Forlagsliv

Foto: Tine Poppe

Påsken er over. Hytta lukket og låst. Kriminalromanen satt tilbake i… Nei. Vent.

Å lese krim i påsken, var tidligere et særnorsk fenomen, på lik linje med å oppsøke de siste restene av vinteren, gjerne under kummelige forhold, med utedo, og smeltevann i zinkbøtte. Nordmenns fascinasjon for mordgåter på akkurat denne tiden av året, skrives det kilometervis om hver eneste påske, men nå kan vi holde opp med det, siden stadig flere nordmenn leser krim hele året. Kriminalromanen er den nye Romanen. I 2011 ga norske forlag ut 82 nye kriminalromaner i tidsrommet mellom nyttår og påske. Det var altså bare spissen på lavinen som senere fulgte. De store, tunge bestselgerne, er nesten utelukkende fortellinger om vold og drap.

[...]

I forbindelse med Krimfestivalen var jeg så heldig at jeg fikk lest mange av årets krimbøker, og det var en god opplevelse, for det er veldig mye bra. Her har jeg laget mitt eget utvalg av hva jeg syns er årets ti beste krimbøker til nå. Dette er garantert god påskelesning.

1. SKUMLERE  BLIR DET IKKE

Lars Kepler: Sandmannen

Jeg var umåtelig begeistret for fjorårets Ildvitnet, men Kepler har klart å lage en enda mer spennende og skummel roman i år, og jeg kan si meg enig med May Grete Lerum som ga Sandmannen 6 på terningen i VG: «Kort sagt så godt smidd sammen at negative kritikere bare kan gå og skyte seg selv med en gang.»

2. ÅRETS STORE AMERIKANSKE KRIM

Gillin Flynn: Flink pike

Dette er en svært spesiell krimroman som har herjet bestselgerlistene i USA. Ikke tilfeldig at også denne fikk 6 i VG av Ingvar Ambjørnsen, for det er virkelig en uvanlig god krim. Annerledes, spennende og som Ambjørnsen påpekte til og med morsom! Dette kan bli en av årets store suksesser også her til lands.

[...]

Zoë Ferraris er en fascinerende krimforfatter. Hun skulle kommet til Krimfestivalen, men måtte melde avbud i siste liten. Da får vi nøye oss med bøkene hennes inntil videre og håpe hun kommer neste år. Bøkene holder godt på egen hånd, de er svært interessant lesning. Det er kommet tre på norsk. Jeg har lest alle tre og blander dem litt sammen. Det er mest fordi det ikke er selve krimgåtene – selv om de er også spennende – jeg blir mest opptatt av i bøkene til Zoë Ferraris, men det som skjer underveis, de små dagligdagse tingene som forteller om et lukket land og en ekstremt fremmed kultur. En kultur som inngir uhygge, men samtidig skaper forfatteren sympati og forståelse for dem som er underkastet den. Zoê Ferrraris trenger ofte bare en setning. Som når kvinne skjeller ut den mannlige sjåføren sin. «Din tulling, du burde jo ha gjenkjent meg på håndvesken!» Hovedpersonen som går inn kvinneinngangen i en boligblokk. Eller når man må stoppe på grunn av en offentlig henging i en rundkjøring.

[...]

Endelig har Fifty shades rykket ned fra førsteplassen på Boklisten, og naturlig nok i disse krimtider, så er det Lars Keplers nye krim, Sandmannen som har inntatt toppen. Den er så uhyggelig skremmende og god at den forhåpentligvis blir liggende der lenge. På pocketlisten ligger nå Keplers forrige bok Ildvitnet som nummer to. Kanskje inntar de begge topp-plassene ved neste offentliggjøring av listene?

Ekteparet Alexandra og Alexander Ahndoril som er forfatterne bak psevdonymet Lars Kepler, var her i år for andre gang på Krimfestivalen. De er vilt begeistret for måten det norske publikummet har tatt imot dem på og har lovet å komme tilbake til nye festivaler. De tre første bøkene deres, Hypnotisøren, Paganinikontrakten og Ildvitnet har solgt over 250.000 eksemplarer her i Norge.

[...]

Krimfestivalen 2013 er øyeblikkelig ved veis ende. Og for en fest det har vært! Det har vært en ren fornøyelse fra ende til annen. Interessante arrangementer, spennende forfattere, gode diskusjoner og stor, stor grad av underholdning. I dag startet dagen med temaet: Hvorfor er Norden så opphengt i krim? og ender om litt med Krimnachspiel. Vi har sett Knut Nærum presentere norsk krimlitteraturhistorie på 15 minutter, med overhead. Vi har hørt Nils Nordberg kåsere. Vi har sett en fantastisk OP-5 seanse med Aslak Nore, Asbjørn Slettemark, Thomas Enger og Anne Holt (i storslag!). Hans Olav Lahlum, Torkil Damhaug, Eystein Hanssen, Chris Tvedt, og mange flere med dem, har vært på festivalens scener i løpet av dagen. Nå gjenstår det bare å si:  VEL BLÅST – og velkommen til Krimfestival igjen i 2014!

Fullt hus allerede kl. 13.00 i dag! Foto: Anette G. Garpestad

[...]

Finnes det kvinnekrim? Eystein Hanssen, Trude Teige, Ninni Schulman, Elsebeth Egholm og Karin Wahlberg i samtale med Janneken Øverland.

Krimfestivalens andre dag startet godt. På kvinnedagen var det naturlig å starte med Finnes kvinnekrim? Fra kl. 11.00 har det gått slag i slag med arrangementer på forlaget, i Teaterkjellern og nå etter hvert på Centralteateret. Det har vært særdeles godt besøkte arrangementer i alle bauger og kanter, og vi som jobber med festivalen har virkelig frydet oss! Her er noen bilder fra denne fine krimdagen.
[...]

I morgen begynner Krimfestivalen, og som entusiastisk krimleser gleder jeg meg selvfølgelig som en unge. Mange av favorittforfatterne mine kommer, og det så mange interessante ting å få med seg at jeg lurer litt på hvordan jeg skal klare å tilpasse arbeidsdagene på en sånn måte at jeg får med meg mest mulig av det som foregår. (Siden mye skjer her i bygget har jeg i det minste kort reisevei!)

At krimfestivalen begynner nå betyr at jeg for noen uker siden jobbet med mange krimomslag som skulle være ferdige slik at bøkene skulle rekke å komme på lager til festivalstart. I flere uker lette jeg etter bilder på diverse bildebyråer med søkeord som «dead», «blood», «corpse», «nazi», «knife», «gun» osv. Dette er ikke søk man bør foreta på Google … Selv ryddige bildebyråer har en del gjemt unna som kan gi noen og enhver mareritt.

Hva er det egentlig som kjennetegner et krimomslag? De fleste av oss vet intuitivt når vi har plukket opp en krimbok og når vi står med en diktsamling i hendene, så noen fellestrekk må det jo være.

Her er et lite utvalg omslag som har vært presentert i festivalmagasinet vårt:

[...]

I dag er en 48 siders utgave av Krimmagasinet vårt bilag i Dagbladet. Vi har et utvidet 100 siders magasin til utdeling under festivalen, og det kan du også lese under her i digital utgave.

Aksel Sandemose skrev at «Mord og kjærlighet er det eneste som er verd å skrive om». Både i livet og litteraturen skyldes ofte mord forsmådd kjærlighet. Kriminalromanen er en sjanger med mange faste konvensjoner, og krimforfatterne risikerer å skrive variasjoner over velkjente temaer. Hvis man virkelig skal lykkes, må man finne det Chris Tvedt har kalt «krimforfatternes hellige gral»; det som skiller den ene krimromanen ut fra de andre og gjør den til noe unikt. Stieg Larsson gjorde det, ikke med sin suverene intrige, men med Lisbeth Salander-figuren – en voksen, rocka utgave av Pippi.

[...]

«Vanligvis pleier han å observere pasienten over tid, men han kunne gå inn og sette Haldol intramuskulært allerede nå. Tanken får det til å sitre i ham, han fylles av en tung og merkelig forventning.»

Jeg innrømmer det gjerne. Jeg er ikke noen stor fan av «hvem-gjorde-det-mysterier» eller britisk påskekrim. Val McDermid er et unntak, hun er nådeløst slem og tar livet av små barn i kjellere like før hjelpen kommer. Det er likevel thrillere som er min greie. James Bond fordi han er hyperaktivt handlekraftig. Jason Bourne fordi han ikke vet hvem han er. Thomas Harris fordi han ga oss den blodtørstige Hannibal Lecter.

Spesielt godt liker jeg torturscener. Som da Daniel Craig nesten får testiklene knust av en taustump i rask bevegelse. Eller når Ralph Fiennes flår og redesigner ofrene sine i  en av Hannibal-filmene. Hevn er en praktfull ting. Når offeret reiser seg og får overtaket igjen,  våkner dyret i meg. Jeg tror jeg kunne lese – eller se – scenen med Lisbeth Salander om og om igjen, der hun hevn-voldtar og tatoverer overgriperen mens han ber om nåde.  Men yndlingskrimscenen over alle står  Hannibal Lecter for, mens han biter av og spiser tungen til sin fangevokter.   Det er noe fascinerende med psykopater, synes jeg.

[...]

I dagens A-magasin er det et intervju med meg om neste ukes Krimfestival. I gamle dager var det alltid en krimnovelle i A-magasinet, og det var ikke bare Anne B. Ragde som skrev der. I mars for 25 år siden i dag fikk jeg trykket en av mine (to) krimnoveller i A-magasinet, så jeg feirer jubileet med å «trykke» den her. Denne skrev jeg sammen med broren min, Per, men han turte ikke få navnet sitt på trykk den gang og er nok ikke begeistret over å bli «outet» her heller. Siden er det blitt lite tekstproduksjon fra min side, og det skyldes nok det TS Eliot påpekte: “De fleste forlagsredaktører er mislykkede forfattere – men det er jo de fleste forfattere også.”

BRØDRE I ÅNDEN

“Pardon, monsieur.” Den sjenerende albuen fjerner seg. Hvitløkseimen driver frem og tilbake. Den går fra mann til mann som en stafettpinne. Ingen lar seg sjenere, selv ikke når man står tett i tett som her på metroen. Det er rushtid og perrongen på Odéon er full av parisere på vei hjem fra jobben. Vi står side om side som på geledd. Jeg går i ett med mengden, alt går etter planen.

[...]