Forlagsliv

Lars Saabye Christensens Sluk, nå i fin pocketutgave.

Snart ferie, sier du?
Stranda/hytta/hotellet/parken/hustaket/flyet? Trenger vel lesestoff, du da? Jeg også.
På fredag setter jeg meg på toget nordover, og planen er å bli der nesten på ubestemt tid. Eller «så lenge været holder», som vi sier i min familie. Det blir fint. Senere i sommer blir det sommerhus i Danmark og nok en tur til Berlin – nei, jeg har fortsatt langt i fra fått nok av den byen! Feriemodus er bare fornavnet.

I bagen min har jeg foreløpig pakket Lars Saabye Christensens Sluk, som jeg faktisk ikke har lest ennå. Finfint for meg at den akkurat har kommet i pocketutgave.
I samme pocketslippet kom forresten også Ingvar Ambjørnsens Natten drømmer om dagen, og Jeffrey Eugenides Formål ekteskap – ypperlige ferielektyrevalg for de av dere som fortsatt ikke har lest dem. Jeg har lest dem, og likt dem godt. Begge disse bøkene var med på listen over mine favoritter fra 2013.

Nytt Vagant er for øvrig på trappene 27. juni, og jeg satser alt på at nummer 2-2013 ankommer forlaget allerede i løpet av denne uken. Da vet jeg at jeg definitivt har potent lesestoff for noen av feriedagene.
Innholdsmessig er vi lovet:

….fyldige artikler om Hans Herbjørnsruds noveller og Vigdis Hjorths forfatterskap, et utdrag fra den østerrikske forfatteren Peter Handkes roman [...]

Kritikerne har også falt for En mann ved navn Ove, og de blir både rørt, glade og sjarmert av grinebiteren.

Selv om vi her på forlaget har vært skråsikre på at Ove ville sjarmere leserne, er vi jo alltid engstelige for at kritikerne kan være litt mer surmagete. Heldigvis har ikke det skjedd i dette tilfellet. Her har jeg samlet noen av hyllestene:

«Sommerens sjarmbombe. (…) En mann med navn Ove er en feelgood-roman som garantert vil finne et stort publikum også i Norge.»
Ole Jacob Hoel i Adresseavisen

«Vi blir glade i Ove. Han blir vår mann. Det er en forfatterprestasjon i seg selv. (…)Se opp for en av sommerens sjarmbomber.»
Vidar Kvalshaug i Aftenposten

«En mann ved navn Ove ser i denne stund i hvert fall ut som en klar bestselger [...]

En av landets største, viktigste og mest folkekjære forfattere, fyller 60 år i høst. Markeringen av jubileet toppes med lansering av festskrift på selve dagen, 21. september, med tekster av bl.a. Kåre Bulie, Kjartan Fløgstad, Vigdis Hjorth, Fredrik Wandrup, Kolbein Falkeid, Tove Nilsen, Nils-Øyvind Haagensen, Pedro Carmona-Alvarez, Johan Harstad, Frode Grytten, Gro Dahle, Stian Hole, Tom Stalsberg og Lars Eivind Bones.

Lars Saabye Christensens forfatterskap er unikt i norsk sammenheng, fylt til randen av setninger så lysende, så klare og vakre at man kan få lyst til å henge dem på veggen, skrive dem på murveggene og male dem på asfalten i gatene.

Tekstens møte med leserne der ute er også noe forfatteren selv setter høyt, og i den anledning ber vi DEG bidra til en personlig gave til jubilanten:

Slik blir du med på hyllesten:

1. Send oss ditt Saabye-favorittsitat på e-post til gavetillars@cappelendamm.no
2. Legg ved følgene info: navn, adresse, samt hvilken bok og sidetall sitatet er hentet fra.

Send sitatet ditt allerede nå! Siste frist for innlevering er 7. august.

Bidragene trykkes i en egen bok som overrekkes forfatteren på bursdagen og som i tillegg vil være tilgjengelig i butikk. En gave med gode minner fra lesere landet over!

Lars Saabye Christensen. Foto: Hans Jørgen Brun

Rod Stewart kommer til byen og Norwegian Wood på søndag, og jeg feirer det med den slageren jeg husker Rod best for: «I Don’t Wanna Talk About It»

Med champagne og Rod-sveis på Rhodos

På begynnelsen av 80-tallet var jeg kjæreste med en som elsket Rod Stewart – både musikken, stilen og håret. Dermed fikk jeg meg også en skikkelig 80-talls sveis. Jeg var litt usikker på om den funket, men da vi dro på ferie til Rhodos, fikk jeg full uttelling for håret. Nesten alle innkasterne på klubber og restauranter ropte: «Hello Rod» etter meg, og jeg følte meg som king Rod. Ikke rart jeg spratt champagnen.

Siden den gang har Rod Stewart ikke skiftet hårsveis, han har solgt 130 millioner plater og i følge hans nye selvbiografi, Rod, har han hatt omtrent like mange damer. Likevel har han vært gift tre ganger og fått åtte barn. Det kan virke som om han har levd omtrent som George Best: [...]

Selv om Lars Saabye Christensen har dansk pass, har danskene heldigvis til gode å kalle han dansk forfatter. Etter at Sluk ble lansert i de røde pølsers land, har vi imidlertid god grunn til å frykte nye Holberg-tilstander.

I Danmark har Sluk blitt til Blink, og boken får strålende anmeldelser i landets største aviser. Både Berlingske Tidende, Politiken og Information sprer om seg med høye terningkast og tar i bruk sine lækreste, kønneste og smukkeste danske ord.

Information skriver: Lars Saabye Christensens nye roman Blink (norsk: Sluk) er et mesterligt stykke skrivehåndværk, der fortæller ikke mindre end tre gribende historier i én enkelt roman. Den ene handler om en ungdomstid ramt af splid, den anden om en katastroferamt by, den tredje om en forfatters mentale sammenbrud. Hvordan de tre historier er kædet sammen, er ikke let at forklare til dem, der endnu ikke har læst denne roman af Norges ubestridt bedste forfatter.

Berlingske Tidende skriver: Historiene står funklende stærkt for sig selv og handler om at finde og at miste sig selv. Det er godt gået, at det er lykkedes for Saabye at få de ved første øjekast disparate dele til at hænge sammen. For det gør de. På eminent vis.

Og Politiken skriver: Eksperimentet ’Blink’ understreger i hvert fald, at Lars Saabye Christensen fortsat sidder lunt på forsædet af nordisk litteraturs Rolls-Royce.

Så dersom du skal til Danmark i sommerferien: Sørg for å ha med Sluk i bagasjen (nå ute i pocket), og skryt uhemmet av DEN NORSKE forfatteren Lars Saabye Christensen under ethvert møte med den danske befolkning.

I 2011 måtte den tyske forsvarsministeren Karl-Theodor zu Guttenberg (hans fulle navn er Karl-Theodor Maria Nikolaus Johann Jacob Philip Franz Joseph Sylvester Freiherr von und zu Guttenberg) ta sin hatt og gå.

Grunnen var at det hadde kommet for en dag at store deler av doktoroppgaven hans var direkte avskrift. Svindel, altså. I flere uker kjempet han for sin ære og posisjon, dels ved å benekte det hele, senere ved å bagatellisere saken. Først da tyske nerder tok på seg den nesten umenneskelige oppgaven å finlese den omfattende teksten opp mot de aktuelle kildene, ble det for mye for ham. Da hadde de servert pressen svindelen regnet ut i prosent.

På vei ut bakdøren skyldte han på forventningspresset som hadde hersket i familien hans, og på det faktum at han på det aktuelle tidspunktet allerede var dypt inne i politikken. Han hadde ikke hatt tid til rent spill. Han skulle tjene landet.

Karl-Theodor zu Guttenberg © Peter Weis, Wikimedia Commons

I dag, to år etter, sitter han trygt plassert som rådgiver i EU-kommisjonen, og er ganske sikkert snart på plass i rikspolitikken igjen.

Han tok det som en mann. En maktmann. Han gikk når han måtte.

Det er ikke mange likhetene mellom Karl-Theodor zu Guttenberg og Rune Øygard. Ei heller de sakene de to har vært anklaget i. Men i begge tilfeller ser vi Maktmannens reaksjon når han utfordres. Først forbauselsen og irritasjonen over at noen i det hele tatt våger å presentere mistanker og påstander. Så bortforklaringer og løgner. I zu Guttenbergs tilfelle var det den mektige tyske pressen som var utfordreren. I Øygards tilfelle var det en halvvoksen jentunge. Begge ble de frarøvet all ære i full offentlighet. Den aller største forskjellen på de to skjebnene, er at det for zu Guttenberg fører en vei tilbake. Og at Øygard sannsynligvis aldri vil komme med innrømmelser av noen art.

Det har blitt hevdet at det burde tjene som formidlende omstendigheter at mediepresset har vært enormt i Øygard-saken. At det må ha vært et helvete på jord å stå der i Lillehammer og på Hamar, og få de mest intime detaljer lagt ut i det offentlige. Det er noe alle kan forstå. Aller verst er det for ei ungjente med en gryende seksualitet, naturligvis. Med mor og far og hele pressekorpset til stede. Men den som ikke også kan føle empati med en mann som blir plukket så de grader fra hverandre som i Øygards tilfelle, har et kaldt hjerte.

Likevel har ikke retten vært villig til å regne trykket fra pressen som en formildende omstendighet.

Jeg skal så visst ikke gi meg til å spekulere i jussen.

Men jeg ser jo det jeg ser. Nemlig at Rune Øygard allerede dagen etter at han ble dømt for annen gang, stiller opp i et tv-intervju i sitt eget hjem. Der han mer enn antyder stor støtte fra ungdommer i dalen som har rettferdighetssansen i behold. Ikke noe konkret. Bare litt konspiratorisk tåkeprat. Det kommer mer fra oss, sier Øygard. Bare vent. Han skal ved hjelp av de rettferdige vise oss denne jentas sanne vesen. Vise oss løgnersken som ødelegger livet hans.

Sånn holdt han på i eksklusive intervjuer allerede før saken kom opp i tingretten også. Pressen er ikke noe problem for Øygard, når nå alle pinligheter er ute av sekken. Nå er han liten nok til å fortsette å spille Maktmann-kortet ut mot ei ungjente som var freidig nok til å utfordre ham. Og om han har mistet mye, nesten alt, har han fortsatt en scene å stå på. Maktmenn har alltid det. Rett og slett fordi de er Maktmenn. Dagen etter at han er dømt for annen gang, synes han det er helt naturlig å lufte sin indignasjon over en kopp kaffe hjemme i sin egen stue. Og NTB synes det er like naturlig å være der sammen med ham. Selv om de altså ikke får innsyn i de dokumentene som Øygard sitter med i fanget. Offeret kan se på tv-snutten på nettet og tenke sitt, som vi andre kan tenke vårt. Og når Reidun Øygard blir invitert til å delta på et koseprogram på TV2 bare noen dager senere, synes også ekteparet at den saken er helt grei. Helt til lavinen løsner langt oppi Facebook-lia. Da finner TV2 ut at det går en grense et sted. Etter sigende helt av seg selv.

Rune Øygard har sagt mye rart i denne saken. Og mye har vært diffust og preget av glemsel. Bare på et område har han vært tindrende klar hele tiden: Det kommer ikke på tale å gå i fengsel. Uansett utfall. Det blir det rett og slett ikke noe av. Sorry. Beklager. Loven er for de andre. Her overgår han sin politikerkollega fra den raknede tyske adel med et par hundre prosent, og setter ny norsk rekord i mannlig maktarroganse.

Denne teksten stod også på trykk i Dagsavisen fredag 7. juni 2013.

Denne uken tok jeg en dobbel latte med min kollega Hege Eikenes Randen, som er redaksjonssjef i barne- og ungdomsbokavdelingen.  Hun boblet av entusiasme over Cappelen Damms nye pocketbokserie, Ung bestselger, som retter seg mot unge voksne. Under samtalen fortalte Hege meg – under forutsetning av at jeg ikke siterte henne på det – at den nye trenden i USA og UK nå er at også tredveåringer leser ungdomsbøker, de tar med seg de gode leseopplevelsene de aldri glemte. Sånn aldersmessig sett burde nok jeg da lese minst to ungdomsbøker, men jeg bestemte meg for i hvert fall å lese én fra den nye serien vår. Den som fenget meg mest ut fra forhåndsomtalen. Simon Strangers Barsakh. [...]

Førsteopplaget til Jo Nesbøs Politi er på 270.000, men han har ikke alltid vært like kjent og vellykket.

Tidlig på 2000-tallet under ett av de første Bok i sentrum skulle det være boksignering. Jo Nesbø hadde da akkurat sluppet en ny Harry Hole roman, men han solgte helt normalt den gangen. Nesbø ble satt ved et signeringsbord i det store teltet i Spikersuppa ved siden av Lars Saabye Christensen, og han hadde kommet med Halvbroren den høsten som allerede hadde solgt rundt 200.000 eksemplarer. Køen foran Saabye Christensen var uendelig lang, mens Jo Nesbø ikke hadde en eneste i sin kø. Han så ikke særlig selvsikker ut, men endelig skjedde det noe. En mann hastet forbi  Saabye Christens kø og bort til ham.  Jo så fornøyd opp på mannen som litt stresset sa: «Du, toget mitt går om fem minutter, kan du få Lars Saabye Christensen til å signere denne», og så ga han ham et eksemplar av Halvbroren.

Boksigneringer er en risikosport, men å ha et kjent ansikt kan også skape oppmerksomhet på annen måte. For omtrent ti år siden arrangerte Ari Behn og Märtha Louise et kjendisparty før de skulle reise til New York. Det var et såkalt Dalmatinerparty med moteoppvisning, mat og full rulle. Det var en lang rekke kjendiser der og noen doldiser som meg. Jo Nesbø og jeg møttes tilfeldig utenfor herretoalettet og sto og pratet livlig da en utrert og relativt beruset homse dukket opp. Han var enormt begeistret fordi han syntes han dro kjensel på Nesbø: ”Har ikke vi truffet hverandre før?” Jo oppførte seg som man gjør med groupies – høflig og imøtekommende. Så smilte han litt usikkert og svarte: ”Jeg vet ikke.” Men det affiserte ikke mannen, som bare ble mer og mer begeistret. Her luktet han skikkelig kontakt: ”Jo, jeg er sikker, jeg har møtt deg før.” Jeg visste ikke helt hva jeg skulle si og om jeg skulle forsøke å introdusere. Men da gikk det et lys opp for mannen: ”Jeg vet det, jeg er helt sikker. Vi har da ligget sammen?”

Nesbø fikk fortumlet og sjenert forklart at de nok ikke hadde hatt nærkontakt, men at gjenkjennelsen kanskje oppstod fordi han var forfatter. Da sluknet lyset, og mannen jaktet videre. Da jeg var på Østlandssendingen i går og skulle uttale meg om fenomenet Nesbø, hadde de vært på gaten og vist bildet av Nesbø fram og spurt hvem han var. Fortsatt var det mange som ikke visste det og mente han kanskje var en fjellklatrer, en forbryter eller en håndverker. Så selv en krimkonge kan ha problemer med å bli gjenkjent riktig. Men alt tyder på at  signeringskøer ikke blir noe problem fremover for Jo Nesbø.

I forbindelse med årets litteraturfestival på Lillehammer, satte den sør-afrikanske nobelprisvinneren i litteratur, John Maxwell Coetzee, sine slanke og ungdommelige ben på norsk jord for første, og kanskje eneste gang. En litterær begivenhet!

I en alder av 73 år, fremsto han som en vital og velholdt mann. Sin alder til tross, er han fortsatt er en produktiv, nyskapende og hardt arbeidende forfatter. At ryktet om hans tilknappethet og konsekvente nei til forfatterintervjuer viste seg å stemme, var ingen nyhet og kunne ikke overraske noen. Coetzee kom, og utførte sitt oppdrag som avtalt og forventet. Det er derfor underlig at enkelte journalister surmuler og føler seg snytt. De ønsket seg tydeligvis en annen Coetzee –  en Coetzee som gjerne kommenterer sine verk og eksponerer seg i mediene, men som faktisk ikke finnes.

Helt fra Australia
I de senere år har Coetzee bodd i Australia. At den godt voksne forfatteren faktisk tok turen helt fra «down under» til lille Norge, og Lillehammer, forteller om stor imøtekommenhet fra Coetzees side, og et genuint ønske om å møte og hedre sine norske lesere. I følge festivalledelsen ble han spurt i fjor, men tidspunktet passet dårlig. I år derimot, takket han ja. I følge festivalsjef Marit Borkenhagen har han personlig svart på alle mailer og kommunisert direkte med festivalledelsen. Mange mindre betydelige forfattere overlater gjerne slikt til agenter og forlagsfolk.

 Et bredt anlagt program
På festivalprogrammet sto hele fem ulike Coetzee-arrangementer, som totalt sett ga et interessant og utfyllende bilde både av forfatteren og hans betydelige forfatterskap.  [...]

I morges var jeg på Østlandssendingen som sjef for Krimfestivalen, og oppgaven var å forklare Nesbø-fenomenet. Det ble i korteste laget, så her får du en lengre forklaring.

I natt arrangerer Tanum Karl Johan Nesbø-natt, og kl 00.00 kan du få kjøpt den nye Harry Hole-romanen, Politi. Som såkalt krimekspert fikk jeg en litt dramatisk start på dagen. Jeg skulle til Østlandssendingen og fikk ikke tak i taxi. Dermed måtte kjæresten min kjøre meg et stykke av veien, mens lillegutt satt hjemme alene og spiste frokost. For å få kabalen til å gå opp, måtte jeg gå av litt før vi var framme og løpe den siste kilometeren. Men hva gjør man ikke for å komme i media? I studio fikk jeg noen enkle spørsmål og etter kort tid tumlet jeg ut igjen uten at jeg følte jeg hadde fikk sagt mitt. Så for å rette opp dette, får du en litt lengre forklaring om fenomenet Nesbø her: [...]