok jeg meg en tur til den årlige bokmessa i Istanbul.

Livraria da Travessa, den store bokhandelen på Ipanema, er en kjølig oase i en svært pulserende gate.  I mange år har Lars Saabye Christensen hatt fast plass på tredje hylle i avdelingen for oversatt kvalitetslitteratur. Men ikke i år. Plutselig bor ikke Halvbroren lenger på Ipanema.

Livraria da Travessa - en institusjon i Rio de Janeiro

Når den tropiske heten blir for plagsom, er Livraria da Travessa et sikkert og kjølig kort.  Denne bokhandelkjeden kan nærmest sammenlignes med Tanum, bare at interiørene er holdt i sofistikert svart. Dessuten har Livraria da Travessa alliert seg med en av byens beste restauranter, som har opprettet café-filialer inne i bokhandlene. Forestill deg Tanum Karl Johan med Eivind Hellstrøm-café. Dermed kan du oppholde deg blant bøkene eller spise middag helt frem til stengetid, som er midnatt. Det finnes flere utsalg over hele byen, det nye på Shopping Leblon like ved er større og flottere. Men det er den gamle bokhandelen på Ipanema som er min favoritt, her har de et utvalg som strekker seg langt tilbake i tid. De som jobber her er hjelpsomme og kan sitt fag. Det er altså her Halvbroren har holdt til siden oversettelsen kom i 2005. Det ene eksemplaret har liksom alltid vært her, det har alltid vært et holdepunkt for meg å sjekke hyllen hvor det står. Det er forresten ikke det samme eksemplaret,  jeg har nemlig selv kjøpt flere i gave gjennom årene, men det blir alltid fylt på nye. I år var det altså slutt. Jeg spør en av de ansatte, en av dem som alltid har vært her, og får et hyggelig svar om at O meio-irmão kan bestilles, det tar bare et par dager. Men de har den ikke lenger fast i hyllene, det er ikke plass i de gamle lokalene når de også skal fylle på med nye titler. Derfor må eldre utsolgte bøker bestilles.  Og «kristengséng» er norsk, er han ikke?

[...]

Da jeg ser at det står to Haukeliekspresser og venter på bussterminalen, blir jeg veldig usikker. Det liker jeg dårlig, at jeg må velge. Uten å dvele går jeg for den bussen jeg først kommer til, før det utarter. For sikkerhets skyld spør jeg mannen foran meg i køen:
-Vet du om denne går til Høydalsmo?
Ansiktet hans lyser opp.
-Du skal av på Høydalsmo? Kan du ta med denne pakken?
-Ja… Men hva skal jeg gjøre med den?
-Den skal du levere der. Det kommer en og henter den.
Jeg blir litt tatt på sengen, jeg kan ikke godt si nei heller. Men jeg er redd jeg kan komme til å gjøre feil. Jeg kan komme til å rote det skikkelig til med den pakken. Høydalsmo, det er litt avsides. Men jeg vil ikke være vanskelig, så jeg spør:
-Noen kommer og henter den? Hva slags menneske er det snakk om?
-En kar mellom 35 og 40. Kommer’n ikke, setter du bare denne fra deg.
Jeg ser på den lille pakken mannen holder fram. Den ser litt stusslig ut. Jeg vet det vil være vanskelig for meg å bare sette den fra meg der oppe i Høydalsmo hvis ingen kommer for å ta imot. Men så tenker jeg på alle mulighetene som plutselig åpner seg om jeg påtar meg dette oppdraget. Det var nå rart også, at jeg skulle velge denne bussen, at jeg skulle spørre mannen foran meg i køen i stedet for bussjåføren om det var stopp i Høydalsmo, og at denne mannen gjerne skulle ha fraktet en pakke til det ubetydelige stedet jeg skal av, på en så lang strekning med så mange stopp. Kan dette være en tilfeldighet? Neppe. Jeg blir med ett ivrig.
-OK.
Og der står jeg med pakken i hendene. Jeg leser på den. ‘Til Tor Anders’. Dette blir spennende. [...]

Det finnes en yrkesgruppe man er fullt og helt avhengig av i eksporten av litteratur – altså foruten forfatterne. Denne yrkesgruppen stikker seg sjelden fram. Den har ofte dårlig betalt og vanskelige arbeidsvilkår. Og det til tross for at dens medlemmer gjerne er like gode ordsmeder som forfatterne selv. Nettopp! Oversetterne! Dem må man snakke litt mer om.  [...]

Jo mer jeg tenker på bøkene våre og reisene de legger ut på, jo mer overbevist blir jeg om at fred i verden er mulig. Hvorfor skulle for eksempel folk i Aserbajdsjan lese om en ti år gammel gutt og mora hans på Grorud og hvordan de velger tapet og kanskje må de flytte til Øvrefoss og en dag dukker en ukjent halvsøster opp? Ja, for Roy Jacobsens roman Vidunderbarn er faktisk solgt til Aserbajdsjan. Aserbajdsjan – jeg kan knapt nok stave ordet riktig. Hvis du vil vite mer om Aserbajdsjan, kan du klikke på det gule ordet.

Er det mulig å oversette historier fra en kultur som befinner seg langt unna de kulturene oversettelsene skal leses i?

Dette er et stort spørsmål, og passer i sin fulle utredning ikke for bloggformatet, i hvert fall ikke så generelt som jeg har formulert det her. Men jeg ville bare nevne det, slik at du begynner å tenke på dette spørsmålet. Svaret er nemlig ganske fortrøstningsfullt. Svaret er JA! I jobben min erfarer jeg at det i bunn og grunn er svært lite som ikke lar seg oversette på en eller annen måte. Så når jeg på nyhetene ser atter flere konflikter og enda mer krig, prøver jeg å huske på at ei jente, kanskje nettopp nå, sitter hjemme i stua si i Kyoto og leser Naiv.Super. av Erlend Loe. På den nordlige landsbygda i India har en røkkel unger kommet sammen for å lese Prins Bisk av Bjørn Ousland. I går var det antakelig en mann i Rio de Janeiro som kastet seg over Lars Saabye Christensens Halvbroren, og snart vil en fyr i det østlige Kaukasus koke seg en kopp kaffe og bla om første side av Vidunderbarn. Fred i verden er mulig, for vi mennesker har noe grunnleggende felles. Det er vi nødt til å ha. Ellers hadde ikke langstrakt eksport av litteratur vært mulig.

[...]