Forlagsliv

Jeg er i Oslo på en rask visitt. Våren har kommet. I botanisk hage sitter folk på benkene med lukkede øyne mot solen. I de velstelte bedene skyter saftige skudd opp av den sorte jorden. Jeg har alltid vært opptatt av den sprengkraften naturen fremviser på denne tiden av året. Selve livet som bryter frem i en nesten brutal skjønnhet.

Og mens jeg rusler rundt og lar humla suse for første gang i år, er det som om noe når meg. En slags erindring. Noe som har å gjøre med den kraften jeg fornemmer. Jeg har lært meg å lytte til slike signaler.

Jeg er på gamle jaktmarker. Jeg har bodd rett opp i gaten her. Har det noe med det å gjøre? Ja og nei, skal det vise seg. Med ett ser jeg omrisset av Munch-museet gjennom de spirende trekronene. Når var jeg der sist? Tyve år? Noe slikt.

Da har jo et og annet forandret seg. Den mest i øyenfallende endringen er sikkerhetskontrollen når man kommer inn. Det er tydeligvis helt slutt på den tiden da hvem som helst kunne spasere inn og hente seg en Munch. Nå må jeg til og med ta av meg beltet for å slippe inn i det hellige. Det synes jeg er helt greit. Det gjør ingen ting om vi tidvis kan lære av våre feil.

[...]

Jeg skammer meg. Jeg skammer meg og føler skyld av mange ulike grunner. En av dem er at jeg ikke er direkte rammet. At livet mitt er fylt av andre ting. At jeg har gått videre så lett. Norge er rammet av det verste angrepet, siden andre verdenskrig. Ting er tilbake i gjenge. Kristopher Schau er spurt av Morgenbladet om å rapportere fra rettssaken. Han skriver i avisa om den dårlige samvittigheten han føler. Jeg kan bare føye meg inn i rekken. Skal jeg skrive om noe annet nå når rettsaken er begynt og det er rundt oss igjen?Men skal jeg skrive om det da? Jeg som riktignok var i Oslo, men som befant meg trygt på Tøyen og trente mens Derrick gikk på skjermen. Så kommer meldingen om en ekstra nyhetssending fordi en bombe har eksplodert i Oslo sentrum. Uvirkelig og fjernt. Likevel ikke langt unna.

Hvilken rett har jeg til å gjøre krav på tragedien,  når jeg ikke ble direkte rammet? Bare rammet som en borger av staten Norge, og byen Oslo. Rammet som tenåringsmor, men til tenåringer som befant seg i trygghet hjemme hos oss. Rammet som en tidligere aktiv i ungdomspolitikken. Indirekte rammet.

[...]

Margit Vea

Vi snakker om fedmeepidemi – jeg liker å kalle det søppelmatemidemi eller ferdigmatepidemi. Hadde det ikke vært for all søppelmaten, så hadde ikke overvekt- og fedmeproblemet vært så omfattende. Dårlig kosthold er den største bidragsyteren til de altfor mange kiloene Norges befolkning etterhvert må slite med. I tillegg til overflødige kilo, er det flere andre plager søppelmaten påfører oss. Feilernæring, intoleranser, allergier, kreft, diabetes, hjerte-karsykdommer og andre livsstilssykdommer. Stadig flere barn blir diagnostisert (blant annet ADHD), har konsentrasjonsvansker, psykiske problemer m.m. I dagens samfunn har barn og unge har for mange usunne valg. Søppelmaten er et eksperiment med helsen til vår neste generasjon.

[...]

Wael Ghonim: Revolusjon 2.0

Revolusjon 2.0 er historien om opprøret som sjokkerte en hel verden, fortalt av en av dem som ledet det fra innsiden.

Hvordan planlegger man en revolusjon? Befolkningen i en rekke arabiske land rakk aldri å stille spørsmålet før opprøret plutselig var der, våren 2011. Etter årevis med undertrykkelse og håpløshet fikk det folkelige raseriet endelig et uttrykk. Snart fylte millioner av mennesker gatene.

Midt i kaoset stod egyptiske Wael Ghonim. Brått ble han symbolet på en hel generasjon unge mennesker og deres kamp. Selv hadde det aldrende regimet alt for sent forstått hvilket mektig våpen de unge plutselig hadde fått i hendene: mobiltelefoner, Facebook og Twitter. I møte med disse ble både kamphelikoptre og granatkastere sjanseløse.

Wael Ghonim var Googles markedssjef i Midtøsten og Afrika da opprøret brøt ut i hans hjemland Egypt, vinteren 2011. På grunn av sin sentrale stilling ble han en av lederskikkelsene under Den arabiske våren.

Boken er i bokhandel nå.

Første gang jeg kom i kontakt med papirløse barn, var i Hamburg på midten av nittitallet. Guttunger på tretten, fjorten som solgte dop i gaten der jeg bodde. De var satt til verden av foreldre som ikke var registrert noe sted, og vokst opp i konstant angst for staten og politiet. Utenfor skolen. Utenfor helsevesenet. De hadde ikke en sjanse, og begynte å bli gamle nok til å forstå det selv.

En slik eksistens – helt utenfor alt, er det vanskelig å forestille seg i et gjennomsiktig samfunn som det norske. Det nærmeste vi kommer er de ureturnerbare. De som har fått avslag, men som av ulike grunner ikke kan sendes noe sted. Norges nye pariakaste. Men i motsetning til gateguttene i Hamburg, vet de uønskede barna i Norge at myndighetene følger dem med falkeblikk. Og at norsk politi når som helst kan komme og hente dem. På skolen, der de får lov til å gå, slik at de hver dag skal få føle på sin egen annerledeshet. Eller på mottaket. Dag eller natt. I år etter år. Mange av disse barna er født her. De snakker norsk. Deres identitet er norsk. De barna som ikke er født her, har minner fra noen av de verste diktaturene vi kjenner til – og som våre politikere kappes om å ta avstand fra. Måten norske myndigheter behandler disse barna på, er en stor skam.

[...]

Nettavisen kunne i går melde at Senterpartiets justispolitiske talskvinne Jenny Klinge går inn for sterkere lut mot asylsøkere som voldtar. Det er på høy tid, for statistikken er entydig: 80 % av overfallsvoldtektene begås av menn med ikkevestlig opprinnelse, og mye (ikke minst språk) tyder på at de fleste av dem har oppholdt seg i Norge i kort tid. Det er positivt at utspillet kommer fra et framtredende medlem av et av partiene i regjeringen, en regjering som hittil har vist alt annet enn handlekraft hva overfallsvoldtekter angår. Å tro at Natteravner (ære være dem!) eller folkeopplysning eller Securitas eller parkeringsvakter kan forhindre overfallsvoldtektene, er i beste fall rørende.

Debatten om overfallsvoldtekter preges dessverre av partipolitikk og ideologiske argumenter og at mange, særlig fra venstrefløyen, begynner å snakke om noe helt annet så snart man i det hele tatt antyder at man vil sette inn spesifikke tiltak som berører asylpolitikken. Men så er da også venstrefløyen i dag Samfundets Støtter. Alt man klarer å ta tak i, er enkeltsaker. Ved å motsette seg enhver forandring av asylpolitikken, gir man støtte til dagens politikk, selv om man påstår at man ønsker en mindre hjerteløs politikk enn regjeringen Stoltenbergs.

Hvilken enkeltsak mobiliserte venstrefløyen i 2011? Maria-Amelie-saken. Et kort resyme: En velutdannet, hvit kvinne reiser tilbake til Russland og får nye papirer, og slipper selvsagt inn i Norge på det grunnlaget. Ja, det var sannelig en bragd av venstrefløyen!

Jeg gremmes over at debatten hele tiden saboteres. Alle forslag til tiltak møtes fra enkelte med hva med ditt og hva med datt. Statistikken er klar: 4/5 av overfallsvoldtektene blir begått av ikkeetniske norske/hvite, og det er all grunn til å tro at asylsøkere er overrepresentert. Da får man ta tak i det, da, ikke snakke om Saturns måner. Jeg blir til tider minnet om mitt liv som fjortis: Da vi protesterte mot Vietnam-krigen, ble vi ofte møtt med argumentet: «Jamen, hva med Sovjet, da?»

Det er særlig tre argumenter som går igjen blant de som motsetter seg ethvert forsøk på å sette inn spesifikke tiltak mot overfallsvoldtektene:

* At de fleste voldtekter skjer i hjemmet eller i nære relasjoner

* At voldtekt i nære relasjoner kan være like alvorlig og traumatisk for offeret som overfallsvoldtekt, og dessuten blir voldtekt i nære relasjoner noen ganger begått med minst like mye vold som ved en overfallsvoldtekt

* At ikke alle voldtektsmenn er ikkevestlige

[...]

To deler kaffe, en del melk. En del kaffe, en del melk. En kaffe og to melk. Hvor mye skal det til før kaffen slutter å være kaffe? En del av hvert er  i hvert fall fremdeles kaffe, det vet vi fra Det hvite hus.  Hvordan har seg at kaffe blir rundere og bedre med en skvett melk, mens melken blir grumsete hvis det spilles en dråpe kaffe i den?  Og hvor slutter kaffen og hvor begynner melken? 

Café au lait er definitivt kaffe, slik den ofte serveres i Det hvite hus.

Jeg var for et par uker siden i Vidigal, en av Rios nylig frigjorte favelaer. Jeg gikk sammen med fire brasilianere fra middelklassen, som heller aldri hadde vært der til tross for at de hadde bodd tre kilometer unna i snart femti år. Mine venner så seg fryktsomt over skulderen, mens jeg med min naive bakgrunn fra Norge ikke enset en eneste fare og snakket fritt med de lokale. Vel nede igjen spurte en av mine venner om hva jeg syntes om å ha vært i en svart bydel. Svarte? Jeg hadde ikke tenkt over at de var mørkere i huden enn min venn, og det var de da heller ikke.  Der og da forstod jeg at svart var et relativt begrep.

[...]

Gatene her skremmer meg. Pappas drøm er å ta oss med vekk herfra. Han har rett. Jeg liker ikke å bo her.

14 år gamle Annalisa Durante, fra Forcella i Napoli sentrum, skrev ofte i dagboka si. Hun skrev om forelskelse, venninnene og  drømmer for framtiden. Hun skrev om livet på skolen og  kjæresten hun alltid kranglet med. Ikke minst beskrev hun livet i et av verdens mest belastede mafiastrøk i Napoli sentrum. Hun skildret kriminaliteten og den skremmende menaliteten. Redselen. Sorgen.

For en forferdelig dag. I nabolaget mitt har en gutt som heter Claudio blitt drept. Hvorfor må man dø på denne måten?

Når Annalisa skrev dette, visste hun ikke at hun snart skulle bli offer for et lignende drap selv. Men bare èn måned senere, 27. mars 2004 nyter Annalisa den første skikkelig varme vårkvelden i nabolaget sitt i Napoli.

Det syder av liv i Forcella. Alle er ute i gata og nyter vårkvelden. Fra pizzasjappa kommer en deilig duft av nystekt pizza, fra boden der det selges pirat-CD-er, strømmer napolitansk musikk ut av høyttalerne. Gamle går arm i arm gjennom gata, noen barn leker sisten mellom de råkjørende scooterne. Annalisa, Serena og Emanuela står ved hjørnet utenfor blokka til Annalisa og fniser, ler og prater. Der kommer Sasà gående. Annalisa kjenner ham ikke noe særlig, han er 19 år og med i Familien. De pleier ikke å snakke med ham, men akkurat i kveld stopper han opp.

-      Nå jenter, hvordan går det?

Bare noen minutter senere er Annalisa drept.

[...]

Ut mot Hvasser ligger et gult øye i himmelrandens gråblå skygge. En søyle av sol faller inn over land. En enslig seiler driver over vannspeilet. Jeg slikker hummerfett av fingertuppene, og drikker kjellerkald hvitvin. Jeg har skrudd av telefonen. Jeg tror nesten at jeg er meg selv, og ikke han andre fra avisene. Jeg er helt sikker på at jeg er ferdig med en turne som har vart i over en uke, og som har brakt meg mellom byene i Vestfold og Østfold.

Jeg tenker på Norge. På hvordan jeg opplever landet en senhøst i 2011.

Det er underlig. Jeg synes mine landsmenn er gåter.

På fergen fra Kiel til Oslo, tidlig i måneden: Norsk tv. Den akutte angsten for overfallsvoldtekten. Skrekken som lammer hele hovedstaden, og som brer seg ut til alle de andre byene, tettstedene og bygdene. Og angsten for at engstelsen skal bringe en inn i rasistenes rekker, angsten for å si det som det er. I et debattprogram der nesten utelukkende kvinner er til stede, tillater en enslig politimann seg å nevne at politiet jo har oversikt over steder det kanskje er lurt å holde seg borte fra midt på natten i helgene. En av landet mest profilerte kvinnelige debattanter skriker til ham at hun skal ha seg frabedt at politiet forteller henne hvor hun skal gå eller ikke gå.

Så det var altså problemet. Politiets erfaring.

Tidligere på kvelden har temaet vært politiets mangel på tilstedeværelse.

[...]

Min forrige blogg var faktisk min aller første. Og så klarte jeg jommen å irritere et par folk som synes det ble litt mye markedsføring av egne bedrifter. Siden poenget med bloggen var å promotere den nye boken min ”Pizza Paradiso” skrev jeg om åpningen av det nye focacceriet i Markveien. Forlaget spurte meg om å skrive om mitt daglige virke, og det virket relevant akkurat da. Hva skal jeg ellers skrive om? Mitt daglige virke består mye av vaktmestertjenester på de ti stedene jeg driver på Grünerløkka og avløpsstaking er ikke det mest interessante av temaer (eller: kanskje for noen?). Uansett, jeg er innmari stolt over den nye lille sjappa. Den har virkelig blitt fin. Det skyldes ikke bare meg, men spesielt Trond Haug som har bygget mesteparten av innredningen. Og alle de andre som har vært med på baking, prøvesmaking, lakking og annen moro.

Men jeg har lært et viktig poeng med bloggskriving: et par tendensiøse linjer så er man i gang! En slags evighetsmaskin…

Butikken på hjørnet (eller egentlig ikke på et hjørne) 1: Robot. Foto: Gisle Daus

Tilbake til små sjapper. Som tilbakeflyttet nordmann, oppvokst i utlandet (England og Irland), har jeg en slags naiv tro på et hemmelig, ekte Norge, bestående av fiskevær, små konditorier, slakterforetninger, skomakere, osv. I mitt lille hode ser alt utenfor Oslo ut som en bakgate i Røros. Men når jeg først reiser utenfor Ring 3 er skuffelsen stor. Fra Tromsø til Gjøvik er landet bygget opp av shoppingsentre og kjedebutikker som godt kunne blitt stokket om uten at noen hadde merket forskjellen. Jeg har vært på besøk i mang en by hvor jeg spør etter det gamle konditoriet (for det finnes i enhver by, ikke sant?) bare for å høre at det var lagt ned for lenge siden. I likhet med slakteriet, fiskehandelen og skomakeren.
[...]